Syk ja.. jammen meg er jeg ikke det! Jeg snakker om sånn helt vanlig hverdagssyk liksom: Feber, vondt i hodet, verker i alle leddene, kvalm – og attpåtil oppfører magen seg også. Det er skikkelig kjipt og slitsomt, jeg tror nesten at jeg har fått sånn derre manneinfluensa! Jeg føler meg elendig og orker jo ingenting. På tirsdag sov jeg faktisk nesten hele dagen.. og det er fort gjort å telle de dagene jeg har sovet en hel dag i mitt voksne liv altså. …skulle nesten tro at kroppen faktisk er sliten og prøver å fortelle meg et eller annet?!
Det fantastiske med sånn helt vanlig hverdagssyke er jo at det faktisk går over igjen! Jeg kommer til å bli kvitt både feber, kvalme og smerte, og livet vil gå videre… med mindre at det var slik at dette er en avart av min ”nye” følgesvenn fibromyalgi. Et kort øyeblikk i natt, når kroppen verket som verst og jeg egentlig var for trøtt til å tenke fornuftig, så streifet tanken meg; ”Tenk hvis dette IKKE er en lei høstforkjølelse?! Tenk hvis dette er slik det skal bli framover, at smertene, kvalmen og trykket i hodet skal følge meg???” Skrekk og gru! Det kjenner jeg at det er rett og slett uaktuelt – så da er det nok bare et snev av manneinfluensa tenker jeg!
For meg er det rett og slett ikke et valg å ha det sånn hele tiden. Drivet inne i meg bare må søke videre, må finne andre veier å takle ting på. Om det er mer/annerledes trening, endring av kosthold, vitaminer osv – et eller annet må kunne gjøres! Det finnes alltid muligheter, det finnes alltid nye veier og ting å prøve. Livet er ingen statisk ferdig definert vei og jeg nekter å gi opp!
Det får meg tenke på et dette bilde som har florert Facebook-verdenen, om den usynlige sykdommen. Om smertene, tankene og sykdommen/diagnosen jeg (og mange andre) skjuler på innsiden. Det er så mange, så utrolig mange, helt vanlige folk – som deg og meg – som vi går forbi, hilser på, snakker med hver eneste dag, som har en skjult sykdom. Kreft, epilepsi, diabetes, ADHD, angst, fibromyalgi eller ME – vi ser til forveksling like ut utenpå. Ingen kan se eller vite hva sidemannen sliter med, vi har ikke gått i hans eller hennes sko.
Noe i dette bildet strider litt mot mine innerste prinsipper.. Jeg er helt enig i at man ikke skal dømme andre på utsiden, at det foregår så mye på innsiden av enkeltmennesker som vi ikke har forutsetninger for å vite om – og det skal respekteres. Det jeg ikke liker er det som jeg opplever som medlidenhetssanking eller forsøk på å holde masken hele tiden. «Jeg velger å se friks ut på mine gode dager. På mine dårlige dager ser du meg ikke»… Du kan ikke vite hvordan jeg har det på innsiden når jeg møter deg smilende.
Vet du, når jeg har vondt, er sliten eller lei, så velger jeg faktisk å vise det – vise hva som skjer og hvordan jeg har det. Jeg er ”møkklei” av å gå rundt og late som om jeg har det så innmari fantastisk hele tiden: Den evig smilende, positive og optimistiske meg! Jeg er alle de tingene, men jeg er så mye mer også og mitt liv består av alle spekter av følelser, opplevelser og dager. Det er viktig for meg, for mitt eget selvverd, at jeg kan være ærlig med meg selv og de rundt meg – ikke late som om og ikke skjule meg selv på mine dårlige dager. De er jo også en, naturlig, del av mitt liv.
En dag trenger jeg en kakao og en klem – den neste, kanskje i morgen, trenger du en kopp te og et godt råd. Du må tørre å se meg og mine behov, se at jeg trenger det, og jeg må gjøre likedan for deg. for å kunne gjøre det må vi faktisk tørre å være åpne og ærlige overfor hverandre. Jeg liker å tro at det er mye lettere å ta hensyn til hverandre, legge til rette og møte enkeltmennesket hvis vi faktisk vet en liten brøkdel av det som foregår bank fasaden og inne i kroppen til personen ”next door”.
Vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg..
Britta Gulbrandsen 