Category Archives: Britta mener!

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

Jeg er syk… *sukk*

Syk ja.. jammen meg er jeg ikke det! Jeg snakker om sånn helt vanlig hverdagssyk liksom: Feber, vondt i hodet, verker i alle leddene, kvalm – og attpåtil oppfører magen seg også. Det er skikkelig kjipt og slitsomt, jeg tror nesten at jeg har fått sånn derre manneinfluensa! Jeg føler meg elendig og orker jo ingenting. På tirsdag sov jeg faktisk nesten hele dagen.. og det er fort gjort å telle de dagene jeg har sovet en hel dag i mitt voksne liv altså. …skulle nesten tro at kroppen faktisk er sliten og prøver å fortelle meg et eller annet?!

Det fantastiske med sånn helt vanlig hverdagssyke er jo at det faktisk går over igjen! Jeg kommer til å bli kvitt både feber, kvalme og smerte, og livet vil gå videre… med mindre at det var slik at dette er en avart av min ”nye” følgesvenn fibromyalgi. Et kort øyeblikk i natt, når kroppen verket som verst og jeg egentlig var for trøtt til å tenke fornuftig, så streifet tanken meg; ”Tenk hvis dette IKKE er en lei høstforkjølelse?! Tenk hvis dette er slik det skal bli framover, at smertene, kvalmen og trykket i hodet skal følge meg???” Skrekk og gru! Det kjenner jeg at det er rett og slett uaktuelt – så da er det nok bare et snev av manneinfluensa tenker jeg!

For meg er det rett og slett ikke et valg å ha det sånn hele tiden. Drivet inne i meg bare må søke videre, må finne andre veier å takle ting på. Om det er mer/annerledes trening, endring av kosthold, vitaminer osv – et eller annet må kunne gjøres! Det finnes alltid muligheter, det finnes alltid nye veier og ting å prøve. Livet er ingen statisk ferdig definert vei og jeg nekter å gi opp!

Det får meg tenke på et dette bilde som har florert Facebook-verdenen, om den usynlige sykdommen. Om smertene, tankene og sykdommen/diagnosen jeg (og mange andre) skjuler på innsiden. Det er så mange, så utrolig mange, helt vanlige folk – som deg og meg – som vi går forbi, hilser på, snakker med hver eneste dag, som har en skjult sykdom. Kreft, epilepsi, diabetes, ADHD, angst, fibromyalgi eller ME – vi ser til forveksling like ut utenpå. Ingen kan se eller vite hva sidemannen sliter med, vi har ikke gått i hans eller hennes sko.

Usynlig sykdom

Noe i dette bildet strider litt mot mine innerste prinsipper.. Jeg er helt enig i at man ikke skal dømme andre på utsiden, at det foregår så mye på innsiden av enkeltmennesker som vi ikke har forutsetninger for å vite om – og det skal respekteres. Det jeg ikke liker er det som jeg opplever som medlidenhetssanking eller forsøk på å holde masken hele tiden. «Jeg velger å se friks ut på mine gode dager. På mine dårlige dager ser du meg ikke»… Du kan ikke vite hvordan jeg har det på innsiden når jeg møter deg smilende. 

Vet du, når jeg har vondt, er sliten eller lei, så velger jeg faktisk å vise det – vise hva som skjer og hvordan jeg har det. Jeg er ”møkklei” av å gå rundt og late som om jeg har det så innmari fantastisk hele tiden: Den evig smilende, positive og optimistiske meg! Jeg er alle de tingene, men jeg er så mye mer også og mitt liv består av alle spekter av følelser, opplevelser og dager. Det er viktig for meg, for mitt eget selvverd, at jeg kan være ærlig med meg selv og de rundt meg – ikke late som om og ikke skjule meg selv på mine dårlige dager. De er jo også en, naturlig, del av mitt liv.

En dag trenger jeg en kakao og en klem – den neste, kanskje i morgen, trenger du en kopp te og et godt råd. Du må tørre å se meg og mine behov, se at jeg trenger det, og jeg må gjøre likedan for deg. for å kunne gjøre det må vi faktisk tørre å være åpne og ærlige overfor hverandre. Jeg liker å tro at det er mye lettere å ta hensyn til hverandre, legge til rette og møte enkeltmennesket hvis vi faktisk vet en liten brøkdel av det som foregår bank fasaden og inne i kroppen til personen ”next door”.

Vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Blogging!

Ja, hva er egentlig blogging – og hvorfor skal man eventuelt blogge, eller ikke?

Ordet blogg er et teleskopord fra engelsk, satt sammen av ordene web og logg. Det er en type nettsted, eller en del av et annet, for å publisere det som kalles blogginnlegg eller bloggposter. Innleggene skrives vanligvis av enkeltpersoner eller noen få som skriver sammen. Verbet å blogge betyr å skrive et nytt, moderere eller svare på et blogginnlegg. Derfra kommer det at en ”blogger” er en person som er redaktør av/for en blogg eller bidrar med innlegg til en. I virkeligheten er ikke en blogg noen annet et enkelt publiseringssystem for personlige nettsider. Man kan se på bloggen som et personlig verktøy og en form for offentlig dagbok, som fylles med tanker, ideer og innfall.

Hvorfor blogge eller ikke.. hvorfor er dette så populært? Fra vi fikk internett, som mange mente aldri kom til å ta av og i hvert fall ikke bli allemannseie, har en endring i hvordan vi (vi som i såkalte moderne mennesker) agerer sosialt. Det ble liksom superenkelt å holde kontakt og «gjøre business» med personer ”på den andre siden av verden” – kunne jo bare sende en e-post vet! Fantastisk! Mobilen ble mobil, og det samme gjorde PC-ene. Smartere har de også blitt! I dag er alle duppeditter allemannseie, sammen med denne menneskeretten det er å ha tilgang til internett hele tiden – hvor som helst, når som helst – og de aller fleste av oss er tilgjengelig på ikke en, men tre-fire, forskjellige sosiale medier samtidig. Facebook har tatt over verden, og er du ikke der (eller på Twitter eller annet sted) så er du liksom ikke med. Vi deler stort sett alt, med alle; bilder, store og små begivenheter, middagen.. og det neste skrittet måtte jo naturlig nok bli å dele dagboken på nett også – eller?

Bloggverdenen kan vel sies å ha tatt litt av, spesielt de siste par årene. Man kan jo til og med tjene til livets opphold ved å skrive en slik dagbok om alt og ingenting, legge ut livet sitt og sine innerste tanker og følelser på nettet. Eller bare dele mote- og skjønnhetstips, interiørtips, kakeoppskrifter, politikk, samfunnsbetraktninger eller egentlig hva som helst annet som opptar deg! I grunn et helt fascinerende konsept, og enda mer interessant at nordmenn som jeg oppfatter som et traust og forholdsvist privat folk, trykker det til sitt bryst. Kan dette være nordmannen og nordkvinnens vei ut av traustheten? En måte å komme seg opp, ut og forbi janteloven?

Jeg vet ikke, men jeg tror.. Tror at blant annet alle disse bloggene er med å endre hvordan vi tenker, om hverandre og samfunnet. At de er med på å gjøre samfunnet vårt mer åpent og mottakelig, med på å sette ord på ting som folk tradisjonelt ikke har delt med hverandre.. og ikke minst på å bryte ned tabuer og vranglære!

Så jo, jeg er der jeg også, i de sosial mediene.. som stort sett alle andre jeg kjenner. Både på Face, Instragram og flere andre steder. Men så var det dette med å skrive blogg da. Jeg har tenkt på det mange ganger, jammen meg prøvd et par ganger også.. Plutselig skjer det noe som gjør at jeg «sporer av», og glemt er bloggen.. for en stund.
Og når disse mer eller mindre lange «stundene» har gått, så kommer trangen tilbake. Trangen til å skrive, produsere noe, tømme hodet. Rope det ut!

Janteloven lurer nå i grunn fortsatt i bakgrunnen. Hva er poenget med at jeg skriver en blogg? Hva skulle jeg liksom ha å si som er smartere eller bedre enn det andre allerede har lagt på papiret? Kan jeg, lille meg, har noe fornuftig eller vettugt å dele med verden da? Er det vits i, som ungene pleier å si?

…det er bare det, at det er slett ikke det det handler om for meg. Det handler om at JEG har utrolig godt av å skrive dagbok. Det er en fantastisk og enestående måte å dempe uro, tankekjør og trykket i trykkokeren på. Motivasjon er en særs viktig faktor i det aller meste av det jeg gjør, og etter mange – tapre, men umulige forsøk – på å skrive tradisjonell dagbok opp gjennom årene, så er det først i bloggverdenen jeg har klart å skrive noe, over mer enn to dager. Det er ideen om at noen kanskje leser innleggene mine som driver, ideen om at noen der ute kanskje kjenner seg igjen i det jeg skriver, at noen kan finne trøst i ordene mine eller føle fellesskap i at man ikke er alene om å ha det akkurat sånn! Med tid og stunder er håpet der at noen skal få tips, ideer og innspill til hvordan de på gode måter kan legge hverdagen til rette, i sitt eget liv, for å oppnå bedre livskvalitet. Det er det handler om for meg..

..å gjøre en forskjell!

Hva er en god blogg for deg? Hva ønsker du å lese og hva skal til for at du følger den? Hvis du selv skriver en blogg, hva er din motivasjon? Del gjerne – jeg er nysgjerrig! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Livet med ADHD

En klem!

Har du noen gang tenkt på hva en enkelt liten klem kan bety for deg – eller mennesker rundt deg?!
Jeg har ikke tenkt på det..

Jeg har aldri vært en «sånn klemmer».. Klemmer var litt sånn skummelt.. likte ikke at andre skulle innenfor mine private sfære, bortsett fra nærmeste familier og venner. Det kunne faktisk i perioder kjennes som et direkte overgrep for meg at noen skulle ta meg – eller gi meg en skikkelig klem – uten at jeg hadde tenkt igjennom konsekvensene av at noen tok meg.. og ga meg en klem!

Mange ganger har jeg lest at en klem øker produksjon av både det ene og det andre i kroppen, den gjør oss lykkeligere, mindre deprimert og mer positivt innstilt. Det finnes mengder av fine dikt om klemmer og dusinvis av kjedemeldinger i sosiale medier om å sende klemmer rundt. Men har noen egentlig tenkt på hva den ene, enkelte klemmen betyr i en hektisk hverdag?

Det er mange måter å få klem på:
En altoppslukende, betingelsesløs klem fra junior på 7 år, varm og god. En forsiktig klem fra snuppa på 11 i forbifarten.. En hadetklem på morgenen fra mannen, en venninneklem, pappaklem, bjørneklem fra lillebror, mammaklem, bestemor- eller bestefarklem, en bekjentklem i farta..
En klem fra en egentlig helt fremmed person som du har møtt på en fest hos felles bekjente som du fikk god kontakt med – og som gir deg verdens beste, skikkelig og ordentlige klem som takk for en super kveld sammen.
..eller en klem fra en arbeidskollega som i fart plutselig har oppdaget deg, som ser deg, som ser at du trenger en skikkelig klem.. som uten betingelser gir seg en skikkelig bjørneklem! En klem som slipper løs serotiner i kroppen og du plutselig føler deg verdsatt og i mye bedre humør med en gang.

Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å slippe inn «noen fremmede» i min private sone. Men så skjedde det, jeg slapp ned garden og tok i mot en skikkelig lang og god klem, som jeg virkelig trengte, og effekten var umiddelbar!
Lite ante jeg at jeg kunne gå rundt å leve på en sånn kveld – og en sånn klem – i flere dager!

Og så dukket det opp flere sånn klemmer i løpet av uka. Fantastisk og rett og slett hellende for en utslitt og nedfelt sjel. Disse klemmene kan faktisk gjøre en forskjell i hverdagen og gjøre utgangspunktet bedre.

Lurer på om man kan bli «klem-avhengig»?

Er du flink til å ta i mot og gi klemmer?
Er du «klem-avhengig»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Fysisk helse, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Bryte ned og bygge opp igjen.

Selv hus som står på stødig grunn og som har stått fint lenge, kan slå sprekker.

Det kan være mange grunner og årsaker til at ting flytter seg, som igjen medfører at det må tas tak i og endres på.
Kanskje kan litt lapping på skaden og litt ny maling gjøre susen her og nå.
Andre ganger er det lurt å ta skaden skikkelig i øyesyn, vurdere tiltak og reparere.
Det kan til og med hende at det er lurt å rive ned noen stein – for så å bygge opp igjen med nye sterkere materialler.
Starte om igjen, fra bunnen av, og bygge noe nytt og sterkt på nytt fundament og med nye stein.
Og noen ganger må man rett og slett bare akseptere at ting er sånn. Det er ikke alt som kan gjøres noe med.

Uansett hva utfallet blir, så koker det ned til at valg må tas.
Enten så velger man å ignorere skaden, man prøver litt brannslokking eller så starter man på ny og frisk!

Det er så mye som kan sammenlignes med et hus med sprekker; barneoppdragelse, samarbeid, forholdet eller ekteskapet, husbygging, økonomi, arbeidssituasjon, skolegang..
Jeg tror det aller meste av valg vi må foreta oss her i livet på en eller annen måte koker ned til om man som person ønsker å ignorere, brannslokke, ta tyren ved hornen eller starte med blanke ark.
Jeg tror også at de aller fleste av oss i løpet av livet svinger mellom å være de forskjellige personene, ettersom situasjonen krever det av oss og hvor vi selv står i livet.

Det blir mer og mer klart for meg at jeg stadigvekk må tenke igjennom hva jeg ønsker å gjøre – hvordan jeg ønsker å møtte livet og de situasjonene jeg kommer opp i. Bevisst.
Mange valg er tatt fram til nå, som har brakt meg dit hvor jeg er, og mange valg må tas videre også, men JEG er nødt til å gjøre opp med meg selv hva jeg ønsker å bygge de valgene på.. Hva jeg ønsker å oppnå. Om jeg vil bygge opp eller rive ned, om jeg vil lappe på gamle skader, eller sette strekk og bygge opp på nytt sterkt fundament.

 

Hvilken type er du?
Driver du forebygging, branslokking eller full ombygging?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse