Category Archives: Kjære dagbok..

Du er der hvor jeg skriver ned alt og ingenting som rører seg i mitt hode.
Fortid, nåtid og fremtid.
Redsler, drømmer og håp.

20. juni 2019 · 13:00

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤

Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.

Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

Bilde

Årsberetning: 2018 i speilet

Et nytt år ligger foran oss, blank og ubrukt med nye fargestifter til, med alle mulighetene åpne. Det er tid for å sette seg mål og lage planer for dette året, full av optimisme og pågangsmot – og akkurat sånn skal det være!

Jeg tar meg i, stadigvekk, å lure på hvor det ble av fjoråret … 2018 altså … for ikke å snakke om 2017?! Litt sjokkert er jeg også, fordi jeg ikke fikk skrevet verken årsberetning for 2017 eller julebrev eller julekort den julen. Altså, jeg vet jo hvorfor; hode, fingre og kropp var bittelitt grann opptatt med å skrive, trykke og publisere min første bok. I min erfaring er ikke livet en rett linje, det svinger litt her og der, og dermed blir 99 % sikkert ikke ferden sånn som vi kanskje så for oss når vi startet heller.

Årsberetningen

Det smerter meg litt å skrive (bare litt altså), fordi jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne dele et innlegg som var udelt positivt, men det siste året (og året før der) har rett og slett ikke bare vært positive. Men det de har vært er; spennende, interessante, annerledes, slitsomme, seriøst ut av komfortsonen, vanskelige, tunge, morsomme, skumle – og virkelig pakket med alle de opp- og nedturene du kan forestille deg, i et liv som menneske. Snedig nok, så er det jo akkurat sånn livet er; og selv om jeg tenker at jeg på noen områder har høstet «nok» erfaringer, så er det jo ingen fasit på det.

I mars besvimte og falt jeg overende som en middels tung potetsekk hjemme på soverommet. I fallet fikk jeg med meg brist i to-tre ribbein, en muskelbrist/ slagskade i ryggmusklene sammen med en kraftig hjernerystelse. Det ble sykehusinnleggelse og et par turer til ut over våren for måling og kontroll. Det har seg sånn, at jeg har lavt blodtrykk og lav hvilepuls, men det visste jeg jo. Forskjellen er vel bare at en blir eldre, at andre utfordringer og stress krever sitt, og at kroppen syns nok var nok.

Seire! 😀

Jeg har tenkt mye på dette med seire, fordi at jeg i et «tidligere liv» ikke klarte å se at jeg hadde ting som var bra – at jeg hadde noe som helst å feire. Men nå, nå vet jeg at det er annerledes, at jeg har mye å feire og at jeg har mange små og store seire. Ikke bare når jeg ser på året som helhet, men også i løpet av en helt vanlig dag, gjennom uker, måneder og året.

Min aller største seier i fjor,
var uten tvil å skrive ferdig en hel bok, trykke den opp, hente den selv med bilen min, fylle opp garasjen – og bare holde den i hendene mine.
Kaoskontroll ble virkelig!

Boklanseringen i januar var veldig spennende, og det er en sykt kul følelse å få tilbakemelding på at folk har lest akkurat min bok og at de syns den er bra! Salget har ikke gått veldig fort, men jeg har heller ikke jobbet så hardt for det grunnet hjernerystelsen og andre ting i livet. Ellers kan jeg fortelle at det er mye mer jobb med å skrive og trykke en bok enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg! Og selv om jeg planlegger mange flere bøker framover, er det godt å innvilge seg en pause fra akkurat det arbeidet nå! Uansett: den aller første boken i serien «fra kaos til orden» er virkelig! 😀

Som seier nummer to for meg gjennom disse to årene, er helt klart sertifisering som High Performance Coach hos min mentor og trener Brendon Burchard i California – som jeg tok re-sertifisering på i fjor også. I tillegg har jeg vært så priviligeret at jeg har fått reist mye og deltatt flere ganger på både High Performance Academy, Experts Academy og Worlds Greatest Speaker Training.

På sistnevnte fikk jeg oppleve hvordan det er å stå på scenen foran 800 mennesker pluss trenere fra hele verden, snakke om livet med ADHD og få tilbakemelding på evnene som foredragsholder. I fjor ble jeg med i Burchard’s Mastermind, sammen med entreprenører og tankeledere fra hele verden som ønsker å gjøre en forskjell. Fantastisk skritt å ta; ikke bare for min personlige utvikling, men også for å bringe mine visjoner videre ut i verden sammen med andre engasjerte, skarpe, sterke og ekte mennesker.

Mine seire for et år, består av mer enn bok, kurs og reiser.

De består også av:
* at junior er tilbake på skolebenken, inne i klassen med vennene sine og følger undervisningen!
* frøkna som går siste året på videregående, hvor hun gjør en fantastisk jobb med gode resultater!
* at mannen er (sånn passe) frisk igjen, har kommet seg tilbake i full jobb og begynt å trene.

Men kanskje, bare kanskje, er det viktigste egentlig det at jeg sakte men sikkert har jobbet meg tilbake igjen til livet, til helsa, til energi, til glede. Jeg har jobbet meg vekk fra arbeidsavklaringspenger fra NAV og over til mer eller mindre full tid i eget firma. Nå kan jeg tillate både de gode og de dårlige dagene uten å skulle stresse med krav fra NAV eller andre på «utsiden». Jobben har de siste to årene bestått mest av faste kurs for BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk) i Vestre Viken, for foreldre til ny diagnostiserte barn med ADHD, kurs for ADHD Norge, forskningsprosjekter, utvalg i Statped og NAV, i tillegg til foredrag, veiledning, coaching og å skrive bok. DET er en seier det – i hvert fall for meg!

Jeg er utrolig takknemlig og glad for at jeg får lov til å holde på med det jeg er god til og motivert for, hver eneste dag, og at jeg får lov til å hjelpe andre mennesker på veien videre til hverdagsmestring og livsglede. ❤

…og tap!

Hva er egentlig tap? Hva setter en på tapskontoen? Prosjekter jeg ikke fikk fullført (dem er det nok av), penger jeg har tapt, muligheter og sjanser jeg ikke tok (dem finnes det nok også noen av)? Det jeg i hvert fall er helt sikker på er at jeg hadde tap i fjor, både taber, nedturer og feil.

Helsa var helt klart en stor andel av mine tap fra i fjor; at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv og lyttet til kroppen når den sa at nok var nok. Viktig lærdom er det, lytte og ta affære utfra svarene en får. Mer søvn, ikke skulke trening og ta pauser når det trengs. Det hadde vært kjekt å unngå flere turer på sykehus, måneder på sofaen og lite arbeid i firmaet. Både rygg og hode har gitt meg utfordringer helt opp til desember, fordi jeg ikke kunne sitte ordentlig, eller jobbe lenge av gangen foran en skjerm. Det ga litt lite produktivt arbeid, og enda er jeg ikke helt tilbake.

Gjennom disse årene har jeg også kjent på tapet av sosialt liv, utover jobb og deltakelse på kurs. Jeg har kjent på sorgene og baksiden av livet med annerledeshet, og hvor vanskelig det kan være å pleie familie, venner og bekjente når hverdagen stort sett besto av overlevelse og å få de aller viktigste til å flyte. Ensomhet kan kjennes som et rent tap, både fysisk og psykisk, jeg vet det nå.

Av andre interessante ting på tapskontoen var det vi opplevde som vår manglende evne til å bygge opp sønnen og apparatet rundt ham slik at han kom seg ut av skolevegring og sykemelding – og tilbake til skolen – etter mange år utenfor. I kampens hete oppleves det alltid, tror jeg, som foreldre som om vi ikke gjør det godt nok … og etterpå, når frustrasjon og bekymring er lagt litt til side, er det også lett å se at vi inn i mellom slåss kampen(e) på feil sted. Heldigvis er han jo nå tilbake, og vi teller små seire hver eneste dag. Sakte men sikkert, steg for steg.

20180704_224744.jpg

I årsberetning skal man være ærlig! Det ville jeg ikke være hvis jeg ikke også innrømmet at min ektefelle og jeg, gjennom 20 år som gift og 25 år som par , har slitt litt i forholdet de siste årene. Så i fjor valgte vi å gå til samtaler på familievernkontoret og meldte oss på kurs i kommunikasjon hos Fredsarbeid i heimen. 25 år sammen: Ei med ADHD og til tider svingende humør og helse, og En med kronisk depresjon og sviktende helse – toppet med 15 år med to interessante og morsomme barn med ekstra behov for hjelp og støtte og med navigering i helsevesen og skolesystem – har satt sine spor på både kommunikasjonen og forholdet.

Det oppleves som et tap for meg at jeg ikke har klart å holde ekteskapet og våre felles drømmer levende og gode. Heldigvis, det finnes muligheter og noe å jobbe med her, så da gjør vi nå et hederlig forsøk på å ta tak i det og ordne opp!

Tap til side, jeg tenker at jeg er heldig! Mange mennesker rundt meg som jeg bryr meg om, og de bryr seg om meg, jeg har tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. Jeg har muligheter og et rikt liv. ❤

Oppsummering og læring

Uansett, hvor mye eller hvor lite det har vært eller som har skjedd, jeg anser meg selv som priviligeret! En viktig del av livet er disse «tapene», nedturene, fordi uten dem ville jeg – eller du – ikke vite hva sorg, frustrasjon, nedturer, feil, taper og læring faktisk er. Uten tap og feil ville vi ikke opparbeide oss perspektiv og vite hvor både våre egne og andres grenser går. Dyrbar læring, men også helt uvurderlig opplever jeg. Som Yoda sa; «The greatest teacher, failure is». 😉

Vi kan ikke være noen andre enn den vi er, ikke sant? Utover disse to siste årene, så har det blitt mer og mer klart for meg hvordan jeg er skrudd sammen, hva som får meg til å tikke og gå, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør – hva som er viktig for meg, hvor jeg får energien min fra, hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være og hvem jeg er og vil være. Ikke umulig at det er det vi normalt sett vil kalle å «bli voksen», hva nå enn det betyr og innebærer. Og derfor tenker jeg at er heldig; jeg får lov å bli eldre (alternativet er verre!) og jeg får lov å nyte reisen min!

  • Livet, det er det det er. Verken mer eller mindre.
  • All læring er god læring. Det er hva vi gjør med læringen som definerer oss.
  • Livet handler ikke om målet, det handler om reisen.
  • Alt du ikke kan kontrollere, lærer deg faktisk hvordan du kan gi slipp.

Mål og fokus for 2019

Vi har så vidt stukket hull på det nye året, ikke sant? Både du og jeg vet at det ligger mye arbeid foran oss, opp- og nedturer i år også, men også dette havet av muligheter. Jeg gleder meg, faktisk og helt ærlig, til å ta fatt på alt som ligger foran meg: Hverdager, livet, med mestring, glede, erfaringer, motivasjon, utfordringer og arbeid. Hverdager, et skritt av gangen.

I år har jeg planer om å lage E-bok, og forhåpentligvis en lydbok også, av Kaoskontroll – og den er allerede i ferd med å bli til Chaos Control også.
I tillegg skal jeg åpne et månedlig abonnement med undervisning/trening live, på nett, en gang i måneden. Det håper jeg kan hjelpe flere i en annerledes hverdag.

Jeg starter også med gruppe-coaching for voksne, med og uten ADHD, og fortsetter med både ADHD og High Performance coaching. I løpet av året vil jeg være ferdig sertifisert ADHD Coach også. Også skal jeg lage kurs, holde foredrag, skrive mer og og dele av livet med ADHD og alt det andre.
Følg meg gjerne på Facebook, hvor jeg er både her (min side), her (Steg for Steg) og her (Livet med ADHD). Du kan også finne meg på
nettsiden min, LinkedIn, Instagram og SnapChat. Mer informasjon kommer fortløpende om alt jeg har gang i! 😉

Jeg har satt meg mål for 2019, og jeg har lagt planer, bestilt ferie og begynt å fylle inn i en ny og ubrukt kalender.

Hva med deg? Er du klar?
Har du mål, planer, ønsker, drømmer og håp klare for året som ligger foran deg?
Del med meg, jeg vil høre!

Kjære deg, uansett hvor du er, gjør dette til ditt beste år noen gang! Pust dypt inn med magen, rett deg opp, ta av masken og LEV! Det er ditt liv, ditt år, og du bestemmer. Godt nytt år – med ønske om alt det beste for deg og dine.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

4. januar 2019 · 14:00
30. november 2018 · 13:00

Morfars vektskål

Der oppe, i den innerste kroken på låveloftet, i et helt firkantet rom, akkurat der hvor oppløftet på låven møtte den eldste delen av hovedhuset på morfars barndomshjem fra 1800-tallet – det var der jeg fant den: Vektskålen! Du vet, en sånn skikkelig gammeldags vektskål, til blylodd. Blyloddene fant jeg også, spredt rundt i rommet. 

Der oppe i det litt malplasserte rommet som egentlig ikke passet inn, hvor jeg er sikker på at mormor neppe hadde vasket de smårutete låvevinduene på minst 20 år. Hvor støvet lå så tykt på vinduene at kun de aller mest iherdige solstrålene slapp inn. Der inne hvor de støvgrå solstrålene varmet opp et urørt rom, hvor det tykke støvet, iblandet halm og en dæsj med muselort, kjentes mykt som ei pute. Der hvor spindelvevet dannet spennende og intrikate mønster fra takbjelkene. Der hvor varmen dirret og fikk hele rommet til å lukte, innestengt av glemte tider og 100 år gamle historier.  Stort, firkantet og urørt lå det der, med bord langs alle fire yttervegger, bare avbrutt av den grønne døra som morfar hadde snekret selv og montert opp med gamle stallhengsler. Bord i midten, på kryss og tvers og i endeløse rekker, med esker og bokser med rare dingser fra en svunnen tid. Det var der jeg gikk opp, helst alene, for å tenke. For å fundere over livet, hvem jeg var og hvor jeg passet inn.

Du skjønner det, at der inne, aller innerst, fikk fantasien fritt utløp. Det var egentlig så skummelt at hjertet banket i halsen, men aller mest så spennende at jeg måtte gå inn der … og jeg kunne være der i timevis. Dette rommet med alle de små spennende skattene i stål, jern, tre, porselen og plast – noen så gamle som gården – kunne historiene i hodet mitt få all den næring og spillerom de trengte. Det var dit jeg gikk, når jeg trengte å la tankene få fritt spillerom … når jeg trengte å være alene for å takle alt som skjedde rundt meg. Alt det jeg den gangen ikke hadde verktøy eller forutsetninger for å håndtere. Der inne kunne jeg få fritt utløp for drømmer og håp, uten andres meninger eller det som jeg som barn opplevde som samfunnets begrensninger for meg.

Og det var der jeg fant den, en varm julidag i sommerferien. Jeg orket ikke mer foreldre, søsken, kusiner og fettere, orket ikke mer lyd og skravling fra min alltid engasjerte familie. En tur opp på loftet i mitt hemmelige rom var eneste løsningen. Heldigvis turte ikke de andre ungene å gå opp dit, bortsett fra broren min som heldigvis skjønte at jeg trengte tida mi. Det var der jeg fant vekten. Den fine gamle rustne vekten med alle mulige lodd i forskjellige størrelser. Vekten som knirket motvillig når jeg stablet både den og loddene opp på et av bordene. Knirket under vekten av loddene og alle dingsene jeg fant. Den ble mitt hemmelige verktøy.  

Opp igjennom barndomsårene ble det mange turer opp på loftet. Det var der jeg sto, gang på gang, og funderte over balansen i ting … i livet.

Det var ikke størrelsen, enkelt loddets vekt eller utseende på dagens utvalgte dings. Det var alle de forskjellige sammensetningene, som til sammen ga likevekt og balanse på oldefars gamle gårdsvekt. Det var ikke de forskjellige bestanddeler, men summen av innholdet og belastningene på hver side av vektskålen, som ga den perfekte balanse.

På vekten, som i livet.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , ,

19. oktober 2018 · 12:45

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

27. mai 2018 · 08:30

Tankekjør og oppheng – har det noe å si?

Jeg tenker mye, sånn i det hele tatt, på alt og ingenting altså. Det «kjører i vei» i toppetasjen og det er jammen meg ikke alt som er like fornuftig heller. Noen ganger så henger det seg rett og slett opp også, og jeg kjører meg fast i et sett med tanker som ikke fører meg noe sted og til og med kan gjøre ting verre en det de egentlig er.

Mine tanker og tankemønster har definitivt stor innvirkning på min hverdag, for ikke å snakke om motivasjon og følelsen av mestring. Det jeg bestemmer meg for, inne i hodet mitt, får jo direkte innvirkning på hvordan jeg føler meg og hva jeg får til – og sånn er det jo for deg også. Ikke sant?

Hvis du tror at du får det til, så har du rett.
Hvis du tror du ikke får det til, så har du rett da også.
– Henry Ford

I dette livet med ADHD er det noen tankemønster som ser ut til å gå igjen, både hos barn og voksne. Ikke for det, jeg har etterhvert blitt kjent med mange mennesker uten ADHD og tilsvarende utfordringer, som også sliter med mange av de samme tingene. Det som ofte går igjen er tankemønster hvor jeg sammenligner meg selv med andre og føler meg mindreverdig – selv om sammenligningen jeg gjør som regel er tatt ut av lufta og egentlig er helt urealistisk. Eller hva med ideen om at alt er «sånn eller sånn», at enten så er det bra nok eller så er det bare drittdårlig, det er ikke noe midt imellom. Og hvis jeg ikke gjør ting perfekt, så har jeg feilet?

IMG_4706

Det skjer stadigvekk, at jeg faller i fellen … «Jeg får jo aldri svart på e-poster (eller sms eller meldinger) fort nok! Jeg leser dem og så glemmer jeg det. Fy søren, jeg er sløv!» og på et blunk er jeg nedi grøften; «Hvis jeg glemmer å svare på en e-post eller en melding, så vil jeg alltid glemme det. Jeg kommer aldri til å få det til.» Én, eller noen få, negative hendelser blir plutselig en del av et negativt mønster, som mest sannsynlig ikke finnes en gang. Og etter det så slutter jeg bare å prøve. Enten det er meg eller andre, en av de vanligste måtene å tenke på er det som kalles krisetenkning eller krisemaksimering: «Alt kommer til å gå galt! Jeg greier ikke å få til noe … Det er håpløst, jeg kommer ikke til å få det til uansett hva jeg gjør …» Jeg vet ikke med deg, men jeg tar meg i hvert fall i å falle i den fellen rett som det er, stadig vekk.

Det er klart at tankemønstrene har noe å si, ganske opplagt for meg i hvert fall. Det «morsomme» er jo, at slike nedbrytende tanker og negative overbevisninger som stopper oss fra å gjøre det vi egentlig vil, ofte ikke en gang er logiske! Ikke bare er de ulogiske, de er til og med irrasjonelle. Mange av oss som lever livet med ADHD, er rett og slett fanget i gamle mønster, tankeprosesser og forvrengte oppfatninger som faktisk ikke gagner oss i det hele tatt. Frustrerende og sant.

Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert få til!
– Pippi Langstrømpe

Jeg vet det egentlig, hvis jeg tenker meg om … hvis jeg tar meg tid til å puste litt, roe tankekjøret og trekke meg selv ut av det jeg har hengt meg opp i. Jeg vet at så snart jeg roer meg og tar meg tid til å lære og kjenne igjen hva som er akkurat mine nedbrytende tanker og mønster, så kan jeg erstatte dem med noe som er realistiske og hensiktsmessige nye spor. Nye og andre måter å tenke på. Og ikke bare det, jeg kan be om hjelp også (det er vanskelig det, og en helt annen historie – et helt annet blogg innlegg!), enten av en venn, en coach, en psykolog eller gubben for eksempel. En annen person altså, en som kan hjelpe meg å endre sporet jeg har kjørt meg fast i. En som kan hjelpe meg å finne en annen fornuftig måte å se situasjonen på.

Endring er krevende. Det er vanskelig å velge en annen vei og en annen løsning. Men det er slettes ikke umulig! Jeg velger å gjøre noe annet, teste ut dette med å endre tankemønster, fordi jeg tror det finnes noe bedre for meg.

Hva med deg?  Vil du bli med å teste og finne ut som det finnes et annet spor for deg? Vil du være med?

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

Dette er et fritt gjengitt utdrag av boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen». I den kan du lese mer om gode tips og triks for blant annet å endre tankemønster! Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under kaoskontroll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , ,

20. mai 2018 · 08:00

Kan en glemme helt vanlige ting?

Her sitter jeg, alene hjemme, endelig fått til den der etterlengtede helgen alene hjemme som jeg har bedt om og ventet på lenge!

Sitter og kjenner på alt jeg kan og burde gjøre, men klarer faktisk ikke å komme på noe jeg vil eller har lyst til. Altså, bortsett fra å sove da. Alt bortsett fra ingenting egentlig.

Jeg tenker mye på å sende en melding til ei venninne, ringe noen, gjøre sånn som vi gjorde i gamledager. Og jeg har tenkt på det i flere dager … men så klarer jeg liksom ikke å faktisk gjøre det! Du vet, ta opp telefonen og finne fram nummeret. Ringe. Skrive den meldingen. Ta kontakt. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres altså og jeg har gjort det før … Ikke mangler jeg armer, hender eller fingre heller. Øyne har jeg, tunge å snakke med og en helt fin telefon å bruke.

Det er bare rart. Det er akkurat som om jeg har glemt hvordan det gjøres. Akkurat som om jeg har glemt hvordan jeg tar kontakt med andre mennesker, som om jeg har glemt hvordan jeg snakker med noen andre, hvordan føre en hverdagssamtale, hvordan høre med andre hvordan de har det eller fortelle hva som foregår hos meg. Akkurat som om livet har blitt for mye, og jeg har glemt hvordan jeg deler livet, hvordan det er å ha venner.

Talegavene opplever tørke, hodet er tåkete og langsomt, og jeg vet ikke lenger hva jeg kan og skal snakke med andre mennesker om i sånne helt vanlige hverdagssituasjoner, hvordan jeg faktisk snakker om vanlige ting. Hva er vanlige ting igjen?

Jeg tror det er det som kalles en følge, en konsekvens, av livet – annerledes livet. En følge av å over veldig lang tid sette all fokus, energi, målbevissthet og kjærlighet inn på å være den beste mamma, forkjemper, advokat, omsorgsperson, fikser og problemløser jeg kan for mine to annerledes barn, av å navigere et innviklet system og motivere hjelpere og skolevesen rundt barna. En konsekvens av å holde hodet over vannet, kroppen nærme nok smertefri og i bevegelse, av å bygge en hverdag og et arbeid med innhold og mening, av å jobbe med forholdet til mannen som har to barn med spesielle behov og sine egne helseproblemer.

Jeg har glemt hva vanlige ting er rett og slett, tror jeg. Jeg har glemt hvordan det er å snakke med folk som ikke lever i spesielle behov-landet, har glemt hvordan det er å ikke skulle løse problemer og være prosjektleder hele tiden.

Hva snakker jeg med vennene mine om igjen? Hva er vanlige ting? Og hvordan var det igjen, det med å sende en sms eller melding? Ta opp telefonen og ringe? Hvordan var det? Hvordan ringer jeg og sier at jeg ensom, at jeg trenger noen å snakke med, at jeg trenger hjelp … at jeg faktisk ikke har lyst å være helt alene hele helgen og at jeg gjerne vil dekke til to?

Ja, hvordan er det igjen? Vet du?

Britta, med hånden på hjertet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , ,

20. august 2017 · 14:24

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , ,

10. februar 2017 · 11:00

En hyllest til mamma

I år, som i fjor, kommer morsdagen på kalenderen. Noen feirer den, andre ikke. Noen har en mamma å feire, noen har flere og andre har ingen. Årets morsdag har fått meg til å tenke litt. Det er ikke en dag vi feirer her – mye bedre å feire både mor, far og barna litt sånn hele tiden.

Uansett! For tiden skriver jeg på en bok, eller flere for å være korrekt. Jeg skriver både på en selvbiografisk roman og en serie med bøker som omhandler å ta livet fra kaos til orden. Sistnevnte har fått meg til å tenke en del, på min egen rolle som mor og hvordan jeg og mannen har håndtert og taklet alle situasjonen – livet – som vi har havnet i med to barn med spesielle behov. Og det er heller ikke til å unngå at skrivingen på romanen har fått meg til å reflektere en del, på søken etter mitt hvorfor og en forståelse av hvordan jeg kom dit hvor jeg er nå, deriblant over forholdet til min egen mor. Mens jeg skriver, og samtidig gjør mitt beste for å bygge opp firmaet, så kom også tankene på hvorfor jeg har valgt å gjøre akkurat det jeg gjør og hvem jeg egentlig ønsker å hjelpe. På en eller annen måte så viklet tekstforslag til kundene, som skal på nettsiden, seg inn i et av kapitlene i romanen… og jeg endte opp med å skrive noe som like godt kunne vært til meg selv – eller min mamma.

Kjære vakre mamma, kone, venninne og kvinne!

Jeg ser deg, der du sitte, mens du gjør ditt beste for å finne balansen, ta deg sammen og holde fasaden oppe.. og desperat prøver å fokusere på de andre foreldrene som snakker og ler.. Jeg ser hvordan du mykt tørker av en flekk på din manns jakke, og hvordan du forsiktig fyller saft i koppen til barnet ved siden av deg. Jeg vet at du er tapt i dine egne tanker, at du ikke får med deg hva de andre snakker om og du skulle ønske at du var hjemme på sofaen.. alene..

Du skal vite at jeg ærer din kamp, i disse dagene som vi kaller hverdagslivet. Jeg respekterer måten du hver dag legger sammen alle bitene i ditt puslespill, og fortsatt evner å stille opp på alle arenaer. Jeg beundrer din fasthet og din styrke. Uansett hvor tøffe dagene blir, så er du der, med mot, tilstedeværelse og sårbarhet – og du gleder oss med ditt smil, gode ord og omsorg.

Jeg vil at du skal vite at jeg ser det lille glimtet av tristhet i øynene dine noen ganger. Jeg vet at du er trøtt og sliten, og at du har det vondt. Jeg anerkjenner din smerte og din kamp, og jeg beundrer deg virkelig for at du er akkurat deg og at du står sterk.

Du er sterk, unik og helt rå! Vær stolt av deg selv og det du har fått til!

Barne dine trenger deg – verden trenger deg. Vi trenger deg! ❤

Noen ga meg et par ord med på veien i fjor høst, noen ord som jeg ikke kan glemme, og med dem ønsker jeg alle dere flotte mammaene der ute en fantastisk morsdag på søndag.

Du vet ikke hvor sterk du egentlig er, før sterk er det eneste du har… og husk; du er alltid, alltid, alltid sterkere enn du tror.

Ekte, ærlig og sårbar,
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet

Tagged as , , , , , , ,

17. januar 2017 · 09:00

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

9. januar 2017 · 11:29

Årsberetning – og et ubrukt nytt år!

Tomt dokument står det.. Og det er jo slik det begynner hver gang; med et blankt ark, et åpent vindu, en dør på gløtt eller bare en helt ny uke uten planer!

Romjulen lå der, helt uten planer, og jeg hadde store ideer om at jeg skulle planlegge 2017 i detalj! Sette meg mål, lage års-, kvartals-, måneds- og ukeplaner. Jeg skulle skrive opp verdiliste, takknemlighetsliste og masse annet rart, fylle inn i ny dagbok, rydde hele huset – og virkelig være KLAR for et nytt år. Et ferskt og ubrukt år, som ligger klart og venter på meg som det gjør hver gang en ny kalender viser 1. januar.

topp-10-mal-2017

Så ble det ikke slik da – det ble noe annet! Det ble lange slappe dager i pysj, med «tonnevis» av filmer, kryssord, suduko, god mat og godteri, sove lenge, legge puslespill og bygge Lego. Det ble lange late dager sammen med de tre som er mine aller, aller nærmeste her i verden, lange dager uten krav og bare masse, masse kos, latter, samtaler og kjærlighet.

Jeg tror det var akkurat sånn det var ment å være. At vi skulle ha denne tiden sammen uten forventninger og krav, akkurat sånn som vi er, bare øve oss på å være. Når jeg ser tilbake på året, som vi satte kroken på døra til for litt over en uke siden, så tror jeg faktisk det var den aller viktigste lærdommen jeg tok med meg fra 2016 – stoppe opp, være, nyte.

  • Vi kan ikke være noen andre enn den vi er.
  • Det skal alltid være rom for å bare være, nyte livet, hverandre og de små ting.
  • Vi får lov til å våkne opp hver dag med en dag full av nye muligheter.
  • Du og jeg kan velge å være takknemlig for det vi faktisk har.
  • Det å være modig er også være sårbar. Sårbar er det som gjør meg ekte og sterk.
  • Når jeg kaster masken og slipper ned veggene, viser jeg hvem jeg er. Det er da vi virkelig får gode relasjoner og ekte koblinger mellom mennesker.
  • Det er når vi trår ut av komfortsonen, vi virkelig lever og opplever endring.

Årsberetningen

Intensjonen min er alltid å være litt i forkant, sånn som å samle sammen til selvangivelsen i januar og ikke havne bakpå allerede første uke i nytt år. Nå er det vel ikke helt en del av min personlighet å gjøre akkurat det, men noen ganger får jeg det til.. andre ganger, ikke i det hele tatt. Det gjenspeiler i grunn 2016 ganske bra: Noen ganger planla jeg godt og var i forkant, andre ganger var jeg bare så innmari bakpå at det neste ble morsomt. Livet i et nøtteskall.

Fjoråret begynte med sykdom, etter sykehusinnleggelse, operasjon og infeksjon, og endte med kropp som ikke er tilbake i «supershape» men som er rolig og fornøyd – og forventningsfull. Et år med opp- og nedturer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, endring, latter og glede. På den ene siden virker det som om året varte evig, på den andre siden gikk det kjempefort. Ikke fullt så mange store begivenheter som året før, men allikevel et år fylt med opplevelser, bevegelse og aktivitet. Livet, på godt og vondt.

fotspor-i-sanden-sommer-2016

Feiring av alle seirene

Det er viktig å feire alle seire, store og små. Løfte fram de gode tingene og sette pris på dem – og virkelig sette pris på og berømme deg selv og det du får til.
Det har jeg gjort, feiret, og jeg skal gjøre det mer for jeg tror ærlig talt ikke jeg gjør det nok! Det er faktisk sant, jeg opplevde, erfarte og gjorde mange fantastiske ting i 2016.

Min største seier: Eldstebarnet gir oss to gamle en mulighet til å kjenne på en enorm takknemlighet og stolthet. Stolthet over hvordan hun har tatt tak i det som er vanskelig og en stor takknemlighet over hvordan hun omfavner livet og mulighetene rundt seg. Hun er så tilstede i sitt eget liv, hun har kommet styrket ut av og gjennom sine utfordringer. Det er en intens reise hun er på og noen utrolige forandringer hun er igjennom! Vi er heldige som får lov å bivåne og delta sammen med henne. Som coach, kursholder, foredragsholder, forfatter og mor er dette intravenøs lærdom, og hun er et fantastisk eksempel på livs- og hverdagsmestring – et av de beste jeg har.
Hun er både sårbar og modig, hun er ekte og sterk. ❤

katrine-latter-host-2016

bilde tatt av Rebekka Grendal

Neste seier som rocker min verden er at jeg trosset både økonomi, helse og stemmer som ikke var enig med meg. At jeg valgte å følge hjertet mitt, lytte til meg selv og gå for mine drømmer. I april leverte jeg masteroppgave til NLP Premium Practitioner og i november fikk jeg min sertifisering som NLP Master Coach med topp resultater. Det var en mangeårig drøm som endelig gikk i oppfyllelse, og det gir utrolig tilfredsstillelse å få lov til å coache andre – at jeg kan gi av meg selv og bruke min kunnskap til å hjelpe andre mennesker videre på sin egen ferd. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får disse mulighetene. Både til å gå for drømmen og bygge firma, men også til gjøre en forskjell og hjelpe andre. Rik på penger er jeg ikke i nærheten av, men opplevelser og relasjoner: Ja!

Jeg får lov til å våkne opp med dager full av muligheter og er takknemlig for det jeg har. ❤

Det er mange ting som teller som en seier for meg. I februar reiste mannen og jeg til San Diego og deltok på Brendon Burhard’s High Perfomance Academy. Det var, i mangel av et godt dekkende norsk ord: «Mindblowing» – for oss begge. Aldri har noen av oss deltatt på en stor amerikansk kongress eller type personlig utviklingsseminar i disse baner, og det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Den flyttet fjell for oss begge, på hver vår måte. Å få lov til å få en slik erfaring sammen med mannen i mitt liv, og samtidig få lov å oppleve endringen den ga ham og meg selv, kan ikke måles i kroner og ører eller beskrives som annet enn fantastisk. Dette var startet på noe nytt, et sceneskifte i livet vårt sammen.
Ut av komfortsonen kan for noen være å går ut av den, for andre å trå inn i det trygge. ❤

ea-okt-2016

På tampen av året nådde jeg et virkelig stort mål for meg. Jeg har nemlig aldri hatt mot til å reise ut i verden helt alene, selv om jeg har drømt om og planlagt det mange ganger! Reisen jeg tok for å bli NLP Coach og konferansen i februar, ga meg utrolig mye mot, selvtillit og tro på at jeg kan få til ting, at jeg er verdig et godt liv og har noe å dele. Den ga meg også dyttet jeg trengte for å tørre å reise ut i verden alene, og i oktober dro jeg for første gang, tilbake til California, til Santa Clara, og til annet av Brendon’s arrangement: Experts Academy. Tro kan flytte fjell – i det jeg turte å tro på meg selv, omfavnet endring og livet, ble det lettere og mer naturlig å være ekte og helhjertet. I det øyeblikket jeg kastet masken og viste meg selv sårbar, fant jeg også hva mitt kall i livet er. Jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg blir stor, jeg finner meg stadig i situasjoner hvor jeg møter mennesker som vil og kan trekke i sammen retning som meg, og livet generelt bidrar med erfaringer og opplevelser som støtter målene mine.
Masken og veggen kom ned, og fantastiske opplevelser og mennesker kom inn. ❤

Omfavnelse og aksept av nedturene

Et fullt og helt levd liv består av alle aspekter, og dermed er også dalbunnen en naturlig og viktig del av det. Nelson Mandela sa: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg eller så lærer jeg.»

En stor andel av det som fyller kategorien nedtur for 2016, ligger i sorgen over at vi ikke enda har lykkes i å trekke hverdagene dit vi ønsker for minstebarnet. Minstegullet vårt har en forholdsvis bratt læringskurve i livet nå, hvor han ikke føler at han passer inn noe sted – eller passer til seg selv. Han sliter med depresjon og skolevegring, og det er til tider veldig tøft for oss alle fire. Som foreldre finnes det ikke noe vanskeligere enn å se sitt eget barn ha det vondt, og så ikke klare å «fikse» det. Vondt er det også for søsken og andre rundt som er glad i gullet. For barnet tror jeg det oppleves utrolig frustrerende å kjenne på at en ikke passer inn i sitt eget liv. Hele situasjonen er energikrevende og frustrerende for alle involverte, men noen ganger er det bare slik at det ikke er alt som skal fikses eller gjøres noe med. Noen ganger må vi bare omfavne ting sånn som de er.
Verken minstegull, du eller jeg kan være noen andre enn den vi er. ❤

liten-gutt-alene-ved-vann-host-2016

En annen nedtur, eller sorg, er at hverdagen med de utfordringene livet vårt byr på har ført til at vi har et innskrenket sosialt liv. De fleste dager rekker jeg egentlig ikke å tenke på det, mens andre dager er det en reell og virkelig sorg det at livet ikke «drar seg til» helt slik jeg eller vi ønsker. En sorg å leve med spesielle behov, diagnoser og sykdom. En sorg over tapte drømmer og muligheter, ikke bare for meg selv men også for barna som fikk tildelt disse kortene. Det å «stå i ting», være sterk i eget liv og har tro på at ting ordner seg, har blitt veldig viktig for oss dette året. Vi har snakket mye om det å føle eierskap til og ta ansvar i eget liv, om å akseptere og reflektere, og om det å ta valg. At vi kan velge vår egen vei og ta aktiv del i hvordan ting skal bli. Vi kan velge aktivt å styre roret i eget liv. Uansett er det, tross alt, utrolig godt at vi har hverandre, at vi kan snakke om alt og at vi har to reflekterte, skarpe og omsorgsfulle barn. Opp i alt annet er det mange gode opplevelser, venner og familie som er der når vi får hodet over vannet, og en verden full av nye veier og ubrukte muligheter.
Tid for refleksjon, rom for å bare være, rom for å nyte livet, hverandre og de små ting. ❤

Året 2016 oppsummert

Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg og alle de rundt som jeg er glad i og bryr meg om, for lov å oppleve et nytt år. At vi lever i et hjørne av verden hvor vi er trygge her, tak over hodet, mat i magen og muligheter servert på fat hvis vi selv ønsker å ta dem.

Fokuset i 2016 bli i hovedsak på oss fire, på å flytte grenser og gi komfortsonen nye utfordringer. Et år hvor vi jobbet med aksept, å nyte hverdagen og gjøre det beste ut av en situasjon. Det var et år hvor vi nøt, gråt, lo, delte, reiste og lærte nye mennesker å kjenne. Et år som jeg omfavner for alt det er verdt, og velger å se tilbake på med undring, glede og takknemlighet.

livet-er-som-et-kamera

Og hva så med 2017?

Året er i gang, og dette – som så mange før – består av flest hverdager. Små opplevelser som skal oppleves, små stunder som skal nytes og nye runder med å tilpasse hverdagen best mulig ligger foran oss. Jeg vil nå ha fokus på å flytte til nytt kontor, skrive på to bøker jeg er i gang med, få opp medlemside på nett og rulle ut bøker, workshops, kurs samt coaching for voksne, foreldre og grupper. Det er tid for en ny giv med trening og turer, ut med godteri og inn med sunn mat, og ikke minst hente opp alle hverdagsrutinene og få dem til å sitte enda bedre i år. Det er tid for evaluering av året som var, justering av drømmer og planer, og sette helt rå mål for dette året!

Til sommeren er det tilbake til USA for å bli sertifisert High Performance Coach, mens høsten forhåpentligvis skal gi meg en måned på tur alene for å lære og bli en fantastisk taler samt å skrive på bok nummer tre.. Mitt ord er for året er helhjertet, og det ønsker jeg skal gjenspeiles i alt jeg gjør.
Den beste måten å forutse fremtiden på, er å skape den (Abraham Lincoln).

luftballong-sommer-2016

Hva er dine ønsker, håp og drømmer for 2017?
Har du satt deg mål for året?
Hvis du skulle velge deg et ord for året, hva ville det vært?
– Fortell meg, jeg vil så gjerne høre om hva du ønsker for åre!

Gjør dette til ditt beste år noen gang! Gled deg til alt året har å by på – det er en fantastisk ubrukt mulighet som du skal utnytte og nyte til fulle! La oss sammen skape gode opplevelser, rom for varme, utvikling, vekst, fellesskap, latter og glede i dette nye ubrukte året som er helt i oppstarten. Med ønsker om alt det beste for deg og dine!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , ,