Daily Archives: 12. oktober 2014

Sorg

Så enkelt, så kort. Et kort ord som rommer så mye.

Sorg er så mangt. Sorg over tapte muligheter, over å miste noen nær, sorg over sykdom og diagnoser, over den veien livet tok, de åpne dørene som ble lukket for raskt og de veivalgene vi ikke skulle tatt.

Ikke per definisjon deprimert, men smaker litt på livets uventede svinger og smaker litt på melankoli. Ikke opphengt i trishet og pessimisme, men kjenner på følelser som svinger, dykker og kommer opp igjen.. Kjenner på prosessen og de naturlige steg i en sorgprosess..

IMG_0514.JPG

Livet er ikke en enkel åpen landevei, rett fram uten hull, svinger og hinder.

Livet er en serie pussige hendelser, lagt sammen til et innviklet, intrikat og interessant puslespill, med uante muligheter i neste dump eller rundt neste sving.  I det siste har jeg stadig vent tilbake til dette diktet; Nederland av Emily Perl Kingsly:


 

WELCOME TO HOLLAND

c1987 by Emily Perl Kingsley. All rights reserved

I am often asked to describe the experience of raising a child with a disability – to try to help people who have not shared that unique experience to understand it, to imagine how it would feel. It’s like this……

When you’re going to have a baby, it’s like planning a fabulous vacation trip – to Italy. You buy a bunch of guide books and make your wonderful plans. The Coliseum. The Michelangelo David. The gondolas in Venice. You may learn some handy phrases in Italian. It’s all very exciting.

After months of eager anticipation, the day finally arrives. You pack your bags and off you go. Several hours later, the plane lands. The stewardess comes in and says, «Welcome to Holland.»

«Holland?!?» you say. «What do you mean Holland?? I signed up for Italy! I’m supposed to be in Italy. All my life I’ve dreamed of going to Italy.»

But there’s been a change in the flight plan. They’ve landed in Holland and there you must stay.

The important thing is that they haven’t taken you to a horrible, disgusting, filthy place, full of pestilence, famine and disease. It’s just a different place.

So you must go out and buy new guide books. And you must learn a whole new language. And you will meet a whole new group of people you would never have met.

It’s just a different place. It’s slower-paced than Italy, less flashy than Italy. But after you’ve been there for a while and you catch your breath, you look around…. and you begin to notice that Holland has windmills….and Holland has tulips. Holland even has Rembrandts.

But everyone you know is busy coming and going from Italy… and they’re all bragging about what a wonderful time they had there. And for the rest of your life, you will say «Yes, that’s where I was supposed to go. That’s what I had planned.»

And the pain of that will never, ever, ever, ever go away… because the loss of that dream is a very very significant loss.

But… if you spend your life mourning the fact that you didn’t get to Italy, you may never be free to enjoy the very special, the very lovely things … about Holland.


 

Og slik tenker jeg at det er. Uansett om det gjelder mitt eget liv som ble annerledes enn jeg hadde tenkt eller at livet tok en annen vei enn i drømmende mine da jeg fikk to barn med utvidede behov.

Jeg har alltid blitt fortalt at det er mange veier til Rom – og at alle veier i den siste enden fører dit. Ja vel, så fikk jeg ikke den enkleste veien å reise til Rom på. Den er lang og kronglete og til tider uoverskuelig, og målet kan synes umulig. Men jeg har en tro, en klokkeklar tro, på at jeg en eller annen dag skal komme til Rom – på en eller annen måte! I mellomtiden prøver jeg å ta de dumpene og svingene som kommer, tillater meg selv å kjenne på både sorg og melankoli, og så går jeg videre.

Dette er livet, verken mer eller mindre, og jeg har kjøpt meg nye sko med tykk såle på.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Når det er stille i hodet..

..så kan jeg sove i ro og fred.
…kan jeg sitte og stirre ut i ingenting og føle ro.
….kan jeg tenke ferdig en tanke av gangen.
…..er jeg nok i koma.

Jeg kan faktisk ikke huske sist det var helt stille i hodet mitt. De siste månedene har det i grunn kjørt i ett der inne, og det bærer både søvnkvalitet, effektivitet og kroppen preg av. I noen perioder er det helt klart at jeg har «mer» ADHD enn i andre, og det er muligens også de periodene hvor livet generelt blir litt vanskelig å takle – og hvor jeg tidligere har endt opp deprimert og sykemeldt. Følelseslivet og tankene lever i en berg-og-dale bane, med sykluser som en middels stor økonomi.. noen går i syvårssykluser, jeg går i toårs. Det er ikke til å stikke under en stol at det går trått for tiden, jeg kjenner det og jeg prøver så godt jeg kan å se det og ta hensyn. Ta hensyn til meg selv.

Denne gangen ser jeg ikke en depresjon i anmarsj, jeg ser ikke en dyp dal og full stopp. I stedet prøver jeg å tillate meg selv å være sliten, «late» meg på sofaen, ikke ordne opp i og fikse alt, ikke være så inn i hampen flink – faktisk.
Det er lov å være lei og sliten.
Det er lov å få litt nok av ting noen ganger..
Det er lov å være lei seg og oppgitt..
..og det faktisk også lov å ikke stille opp på alt.
Det er lov å gjøre feil, ikke levere alt man skal til tiden – og ikke være perfekt!

Helt ærlig: Jeg har ikke trent siden torsdag, kurvene er fulle av klesvask, roterommet fult av klær som skal legges sammen og på plass, kjøkkenet har fulle benker, jeg glemte å gå ut med søpla, jeg har ikke skrevet blogginnlegg på et par uker, alle regningene er ikke betalt og jeg har ikke fått forberedt alle møtene til uka. So what?! Jeg har fått tid til å være sammen med mann og barn, sludret med foreldre og broren min, sladret litt med en venninne, lest morsomme artikler, ryddet i gammelt rot, sett en god film – og stirret ut i ingenting mens jeg lot tankene fly og verden passe seg selv?

Jeg trenger mindre faktorer å forholde meg til, jeg trenger en smule ro og fred, jeg trenger mindre stimulering fra alle kanaler – jeg trenger litt stillhet i hodet. Gjør vi ikke alle?

Livet er ikke en rett linje med ensartet form og hendelser. Det er en reise i snirklete, kronglete og ukjent farvann, med uante og fragmenterte utfordringer.

Akkurat nå er det litt som sirup, og plutselig er jeg tilbake.. i en akebakke en solskinnsdag med skyfrihimmel – i full fart! 😀

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis du aldri er stille?

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis det aldri er stille?

4 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse