Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.
Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.
Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!
Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.
Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤
Britta Gulbrandsen 