Category Archives: Fysisk helse

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Et motorisk perspektiv på ADHD

For en stund siden kom jeg over denne artikkelen Et motorisk perspektiv på ADHD, muskulære reguleringsproblemer ved ADHD | abup.

Forskere ved ABUP ved Sørlandet sykehus har forsket på ADHD fra en motorisk inndallsvinkel. Sagt på en annen måte, om fysikk, motorikk og kroppslige utfordringer kan være en årsak, eller medvirkende årsak, til kjernen ved ADHD. Det har tidligere vært gjort en kartleggingsundersøkelse om motorisk funksjonsnevrologi, noe som har vært utgangspunkt for forskning. Undersøkelsen la vekt på barnas læringsmuligheter og omgivelsenes mulighet til å støtte dette. Under undersøkelsen ble det veldig tydelig at disse «urolige barna» også hadde vansker i hverdagslige praktiske aktiviteter, som ikke kom fram i vanlige motoriske undersøkelser.

Det sentrale i funnene her er at man i barn med ADHD fant problemer med å regulere spenning i muskulatur (tonus). Dette viste seg å føre til vanskeligheter med å hemme aktivitet i enkelte muskler og økt spenning i de store bevegelsesmusklene (som skuldre, rygg, hofter osv). Dette er muskler som vi bruker hele tiden, rett og slett for å holde kroppen oppreist. Stivhet og manglende kontroll her, kan blant annet medføre at personen får vanskelig med å få ordentlig fraspark når en løper, problemer med balanse og å holde seg oppreist, problemer med og smerter i magen, at en løper og hopper tungt og lett oppfattes som keitete eller klossete.

Disse belastningene fører til at barn med ADHD fortere blir sliten og bruker mer krefter på å utføre hverdagslige fysiske aktiviteter. Spenningene kan kanskje gjøre at bevegelsen blir redusert, kroppen blir stiv og barnet puster dårligere = mindre surstoff og barna klager over smerte i rygg og nakke. På skolen ser man ofte at barna legger seg over pulten for å slappe av, eller finner andre strategier for å avlaste kroppen.

images (1)

Artikkelen gir mer detaljert informasjon, også om hva som kan gjøres, men det interessante her tenker jeg er at dette i så liten grad har vært fokusert på før. Forskningen viser også at voksne med ADHD i stor grad fortsatt sliter med de samme tingene. Dette mener jeg underbygger det som ser ut til å være en annen sammenfallende korrelasjon (som jeg virkelig skulle ønske at det ble forsket mer på), at så mange voksne, spesielt kvinner, får fibromyalgi eller ME. Det virker i grunn kun helt logisk at man etter «et langt liv» med uro og utfordringer med spenninger i muskulaturen, blir syk. DETTE skulle jeg veldig gjerne sett mer forskning på, i tillegg til et helt annet fokus på forebygging og tilrettelegging.

I vårt hjem, med tre med ADHD diagnose, er dette med kroniske muskelsmerter (muskelsmertesyndrom) en del av hverdagen sammen med andre diagnoser som har med muskel-, ledd- og skjelettplager å gjøre. Jeg ser daglig hvordan akkurat utfordringene med balanse, kjernemuskulatur og smerter gir utfordringer, og hvordan tilrettelegging er vanskelig når barnet både har uro, konsentrasjonsvansker, motoriske utfordringer og smerter. Både barn og voksne trenger forståelse, anerkjennelse og tilrettelegging for at vi skal kunne prestere så godt som mulig, og det håper jeg at dette forskningsarbeidet skal være med på å legge til rette for. Det er viktig lærdom i målet om god livskvalitet.

Det aller, aller viktigste i forskningsarbeidet, det mest essensielle, er at denne forskningen viser at ADHD faktisk er en reell funksjonsnedsettelse. En reell og legitim begrensning i det enkelte individets funksjon, som mellom 3-5 % av Norges befolkning faktisk fortjener anerkjennelse og respekt for. For barna våre er det en forståelse og anerkjennelse de har krav på, og viktig for deres selvfølelse og opplevelse av mestring i sitt eget liv.

De later ikke som om, de prøver faktisk så godt de kan i en til tider fryktelig strevsom hverdag, og det er vår jobb som voksne å hjelpe og støtte dem så godt vi kan.
Likeledes ser jeg veldig mange voksne som gjør så godt de kan, og akkurat som vi naturlig støtter barna våre tenker jeg at vi kan blir enda flinkere til å støtte og hjelpe hverandre. Et smil, en hjelpende hånd og et vennlig ord på veien, gjør godt for oss alle.

På vei inn i den første helgen i februar i 2017, vil jeg utfordre deg til å gi et smil til en fremmed du går forbi i dag. Det koster så lite å glede en annen – og husk: delt gleder er dobbelt glede! 😉

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Fysisk helse, Livet med ADHD

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Opp og hopp – kom deg ut og tren!

Jeg tror det er noen «sannheter» vedrørende fysisk aktivitet og trening som de aller, aller fleste av oss raskt kan være enig om. Denne kroppen som vi som mennesker har blitt tildelt, som bærer oss rundt og er et viktig verktøy i livet vårt, den var jo ikke konstruert for å sitte stille på en stol foran en PC hele dagen! Muskler, ledd, sener, blodomløp og hjertepumpe, hjerneaktivitet, tarm aktivitet, lungekapasitet – alt er faktisk helt avhengig av at vi beveger oss og tar vare på kroppen.

All forskning tilsier at mennesket sitter for mye stille, livsstilsykdommene florer, politikerne føler at de må «tvinge» barna våre til mer fysisk aktivitet ved å legge det inn som en del av skolehverdagen, statistikken sier at aldri har det vært så mange barn og unge som er deprimert og/eller får livsstilsykdommer som egentlig tilhører en mye eldre aldersgruppe. Det er ingen tvil om at den vestlige verden, i sær, har beveget seg inn i uvane som virkelig ikke er bra. Det er heller ikke tvil om at utfordringen er sammensatt tenker jeg, men akkurat nå vil jeg bare fokusere på fysisk aktivitet.

Jeg er ikke noe treningsfantom. Jeg har aldri vært eller kommer til å bli noen toppidrettsutøver, og det er vel heller ikke målet for «hvermannsen» tenker jeg. Allikevel tenker jeg ganske mye på både trening, ikke trening, fysisk aktivitet og hva som skjer med kroppen når den ikke beveger seg så mye som den egentlig burde. Undertegnede er også «en av dem» som jobber foran en datamaskin hele dagen, jammen meg sitter jeg her nå også for å skrive dette.. Rumpa sitter altfor mange timer i en stol – hver eneste dag. I tillegg så er jeg altså tildelt ymse fysiske utfordringer, av typen kronisk bekkenleddsyndrom og fibromyalgi sammen med ADHD, og det medfører at jeg naturlig nok tenker en del på kropp, forebygging av smerter og trening.

Det har vært en lang vei å gå, også for denne kroppen. Verken lettvint eller smertefri. Jeg har ofte lurt på om dette overhodet kom til å gå, om jeg ikke egentlig bare burde gi opp.. og ikke minst NÅR dette tidspunktet hvor jeg ble «avhengig» av treningen skulle dukke opp?! Likeså har jeg fundert en del på hvorfor det var så vanskelig for tjenesteapparatet og fagfolkene rundt meg å samarbeide, hva som gjorde at det var så vanskelig å se mine utfordringer under ett og meg som en helhet. Helt tilfeldig havnet jeg hos en idrettsfysioterapeut for et par år siden. Ung (les: på min alder), interessert og snartenkt. Han skjønte med en gang at det ikke var et poeng at jeg fortsatt å gå til den ene fysioterapeuten etter den andre for å få løst opp i tide og utide – og så sendte ham meg rett videre til en fysioterapeut opptatt av HELE kroppen og hele meg. Fra ikke å kunne slappe av, til å kunne ligge stille i to timer og kunne meditere. Fra å ha en balanse som var helt fraværende og smerter som tok overhånd, til å stå støtt og ha fokus på det som fungerer.

Det finnes ingen enkel løsning, verken for store eller små, for å bli sprek eller få kontroll over smertene, man må bare begynne et sted.  Jeg har hatt mange nedturer og det har tatt lang tid før jeg kom dit at jeg syns jeg dro frivillig og ble «avhengig». Det ene dagen tok den andre, tiden gikk og jammen har det blitt en vane. Du må bare bestemme deg, et skritt av gangen, sette deg små mål og hold fokus på resultatet, og så beveger du deg. Litt av en AHA opplevelse når jeg skjønte hvor mye jeg egentlig kan gjøre selv, og hvor mange måter man kan bevege seg på. Ikke trenger man egentlig mye tid heller og det er så mange forskjellige ting du kan gjøre, både hjemme og ute og med og uten barn, og at det kun var meg selv som satte grenser for hva jeg kunne og når – dårlig fantasi!

Jeg går tur i byen, i skogen, i marka og på fjellet. Svømmer med barna, sykler med og uten familien og noen ganger til jobb. Går trapper i stedet for å ta heisen, går til butikken og til møter. Står langrenn på jordet, i skogen og på fjellet. Trener hos fysioterapeuten, noe som er aldeles topp fordi det er tilrettelagt, og noen ganger trener jeg bare 15-20 minutter hjemme med Livegym på AppleTV (50 kr per mnd, ingen binding).. og noen ganger så danser jeg bare rundt på gulvet for å irriterende de søte små.. 😉

IMG_0749

Mitt mål var å kunne gå lange turer, både til fots og på ski, med barna mine, sykle og kanskje en dag jogge. Målrettet, iherdig innsats har fått meg dit, og lykken er komplett fordi jeg til og med har klart å komme meg på «dansegulvet» igjen med HipHop trening en gang i uken. Det var jeg som måtte ta tak: Ta tak i meg selv og kroppen min. Jeg som måtte sette meg målene og jeg som måtte jobbe mot dem. Bonusen er enestående: Du får bedre helse, bedre humør og fantastiske naturopplevelser. Det skjer ikke noe for du begynner og det er DU som er sjefen i ditt eget liv!

Jeg trener ikke for å bli «slank, sprek og supersporty». Jeg trener for å få best mulig livskvalitet her og nå.. og jeg trener for å bli gammel!


Kom deg opp av sofaen eller godstolen, ut i frisk luft. Steg for steg mot bedre helse, et lettere sinn og en bedre livskvalitet. 20 minutter per dag er nok, og hvis jeg kan så kan du også! Jeg heier på deg! 😀


Les gjerne mitt innlegg Et motorisk perspektiv på ADHD i bloggen Livet med ADHD også. 🙂

1 kommentar

Filed under Fysisk helse, Trening

En klem!

Har du noen gang tenkt på hva en enkelt liten klem kan bety for deg – eller mennesker rundt deg?!
Jeg har ikke tenkt på det..

Jeg har aldri vært en «sånn klemmer».. Klemmer var litt sånn skummelt.. likte ikke at andre skulle innenfor mine private sfære, bortsett fra nærmeste familier og venner. Det kunne faktisk i perioder kjennes som et direkte overgrep for meg at noen skulle ta meg – eller gi meg en skikkelig klem – uten at jeg hadde tenkt igjennom konsekvensene av at noen tok meg.. og ga meg en klem!

Mange ganger har jeg lest at en klem øker produksjon av både det ene og det andre i kroppen, den gjør oss lykkeligere, mindre deprimert og mer positivt innstilt. Det finnes mengder av fine dikt om klemmer og dusinvis av kjedemeldinger i sosiale medier om å sende klemmer rundt. Men har noen egentlig tenkt på hva den ene, enkelte klemmen betyr i en hektisk hverdag?

Det er mange måter å få klem på:
En altoppslukende, betingelsesløs klem fra junior på 7 år, varm og god. En forsiktig klem fra snuppa på 11 i forbifarten.. En hadetklem på morgenen fra mannen, en venninneklem, pappaklem, bjørneklem fra lillebror, mammaklem, bestemor- eller bestefarklem, en bekjentklem i farta..
En klem fra en egentlig helt fremmed person som du har møtt på en fest hos felles bekjente som du fikk god kontakt med – og som gir deg verdens beste, skikkelig og ordentlige klem som takk for en super kveld sammen.
..eller en klem fra en arbeidskollega som i fart plutselig har oppdaget deg, som ser deg, som ser at du trenger en skikkelig klem.. som uten betingelser gir seg en skikkelig bjørneklem! En klem som slipper løs serotiner i kroppen og du plutselig føler deg verdsatt og i mye bedre humør med en gang.

Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å slippe inn «noen fremmede» i min private sone. Men så skjedde det, jeg slapp ned garden og tok i mot en skikkelig lang og god klem, som jeg virkelig trengte, og effekten var umiddelbar!
Lite ante jeg at jeg kunne gå rundt å leve på en sånn kveld – og en sånn klem – i flere dager!

Og så dukket det opp flere sånn klemmer i løpet av uka. Fantastisk og rett og slett hellende for en utslitt og nedfelt sjel. Disse klemmene kan faktisk gjøre en forskjell i hverdagen og gjøre utgangspunktet bedre.

Lurer på om man kan bli «klem-avhengig»?

Er du flink til å ta i mot og gi klemmer?
Er du «klem-avhengig»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Fysisk helse, Kjære dagbok.., Psykisk helse