Category Archives: Familie

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Kjærlighetserklæring fra en mor

Gutten min!

Minstegutten og Lillegutten.. Bulldoseren, Bølla, Kruttlappen, Koseklumpen – kjært barn har mange navn. Ikke så liten lenger, 10 år gammel og stor. Gratulerer med ditt aller første jubileum.

Lang, slank, sterk og spretten. Viljesterk, sta, smart, glup, lærevillig, full av følelser og humør, empatisk, myk, snill og god. Min fantastisk sammensatte og kompliserte sønn. Hoppe, sprette, synge, danse, breake, boogie og rocke. Snakke, fortelle historier, fantasere langt inn i de små timer, drømme, leve ut fantasiene. Humørspreder, godgutt, omsorgsfull, inkluderende og alltid med en kommentar på lur.

Du kan danse i mange timer i strekk når musikken er riktig og kroppen stemmer. Du nynner, synger og lager tekster selv. Du hopper ut i nye språk og ny kunnskap med hele deg. Du kan sitte i timesvis foran Discovery eller National Geographic, og lære om verden, dyr og hvordan ting blir til. Du elsker å være ute under åpen himmel, tenne bål og filosofere over livet. Du er ikke redd for å smake på nye ting, lage nye ting eller kaste deg over matlagingen. Du vet hvordan du både skal svinge støvsugeren og ‑kluten, sortere klesvask og vanne blomster. Du elsker de gode ting i livet; lange samtaler, kos & klemmer, familie & venner, god mat, reiser og opplevelser.

IMG_1529

Og du har dager der du er kjempesliten, trøtt og lei. Når kroppen ikke vil det du vil, når smertene blir vanskelig å overse. Når hodet er fullt og du trenger å være for deg selv. Når følelser og hode har fått for mange inntrykk og du ikke klarer å bearbeide alt sammen. Når vi andre ”går i veien” for deg og ting ikke blir som du ønsker deg. Med gleden over livet og sprudlende humør, med et rikt følelsesliv, kommer også nedturer og tunge dager.. og det skal du få lov til.

Jeg ser deg, ser at du kjemper og prøver så godt du kan! Jeg ser at du trosser smerter, tankekjør og redsel for det ukjente – ser at du sakte, men målbevisst, trosser dine egne grenser og beveger deg framover og videre.

Jeg beklager alle de gangene jeg har hatt for dårlig tid til å lytte eller se det du vil vise meg.
Jeg lover å skjerpe meg og prioritere deg når du trenger meg og når jeg føler at du bør trenge meg.

Jeg har tro på deg gutten min, tro på at du kan bli ditt beste på din måte og i ditt tempo.
Jeg er stolt av deg, for hvert skritt du tar i retning av å bli den du er ment å være.
Jeg elsker deg, for alt du er – med hud og hår – og uten forbehold.
Jeg vil alltid støtte deg og være der for deg, skritt for skritt – steg for steg, på din vei.
Jeg ser deg, hver dag, og jeg hører deg når du vil si meg noe.
Vi finner ut av dette sammen!

Mammaen din. ❤

IMG_1522

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

Back to life…

..back to reality!

Back to the 90ies, og det funker fortsatt! 😀

Denne sangen dukker alltid opp i hodet mitt når jeg, eller vi, kommer hjem fra ferie, fra en langhelg, fra hytta eller lignende. Jeg elsker å reise, trekke meg selv ut av sammenhengen, lande et annet sted – stoppe hverdags toget og hoppe av. Men like sikkert som at solen står opp, så må jeg tilbake – tilbake til livet, til realitetene og hverdagen.

Fire uker med «ferie» (rehabilitering) fra hjemmet og hverdagen er ubønnhørlig over! Det har vært fire interessante, spennende, lærerike, krevende, slitsomme og morsomme uker. Jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, jobbet med meg selv, mine grenser og mine styrker og svakheter. Jeg har blitt kjent med mange nye flotte mennesker, delt av meg selv, tatt i mot – og til og med følt at jeg har gjort en forskjell for noen. Fantastisk og flott, og jeg kommer til å savne det hele – faktisk! Litt trist, men samtidig med en fornyet styrke og motivasjon.. og sterk i min tro på hva jeg skal med livet mitt!

Ingen kan ta fra meg mine drømmer, min fantasi.
Jeg er sjef i mitt eget liv, jeg bestemmer veien videre..
Det er kun jeg som er verdensmester i å være meg – kun jeg som har akkurat det som gjør meg perfekt og unik som jeg er! 
..og det samme gjelder jammen meg akkurat DEG!! ❤

Jeg hopper på toget igjen, hverdagstoget. Tilbake til hverdagen, livet og realitetene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok..

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.

Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.

Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!

hjerte

Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.

Laget av. katrine

Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

En mors bekymring…

Hvem skulle tro det, at slik livsvisdom skulle komme fra en ung mann på 11 år. Det går rett inn, slår inn over meg som en dyp bølge gjennom sjelen: «Man kan ikke ha det bra HELE tiden! Dessuten blir nesten ingen bekymring noe av!» Det er jo så sant, så sant.

Det er ingen av oss som har det bra, absolutt hele tiden. Noen har det «mer bra» enn andre og noen evner å se det positive i alt og tenker i grunn ikke så mye på om de ikke har det bra heller? Alle vet vi jo at livet går opp og ned, tar seg en sving her og der, og til tider fortegner seg som en heftig berg- og dalebane.

Jeg tar meg selv i å undre meg over hvor mange barn rundt omkring i Norges land som daglig observerer at mamma eller pappa «bekymrer seg» alt for mye. Som tenker at de skulle ønske at foreldrene evnet å slappe av litt mer, tok seg tid til å slappe av og ta livet og alt rundt så alvorlig. Nesten ingen bekymringer blir jo noe av?!

Det handler vel mye om, som Otters også skriver, å gi slipp og leve i NÅET. Ikke fundere over fortiden og ei heller bekymre seg for hva som skal komme i fremtiden. Hvor er vi akkurat nå? Hvor er du? Hvor er barna dine? Hva ønsker de – og hva ønsker du for dem? I en eller annen grad opptar vel dette de aller fleste foreldre, i hvert fall de jeg kjenner, vi vil jo bare det beste for dem.

I den søken etter det beste så ser jeg at de fleste av oss går i den samme fellen, den jeg/vi hvert fall har gått i. Vi jobber så hardt for å skape et godt liv for barna og oss selv, trygghet, økonomisk frihet, deltagelse i alle mulige aktiviteter, godt nettverk rundt – en sunn, sprek og «riktig» livsstil som vil gi ungene de beste fundamentet videre i livet. I den søken etter det beste livet med lykke, vellykkethet og selvrealisering, så tror jeg vi ofte glemmer hva som er viktig. Noen ganger, bare noen ganger, så hadde kanskje det aller beste vært å slappe av.. og slutte å bekymre seg og legge til rette for alle mulige og umulige eventualiteter.

Det er min jobb som mamma å forberede mine barna på livet «på utsiden», livets realiteter. Det er min jobb å lære dem at livet ikke kun handler å søke etter det beste, om jaget etter lykke og vellykkethet. Det er min jobb å lære mine små og takle livets opp- og nedturer, ruste dem til å kjenne glede og å takle dårlige tider. Jeg tror ALLE mennesker har godt av å kjenne at verden ikke alltid er rettferdig – og at det ikke er en bekymret mamma som kan redde dem ut av en hver situasjon.

Jeg har i grunn aldri likt berg- og dalebaner.. Min helt egen teori er at det er fordi brorparten av mitt liv har fortegnet seg om en, og det har til tider vært litt ubehagelig. Jeg har det IKKE bra hele tiden – og det er faktisk greit!

Disse opp- og nedturene i livet har på godt og vondt bidratt til å gjøre meg til den jeg er, og det er de som setter meg i stand til å takle livet og de utfordringene det gir meg. Hadde jeg ikke vært lei meg, nedfor og kjent på livets mørkere sider med ujevne mellomrom, så hadde jeg heller ikke evnet å glede meg over de små ting i hverdagen, store og små triumfer og følelsen av ekte lykke når den fyller sjelen.

Og DET er det viktig for meg å lære mine barn.


 

Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting.

Norman Douglas


 

Otters skrev en liste over alle de bekymringene hun hadde på sine barns vegne, og den ble lang. Det var i grunn ikke en dum ting tenkte jeg, og har gjort det samme.. og min ble faktisk ikke så lang som jeg trodde den ville bli.

Hva med deg? Har du satt deg ned og tenkt over hvor du faktisk bekymrer deg unødvendig? Skriv en liste – og stryk dem som bare er sprøyt! Og de av de som står igjen: Kan du gjøre noe med det, er det realistisk? Lykke til! 🙂

ChristineOtterstad - også kalt Otters

Jeg sitter i stua sammen med sønnen min på 11 år. Han gjør lekser og jeg jobber litt. Plutselig legger han blyanten sin ned og spør hva jeg skriver om i dag.

«I dag bare driver jeg med litt research til boka mi» svarer jeg

«Jeg har et tips til hva du kan skrive om» sier han videre. «Noe jeg har tenkt litt på»

Jeg lukker PC-en og tenker at dette kan bli interessant 😉

Guttungen trekker pusten og tar sats: «Jeg syntes du bør skrive om mammaer og alle bekymringene de har. Som deg, for eksempel, du bekymrer deg sykt mye for barna dine hele tiden. For at vi skal ha det bra og sånn…..Men problemet er, at når du bekymrer deg så sykt mye, så blir det liksom så alvorlig å ikke ha det bra! Det er nesten som at vi må ha det bra HELE tiden, visst ikke så blir du…

Vis opprinnelig innlegg 421 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg invitere dem, vi se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

Fra tankekjør til festkveld!

Ja, det er vel i grunn livet i et nøtteskall!
Det ene øyeblikket er man dyp og seriøs som bare det, og det neste står man å hopper opp og ned og gauler av full hals til «Rumba med Gunn» og DiDerre.

En tankefull dag endte opp i en veldig koselig kveld!
Først middag med lille familien, et stk svigerinne og mine foreldre på Jordbærpikene – for å feire pappas 65-års dag. Et par timer rundt bordet med god mat og høylydt skravling med løsning av opptil flere verdensproblemer. Sånt hjelper i grunn på det meste.. 😉 Etterpå reiste «de gamle» hjem med våre søte små og vi andre tre snudde nesen mot Strømsø Torg og en dose Elvefestival. Skikkelig moro med gamle fakter fra DiDerre, avløst av behagelig takter fra Thom Hell. Vi avsluttet med et litt mer bråkete innslag fra Sivert Høyem.

Så kom regnet, og det regnet og det regnet.. beina verket på det harde underlaget og ryggen til gubbelure begynte å krangle. Slitne var vi begge to, og selv om vi virkelig gjerne ville hatt med oss A Saucerful of Secrets, besluttet vi oss for å vende nesa hjemover igjen. Det var utrolig godt å komme seg hjem i varmen på sofaen – og nå ser jeg fram til en god natts søvn!

Bra dag ble det til slutt – og jeg er fornøyd.

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok..