Tillit som blir brutt…

Som barn var jeg tillitsfull, men sjenert. Jeg likte å se på andre mennesker, studere dem, snakke med dem og gjerne synge for dem også. Jeg er født med store øyne og har alltid hatt lett for å smile, og da er det lett å skape kontakt med andre mennesker. Når jeg smilte og snakket hull i hodet på de voksne, så smilte de tilbake.. De lyttet, smilte, snakket med meg og var overbærende med skravlinga. Som barn åpnet jeg meg for de som ville høre, delte villig vekk av mine tanker og ideer, min livlige fantasi – og tenkte overhodet ikke på verken konsekvenser, baktanker, hva som lå bak det andre sa eller svarte, hva som foregikk inne i menneskene. Akkurat som barn flest!

Core+Desired+Feeling

Som større barn, tenåring og ung voksen, ble denne åpenheten og tilliten til andre mennesker, sakte men sikkert forandret. Tillit ble brutt, ting ble sagt og handlinger begått. Folk jeg stolte på og delte ting med brøyt båndet mellom oss ved å dele ting jeg hadde fortalt eller på andre måter misbrukte tilliten mellom oss. Og jeg lukket igjen, stengte folk ute, sluttet å dele og smile hele tiden. Panseret gikk ned og sakte men sikkert ble en mur rundt meg bygget opp. Redd for å bli såret, redd for at noen skulle tråkke på meg, redd for å miste ansikt og at noen skulle få noe som helst å utsette på meg.

Fokusendring

Så kom barna, nye opplevelser og erfaringer, fokus skiftet og prioriteringene forandret seg. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle se verden gjennom de brillene jeg hadde ”fått”: kynisk, litt paranoid og ganske pessimistisk. Det ble feil – og jeg hadde det ikke bra. Sakte, men sikkert, tok jeg ned noen av mursteinene i veggen rundt meg. Utrolig skummelt og jeg følte meg veldig sårbar. Jeg bestemte meg for å slippe folk inn igjen.. bestemte meg for å løfte hodet, se menneskene rundt meg rett i øynene og smile til verden.

Sakte men sikkert sluttet jeg å bry meg så mye om hva alle sa og mente, sluttet å tenke så mye på hva alle andre tenkte på – skrudde det rett og slett av og prioriterte andre ting å tenke på! Dyttet det vekk. Dette er mitt liv, det er jeg som bestemmer og det er min mening som teller for meg – jeg kan fortelle det jeg har lyst til – på min måte.

Når jeg møter nye mennesker, så velger jeg alltid å tenke at de er ekte og ærlige mennesker – at det bor noe godt i alle. Jeg velger å tro på det gode i mennesker, velger å se positivt på ting, velger å tenke at alle mennesker har iboende ressurser og evner til å bidra. Jeg velger å tillegge voksne mennesker evnen til å ta ansvar for seg selv og skaffe seg den informasjonen de trenger og følge opp selv. Enda så mange ganger livet har vist meg andre sider, så velger jeg bevisst å spore tankene mine på at det finnes noe positivt i alt og at optimisme, glede og velvillighet kan flytte fjell. Vilje kan flytte fjell.

Og i min barnslige optimisme, som jeg har bevart, så hender det at ting ”går meg hus forbi”. At jeg ikke ser de små signalene om at ikke alt er bra rundt meg, at ikke alle mennesker har funnet sine ressurser og evner å dele dem med omverden på en god måte. Det kan føles som å bli slått over ende, når det brått går opp for meg at alle ikke er ekte, gode og ærlige hele tiden. At det er også er voksne mennesker som ikke tar ansvar og som ikke er greie. I små, korte øyeblikk kommer det veltende over meg, at jeg fortsatt kan misse signalene, la meg tråkke på og få min tillit til menneskeheten svekket. Man kan ikke stole på alle, og når du minst venter det kan mennesker jeg trodde var venner misbruke tilliten min. Det er tøft, trist – og det er skuffende.

Trust

Valgene

Da må jeg dykke ned og finne noe av viljen, av ressursene på bånn, for å ikke la gamle historiene, tankemønstrene og reaksjonene ta over. For ikke å bli fristet til å legge på murstein på veggen rundt meg, og bygge den opp igjen! Jeg må finne fram alt jeg har lært og gjemt på opp gjennom årene, hente fram de gode minnene og suksesshistoriene som jeg har innerst inne og som beviser at ting kan gå bra. Jeg må ta et valg!

Jeg kan ta et valg om å bygge opp forsvarsverket igjen – eller vise meg sårbar og vise min smerte. Noen av arrene jeg bærer med meg har en rå smerte over seg, som ikke lar seg temme uten mange gode minner oppå.
Jeg kan ta et valg om la mursteinene ligge på bakken, løfte ansiktet mitt mot verden – og sola – og fortsette på min vei. Jeg kan ikke gjøre noe med historien som har vært, men jeg har eksepsjonelle muligheter til å bestemme hvordan historien skal bli videre.
Jeg kan ta et valg om hvor veien skal gå, holde et åpent sinn og akseptere at uheldige opplevelser vil komme. Men det betyr ikke at gamle historier gjentar seg. Jeg har tross alt mange flere GODE opplevelser nå enn dårlige! De hører med og kan legges i erfaringsbakgrunnen.

Som sagt tidligere, med alder, erfaring og livsvisdom, kommer også en vis dose «likegyldighet» og evne til å la ting fare.. og det er sunt! Jeg tenker at det er som med barneoppdragelse, man skal ikke og kan ikke ta alle kamper. Man skal velge sine kamper med omhu; de som betyr mest og gir størst gevinst. De menneskene som bryter tilliten din, er uansett ikke mennesker som det er langsiktig gevinst ved å beholde i livet ditt.

imagesCA87YGV9

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s