Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Så mye jeg kan si, men vi kan jo ikke ta alt her i dag. Det har vært en lang og interessant reise med deg – oss sammen – og du og jeg har gjort mange pussige, morsomme og spennende ting sammen. Vi har sprengt grenser sammen og noen ganger gått langt utenfor komfort sonen sammen. Vi har grått, ledd, hvisket, diskutert og kranglet sammen. Du har utfordret meg, på mange områder, og jeg er ganske sikker på at det at du kom inn i livet mitt var avgjørende for at jeg har blitt den jeg har blitt i dag!
                        

Jeg har ofte lurt på om jeg var for ung da jeg fikk deg jenta mi, ikke i alder men i modning. At jeg egentlig ikke var klar nok som person – men det ble jeg jo fort. Det ble en brå modningsprosess, jeg var veldig usikker på meg selv og det tror jeg gjorde at du ble litt av en prøveklut.. Det var tøft, men også veldig interessant – og jeg har i grunn ikke angret et sekund, min Lille My.

Jeg har skrevet og notert meg mye om gjennom årene, om deg og om livet vårt. Jeg har lyst å lese noe av det for deg i dag:

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt..  All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa).. Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte. Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen! Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig.. Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte – så grip den mens du kan!

Jeg har masse fra perioden 2008-2009, jeg minnes at du hadde mye på hjertet da..

Aprilsnar!

«Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!»

Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så «kjedelig» at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv – eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille moroklump!

Dårlig samvittighet

All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie – og det skulle jo ikke være sånn.

«Little people walking around with your faces..»
Walking around with your face yes – but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv – på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier – hun er ingen kopi!

Don’t give up!

When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don’t you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may succeed with another blow
Success is failure turned inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!

To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel.

Hadde jeg ant…

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget…

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre 
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket…

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..

Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

Jenta mi ❤

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Mamma. ❤