Monthly Archives: september 2014

Opp og hopp – kom deg ut og tren!

Jeg tror det er noen «sannheter» vedrørende fysisk aktivitet og trening som de aller, aller fleste av oss raskt kan være enig om. Denne kroppen som vi som mennesker har blitt tildelt, som bærer oss rundt og er et viktig verktøy i livet vårt, den var jo ikke konstruert for å sitte stille på en stol foran en PC hele dagen! Muskler, ledd, sener, blodomløp og hjertepumpe, hjerneaktivitet, tarm aktivitet, lungekapasitet – alt er faktisk helt avhengig av at vi beveger oss og tar vare på kroppen.

All forskning tilsier at mennesket sitter for mye stille, livsstilsykdommene florer, politikerne føler at de må «tvinge» barna våre til mer fysisk aktivitet ved å legge det inn som en del av skolehverdagen, statistikken sier at aldri har det vært så mange barn og unge som er deprimert og/eller får livsstilsykdommer som egentlig tilhører en mye eldre aldersgruppe. Det er ingen tvil om at den vestlige verden, i sær, har beveget seg inn i uvane som virkelig ikke er bra. Det er heller ikke tvil om at utfordringen er sammensatt tenker jeg, men akkurat nå vil jeg bare fokusere på fysisk aktivitet.

Jeg er ikke noe treningsfantom. Jeg har aldri vært eller kommer til å bli noen toppidrettsutøver, og det er vel heller ikke målet for «hvermannsen» tenker jeg. Allikevel tenker jeg ganske mye på både trening, ikke trening, fysisk aktivitet og hva som skjer med kroppen når den ikke beveger seg så mye som den egentlig burde. Undertegnede er også «en av dem» som jobber foran en datamaskin hele dagen, jammen meg sitter jeg her nå også for å skrive dette.. Rumpa sitter altfor mange timer i en stol – hver eneste dag. I tillegg så er jeg altså tildelt ymse fysiske utfordringer, av typen kronisk bekkenleddsyndrom og fibromyalgi sammen med ADHD, og det medfører at jeg naturlig nok tenker en del på kropp, forebygging av smerter og trening.

Det har vært en lang vei å gå, også for denne kroppen. Verken lettvint eller smertefri. Jeg har ofte lurt på om dette overhodet kom til å gå, om jeg ikke egentlig bare burde gi opp.. og ikke minst NÅR dette tidspunktet hvor jeg ble «avhengig» av treningen skulle dukke opp?! Likeså har jeg fundert en del på hvorfor det var så vanskelig for tjenesteapparatet og fagfolkene rundt meg å samarbeide, hva som gjorde at det var så vanskelig å se mine utfordringer under ett og meg som en helhet. Helt tilfeldig havnet jeg hos en idrettsfysioterapeut for et par år siden. Ung (les: på min alder), interessert og snartenkt. Han skjønte med en gang at det ikke var et poeng at jeg fortsatt å gå til den ene fysioterapeuten etter den andre for å få løst opp i tide og utide – og så sendte ham meg rett videre til en fysioterapeut opptatt av HELE kroppen og hele meg. Fra ikke å kunne slappe av, til å kunne ligge stille i to timer og kunne meditere. Fra å ha en balanse som var helt fraværende og smerter som tok overhånd, til å stå støtt og ha fokus på det som fungerer.

Det finnes ingen enkel løsning, verken for store eller små, for å bli sprek eller få kontroll over smertene, man må bare begynne et sted.  Jeg har hatt mange nedturer og det har tatt lang tid før jeg kom dit at jeg syns jeg dro frivillig og ble «avhengig». Det ene dagen tok den andre, tiden gikk og jammen har det blitt en vane. Du må bare bestemme deg, et skritt av gangen, sette deg små mål og hold fokus på resultatet, og så beveger du deg. Litt av en AHA opplevelse når jeg skjønte hvor mye jeg egentlig kan gjøre selv, og hvor mange måter man kan bevege seg på. Ikke trenger man egentlig mye tid heller og det er så mange forskjellige ting du kan gjøre, både hjemme og ute og med og uten barn, og at det kun var meg selv som satte grenser for hva jeg kunne og når – dårlig fantasi!

Jeg går tur i byen, i skogen, i marka og på fjellet. Svømmer med barna, sykler med og uten familien og noen ganger til jobb. Går trapper i stedet for å ta heisen, går til butikken og til møter. Står langrenn på jordet, i skogen og på fjellet. Trener hos fysioterapeuten, noe som er aldeles topp fordi det er tilrettelagt, og noen ganger trener jeg bare 15-20 minutter hjemme med Livegym på AppleTV (50 kr per mnd, ingen binding).. og noen ganger så danser jeg bare rundt på gulvet for å irriterende de søte små.. 😉

IMG_0749

Mitt mål var å kunne gå lange turer, både til fots og på ski, med barna mine, sykle og kanskje en dag jogge. Målrettet, iherdig innsats har fått meg dit, og lykken er komplett fordi jeg til og med har klart å komme meg på «dansegulvet» igjen med HipHop trening en gang i uken. Det var jeg som måtte ta tak: Ta tak i meg selv og kroppen min. Jeg som måtte sette meg målene og jeg som måtte jobbe mot dem. Bonusen er enestående: Du får bedre helse, bedre humør og fantastiske naturopplevelser. Det skjer ikke noe for du begynner og det er DU som er sjefen i ditt eget liv!

Jeg trener ikke for å bli «slank, sprek og supersporty». Jeg trener for å få best mulig livskvalitet her og nå.. og jeg trener for å bli gammel!


Kom deg opp av sofaen eller godstolen, ut i frisk luft. Steg for steg mot bedre helse, et lettere sinn og en bedre livskvalitet. 20 minutter per dag er nok, og hvis jeg kan så kan du også! Jeg heier på deg! 😀


Les gjerne mitt innlegg Et motorisk perspektiv på ADHD i bloggen Livet med ADHD også. 🙂

1 kommentar

Filed under Fysisk helse, Trening

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.

Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.

Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!

hjerte

Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.

Laget av. katrine

Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Blogging!

Ja, hva er egentlig blogging – og hvorfor skal man eventuelt blogge, eller ikke?

Ordet blogg er et teleskopord fra engelsk, satt sammen av ordene web og logg. Det er en type nettsted, eller en del av et annet, for å publisere det som kalles blogginnlegg eller bloggposter. Innleggene skrives vanligvis av enkeltpersoner eller noen få som skriver sammen. Verbet å blogge betyr å skrive et nytt, moderere eller svare på et blogginnlegg. Derfra kommer det at en ”blogger” er en person som er redaktør av/for en blogg eller bidrar med innlegg til en. I virkeligheten er ikke en blogg noen annet et enkelt publiseringssystem for personlige nettsider. Man kan se på bloggen som et personlig verktøy og en form for offentlig dagbok, som fylles med tanker, ideer og innfall.

Hvorfor blogge eller ikke.. hvorfor er dette så populært? Fra vi fikk internett, som mange mente aldri kom til å ta av og i hvert fall ikke bli allemannseie, har en endring i hvordan vi (vi som i såkalte moderne mennesker) agerer sosialt. Det ble liksom superenkelt å holde kontakt og «gjøre business» med personer ”på den andre siden av verden” – kunne jo bare sende en e-post vet! Fantastisk! Mobilen ble mobil, og det samme gjorde PC-ene. Smartere har de også blitt! I dag er alle duppeditter allemannseie, sammen med denne menneskeretten det er å ha tilgang til internett hele tiden – hvor som helst, når som helst – og de aller fleste av oss er tilgjengelig på ikke en, men tre-fire, forskjellige sosiale medier samtidig. Facebook har tatt over verden, og er du ikke der (eller på Twitter eller annet sted) så er du liksom ikke med. Vi deler stort sett alt, med alle; bilder, store og små begivenheter, middagen.. og det neste skrittet måtte jo naturlig nok bli å dele dagboken på nett også – eller?

Bloggverdenen kan vel sies å ha tatt litt av, spesielt de siste par årene. Man kan jo til og med tjene til livets opphold ved å skrive en slik dagbok om alt og ingenting, legge ut livet sitt og sine innerste tanker og følelser på nettet. Eller bare dele mote- og skjønnhetstips, interiørtips, kakeoppskrifter, politikk, samfunnsbetraktninger eller egentlig hva som helst annet som opptar deg! I grunn et helt fascinerende konsept, og enda mer interessant at nordmenn som jeg oppfatter som et traust og forholdsvist privat folk, trykker det til sitt bryst. Kan dette være nordmannen og nordkvinnens vei ut av traustheten? En måte å komme seg opp, ut og forbi janteloven?

Jeg vet ikke, men jeg tror.. Tror at blant annet alle disse bloggene er med å endre hvordan vi tenker, om hverandre og samfunnet. At de er med på å gjøre samfunnet vårt mer åpent og mottakelig, med på å sette ord på ting som folk tradisjonelt ikke har delt med hverandre.. og ikke minst på å bryte ned tabuer og vranglære!

Så jo, jeg er der jeg også, i de sosial mediene.. som stort sett alle andre jeg kjenner. Både på Face, Instragram og flere andre steder. Men så var det dette med å skrive blogg da. Jeg har tenkt på det mange ganger, jammen meg prøvd et par ganger også.. Plutselig skjer det noe som gjør at jeg «sporer av», og glemt er bloggen.. for en stund.
Og når disse mer eller mindre lange «stundene» har gått, så kommer trangen tilbake. Trangen til å skrive, produsere noe, tømme hodet. Rope det ut!

Janteloven lurer nå i grunn fortsatt i bakgrunnen. Hva er poenget med at jeg skriver en blogg? Hva skulle jeg liksom ha å si som er smartere eller bedre enn det andre allerede har lagt på papiret? Kan jeg, lille meg, har noe fornuftig eller vettugt å dele med verden da? Er det vits i, som ungene pleier å si?

…det er bare det, at det er slett ikke det det handler om for meg. Det handler om at JEG har utrolig godt av å skrive dagbok. Det er en fantastisk og enestående måte å dempe uro, tankekjør og trykket i trykkokeren på. Motivasjon er en særs viktig faktor i det aller meste av det jeg gjør, og etter mange – tapre, men umulige forsøk – på å skrive tradisjonell dagbok opp gjennom årene, så er det først i bloggverdenen jeg har klart å skrive noe, over mer enn to dager. Det er ideen om at noen kanskje leser innleggene mine som driver, ideen om at noen der ute kanskje kjenner seg igjen i det jeg skriver, at noen kan finne trøst i ordene mine eller føle fellesskap i at man ikke er alene om å ha det akkurat sånn! Med tid og stunder er håpet der at noen skal få tips, ideer og innspill til hvordan de på gode måter kan legge hverdagen til rette, i sitt eget liv, for å oppnå bedre livskvalitet. Det er det handler om for meg..

..å gjøre en forskjell!

Hva er en god blogg for deg? Hva ønsker du å lese og hva skal til for at du følger den? Hvis du selv skriver en blogg, hva er din motivasjon? Del gjerne – jeg er nysgjerrig! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Min egen verste fiende?

En dag tar den neste.. og den neste..

Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.

Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.

Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?

Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.

Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!

Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? IMG_5822 (1268 x 840)
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.

If you can’t beat ’em,
join ’em!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta

Tunge stunder og en rosa hverdag?

Sitat: ”Hei Britta. Takk for at du gidder / tørr dele de tunge stundene også. De fleste, meg selv inkl, skriver jo bare med rosa penn på rosa papir om alle de rosa øyeblikkene sammen med de rosa vennene våre. 
Nå vet jeg at du fikser også dette. Men selv du trenger litt støtte. Kjenn hvordan jeg klasker deg i ryggen så tenna skrangler. Sånn, der er du på sporet igjen.”

Og sånn er det: Hverdagen er ikke rosa, den er i grunn mer sånn som melert gammelrosa – altså lik grumsete rosa. Den er full av fartsdumper, hull i veien, små opp- og nedturer, hele tiden. Livet er ikke for pyser og det skal (visst) ikke være lett. Fra et lettere tilbakelent perspektiv, blir det rett og slett ren konstatering.

Også jeg har ”rosa øyeblikk”. Øyeblikk der jeg føler meg elsket, ønsket og et naturlig midtpunkt, øyeblikk som skaper minner jeg kan leve på i lang tid, øyeblikk som jeg gjemmer i hjertet mitt, øyeblikk som jeg kan trekke fram når dagene er tunge og melerte.

Livet beveger seg videre; noe blir glemt og noe blir uvesentlig. Enten så ordner det seg eller så går det over. Noen dager kan det være ubeskrivelig vanskelig å huske på! De konstruktive, logiske, realistiske og positive tankene når rett slett ikke fram blant all det grumsete og melerte som er livet. Så er man deppa da: Nedfor, lei og negativ. Livet går litt i mot, oppoverbakken er steil og seig, smertene preger kroppen og pessimismen får lov å stikke fram hodet sitt i den rosamelerte sumpen som kalles livet. Og vet du hva, det er faktisk greit!

Uten nedturer ville du ikke visst hva opptur er – hvor mye en slik betyr for motivasjon og selvfølelse.
Uten pessimismen ville du ikke visst hva optimisme er – og den gleden den gir sjelden.
Uten negativitet ville du ikke visst hva positivitet er – hvor mye man kan visualisere og få til på gode tanker.
Uten smerte ville du ikke visst hva smertefrie dager betyr – og hvor langt du kan løpe når du er fri..
Uten å være lei deg ville du ikke visst hva glede er – hvilken ubeskrivelig følelse det er å kjenne glede og de små ting i hverdagen; en god klem, gode ord, små seire og hver lille ekstra ting du eller noen du er glad i mestrer og får til.

Livet består av mange faser og fallsetter, akkurat slik det er ment å være. Et menneske kommer ikke stykkevis og delt. Det kommer som en hel person med hele følelsesspektret og alle nyanser tildelt, fordi det skal brukes.

Kanskje den rosa, melerte, smågrumsete sumpen rett og slett bare er ”myra i skogen bak barndomshjemmet” i solnedgang? Enhver solnedgang betyr muligheten til ”å sove på det” og deretter starte på en ny dag med blanke ark – og en ny solOPPgang!

Dagens ord: Enten så går det over, eller så ordner det seg!
 

10495357_10154327396745720_3634315381847431711_o

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse