Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Katrine 2008

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

10303871_10154123988610720_3308007870710697219_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s