Monthly Archives: januar 2015

Fordelene ved å bli eldre..

…eller voksen som noen også kaller det – er faktisk ikke så dumme!

Litt refleksjon en tidlig morgen

Det var ikke med lett hjerte jeg la ut innlegget om mobbing for to dager siden, det satt langt inne. Det åpner opp nye dører, både for meg selv og mennesker rundt meg, når jeg velger å dele slike ting. Tankene har også streifet rundt det at mennesker som var rundt meg på den tiden og som jeg har kontakt med nå, kan føle seg ille berørt eller på andre måter bli påvirket av det jeg skrev. Samtidig er det å være ærlig og dele ting – å tørre å bryte ned fordommer og vegger – noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg har en fast tro på at det å dele av sin kunnskap, formidle erfaringer og vise andre at det finnes flere med samme opplevelser i bagasjen, er noe av det viktigste vi som oppgående, intelligente mennesker kan gjøre for at menneskeheten skal beholde akkurat sin menneskelighet. Et varmt samfunn hvor vi ønsker å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre, er avhengig av at vi ikke mister evnen til å dele, kommunisere og bevare omsorgsevnen.

Noen fine fordeler med å bli eldre:

Tankene fikk et nytt springbrett i alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på akkurat det innlegget om mobbing. Mye vann har rent i elven siden jeg hadde de opplevelsene på 80- og 90-tallet, og jeg har uten tvil forandret meg mye – sikkert på godt og vondt – og fordelen med det er at mange ting faktisk blir bedre!

  • De fleste blir noe mer tilbakelente, og alt tas ikke så (døds)seriøst lenger.
  • Det kommer en oppdagelse om at alle mennesker ikke er like.
  • Du finner ut at mange mennesker er det faktisk mulig å stole på…
  • …og at tillit og respekt er en gjensidig greie. Tør du å ha tillit til andre, blir du ofte vist tillit tilbake også.
  • Du trenger ikke å like alle og alle liker ikke deg – og det er faktisk greit!
  • Opplevelsene i barndommen var den gang. De blir ikke borte, men de er heller ikke styrende for hvordan ting er akkurat nå.
  • Det er jeg som bestemmer i mitt liv! Det er jeg som bestemmer hva som skal ta plass og ikke, og jeg kan helt selv velge å be om hjelp hvis ting blir for mye.
  • Verken du eller jeg trenger å gå rundt og late som om, noe som helst. Fasade er ikke så interessant i grunn, ekte mennesker med mot til å vise sitt sanne ansikt er så mye mer spennende!
  • Foreldrene mine hadde rett i mye av det de sa når jeg vokste opp..
  • ..og pappa vet faktisk ikke svaret på alt akkurat som mamma er en helt vanlig kvinne. 😉
  • Du kan ikke forandre alle andre – det er i grunn mer enn nok jobb å prøve og forandre seg selv. La det være med det.
  • Hvis du vil være lykkelig, så er raskeste vei til det å gi beng i alle de små trivielle finurlighetene som opptar alt for mye av tankekapasiteten vår OG rett og slett bestemme deg for å være akkurat det = lykkelig!
  • Hva du skal gjøre, hvor du skal gå og hvordan du skal komme ditt – eller ikke – vil til syvende og sist alltid være ditt valg. Om du velger å ikke gjøre noe, så er det også ditt valg.
  • Det er faktisk ikke noen andre å skylde på hvis ting går ad undas enn deg selv (det er en sannhet med modifikasjoner, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener)…
  • …og første skritt på veien til å være et avslappet og fornøyd voksent menneske, mener jeg er å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, slutte å skylde på andre og stå for de valgene som tas.
  • Den beste fordelen er nok allikevel det å oppleve selvsikkerhet, selvrespekt og selvinnsikt, det å tro på at jeg er verdt noe, flink til noe og betyr noe for andre. Jeg har selvironi og humor, og jeg trenger ikke andre til å vise meg vei. Jeg, som mange andre, liker veldig godt å få bekreftelse og tilbakemeldinger, men livet går ikke lenger i stå om jeg ikke får det. Jeg er god nok som jeg er faktisk!

Hvis ikke jeg vil passe på og ta ansvar for meg selv, hvem andre skal da gjøre det? Kan jeg forvente at andre skal gjøre det egentlig?? Er jeg ikke et selvstendig voksent menneske da??

Som en venninne av meg sa: «Be yourself, everyone else is taken!»

85271- 018

Et helt mennesker – verken stykkevis eller delt – bare meg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Katrine 2008

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

10303871_10154123988610720_3308007870710697219_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

Årsberetning anno 2014

Kjære Dagbok!

Som seg hør og bør skal man innrapportere sine gjøren og laden til «offentligheten» ved utgangen av året. Jeg sendte ut julebrev til familie og venner i desember, med alle de hyggelige tingene vi foretok oss i året som svant. Jeg har  begynt å samle sammen alt Skatteetaten til min økonomisk selvangivelse for 2014, så jeg er godt i rute. Det jeg derimot ikke har gjort, er å «innrapportere» mine seire og tabber, målene jeg nådde og de som ikke rakk opp.. En personlig årsberetning som i en eller annen form forteller hvordan jeg har levd opp til mine og omverdens forventninger, hva som gikk og hva som kunne vært bedre, og gjennom det forhåpentligvis hente lærdom på godt og vondt, for så å gå videre.. En dønn ærlig, rett fra levra og overhodet ikke perfekt korthistorie om livet mitt anno 2014!

Ute - der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

Ute – der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

 Årets hendelser i vilkårlig rekkefølge

Jeg meldte meg opp til eksamen i Rådgivning og Veiledning i januar (eksamen i mai), fordi jeg syns det var på tide å jobbe med det jeg brenner for. Jeg fullførte med en av de beste innsendingsoppgavene veileder noengang hadde lest og avla eksamen! Det ble fire interessante måneder med veiledning av andre, både over telefon og ansikt til ansikt, og dette legger jeg i seierboksen.

Jeg tok mine første spede tak med firmaet mitt og hadde mitt første rådgivnings- og mitt første veiledningsoppdrag. Akkurat det er kult, allikevel ligger firmaet litt i tabbeboksen også. Jeg klarte fortsatt ikke å somle meg til å få laget en nettside, skrevet en handlingsplan og ikke gjort en seriøs innsats for å markedsføre meg selv. Det demrer at salg og markedsføring ikke er min sterkeste side.. 😉 ..men jeg har i hvert fall begynt å skrive i bloggen igjen!

Den største seieren tror jeg faktisk utelukkende må være å ha kommet akkurat dit hvor jeg er i livet nå; hvordan jeg har det med meg selv, de rundt meg, helsen min og tingenes tilstand ellers. I sommer ble jeg 40 år gammel, og det tror jeg faktisk er en av de desidert beste bursdagene (og feiringene) jeg har hatt. Jeg føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet (med noen ytterst få unntak), jeg har funnet min ro og min hylle. Det er en fantastisk følelse som jeg unner alle å kjenne på.

Min 40-års gave til meg selv!

Min 40-års gave til meg selv!

Helsemessig hadde jeg satt meg noen mål: Jeg skulle klare å løpe 5 km på 30 min, jeg ville begynne å danse igjen (HipHop) og jeg skulle ha meg en landeveissykkel! Løpemålet nådde jeg i våres, sykkelen ble innkjøpt i sommer som bursdagsgave til meg selv – og HipHop har jeg danset hver tirsdag siden januar! Etter så mange år med smerter og en kropp som ikke vil samarbeide, så er det utrolig fantastisk å få lov å bruke den igjen, å kunne trene fast og aktivt, delta på det jeg vil med barna, logge inn 15 km både på sykkel og ski og 12 km til beins på fjellet. Det er en stor seier for meg, og en jeg lever godt med og på. 😀 ..de små tingene, som at landeveissykkelen ikke har blitt brukt ute enda eller at jeg ikke alltid klarer det jeg vil, det legger jeg i skuffen for forbedringsmuligheter – ikke tabber!

Det målet, eller «tabben», som veier tyngst at jeg ikke har fått til, er fast jobb. Jeg frustrerer meg litt over at jeg ikke har turt å hoppe og satse alle kluter på å enten jobbe hele tiden ut fra eget firma eller å få til en fast stilling innen det jeg virkelig brenner for å jobbe med. På noen områder kan det altså virkelig være vanskelig å legge fra seg gamle «ideer og redsler», å bare ta mot til seg og hoppe! Jeg har prøvd meg i en 60 % stilling i år, og det er altså ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er skrudd sammen for å jobbe stillesittende på et kontor med tall hele dagen.. Jeg må og vil ut og jobbe med mennesker! Jeg vil rådgi, veilede, hjelpe, dele og lære opp, jeg vil holde kurs og foredrag – jeg vil være og gjøre en forskjell! Uansett har jeg klart å trekke meg et skritt videre. Jeg har stått i en stilling som ikke helt passet meg, tatt vanskelige samtaler, fortalt om mine diagnoser og utfordringer, og vært og gitt av meg selv – selv om jeg ikke var helt på riktige hylle.. og nå vet jeg jo hva jeg vil.

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

En fornøyd 40-åring! <3

En fornøyd 40-åring! ❤

Jeg har jobbet hardt med å akseptere at jeg er der jeg er, har det jeg har og er den jeg er!
Jeg har vært mer hjemme hos familien min. Ikke nok, men allikevel mer.
Jeg har gratulert mange med dagen og hendelser, jeg har ikke klart å huske alle eller sende blomster når jeg «burde».
Jeg hadde en absolutt fantastisk feiring av dagen min og fikk så mange flotte gaver som jeg aldri har fått før.
Jeg har vært så heldig å få ta del i flere flotte feiringer av andre fine mennesker, jeg har flotte mennesker rundt meg i hverdagen som jeg ikke fikk besøkt eller snakket nok med.
Jeg har en fantastisk familie rundt meg som jeg elsker overalt på jord – ville aldri vært foruten «pompel & pilt og pappaen»! ❤

Lærdom og veien videre?

Det er pussig hvordan det faktisk ikke er mulig, i hvert fall ikke for meg, å få til alt – å få og gi i pose og sekk. Det viser seg at jeg heller ikke er perfekt (Hæh?!) og at jeg ikke får til alt og ingenting på de 24 timene jeg som alle andre har fått tildelt per døgn. Det kjennes faktisk veldig bra og komme seg videre på den veien med å akseptere at «litt mindre» er mer enn bra nok for meg – fordi jeg vil ha det sånn! Ikke fordi andre mener og syns, men fordi jeg selv har tatt valget.

  • Jeg fungerer nok best når jeg har litt for mye å gjøre, det var det der med å jobbe best under press…
    Et av mine mål for 2015 er å jobbe mer jevnt og ikke prokastinere hele tiden – da kanskje denne nettsiden blir ferdig sammen med et par foredrag og utkast til den boken jeg går og rugger på..
  • Jeg vil fortsette å gjøre de tingene som er bra for meg, uansett hva andre syns og mener.
    Det betyr trening flere ganger i uken, uansett vær, utfordringer og smerter. Det betyr sunn mat, nok søvn, å engasjere meg i ting jeg brenner for selv om jeg ikke har tid og reise ut i verden selv om jeg ikke råd.
  • Det skal alltid være tid til en kaffekopp, en e-post, en hyggelig hilsen, lese en bok, se en film med ungene eller å ta en telefon.
    Jeg tror på at det er de små ting i hverdagen og alle de hyggelige opplevelsene jeg kommer til å huske når jeg blir gammel, ikke det strøkne hus, den fine jobben og alle «premiene»…
  • Jeg vil gjøre mer av det jeg er redd for, utfordre meg selv og tørre å klatre opp det neste skrittet på stigen.
    I det ligger det å være litt «døv», overfor både meg selv og andre, bare gjøre ting noen ganger uten å tenke på konsekvenser, planer, strategi og smarte valg og mål!
Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Målsetning for 2015!

Jeg skal tro på meg selv og det jeg står for. Gå helhjertet inn for det jeg vil, dedikere meg til mitt arbeid, min familie og meg selv, og tørre å ta sjansene! Dette er mitt liv. 2014 var et godt og spennede kapittel videre på reisen – og 2015 skal virkelig bli mitt år. Fordi jeg velger det selv!

«Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn.»
Skuespiller Mae Wast


På tross av alle utfordringene og livets naturlige opp- og nedturer, så føler jeg at livet er godt og at jeg har mye å glede meg over – det tror jeg er viktig å faktisk kunne si det høyt med jevne mellomrom. Tørre å være lykkelig. Vi er heldige, og  jeg er takknemlig for det vi har og for de mulighetene jeg får. Om enn litt bakpå, så kom julen til huset i Hestenga i år også, og vi kan glede oss over at en stille og rolig jule- og nyttårsfeiring med de nærmeste er over.. helt uten planer..
Velkommen 2015 – og godt nytt år! 🙂
På tro og ære, og ytterst samvittighetsfullt,
Britta Gulbrandsen – steg for steg mot «toppen». 
På "toppen" av slalombakken på Vikersund - med utsikt rett til himmelen..

På «toppen» av slalombakken på Vikersund – med utsikt rett til himmelen..

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling