Kunsten å hjelpe andre..

..på vei ut av året 2014!

Romjulen har jeg brukt til å lese «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. En sterk kjærlighetsroman med en uventet slutt. Historien kreerte mange tanker hos meg, og det er vanskelig å slutte å tenke på den..  vanskelig å legge den fra seg. For dere som ikke har lest den: Den kvinnelig hovedrollen Lou blir ansatt som assistent for den mannlige hovedrollen Will, som er lam etter en trafikkulykke. Hun blir ansatt for å overbevise ham om at han ønsker å leve – mens han på sin side har en avtale med en sveitsisk klinikk om seks måneder for gjøre et assistert selvmord. Boken høres ut som en klisjé, og er det vel også, men det er i så fall en velskrevet, underholdende og tankevekkende klisjé som jeg lot meg rive med av..

For meg handlet boken også om å gå sine egne veier, å tørre å tro på seg selv, gjøre nye ting og trosse sine indre redsler. Den handler om å hjelpe andre mennesker; både de som vil bli hjulpet og de som ikke vil – og de som ikke vet at de trenger hjelp for å komme seg videre. Faren til Lou sier i boken, fordi Lou føler at hun har mislyktes med oppdraget: «Hvem har sagt at du mislykkes? Det jeg vet om han, og det jeg vet om menn som ham. Og jeg skal si deg en ting. Jeg tror ikke det er noen i hele verden som ville kunne overtale den mannen når han først har bestemt seg for noe. Han er den han er. Man kan ikke få mennesker til å bli noen andre enn de er…» Og der i ligger kjernen tenker jeg: Den enkelte må faktisk ønske å få hjelp hvis hjelperen skal lykkes i hjelpe dem.

De to siste halve årene har for meg brakt med seg en ny «dimensjon» i forhold til det å forstå og hjelpe andre mennesker. Det har dreid seg mye om veiledning og rådgivning, om å se enkeltmennesker og møte dem der de er. Jeg tror ikke noen av oss er forskjellige på akkurat det området, vi ønsker å bli sett og møtt der vi er – ikke der hvor resten av verden tror at vi er.. eller syns at vi burde være.

Det har lært meg at det er de små ting som teller.
At det er tid, ro og nærvær som skaper trygghet.
Det har lært meg at alle metodene jeg har lært kan brukes i de fleste områder i livet – også på meg selv!
Det har ikke minst lært meg at det ofte kan være utrolig små ting som setter store ting i gang, som kan bety den avgjørende forskjellen for et annet menneske.
Hvor viktig det er for hver enkelt å bli husket på og sett..
..og at den hjelpen vi gir andre kanskje ikke blir helt som vi hadde tenkt, men likevel med (enda) bedre resultat enn først forventet!

Endring gjør vondt, men det er (stort sett) en god smerte som fører med seg nye trinn på min og din vei: Babysteps, steg for steg, mot målet!

Britta på toppen av Vikersundbakken! Et mål krysset av listen.

Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde av meg selv, faktisk, på toppen av hoppbakken i Vikersund og et sitat fra Søren Kierkegård. Dette var et av mine mål i løpet av måneden jeg var på Vikersund Kurbad i høst – og jeg nådde det! Steg for steg, et skritt av gangen.

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finne ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min mere-forstaaen ham slet ikke.

Søren Kirkegaard, filosof 1813-1855