Det er visst det det heter når tankene bare kjører på, uten pause og uten at jeg får sortert noe ut.
Som den optimisten jeg er så ønsker jeg hver helg at vi skal ha en sånn perfekt familiehelg! Du vet; gjøre noe oppløftende sammen med barna, få ryddet og vasket hus, si hei til foreldrene våre, være sammen med venner, kanskje trene litt, gå i skauen OG få inn litt kjærestetid! Alle, inkludert meg selv, skjønner jo at det ikke er mulig å få til på en helg, men det forandrer ikke ønskene min. Det er et seriøst gap mellom fornuft, følelser og handlinger der! Tankene jobber på høygir for å pønske ut hvordan jeg skal få til alt dette, og det er ingen hemmelighet at kroppen blir en smule stressa av det.
Mine forventninger til helgen stemmer ei helt overens med de andre tres forventninger heller, og i det ligger det en ny utfordring. Mor vil en hel del ting, ungene vil leke eller gjøre ingenting og far vil være i fred! Høres det kjent ut? På den ene siden dette inderlige ønske om å få til mest mulig og at alle skal være fornøyd og glade – på den andre siden dyp frustrasjon over at de andre ikke vil det jeg vil og (hold dere fast) ikke gjør som jeg sier?! Ingen forundring å spore over at jeg i mange år har hørt at vi bor på forskjellige planeter. Får til tider litt følelsen av at det er ganske folketomt på min planet? 😉
Fordelen med å bli eldre, tror jeg, er at jeg begynner å skjønne hvilken innvirkning jeg har på andre og hvilken innvirkning de har på meg. Jeg har fått en annen forståelse for at jeg ikke kan bestemme og styre alt (Hææh?!), at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden, at de andre ikke har lyst til akkurat det samme om meg – og at jeg i min iver etter å gjøre alt så veldig ordentlig og bra rett og slett sårer og tråkker på andre.. i full fart.
Ulempen er at man må bli eldre for å skjønne noe av dette komplekse spillet som heter livet, og at det hadde vært grusomt kjekt å visst noen av disse «hemmelighetene» litt tidligere!
Så hva fikk jeg til denne lørdagen da?
Fikk rydda bittelitt, gjort ukeshandel, stelt bittelitt i hagen, rydda rommene til ungene – med ungene (!), fikset en kosekrok til meg selv på trammen, lagd middag sammen med trulte og spiste middag sammen alle fire mens vi så på TV. Der ble det faktisk tid til å putte inn litt halv-fornuftig samtale med både mann og barn også, før leggetid. Jeg fikk ikke revolusjonert verden i dag heller, huset er ikke strøkent og vi var ikke sosiale med andre enn oss selv. Og jeg overlevde – igjen!
Kosekroken min på trammen! ❤
Min største utfordring står igjen soleklart for meg; SLAPP av og STRESS ned! Jeg håper at jeg i kosekroken min her på trammen, med utblikk over verden, skal finne litt ro. Jeg har skjønt at jeg må lage meg et pusterom hver dag for både tankekjør og idémyldring. Og her vil jeg ønske alle som går forbi velkommen til en kopp av det de ønsker: Velkommen til en prat på trammen!
Avslutter dagen med et lite skrytebilde av tullas middag: Kyllingwok med sursøt saus. Godt og smakfult!
Burde tørket av tallerkenen først, men poenget kommer fram: Nam!
Britta Gulbrandsen 