Category Archives: Barn

20. juni 2019 · 13:00

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤

Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.

Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

20. august 2017 · 14:24

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , ,

17. januar 2017 · 09:00

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

4. november 2016 · 10:00

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , ,

11. september 2015 · 09:59

Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Så mye jeg kan si, men vi kan jo ikke ta alt her i dag. Det har vært en lang og interessant reise med deg – oss sammen – og du og jeg har gjort mange pussige, morsomme og spennende ting sammen. Vi har sprengt grenser sammen og noen ganger gått langt utenfor komfort sonen sammen. Vi har grått, ledd, hvisket, diskutert og kranglet sammen. Du har utfordret meg, på mange områder, og jeg er ganske sikker på at det at du kom inn i livet mitt var avgjørende for at jeg har blitt den jeg har blitt i dag!
IMG_4788                        IMG_4789

Jeg har ofte lurt på om jeg var for ung da jeg fikk deg jenta mi, ikke i alder men i modning. At jeg egentlig ikke var klar nok som person – men det ble jeg jo fort. Det ble en brå modningsprosess, jeg var veldig usikker på meg selv og det tror jeg gjorde at du ble litt av en prøveklut.. Det var tøft, men også veldig interessant – og jeg har i grunn ikke angret et sekund, min Lille My.

Jeg har skrevet og notert meg mye om gjennom årene, om deg og om livet vårt. Jeg har lyst å lese noe av det for deg i dag:

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt..  All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa).. Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte. Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen! Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig.. Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte – så grip den mens du kan!

IMG_3035

Jeg har masse fra perioden 2008-2009, jeg minnes at du hadde mye på hjertet da..

Aprilsnar!

«Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!»

Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så «kjedelig» at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv – eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille moroklump!

IMG_1136

Dårlig samvittighet

All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie – og det skulle jo ikke være sånn.

«Little people walking around with your faces..»
Walking around with your face yes – but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv – på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier – hun er ingen kopi!

IMG_1172

Don’t give up!

When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don’t you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may succeed with another blow
Success is failure turned inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!

To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!

10178159_839295589454190_799215694311484481_n

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel.

85271- 040

Hadde jeg ant…

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget…

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre 
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket…

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..

Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

IMG_5809  IMG_1732
imm054_8-0

Jenta mi ❤

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Mamma. ❤

11415463_10155640397650720_190434854553333737_o                   11934978_10155968531360720_581807595179449736_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , ,

16. mars 2015 · 21:22

Magiske ord til et barn..

På et kurs i høst, ble denne sangen av Oscar Danielson, spilt for oss..
Den traff meg, rett inn i hjerteroten, og har lagt seg til der.

BESVÄRJELSE
Du kommer resa dig och gå. Du kommer lära dig mitt namn.
Det kommer tidvis att bli svårt. Det blir kallt, och åskan kommer gå.
Men jag ska gnugga dig varm, jag ska viska ditt namn, du ska somna i min famn,
Vi kommer att älska dig då

Och det kommer att bli tjat, och vi kommer säga nej.
Du kommer smälla i dörrar, och skrika: jag hatar dig
Det blir många hårda ord. När du sätter oss på prov, för att se om vi står kvar
Vi kommer att älska dig då.

Och så kommer det en dag, när någon sliter ditt hjärta itu.
Du gråter på ditt rum, och vi undrar: vad gör vi nu?
För den tröst som vi vill ge, den vill du inte ha.
Du kommer vända dig bort, du kommer be oss att gå
Och vi, vi kommer att älska dig då.

Du växer och blir stor. Och en dag är du längre än jag.
Hittar nån annanstans att bo. Det är tyst, ditt rum står tomt.
Vi ställer in nåt gamalt skräp,
och blir sittande en stund, och tänker tillbaks
Vi kommer att älska dig då.

Men det kommer alltid finnas dom, som vill sätta dig plats
Och dom, som vill tala om, att du är ingenting värd
Men då minns du vad vi sagt, och du vet att dem har fel
Du kommer inte höra på, du kommer vända dig och gå

Och vi ska följa dina spår. Vi vill veta vad du gör, och hur det går.
Och sen efter några år, sitter vi barnvakt så ofta vi får
Och vi är stolta, kan du tro. Stolta som få. När vi ser dig med dem små
Vi kommer älska dig då

Och så en mörk och kulen höst. När din far är gammal och mor är trött.
Då tar du dig tid, kommer över nån söndag med en flaska vin,
Du gör vinter i vår trädgård, mens vi sitter och ser på.
Och sen äter vi en bit
Vi kommer älska dig då

Jag lägger handen mot din kind, mina läppar mot din panna.
Viskar några ord, som du inte kan förstå.
Men som ska skydda dig ändå

IMG_0563 - 040208b

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel. Mamma. ❤

 

2 kommentarer

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , ,

11. mars 2015 · 12:22

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , ,

2. mars 2015 · 09:34

Kjærlighetserklæring fra en mor

Gutten min!

Minstegutten og Lillegutten.. Bulldoseren, Bølla, Kruttlappen, Koseklumpen – kjært barn har mange navn. Ikke så liten lenger, 10 år gammel og stor. Gratulerer med ditt aller første jubileum.

Lang, slank, sterk og spretten. Viljesterk, sta, smart, glup, lærevillig, full av følelser og humør, empatisk, myk, snill og god. Min fantastisk sammensatte og kompliserte sønn. Hoppe, sprette, synge, danse, breake, boogie og rocke. Snakke, fortelle historier, fantasere langt inn i de små timer, drømme, leve ut fantasiene. Humørspreder, godgutt, omsorgsfull, inkluderende og alltid med en kommentar på lur.

Du kan danse i mange timer i strekk når musikken er riktig og kroppen stemmer. Du nynner, synger og lager tekster selv. Du hopper ut i nye språk og ny kunnskap med hele deg. Du kan sitte i timesvis foran Discovery eller National Geographic, og lære om verden, dyr og hvordan ting blir til. Du elsker å være ute under åpen himmel, tenne bål og filosofere over livet. Du er ikke redd for å smake på nye ting, lage nye ting eller kaste deg over matlagingen. Du vet hvordan du både skal svinge støvsugeren og ‑kluten, sortere klesvask og vanne blomster. Du elsker de gode ting i livet; lange samtaler, kos & klemmer, familie & venner, god mat, reiser og opplevelser.

IMG_1529

Og du har dager der du er kjempesliten, trøtt og lei. Når kroppen ikke vil det du vil, når smertene blir vanskelig å overse. Når hodet er fullt og du trenger å være for deg selv. Når følelser og hode har fått for mange inntrykk og du ikke klarer å bearbeide alt sammen. Når vi andre ”går i veien” for deg og ting ikke blir som du ønsker deg. Med gleden over livet og sprudlende humør, med et rikt følelsesliv, kommer også nedturer og tunge dager.. og det skal du få lov til.

Jeg ser deg, ser at du kjemper og prøver så godt du kan! Jeg ser at du trosser smerter, tankekjør og redsel for det ukjente – ser at du sakte, men målbevisst, trosser dine egne grenser og beveger deg framover og videre.

Jeg beklager alle de gangene jeg har hatt for dårlig tid til å lytte eller se det du vil vise meg.
Jeg lover å skjerpe meg og prioritere deg når du trenger meg og når jeg føler at du bør trenge meg.

Jeg har tro på deg gutten min, tro på at du kan bli ditt beste på din måte og i ditt tempo.
Jeg er stolt av deg, for hvert skritt du tar i retning av å bli den du er ment å være.
Jeg elsker deg, for alt du er – med hud og hår – og uten forbehold.
Jeg vil alltid støtte deg og være der for deg, skritt for skritt – steg for steg, på din vei.
Jeg ser deg, hver dag, og jeg hører deg når du vil si meg noe.
Vi finner ut av dette sammen!

Mammaen din. ❤

IMG_1522

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , ,

13. januar 2015 · 19:00

Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Katrine 2008

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

10303871_10154123988610720_3308007870710697219_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

13. desember 2014 · 23:42

The Butterflies struggle

A man found a cocoon of a butterfly. One day a small opening appeared. He sat and watched the butterfly for several hours as it struggled to force its body through that little hole. Then it seemed to stop making any progress. It appeared as if it had gotten as far as it could,and it could go no further.

So to help the butterfly he took a pair of scissors and snipped off the remaining bit of the cocoon. The butterfly then emerged easily. But it had a swollen body and small, shriveled wings. The man continued to watch the butterfly because he expected that, at any moment, the wings would enlarge and expand to be able to support the body, which would contract in time.

Neither happened! In fact, the butterfly spent the rest of it’s life crawling around with a swollen body and shriveled wings. It never was able to fly.

What the man, in his kindness and haste, did not understand was that the restricting cocoon and the struggle required for the butterfly to get through the tiny opening were God’s way of forcing fluid from the body of the butterfly into its wings so that it would be ready for flight once it achieved its freedom from the cocoon. Sometime struggles are exactly what we need in our lives. If God allowed us to go through our lives without any obstacles, it would cripple us. We would not be as strong as what we could have been. We could never fly!

What we struggle with makes us strong!

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , ,