Monthly Archives: mars 2015

Let it go!

Merkelig hvordan en sangtekst kan sette seg på hjernen?!
Lurer på hvor mange sangtekster jeg faktisk har inne i hodet mitt.. Hvor mange sanger jeg kan synge med på når jeg hører dem, hvor mye jeg kan hente fram fra langt bak i hodet ved anledning?!

Jeg er veldig glad i musikk, har veldig ofte musikk på ørene eller strømmene ut i rommet. Musikk kan styre en stemning eller anledning, den har stor betydning for hvordan vi opplever handlingen i en film og den kan beskrive tanker, følelser og opplevelser. Den gir meg muligheten til å danse (som jeg ❤ ), den gir meg rytmen å løpe til, ro til å meditere og drømme, styrke og løft når jeg trenger det… og noen ganger gir den meg et lite dytt til å enten få ut følelser, gråte, le eller hoppe ut i ting. Musikk, rytme og tekster med en liten tanke bak skal virkelig ikke undervurderes.

Hvorfor «Let it Go?»

I høst begynte jeg å lytte til Spotify når jeg løp eller gikk tur. Lastet ned en spill liste til telefonen som jeg kunne lytte på i «offline-modus».. og på den spill listen hadde pussig nok «Let it Go» fra Disney-filmen Frozen synget av Idina Menzel sneket seg inn. Og der jeg i høstsola småløp gjennom skogen, hoppet og danset over stein og tuer, passet teksten bare så veldig bra.

IMG_1191

Ikke det at jeg gikk alene i snøen, men følelsen av å klatre et fjell – alene – isolert og alene med tankene mine, med vinden som røsket i håret, og solen som plutselig kom gjennom skyene.. skinnende på meg.
Da kunne jeg ikke holde det inne i meg lenger, jeg måtte hoppe! Fra en stein og ut i solen, ut i livet!
Jeg vil la ting fare, «la ting gå», hoppe ut i friheten og gå videre i livet uten å være bekymret for fortiden, uten alltid å være snill og flink pike, uten å holde følelsene inne i meg.
Jeg vil la folk se meg, jeg vil ikke holde igjen eller late som om. Jeg er ikke perfekt – jeg er MEG, bare meg!
Og kulda har egentlig aldri brydd meg heller…!

IMG_20141122_103835

 

 

Let it go!
(av Robert Lopez og Kristin Anderson-Lopez)

The snow glows white on the mountain tonight

Not a footprint to be seen.
A kingdom of isolation,
and it looks like I’m the Queen
The wind is howling like this swirling storm inside
Couldn’t keep it in;
Heaven knows I’ve tried

Don’t let them in,
don’t let them see
Be the good girl you always have to be
Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

Let it go, let it go
Can’t hold it back anymore

Let it go, let it go
Turn away and slam the door
I don’t care
what they’re going to say
Let the storm rage on.
The cold never bothered me anyway

It’s funny how some distance
Makes everything seem small
And the fears that once controlled me
Can’t get to me at all

It’s time to see what I can do
To test the limits and break through
No right, no wrong, no rules for me,
I’m free!

Let it go, let it go
I am one with the wind and sky
Let it go, let it go
You’ll never see me cry
Here I stand
And here I’ll stay
Let the storm rage on

My power flurries through the air into the ground
My soul is spiraling in frozen fractals all around
And one thought crystallizes like an icy blast
I’m never going back, the past is in the past

Let it go, let it go
And I’ll rise like the break of dawn
Let it go, let it go
That perfect girl is gone
Here I stand
In the light of day
Let the storm rage on

The cold never bothered me anyway!

Har du noen sangtekster som rører deg? Gir deg en boost, rører hjertet, sjelen eller sinnet – eller alle tre samtidig?
Sanger som gir deg det lille ekstra?! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Magiske ord til et barn..

På et kurs i høst, ble denne sangen av Oscar Danielson, spilt for oss..
Den traff meg, rett inn i hjerteroten, og har lagt seg til der.

BESVÄRJELSE
Du kommer resa dig och gå. Du kommer lära dig mitt namn.
Det kommer tidvis att bli svårt. Det blir kallt, och åskan kommer gå.
Men jag ska gnugga dig varm, jag ska viska ditt namn, du ska somna i min famn,
Vi kommer att älska dig då

Och det kommer att bli tjat, och vi kommer säga nej.
Du kommer smälla i dörrar, och skrika: jag hatar dig
Det blir många hårda ord. När du sätter oss på prov, för att se om vi står kvar
Vi kommer att älska dig då.

Och så kommer det en dag, när någon sliter ditt hjärta itu.
Du gråter på ditt rum, och vi undrar: vad gör vi nu?
För den tröst som vi vill ge, den vill du inte ha.
Du kommer vända dig bort, du kommer be oss att gå
Och vi, vi kommer att älska dig då.

Du växer och blir stor. Och en dag är du längre än jag.
Hittar nån annanstans att bo. Det är tyst, ditt rum står tomt.
Vi ställer in nåt gamalt skräp,
och blir sittande en stund, och tänker tillbaks
Vi kommer att älska dig då.

Men det kommer alltid finnas dom, som vill sätta dig plats
Och dom, som vill tala om, att du är ingenting värd
Men då minns du vad vi sagt, och du vet att dem har fel
Du kommer inte höra på, du kommer vända dig och gå

Och vi ska följa dina spår. Vi vill veta vad du gör, och hur det går.
Och sen efter några år, sitter vi barnvakt så ofta vi får
Och vi är stolta, kan du tro. Stolta som få. När vi ser dig med dem små
Vi kommer älska dig då

Och så en mörk och kulen höst. När din far är gammal och mor är trött.
Då tar du dig tid, kommer över nån söndag med en flaska vin,
Du gör vinter i vår trädgård, mens vi sitter och ser på.
Och sen äter vi en bit
Vi kommer älska dig då

Jag lägger handen mot din kind, mina läppar mot din panna.
Viskar några ord, som du inte kan förstå.
Men som ska skydda dig ändå

IMG_0563 - 040208b

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel. Mamma. ❤

 

2 kommentarer

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

En tenårings frustrasjoner..

Jeg gir opp.. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre. Som får det til med en gang og ikke trenger å lage et helvete for å prøve å gjøre det bedre.. Det hjelper ikke en gang!

Hørt det før? Det ringer i hvert fall bjeller i mitt hode, om svunne tider som tenåringsjente, om den gang jeg prøvde så hardt jeg bare kunne å være som alle andre; være skoleflink, ren og pen, flink hjemme, trent, ha orden på ting og få med meg det jeg skulle, møte opp der jeg skulle til riktig tid.. og bare få folk til å like meg, som jeg var. Det var som en evig kamp, som jeg egentlig var dømt til å tappe før jeg hadde begynt! «Det hjelper ikke en gang».

Kjære vakre vennen min! ❤
Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er det ingen av oss som er som alle andre. Du må gjøre ting på din måte, ikke sånn som alle andre.. og det kommer kanskje til å ta litt lengre tid for deg å finne din måte og din plass – men når du finner den (og det kommer du til!), så kommer ting til å bli utrolig bra! Hold på det som er din særegenhet, så vil det ordne seg. Alt det andre kan vi planlegge oss ut av, hvis du vil. Mammaen din. ❤

Jeg vet nøyaktig hvordan det er, jeg har slett ikke glemt hvordan det var å være tenåring og ikke føle at jeg strak til. Det sitter fortsatt, langt inne i kropp og hode, hvordan det var å jobbe hardt og intenst, og allikevel aldri nå helt opp. Hvordan følelsen av å aldri riktig komme fram, å ikke være god nok, preget tankene min om meg selv og mitt eget verd.

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Kattis vakre

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Tillit som blir brutt…

Som barn var jeg tillitsfull, men sjenert. Jeg likte å se på andre mennesker, studere dem, snakke med dem og gjerne synge for dem også. Jeg er født med store øyne og har alltid hatt lett for å smile, og da er det lett å skape kontakt med andre mennesker. Når jeg smilte og snakket hull i hodet på de voksne, så smilte de tilbake.. De lyttet, smilte, snakket med meg og var overbærende med skravlinga. Som barn åpnet jeg meg for de som ville høre, delte villig vekk av mine tanker og ideer, min livlige fantasi – og tenkte overhodet ikke på verken konsekvenser, baktanker, hva som lå bak det andre sa eller svarte, hva som foregikk inne i menneskene. Akkurat som barn flest!

Core+Desired+Feeling

Som større barn, tenåring og ung voksen, ble denne åpenheten og tilliten til andre mennesker, sakte men sikkert forandret. Tillit ble brutt, ting ble sagt og handlinger begått. Folk jeg stolte på og delte ting med brøyt båndet mellom oss ved å dele ting jeg hadde fortalt eller på andre måter misbrukte tilliten mellom oss. Og jeg lukket igjen, stengte folk ute, sluttet å dele og smile hele tiden. Panseret gikk ned og sakte men sikkert ble en mur rundt meg bygget opp. Redd for å bli såret, redd for at noen skulle tråkke på meg, redd for å miste ansikt og at noen skulle få noe som helst å utsette på meg.

Fokusendring

Så kom barna, nye opplevelser og erfaringer, fokus skiftet og prioriteringene forandret seg. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle se verden gjennom de brillene jeg hadde ”fått”: kynisk, litt paranoid og ganske pessimistisk. Det ble feil – og jeg hadde det ikke bra. Sakte, men sikkert, tok jeg ned noen av mursteinene i veggen rundt meg. Utrolig skummelt og jeg følte meg veldig sårbar. Jeg bestemte meg for å slippe folk inn igjen.. bestemte meg for å løfte hodet, se menneskene rundt meg rett i øynene og smile til verden.

Sakte men sikkert sluttet jeg å bry meg så mye om hva alle sa og mente, sluttet å tenke så mye på hva alle andre tenkte på – skrudde det rett og slett av og prioriterte andre ting å tenke på! Dyttet det vekk. Dette er mitt liv, det er jeg som bestemmer og det er min mening som teller for meg – jeg kan fortelle det jeg har lyst til – på min måte.

Når jeg møter nye mennesker, så velger jeg alltid å tenke at de er ekte og ærlige mennesker – at det bor noe godt i alle. Jeg velger å tro på det gode i mennesker, velger å se positivt på ting, velger å tenke at alle mennesker har iboende ressurser og evner til å bidra. Jeg velger å tillegge voksne mennesker evnen til å ta ansvar for seg selv og skaffe seg den informasjonen de trenger og følge opp selv. Enda så mange ganger livet har vist meg andre sider, så velger jeg bevisst å spore tankene mine på at det finnes noe positivt i alt og at optimisme, glede og velvillighet kan flytte fjell. Vilje kan flytte fjell.

Og i min barnslige optimisme, som jeg har bevart, så hender det at ting ”går meg hus forbi”. At jeg ikke ser de små signalene om at ikke alt er bra rundt meg, at ikke alle mennesker har funnet sine ressurser og evner å dele dem med omverden på en god måte. Det kan føles som å bli slått over ende, når det brått går opp for meg at alle ikke er ekte, gode og ærlige hele tiden. At det er også er voksne mennesker som ikke tar ansvar og som ikke er greie. I små, korte øyeblikk kommer det veltende over meg, at jeg fortsatt kan misse signalene, la meg tråkke på og få min tillit til menneskeheten svekket. Man kan ikke stole på alle, og når du minst venter det kan mennesker jeg trodde var venner misbruke tilliten min. Det er tøft, trist – og det er skuffende.

Trust

Valgene

Da må jeg dykke ned og finne noe av viljen, av ressursene på bånn, for å ikke la gamle historiene, tankemønstrene og reaksjonene ta over. For ikke å bli fristet til å legge på murstein på veggen rundt meg, og bygge den opp igjen! Jeg må finne fram alt jeg har lært og gjemt på opp gjennom årene, hente fram de gode minnene og suksesshistoriene som jeg har innerst inne og som beviser at ting kan gå bra. Jeg må ta et valg!

Jeg kan ta et valg om å bygge opp forsvarsverket igjen – eller vise meg sårbar og vise min smerte. Noen av arrene jeg bærer med meg har en rå smerte over seg, som ikke lar seg temme uten mange gode minner oppå.
Jeg kan ta et valg om la mursteinene ligge på bakken, løfte ansiktet mitt mot verden – og sola – og fortsette på min vei. Jeg kan ikke gjøre noe med historien som har vært, men jeg har eksepsjonelle muligheter til å bestemme hvordan historien skal bli videre.
Jeg kan ta et valg om hvor veien skal gå, holde et åpent sinn og akseptere at uheldige opplevelser vil komme. Men det betyr ikke at gamle historier gjentar seg. Jeg har tross alt mange flere GODE opplevelser nå enn dårlige! De hører med og kan legges i erfaringsbakgrunnen.

Som sagt tidligere, med alder, erfaring og livsvisdom, kommer også en vis dose «likegyldighet» og evne til å la ting fare.. og det er sunt! Jeg tenker at det er som med barneoppdragelse, man skal ikke og kan ikke ta alle kamper. Man skal velge sine kamper med omhu; de som betyr mest og gir størst gevinst. De menneskene som bryter tilliten din, er uansett ikke mennesker som det er langsiktig gevinst ved å beholde i livet ditt.

imagesCA87YGV9

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Kjærlighetserklæring fra en mor

Gutten min!

Minstegutten og Lillegutten.. Bulldoseren, Bølla, Kruttlappen, Koseklumpen – kjært barn har mange navn. Ikke så liten lenger, 10 år gammel og stor. Gratulerer med ditt aller første jubileum.

Lang, slank, sterk og spretten. Viljesterk, sta, smart, glup, lærevillig, full av følelser og humør, empatisk, myk, snill og god. Min fantastisk sammensatte og kompliserte sønn. Hoppe, sprette, synge, danse, breake, boogie og rocke. Snakke, fortelle historier, fantasere langt inn i de små timer, drømme, leve ut fantasiene. Humørspreder, godgutt, omsorgsfull, inkluderende og alltid med en kommentar på lur.

Du kan danse i mange timer i strekk når musikken er riktig og kroppen stemmer. Du nynner, synger og lager tekster selv. Du hopper ut i nye språk og ny kunnskap med hele deg. Du kan sitte i timesvis foran Discovery eller National Geographic, og lære om verden, dyr og hvordan ting blir til. Du elsker å være ute under åpen himmel, tenne bål og filosofere over livet. Du er ikke redd for å smake på nye ting, lage nye ting eller kaste deg over matlagingen. Du vet hvordan du både skal svinge støvsugeren og ‑kluten, sortere klesvask og vanne blomster. Du elsker de gode ting i livet; lange samtaler, kos & klemmer, familie & venner, god mat, reiser og opplevelser.

IMG_1529

Og du har dager der du er kjempesliten, trøtt og lei. Når kroppen ikke vil det du vil, når smertene blir vanskelig å overse. Når hodet er fullt og du trenger å være for deg selv. Når følelser og hode har fått for mange inntrykk og du ikke klarer å bearbeide alt sammen. Når vi andre ”går i veien” for deg og ting ikke blir som du ønsker deg. Med gleden over livet og sprudlende humør, med et rikt følelsesliv, kommer også nedturer og tunge dager.. og det skal du få lov til.

Jeg ser deg, ser at du kjemper og prøver så godt du kan! Jeg ser at du trosser smerter, tankekjør og redsel for det ukjente – ser at du sakte, men målbevisst, trosser dine egne grenser og beveger deg framover og videre.

Jeg beklager alle de gangene jeg har hatt for dårlig tid til å lytte eller se det du vil vise meg.
Jeg lover å skjerpe meg og prioritere deg når du trenger meg og når jeg føler at du bør trenge meg.

Jeg har tro på deg gutten min, tro på at du kan bli ditt beste på din måte og i ditt tempo.
Jeg er stolt av deg, for hvert skritt du tar i retning av å bli den du er ment å være.
Jeg elsker deg, for alt du er – med hud og hår – og uten forbehold.
Jeg vil alltid støtte deg og være der for deg, skritt for skritt – steg for steg, på din vei.
Jeg ser deg, hver dag, og jeg hører deg når du vil si meg noe.
Vi finner ut av dette sammen!

Mammaen din. ❤

IMG_1522

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..