En dag tar den neste.. og den neste..
Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.
Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.
Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?
Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.
Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!
Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? 
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.
If you can’t beat ’em,
join ’em!
Britta Gulbrandsen 