..tror jeg nesten er to små nye og våkne babyøyne..
Jeg kan nesten fortape meg i å stirre inn i det åpne, spørrende blikket som rommer all verdens mysterier samtidig som de er ugrunnelige som et dypt tjern. Helt ny, klar til å lære alle verdens hemmelighet, med en harddisk fri for forutinntatte meninger og inntrykk. ❤
I dag har trulte og jeg vært på barselbesøk hos ei ungdomsvenninne og jeg fikk gleden av å holde denne lille vakre karen på seks uker. Snuse inn den perfekte, rene babylukten, kjenne på den myke huden og stryke over det bløte lette håret. Høre den lette pludringen og nyte små søte skjeve smil. Små hender som strekker seg mot himmelen for deretter plutselig å gripe hardt rundt handa di som om den klamrer seg fast for livet. Store, mørke øyne som stirrer dypt inn i dine og ber om ingenting annet en varme, kroppskontakt og et smil. ❤
Det ikke fritt for at «eggstokkene hopper» når slike ting forekommer.. og det er heller ikke fritt for at jeg kjenner det velkjente suget i magen over at vi ikke skal ha flere barn. Det har ingenting å gjøre med «kunne» har fått fler, jeg er jo «ung enda» eller det er «bra nok» med to.
Det handler ene og alene om at jeg alltid har vært glad i barn og alltid har hatt lyst på (mange) barn.
Det handler om at vi ikke burde få fler (helsemessig) og ei heller kan det.
Det handler om at det ikke er «frivillig» valg som jeg selv har tatt, men et valg som i en eller annen form er tatt for meg.
Jeg har, og hadde, ikke kontroll over det. Jeg fikk ikke bestemme selv hvor mange barn, når eller når jeg skulle slutte.
Det er sår, et savn, som – tydeligvis – ikke lar seg hele så lett.
Men i dette tilfellet så tror jeg faktisk tiden leger alle sår. Jeg blir ikke lei meg hver gang jeg ser babyer og store mager lenger, og nyter virkelig å ha de to halvstore ungene jeg har. Det er vel noe med at det er alt til sin tid, også i det henseende. Og i mellomtiden kan jeg jo nyte familie og venners små perfekte skapninger, og være utrolig takknemlig for at jeg har fått de to fine barna jeg har!