Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s