Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s