Mitt lille hjerte..

Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..

Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.

Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.

Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.

stock-vector-background-with-hearts-243639805

 

Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!

Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?

Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?

Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”

sommerfugl-copyrightDet lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.

Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.

Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.

Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…

glossy-heart-vector-icon-free-28821

Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Med kontroll over rattet!

Nye dekk, nye bremser, kilometer med vei med ny asfalt, snødekke og stillhet.. bilen min og jeg! Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet – i min bil. Jeg bestemmer farten, lar de nye dekkene kjærtegne asfalten eller det fine pent sammenpakkede snødekke. Lar bilen finne den naturlige doseringen gjennom svingene, og jeg justerer lett på gass og brems ettersom det passer for å opprettholde en fin flyt.

IMG_0100
Jeg skruer opp for musikken på radioen, lar høyre fot så vidt gi gasspedalen et lite trykk, og suser videre. Jeg flyter, jeg lever – jeg er ett med bilen, farten, naturen, snøen og den svake vinden som stryker over landskapet.

Et godt grep rundt rattet, enda litt mer trykk på gasspedalen. Lar bilen virkelig «strekke ut beina» sine, kjenne at hjuloppheng, støtdempere, foringer, bremser og dekk virkelig gjør jobben sin. Kjenne at bilen sklier på snøen, retter opp. Jeg lar motoren få kjøre seg, kjenner bilen slenger med rompa, dekkene finner veigrep, firehjulstrekken slår inn og bilen skyter avgårde igjen. Et lite øyeblikk kjenner jeg på adrenalinet som skyter gjennom kroppen, en liten anelse av frykt. Hjerter pumper som en gal. Jeg er skjerpet og føler en vanvittig mestring over å la bilen gjøre jobben sin, over å kjenne hver bevegelse i kjøretøyet og min egen kropp smeltet sammen, mestring over at jeg kan dette: Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet.

Jeg tør å presse på litt, tør å virkelig la bilen gjøre jobben sin og kjenne på samspillet. Først når jeg og bilen sammen er presset helt til grensen, med vilje, så jeg vet hva vi kan klare. Jeg vet hva fart, svinger og bremsing betyr.

Jeg er modig.
Jeg mestrer.
Jeg lever.

En barnslig, enkel glede kryper opp i kroppen min.. for en fantastisk følelse. Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet, jeg bestemmer – i egen bil.. og i eget liv. ❤

Hvordan er det med deg?
Føler du at du har kontroll i eget liv?
Er det du som er sjef i eget liv, eller lar du andre styre?

Noen ganger må vi presse oss selv, tenker jeg. Presse helt til grensen av hva vi kan klare, bare for å se hva vi faktisk er kapable til. La kropp, hode, følelser og instinkt ta over. Ta kontrollen over rattet – i eget liv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Så mye jeg kan si, men vi kan jo ikke ta alt her i dag. Det har vært en lang og interessant reise med deg – oss sammen – og du og jeg har gjort mange pussige, morsomme og spennende ting sammen. Vi har sprengt grenser sammen og noen ganger gått langt utenfor komfort sonen sammen. Vi har grått, ledd, hvisket, diskutert og kranglet sammen. Du har utfordret meg, på mange områder, og jeg er ganske sikker på at det at du kom inn i livet mitt var avgjørende for at jeg har blitt den jeg har blitt i dag!
IMG_4788                        IMG_4789

Jeg har ofte lurt på om jeg var for ung da jeg fikk deg jenta mi, ikke i alder men i modning. At jeg egentlig ikke var klar nok som person – men det ble jeg jo fort. Det ble en brå modningsprosess, jeg var veldig usikker på meg selv og det tror jeg gjorde at du ble litt av en prøveklut.. Det var tøft, men også veldig interessant – og jeg har i grunn ikke angret et sekund, min Lille My.

Jeg har skrevet og notert meg mye om gjennom årene, om deg og om livet vårt. Jeg har lyst å lese noe av det for deg i dag:

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt..  All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa).. Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte. Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen! Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig.. Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte – så grip den mens du kan!

IMG_3035

Jeg har masse fra perioden 2008-2009, jeg minnes at du hadde mye på hjertet da..

Aprilsnar!

«Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!»

Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så «kjedelig» at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv – eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille moroklump!

IMG_1136

Dårlig samvittighet

All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie – og det skulle jo ikke være sånn.

«Little people walking around with your faces..»
Walking around with your face yes – but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv – på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier – hun er ingen kopi!

IMG_1172

Don’t give up!

When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don’t you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may succeed with another blow
Success is failure turned inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!

To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!

10178159_839295589454190_799215694311484481_n

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel.

85271- 040

Hadde jeg ant…

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget…

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre 
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket…

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..

Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

IMG_5809  IMG_1732
imm054_8-0

Jenta mi ❤

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Mamma. ❤

11415463_10155640397650720_190434854553333737_o                   11934978_10155968531360720_581807595179449736_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Enkle ord til ettertanke.

Ved første øyekast ser ligner de bare et hvilket som helst annet ordtak. Tre linjer med velvalgte ord til ettertanke. De klinger bra og gi god mening, og de treffer.. De treffer rett inn!

Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things that I can
and the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)

Det er mange år siden jeg leste dem første gang, og siden har de fulgte meg.. disse tre linjene med enkle, men ak så sterke ord. Dess mer jeg tenker på dem, dess mer jeg tar dem med meg og integrerer dem i livet mitt, desto mer går det opp for meg hvor dype de er – og overhodet ikke enkle.

Gi meg ro = Ja, det hadde vært noe!
til å akseptere de tingene jeg ikke kan endre = Hallo, finnes det ting jeg ikke kan endre?!
Mot til å endre de tingene jeg kan gjøre noe med = Jammen det er jo ikke alltid de jeg har lyst å endre på! Vil mye heller gjøre noe med noen av disse andre som jeg visstnok skulle akseptere ikke kunne endres???
og visdommen til å vite forskjellen på de to over. = Og der er vi i gang! Har du noen som helst anelse om hvor vanskelig det er å skille på det det du kan og det du vil liksom.. Djisus – dømt til å feile liksom!…

Og sånn går dagene. 😉

522009_10151438415355720_2073049246_n

Jeg finner livet en smule hektisk, utfordrende og (litt for) spennende for tiden. Det koker i hodet og kroppen reagerer – og da er det ikke alltid like lett å «keep calm» og huske på ro, mot og visdom.

Livet er ikke for pyser og jeg gir meg ikke!
Disse ordene er viktige for meg, og jeg velger å fortsette å gi alt for og huske på dem – og integrere dem i livet mitt.
Selv om det går trått, så går det framover og JEG har bestemt meg for å få det til!
Jeg har ro, visdom og mot!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Let it go!

Merkelig hvordan en sangtekst kan sette seg på hjernen?!
Lurer på hvor mange sangtekster jeg faktisk har inne i hodet mitt.. Hvor mange sanger jeg kan synge med på når jeg hører dem, hvor mye jeg kan hente fram fra langt bak i hodet ved anledning?!

Jeg er veldig glad i musikk, har veldig ofte musikk på ørene eller strømmene ut i rommet. Musikk kan styre en stemning eller anledning, den har stor betydning for hvordan vi opplever handlingen i en film og den kan beskrive tanker, følelser og opplevelser. Den gir meg muligheten til å danse (som jeg ❤ ), den gir meg rytmen å løpe til, ro til å meditere og drømme, styrke og løft når jeg trenger det… og noen ganger gir den meg et lite dytt til å enten få ut følelser, gråte, le eller hoppe ut i ting. Musikk, rytme og tekster med en liten tanke bak skal virkelig ikke undervurderes.

Hvorfor «Let it Go?»

I høst begynte jeg å lytte til Spotify når jeg løp eller gikk tur. Lastet ned en spill liste til telefonen som jeg kunne lytte på i «offline-modus».. og på den spill listen hadde pussig nok «Let it Go» fra Disney-filmen Frozen synget av Idina Menzel sneket seg inn. Og der jeg i høstsola småløp gjennom skogen, hoppet og danset over stein og tuer, passet teksten bare så veldig bra.

IMG_1191

Ikke det at jeg gikk alene i snøen, men følelsen av å klatre et fjell – alene – isolert og alene med tankene mine, med vinden som røsket i håret, og solen som plutselig kom gjennom skyene.. skinnende på meg.
Da kunne jeg ikke holde det inne i meg lenger, jeg måtte hoppe! Fra en stein og ut i solen, ut i livet!
Jeg vil la ting fare, «la ting gå», hoppe ut i friheten og gå videre i livet uten å være bekymret for fortiden, uten alltid å være snill og flink pike, uten å holde følelsene inne i meg.
Jeg vil la folk se meg, jeg vil ikke holde igjen eller late som om. Jeg er ikke perfekt – jeg er MEG, bare meg!
Og kulda har egentlig aldri brydd meg heller…!

IMG_20141122_103835

 

 

Let it go!
(av Robert Lopez og Kristin Anderson-Lopez)

The snow glows white on the mountain tonight

Not a footprint to be seen.
A kingdom of isolation,
and it looks like I’m the Queen
The wind is howling like this swirling storm inside
Couldn’t keep it in;
Heaven knows I’ve tried

Don’t let them in,
don’t let them see
Be the good girl you always have to be
Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

Let it go, let it go
Can’t hold it back anymore

Let it go, let it go
Turn away and slam the door
I don’t care
what they’re going to say
Let the storm rage on.
The cold never bothered me anyway

It’s funny how some distance
Makes everything seem small
And the fears that once controlled me
Can’t get to me at all

It’s time to see what I can do
To test the limits and break through
No right, no wrong, no rules for me,
I’m free!

Let it go, let it go
I am one with the wind and sky
Let it go, let it go
You’ll never see me cry
Here I stand
And here I’ll stay
Let the storm rage on

My power flurries through the air into the ground
My soul is spiraling in frozen fractals all around
And one thought crystallizes like an icy blast
I’m never going back, the past is in the past

Let it go, let it go
And I’ll rise like the break of dawn
Let it go, let it go
That perfect girl is gone
Here I stand
In the light of day
Let the storm rage on

The cold never bothered me anyway!

Har du noen sangtekster som rører deg? Gir deg en boost, rører hjertet, sjelen eller sinnet – eller alle tre samtidig?
Sanger som gir deg det lille ekstra?! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Magiske ord til et barn..

På et kurs i høst, ble denne sangen av Oscar Danielson, spilt for oss..
Den traff meg, rett inn i hjerteroten, og har lagt seg til der.

BESVÄRJELSE
Du kommer resa dig och gå. Du kommer lära dig mitt namn.
Det kommer tidvis att bli svårt. Det blir kallt, och åskan kommer gå.
Men jag ska gnugga dig varm, jag ska viska ditt namn, du ska somna i min famn,
Vi kommer att älska dig då

Och det kommer att bli tjat, och vi kommer säga nej.
Du kommer smälla i dörrar, och skrika: jag hatar dig
Det blir många hårda ord. När du sätter oss på prov, för att se om vi står kvar
Vi kommer att älska dig då.

Och så kommer det en dag, när någon sliter ditt hjärta itu.
Du gråter på ditt rum, och vi undrar: vad gör vi nu?
För den tröst som vi vill ge, den vill du inte ha.
Du kommer vända dig bort, du kommer be oss att gå
Och vi, vi kommer att älska dig då.

Du växer och blir stor. Och en dag är du längre än jag.
Hittar nån annanstans att bo. Det är tyst, ditt rum står tomt.
Vi ställer in nåt gamalt skräp,
och blir sittande en stund, och tänker tillbaks
Vi kommer att älska dig då.

Men det kommer alltid finnas dom, som vill sätta dig plats
Och dom, som vill tala om, att du är ingenting värd
Men då minns du vad vi sagt, och du vet att dem har fel
Du kommer inte höra på, du kommer vända dig och gå

Och vi ska följa dina spår. Vi vill veta vad du gör, och hur det går.
Och sen efter några år, sitter vi barnvakt så ofta vi får
Och vi är stolta, kan du tro. Stolta som få. När vi ser dig med dem små
Vi kommer älska dig då

Och så en mörk och kulen höst. När din far är gammal och mor är trött.
Då tar du dig tid, kommer över nån söndag med en flaska vin,
Du gör vinter i vår trädgård, mens vi sitter och ser på.
Och sen äter vi en bit
Vi kommer älska dig då

Jag lägger handen mot din kind, mina läppar mot din panna.
Viskar några ord, som du inte kan förstå.
Men som ska skydda dig ändå

IMG_0563 - 040208b

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel. Mamma. ❤

 

2 kommentarer

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

En tenårings frustrasjoner..

Jeg gir opp.. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre. Som får det til med en gang og ikke trenger å lage et helvete for å prøve å gjøre det bedre.. Det hjelper ikke en gang!

Hørt det før? Det ringer i hvert fall bjeller i mitt hode, om svunne tider som tenåringsjente, om den gang jeg prøvde så hardt jeg bare kunne å være som alle andre; være skoleflink, ren og pen, flink hjemme, trent, ha orden på ting og få med meg det jeg skulle, møte opp der jeg skulle til riktig tid.. og bare få folk til å like meg, som jeg var. Det var som en evig kamp, som jeg egentlig var dømt til å tappe før jeg hadde begynt! «Det hjelper ikke en gang».

Kjære vakre vennen min! ❤
Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er det ingen av oss som er som alle andre. Du må gjøre ting på din måte, ikke sånn som alle andre.. og det kommer kanskje til å ta litt lengre tid for deg å finne din måte og din plass – men når du finner den (og det kommer du til!), så kommer ting til å bli utrolig bra! Hold på det som er din særegenhet, så vil det ordne seg. Alt det andre kan vi planlegge oss ut av, hvis du vil. Mammaen din. ❤

Jeg vet nøyaktig hvordan det er, jeg har slett ikke glemt hvordan det var å være tenåring og ikke føle at jeg strak til. Det sitter fortsatt, langt inne i kropp og hode, hvordan det var å jobbe hardt og intenst, og allikevel aldri nå helt opp. Hvordan følelsen av å aldri riktig komme fram, å ikke være god nok, preget tankene min om meg selv og mitt eget verd.

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Kattis vakre

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Tillit som blir brutt…

Som barn var jeg tillitsfull, men sjenert. Jeg likte å se på andre mennesker, studere dem, snakke med dem og gjerne synge for dem også. Jeg er født med store øyne og har alltid hatt lett for å smile, og da er det lett å skape kontakt med andre mennesker. Når jeg smilte og snakket hull i hodet på de voksne, så smilte de tilbake.. De lyttet, smilte, snakket med meg og var overbærende med skravlinga. Som barn åpnet jeg meg for de som ville høre, delte villig vekk av mine tanker og ideer, min livlige fantasi – og tenkte overhodet ikke på verken konsekvenser, baktanker, hva som lå bak det andre sa eller svarte, hva som foregikk inne i menneskene. Akkurat som barn flest!

Core+Desired+Feeling

Som større barn, tenåring og ung voksen, ble denne åpenheten og tilliten til andre mennesker, sakte men sikkert forandret. Tillit ble brutt, ting ble sagt og handlinger begått. Folk jeg stolte på og delte ting med brøyt båndet mellom oss ved å dele ting jeg hadde fortalt eller på andre måter misbrukte tilliten mellom oss. Og jeg lukket igjen, stengte folk ute, sluttet å dele og smile hele tiden. Panseret gikk ned og sakte men sikkert ble en mur rundt meg bygget opp. Redd for å bli såret, redd for at noen skulle tråkke på meg, redd for å miste ansikt og at noen skulle få noe som helst å utsette på meg.

Fokusendring

Så kom barna, nye opplevelser og erfaringer, fokus skiftet og prioriteringene forandret seg. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle se verden gjennom de brillene jeg hadde ”fått”: kynisk, litt paranoid og ganske pessimistisk. Det ble feil – og jeg hadde det ikke bra. Sakte, men sikkert, tok jeg ned noen av mursteinene i veggen rundt meg. Utrolig skummelt og jeg følte meg veldig sårbar. Jeg bestemte meg for å slippe folk inn igjen.. bestemte meg for å løfte hodet, se menneskene rundt meg rett i øynene og smile til verden.

Sakte men sikkert sluttet jeg å bry meg så mye om hva alle sa og mente, sluttet å tenke så mye på hva alle andre tenkte på – skrudde det rett og slett av og prioriterte andre ting å tenke på! Dyttet det vekk. Dette er mitt liv, det er jeg som bestemmer og det er min mening som teller for meg – jeg kan fortelle det jeg har lyst til – på min måte.

Når jeg møter nye mennesker, så velger jeg alltid å tenke at de er ekte og ærlige mennesker – at det bor noe godt i alle. Jeg velger å tro på det gode i mennesker, velger å se positivt på ting, velger å tenke at alle mennesker har iboende ressurser og evner til å bidra. Jeg velger å tillegge voksne mennesker evnen til å ta ansvar for seg selv og skaffe seg den informasjonen de trenger og følge opp selv. Enda så mange ganger livet har vist meg andre sider, så velger jeg bevisst å spore tankene mine på at det finnes noe positivt i alt og at optimisme, glede og velvillighet kan flytte fjell. Vilje kan flytte fjell.

Og i min barnslige optimisme, som jeg har bevart, så hender det at ting ”går meg hus forbi”. At jeg ikke ser de små signalene om at ikke alt er bra rundt meg, at ikke alle mennesker har funnet sine ressurser og evner å dele dem med omverden på en god måte. Det kan føles som å bli slått over ende, når det brått går opp for meg at alle ikke er ekte, gode og ærlige hele tiden. At det er også er voksne mennesker som ikke tar ansvar og som ikke er greie. I små, korte øyeblikk kommer det veltende over meg, at jeg fortsatt kan misse signalene, la meg tråkke på og få min tillit til menneskeheten svekket. Man kan ikke stole på alle, og når du minst venter det kan mennesker jeg trodde var venner misbruke tilliten min. Det er tøft, trist – og det er skuffende.

Trust

Valgene

Da må jeg dykke ned og finne noe av viljen, av ressursene på bånn, for å ikke la gamle historiene, tankemønstrene og reaksjonene ta over. For ikke å bli fristet til å legge på murstein på veggen rundt meg, og bygge den opp igjen! Jeg må finne fram alt jeg har lært og gjemt på opp gjennom årene, hente fram de gode minnene og suksesshistoriene som jeg har innerst inne og som beviser at ting kan gå bra. Jeg må ta et valg!

Jeg kan ta et valg om å bygge opp forsvarsverket igjen – eller vise meg sårbar og vise min smerte. Noen av arrene jeg bærer med meg har en rå smerte over seg, som ikke lar seg temme uten mange gode minner oppå.
Jeg kan ta et valg om la mursteinene ligge på bakken, løfte ansiktet mitt mot verden – og sola – og fortsette på min vei. Jeg kan ikke gjøre noe med historien som har vært, men jeg har eksepsjonelle muligheter til å bestemme hvordan historien skal bli videre.
Jeg kan ta et valg om hvor veien skal gå, holde et åpent sinn og akseptere at uheldige opplevelser vil komme. Men det betyr ikke at gamle historier gjentar seg. Jeg har tross alt mange flere GODE opplevelser nå enn dårlige! De hører med og kan legges i erfaringsbakgrunnen.

Som sagt tidligere, med alder, erfaring og livsvisdom, kommer også en vis dose «likegyldighet» og evne til å la ting fare.. og det er sunt! Jeg tenker at det er som med barneoppdragelse, man skal ikke og kan ikke ta alle kamper. Man skal velge sine kamper med omhu; de som betyr mest og gir størst gevinst. De menneskene som bryter tilliten din, er uansett ikke mennesker som det er langsiktig gevinst ved å beholde i livet ditt.

imagesCA87YGV9

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling