Monthly Archives: september 2012

En klem!

Har du noen gang tenkt på hva en enkelt liten klem kan bety for deg – eller mennesker rundt deg?!
Jeg har ikke tenkt på det..

Jeg har aldri vært en «sånn klemmer».. Klemmer var litt sånn skummelt.. likte ikke at andre skulle innenfor mine private sfære, bortsett fra nærmeste familier og venner. Det kunne faktisk i perioder kjennes som et direkte overgrep for meg at noen skulle ta meg – eller gi meg en skikkelig klem – uten at jeg hadde tenkt igjennom konsekvensene av at noen tok meg.. og ga meg en klem!

Mange ganger har jeg lest at en klem øker produksjon av både det ene og det andre i kroppen, den gjør oss lykkeligere, mindre deprimert og mer positivt innstilt. Det finnes mengder av fine dikt om klemmer og dusinvis av kjedemeldinger i sosiale medier om å sende klemmer rundt. Men har noen egentlig tenkt på hva den ene, enkelte klemmen betyr i en hektisk hverdag?

Det er mange måter å få klem på:
En altoppslukende, betingelsesløs klem fra junior på 7 år, varm og god. En forsiktig klem fra snuppa på 11 i forbifarten.. En hadetklem på morgenen fra mannen, en venninneklem, pappaklem, bjørneklem fra lillebror, mammaklem, bestemor- eller bestefarklem, en bekjentklem i farta..
En klem fra en egentlig helt fremmed person som du har møtt på en fest hos felles bekjente som du fikk god kontakt med – og som gir deg verdens beste, skikkelig og ordentlige klem som takk for en super kveld sammen.
..eller en klem fra en arbeidskollega som i fart plutselig har oppdaget deg, som ser deg, som ser at du trenger en skikkelig klem.. som uten betingelser gir seg en skikkelig bjørneklem! En klem som slipper løs serotiner i kroppen og du plutselig føler deg verdsatt og i mye bedre humør med en gang.

Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å slippe inn «noen fremmede» i min private sone. Men så skjedde det, jeg slapp ned garden og tok i mot en skikkelig lang og god klem, som jeg virkelig trengte, og effekten var umiddelbar!
Lite ante jeg at jeg kunne gå rundt å leve på en sånn kveld – og en sånn klem – i flere dager!

Og så dukket det opp flere sånn klemmer i løpet av uka. Fantastisk og rett og slett hellende for en utslitt og nedfelt sjel. Disse klemmene kan faktisk gjøre en forskjell i hverdagen og gjøre utgangspunktet bedre.

Lurer på om man kan bli «klem-avhengig»?

Er du flink til å ta i mot og gi klemmer?
Er du «klem-avhengig»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Fysisk helse, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta