Category Archives: Livet med ADHD

En tenårings frustrasjoner..

Jeg gir opp.. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre. Som får det til med en gang og ikke trenger å lage et helvete for å prøve å gjøre det bedre.. Det hjelper ikke en gang!

Hørt det før? Det ringer i hvert fall bjeller i mitt hode, om svunne tider som tenåringsjente, om den gang jeg prøvde så hardt jeg bare kunne å være som alle andre; være skoleflink, ren og pen, flink hjemme, trent, ha orden på ting og få med meg det jeg skulle, møte opp der jeg skulle til riktig tid.. og bare få folk til å like meg, som jeg var. Det var som en evig kamp, som jeg egentlig var dømt til å tappe før jeg hadde begynt! «Det hjelper ikke en gang».

Kjære vakre vennen min! ❤
Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er det ingen av oss som er som alle andre. Du må gjøre ting på din måte, ikke sånn som alle andre.. og det kommer kanskje til å ta litt lengre tid for deg å finne din måte og din plass – men når du finner den (og det kommer du til!), så kommer ting til å bli utrolig bra! Hold på det som er din særegenhet, så vil det ordne seg. Alt det andre kan vi planlegge oss ut av, hvis du vil. Mammaen din. ❤

Jeg vet nøyaktig hvordan det er, jeg har slett ikke glemt hvordan det var å være tenåring og ikke føle at jeg strak til. Det sitter fortsatt, langt inne i kropp og hode, hvordan det var å jobbe hardt og intenst, og allikevel aldri nå helt opp. Hvordan følelsen av å aldri riktig komme fram, å ikke være god nok, preget tankene min om meg selv og mitt eget verd.

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Kattis vakre

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Blogging!

Ja, hva er egentlig blogging – og hvorfor skal man eventuelt blogge, eller ikke?

Ordet blogg er et teleskopord fra engelsk, satt sammen av ordene web og logg. Det er en type nettsted, eller en del av et annet, for å publisere det som kalles blogginnlegg eller bloggposter. Innleggene skrives vanligvis av enkeltpersoner eller noen få som skriver sammen. Verbet å blogge betyr å skrive et nytt, moderere eller svare på et blogginnlegg. Derfra kommer det at en ”blogger” er en person som er redaktør av/for en blogg eller bidrar med innlegg til en. I virkeligheten er ikke en blogg noen annet et enkelt publiseringssystem for personlige nettsider. Man kan se på bloggen som et personlig verktøy og en form for offentlig dagbok, som fylles med tanker, ideer og innfall.

Hvorfor blogge eller ikke.. hvorfor er dette så populært? Fra vi fikk internett, som mange mente aldri kom til å ta av og i hvert fall ikke bli allemannseie, har en endring i hvordan vi (vi som i såkalte moderne mennesker) agerer sosialt. Det ble liksom superenkelt å holde kontakt og «gjøre business» med personer ”på den andre siden av verden” – kunne jo bare sende en e-post vet! Fantastisk! Mobilen ble mobil, og det samme gjorde PC-ene. Smartere har de også blitt! I dag er alle duppeditter allemannseie, sammen med denne menneskeretten det er å ha tilgang til internett hele tiden – hvor som helst, når som helst – og de aller fleste av oss er tilgjengelig på ikke en, men tre-fire, forskjellige sosiale medier samtidig. Facebook har tatt over verden, og er du ikke der (eller på Twitter eller annet sted) så er du liksom ikke med. Vi deler stort sett alt, med alle; bilder, store og små begivenheter, middagen.. og det neste skrittet måtte jo naturlig nok bli å dele dagboken på nett også – eller?

Bloggverdenen kan vel sies å ha tatt litt av, spesielt de siste par årene. Man kan jo til og med tjene til livets opphold ved å skrive en slik dagbok om alt og ingenting, legge ut livet sitt og sine innerste tanker og følelser på nettet. Eller bare dele mote- og skjønnhetstips, interiørtips, kakeoppskrifter, politikk, samfunnsbetraktninger eller egentlig hva som helst annet som opptar deg! I grunn et helt fascinerende konsept, og enda mer interessant at nordmenn som jeg oppfatter som et traust og forholdsvist privat folk, trykker det til sitt bryst. Kan dette være nordmannen og nordkvinnens vei ut av traustheten? En måte å komme seg opp, ut og forbi janteloven?

Jeg vet ikke, men jeg tror.. Tror at blant annet alle disse bloggene er med å endre hvordan vi tenker, om hverandre og samfunnet. At de er med på å gjøre samfunnet vårt mer åpent og mottakelig, med på å sette ord på ting som folk tradisjonelt ikke har delt med hverandre.. og ikke minst på å bryte ned tabuer og vranglære!

Så jo, jeg er der jeg også, i de sosial mediene.. som stort sett alle andre jeg kjenner. Både på Face, Instragram og flere andre steder. Men så var det dette med å skrive blogg da. Jeg har tenkt på det mange ganger, jammen meg prøvd et par ganger også.. Plutselig skjer det noe som gjør at jeg «sporer av», og glemt er bloggen.. for en stund.
Og når disse mer eller mindre lange «stundene» har gått, så kommer trangen tilbake. Trangen til å skrive, produsere noe, tømme hodet. Rope det ut!

Janteloven lurer nå i grunn fortsatt i bakgrunnen. Hva er poenget med at jeg skriver en blogg? Hva skulle jeg liksom ha å si som er smartere eller bedre enn det andre allerede har lagt på papiret? Kan jeg, lille meg, har noe fornuftig eller vettugt å dele med verden da? Er det vits i, som ungene pleier å si?

…det er bare det, at det er slett ikke det det handler om for meg. Det handler om at JEG har utrolig godt av å skrive dagbok. Det er en fantastisk og enestående måte å dempe uro, tankekjør og trykket i trykkokeren på. Motivasjon er en særs viktig faktor i det aller meste av det jeg gjør, og etter mange – tapre, men umulige forsøk – på å skrive tradisjonell dagbok opp gjennom årene, så er det først i bloggverdenen jeg har klart å skrive noe, over mer enn to dager. Det er ideen om at noen kanskje leser innleggene mine som driver, ideen om at noen der ute kanskje kjenner seg igjen i det jeg skriver, at noen kan finne trøst i ordene mine eller føle fellesskap i at man ikke er alene om å ha det akkurat sånn! Med tid og stunder er håpet der at noen skal få tips, ideer og innspill til hvordan de på gode måter kan legge hverdagen til rette, i sitt eget liv, for å oppnå bedre livskvalitet. Det er det handler om for meg..

..å gjøre en forskjell!

Hva er en god blogg for deg? Hva ønsker du å lese og hva skal til for at du følger den? Hvis du selv skriver en blogg, hva er din motivasjon? Del gjerne – jeg er nysgjerrig! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Tunge stunder og en rosa hverdag?

Sitat: ”Hei Britta. Takk for at du gidder / tørr dele de tunge stundene også. De fleste, meg selv inkl, skriver jo bare med rosa penn på rosa papir om alle de rosa øyeblikkene sammen med de rosa vennene våre. 
Nå vet jeg at du fikser også dette. Men selv du trenger litt støtte. Kjenn hvordan jeg klasker deg i ryggen så tenna skrangler. Sånn, der er du på sporet igjen.”

Og sånn er det: Hverdagen er ikke rosa, den er i grunn mer sånn som melert gammelrosa – altså lik grumsete rosa. Den er full av fartsdumper, hull i veien, små opp- og nedturer, hele tiden. Livet er ikke for pyser og det skal (visst) ikke være lett. Fra et lettere tilbakelent perspektiv, blir det rett og slett ren konstatering.

Også jeg har ”rosa øyeblikk”. Øyeblikk der jeg føler meg elsket, ønsket og et naturlig midtpunkt, øyeblikk som skaper minner jeg kan leve på i lang tid, øyeblikk som jeg gjemmer i hjertet mitt, øyeblikk som jeg kan trekke fram når dagene er tunge og melerte.

Livet beveger seg videre; noe blir glemt og noe blir uvesentlig. Enten så ordner det seg eller så går det over. Noen dager kan det være ubeskrivelig vanskelig å huske på! De konstruktive, logiske, realistiske og positive tankene når rett slett ikke fram blant all det grumsete og melerte som er livet. Så er man deppa da: Nedfor, lei og negativ. Livet går litt i mot, oppoverbakken er steil og seig, smertene preger kroppen og pessimismen får lov å stikke fram hodet sitt i den rosamelerte sumpen som kalles livet. Og vet du hva, det er faktisk greit!

Uten nedturer ville du ikke visst hva opptur er – hvor mye en slik betyr for motivasjon og selvfølelse.
Uten pessimismen ville du ikke visst hva optimisme er – og den gleden den gir sjelden.
Uten negativitet ville du ikke visst hva positivitet er – hvor mye man kan visualisere og få til på gode tanker.
Uten smerte ville du ikke visst hva smertefrie dager betyr – og hvor langt du kan løpe når du er fri..
Uten å være lei deg ville du ikke visst hva glede er – hvilken ubeskrivelig følelse det er å kjenne glede og de små ting i hverdagen; en god klem, gode ord, små seire og hver lille ekstra ting du eller noen du er glad i mestrer og får til.

Livet består av mange faser og fallsetter, akkurat slik det er ment å være. Et menneske kommer ikke stykkevis og delt. Det kommer som en hel person med hele følelsesspektret og alle nyanser tildelt, fordi det skal brukes.

Kanskje den rosa, melerte, smågrumsete sumpen rett og slett bare er ”myra i skogen bak barndomshjemmet” i solnedgang? Enhver solnedgang betyr muligheten til ”å sove på det” og deretter starte på en ny dag med blanke ark – og en ny solOPPgang!

Dagens ord: Enten så går det over, eller så ordner det seg!
 

10495357_10154327396745720_3634315381847431711_o

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Rydde- og kasteorgie…

…og de minnene vi holder fast i.

Det er et punkt som stort sett går igjen på min liste over nyttårsforsett – hvert eneste år:
Jeg skal rydde vekk sakene mine med en gang, sette papirer i permer, kaste lapper og blader, kaste/selge/gi bort klær, ikke handle så mye…
Dere skjønner hvor jeg vil, ikke sant?

En av de vanligste kjennetegnene på ADHD er at personen har problemer med å holde orden på seg selv og sine saker; huske hvor man har lagt ting, huske avtaler, få med seg det man skal osv. Det virker som om mange også har problemer med å kaste, i tillegg til at mange samler og handler alt for mye og over evne.

Allerede som liten lærte jeg meg til å lage systemer! Jeg skrev lister for at jeg ikke skulle glemme, lister omhandlende absolutt alt du klarer å fantasere opp. Det ble et sindrigt system, som skulle sørge for at jeg ikke glemte noen ting.. på noe som helst tidspunkt. Ingen ville ha noe å utsette på meg eller ta meg i å glemme noe – sånn sett kunne jeg jo ikke feile?!? Eller?
Problemet kom når systemene ble så omfattende at jeg ikke husket hvor jeg hadde skrevet ned ting, lagt ting eller hvor jeg skulle nest.

Etterhvert som jeg ble eldre, fikk jobb og tjente egne penger, så begynte jeg å samle – eller shoppe da! Greit at alle jenter liker å handle, men noen ganger ble det en ren besettelse for meg fordi jeg måtte handle inn alt mulig: Fylle huset med alle mulige ting og tang slik at jeg var dekket inn for enhver anledning og hendelse.

Things to do

Rotet i hodet ble til enda mer uro i kroppen som førte til et enda større rot i hjemmet og livet mitt.

Det tok mange år før jeg skjønte at alle disse tingene som fylte huset og livet mitt, faktisk var årsaken til at uroen i kropp og hode bare ble verre og verre.. og noe av grunnen til at jeg ble sliten og deprimert. Alle tingene krevde jo enda flere lister – og det å holde orden på alle sakene og listene gjorde meg rett og slett utslitt!

For tre år siden begynte jeg «Prosjekt tøm huset». Når man har 320 kvm med hus + garasje, loft og utebod, så er det litt å ta av! Når jeg i tillegg fortsatt lider litt under at det er vanskelig å skille seg av med ting, så blir det en langsom og møysomlig prosess. Det ser ut til å være et annet karaktertrekk hos «sånne som meg», vi husker godt. Derav husker jeg også hvor omtrent hver eneste ting kommer fra, hvem vi har fått vasen i gave av, hvilken ferie den bamsen ble kjøpt, hvorfor jeg måtte ha den genseren….
Sakte, men sikkert går det nå allikevel framover. I mitt eget tempo, ryddes det vekk mer og mer for hvert år som går. Terskelen blir lavere og lavere for å kaste papirer, gi bort klær eller selge ting. Trenger vi virkelig alt dette, eller vil noen andre ha mye mer, og bedre, bruk for det enn oss?

Jeg har en pinlig orden på ting, det vet jeg, og i mange tilfeller er det også det som holder meg over vannet… bortsett fra når det gjelder opphopingen av papirer, artikler, bøker og blader. I god tråd med et nytt år, startet jeg derfor på ny og frisk i går: Jeg sorterer, kaster og makulerer! Og i motsetningen til tidligere i livet, så syns jeg det er DEILIG. Fantastisk god følelse å se permene bli tynnere og haugene i hyllene bli mindre.

Dette kan læres, og jeg vet at 99 % av hemmeligheten bak dette er å:

  • Ikke handle mer enn det du faktisk trenger.
  • Kast, selg eller gi bort ting med en gang det er ødelagt eller har mistet sin hensikt.
  • Rydd etter deg med en gang så du ikke mister oversikten.
  • Skann, sett i perm eller kast papirer med en gang, og kast bladene når du har lest dem.
  • Merk esker, skuffer, hyller og permer så du finner igjen ting.
  • IKKE utsett, gjør ting nå. Utsettelesessyndrom, eller -vanvid, er en av de mest slitsomme sidene med ADHD.. men den kan også temmes..

Sist, men ikke minst. Minner sitter ikke i bamser, kjoler og pynteting. De sitter i hodet og hjertet. 😉

Ikke utsett til i morgen, det du så vel kan gjøre i dag.

Ofte har jeg tenkt at jeg var alene om å samle, være sentimental fordi jeg ikke klarer å kvitte meg med ting eller litt skrullete fordi jeg ordner som jeg gjør. Men egentlig tror jeg i grunn at jeg er ganske «normal», i min variant.
Del gjerne din historie – jeg har ingenting i mot å høre at ikke alle andre har system eller et pinlig ryddig hjem og tomt loft!

Legg igjen en kommentar

Filed under Hus, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Organisering

Konferanse-torsdag: Dag 1 av årets ADHD konferansen

Så var man tilbake da, tilbake i konferanselivet. Hodet fylles av ny kunnskap, nye ord og uttrykk, nye mennesker og masse inntrykk!

Jeg nyter alt sammen, jeg lever og kjenner, tankene spinner avgårde og nye baner opprettes. Nye ideer og nye ting jeg har lyst å jobbe med. Jeg bare suger alt inn!
– Skolen som arena for å styrke barns psykiske helse.
– Profesjonalitet i møtet med elever og foresatte.
– ADHD i Norge gjennomtiden (for en utvikling!!).

En følelse av utmattelse kommer over meg etter dagen er omme, men det er i grunn god utmattelse. Jeg er fylt av gode ting, og på et merkelig vis løftet. Jeg vet at dette er det riktige for meg, jeg vet at det er dette jeg skal jobbe med, jeg vet at jeg har noe å gi og at jeg har evner innen dette. Jeg vet, langt inne i meg, at det er ting jeg er flink til, at jeg er spesielt god til noe, at jeg har evner som er unike for meg!

Gode samtaler, luftetur i høstfriskt regnvær, en varm dusj og så festmiddag med en gjeng mennesker som er her for å lære – som meg.. og i den gjengen mennesker så er det andre som meg! En aldeles nydelig middag, og en nytelse å sitte stille i mørket og lytte til vakker gitarspill sammen med en klagene, varm og intens saksofon!

Jeg kjenner.. jeg føler.. jeg slapper av!
Jeg lever, med hele meg, derfor er jeg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Graver huller…

En liten bump i veien i dag, det ble det..

Det er rart med det, det er mye lettere å skrive innlegg og sette tanker på papiret når det er noe som rører de innerste strenger i hjertet, når det er noe som går litt på tverke eller bringer fram de dypere følelsene. Det er lettere å skrive om vanskelige opplevelser, livsendrende hendelser og store endringer. Det er lettere å skrive om de tingene som har endret meg, på godt og vondt.

Det har helt sikkert noe med gammel vane å gjøre, med mitt tankemønster, og derfor skal denne bloggen også handle om alle dager; både de gode og de dårlige. Det er en utfordring for meg selv, å skrive med like stor innlevelse om de gode og hverdagslige tingene som om de tunge og vanskelige.

Min første tanke, når ting ikke går helt etter planen, er «Æsj, dette var kjipt!» Tenker litt på om jeg skal felle en tåre, men prøver å la vær. Pust rolig – dette ordner seg! Jeg roer meg ned og det går greit en liten stund.. og så begynner tankene å kverne.. De raser avgårde! «Skal jeg ringe noen.. Jeg må ringe noen – jeg må snakke med en eller annen!» Fysisk sitter jeg stille som en mus, fortrekker ikke en mine, men inne i hodet og i følelsene er det mer som om jeg går rundt og rundt i ring på gulvet. Vandrer hvileløst og får ikke ro. Og etter en stund kommer tårene, frustrasjonen må ut. Jeg tillater meg selv å være nedfor og jeg tillater meg selv å være litt trist.

Jeg vil så gjerne fikse det, jeg må fikse det. Det må finnes en løsning! Det må da være noe jeg kan gjøre annerledes?
Men kanskje er det ikke meg denne gangen, kanskje er det faktisk ikke noe jeg kan gjøre.. Kanskje må jeg bare akseptere at det er sånn, og det uheldigvis var meg som måte «ta støyten» denne gangen.

Jeg liker ikke endring, når det gjelder meg selv eller min person. Jeg liker ikke at når jeg føler at ting begynner å ordne seg, rette seg inn, at jeg trives og begynner å finne roen min, så endrer ting seg.. igjen. Jeg er usikker på nytt sted og nye mennesker igjen – vil bare at ting skal være litt rolige og ensformet nå. At livet rundt skal være så rutinepreget og fast at jeg finner plassen min og forhåpentligvis finner den roen jeg savner så inderlig innvendig.

Men dagens litt bump vil gi endring, og da må nok rutinene og roen vente litt til…

I mellomtiden går jeg ut i hagen og graver huller!

Graver hull(er) – til blomster..

 

Hvordan takler du de forskjellige bumps som kommer i veien?
Hva gjør du for å avreagere og finne ro? 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta, Psykisk helse

Stillhet..

..er det mest betegnende for i dag.
Barna er borte på tredje dag. Det var ikke jobb i dag og ikke spesielle ting som måte gjøres.. og det er en utrolig stillhet over alt.

Stille vær, stille gate, stille hus.
Ingen musikk, maskiner, barnestemmer eller barneføtter som løper. Ingen som slenger med dørene, ingen som skrur på TV-en eller roter.
Bare stillhet..

Ro og stillhet for meg.. stille vann og rolig natur.. ❤

Oppå alle tankene i går blir det et vakuum og en smule antiklimaks. Stillheten gjør at jeg hører mine egne tanker enda bedre, og flere trenger seg på. Alle tankene gjør meg urolig og det gjør at jeg ikke får slappe av eller nyte stillheten.

Kjenner at jeg er sliten etter to dager på jobb, det er uvant å dra ut av huset hver dag, uvant å forholde seg til mange av andre mennesker – uvant å trekke seg ut av min lille boble her hjemme. Føler meg litt oppbrukt og oppvridd i dag, og jeg har vel en anelse om at min oppvridde tilstand ikke gjør uroen mindre.

Og siden jeg er så godt i gang med å bryte mønster og endre vaner, så tok jeg avgjørelsen om å gjøre ingenting i dag! Sov lenge, spiste brunsj med ei ny og hyggelig venninne, tuslet sakte hjem igjen, leste litt og sovna på sofaen, spiste litt frukt og gjorde et hederlig forsøk på å jobbe litt på ADHD bloggen, lese litt mer og sovna igjen.. Snakk om utslitt! Har faktisk ikke kommet meg opp av sofaen igjen – og har bestemt meg for å forsette rett i seng.. Lurer på om jetlagen er på vei vekk. *gjesp*

Okay, avsporing! Jeg tror jeg trengte den stillheten i dag, urolig eller ikke. Jeg tror nesten det var godt for kropp og sjel å flate helt ut og slappe av. Jeg tror i dag var en god øvelse i å ikke være så flink og slippe kontrollen litt!

..og ja, jeg savner ungene – faktisk – og det skal bli litt godt at de kommer hjem og bryter stillheten litt.. Inn i mellom i hvert fall. 😉

 

Hva syns dere? Er det ok å legge seg ned og ta en «slapp» dag en gang i blant?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Hva er bra nok?

Når jeg bestemte meg for at jeg skulle starte en ny blogg – og kanskje muligens også en ADHD blogg – så fant jeg ut at jeg rett og slett måtte lage en plan for hvordan jeg skal «holde det ved like».. Hvis ikke så kan det fort skje at det tar helt av og at jeg finner på en hel masse! 😉

Skal jeg for eksempel skrive et innlegg per dag eller to?
Skal jeg gi meg selv en bloggfri dag i uka kanskje, f.eks. søndag?
Det bør vel være et bilde i hvert innlegg for å lette leseopplevelsen for leseren?
Det bør vel også være ganske velformulert med sånn pass fornuftig innholde sånn at leseren holdes i ånde?
Det må i hvert fall som minimum være korrekturrett (*misliker skriveleif*) vel?
Skal det være politiske korrekte innlegg, ærlig og rett for leveren eller overfladisk?

Så mye burde, burde og skal og må – det kan jo ta pusten fra en stakkar! 😉

Det er en utfordring å ha så sterkt behov for kontroll og så sterkt ønske om at alt skal være «ordentlig». Det kan ofte rett og slett stoppe meg i få gjort noe som helst, fordi planleggingen blir for nøyaktig og gjennomføringen blir for tungvind. Jeg øver meg veldig mye på «bra nok» og «godt nok» og på å senke kravene. Skulle ønske at man kunne luke vekk burde fra språket og bare putte inn vil eller kan! 😉

Jeg har kommet et skritt videre – jeg skriver bloggen, jeg tenker ikke bare på det!

Det som er bra nok for meg har jeg funnet ut i de aller fleste tilfeller ikke er det samme som bra nok for andre..
Hva er bra nok for deg?!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Tankekjør!

Det er visst det det heter når tankene bare kjører på, uten pause og uten at jeg får sortert noe ut.

Som den optimisten jeg er så ønsker jeg hver helg at vi skal ha en sånn perfekt familiehelg! Du vet; gjøre noe oppløftende sammen med barna, få ryddet og vasket hus, si hei til foreldrene våre, være sammen med venner, kanskje trene litt, gå i skauen OG få inn litt kjærestetid! Alle, inkludert meg selv, skjønner jo at det ikke er mulig å få til på en helg, men det forandrer ikke ønskene min. Det er et seriøst gap mellom fornuft, følelser og handlinger der! Tankene jobber på høygir for å pønske ut hvordan jeg skal få til alt dette, og det er ingen hemmelighet at kroppen blir en smule stressa av det.

Mine forventninger til helgen stemmer ei helt overens med de andre tres forventninger heller, og i det ligger det en ny utfordring. Mor vil en hel del ting, ungene vil leke eller gjøre ingenting og far vil være i fred! Høres det kjent ut? På den ene siden dette inderlige ønske om å få til mest mulig og at alle skal være fornøyd og glade – på den andre siden dyp frustrasjon over at de andre ikke vil det jeg vil og (hold dere fast) ikke gjør som jeg sier?! Ingen forundring å spore over at jeg i mange år har hørt at vi bor på forskjellige planeter. Får til tider litt følelsen av at det er ganske folketomt på min planet? 😉

Fordelen med å bli eldre, tror jeg, er at jeg begynner å skjønne hvilken innvirkning jeg har på andre og hvilken innvirkning de har på meg. Jeg har fått en annen forståelse for at jeg ikke kan bestemme og styre alt (Hææh?!), at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden, at de andre ikke har lyst til akkurat det samme om meg – og at jeg i min iver etter å gjøre alt så veldig ordentlig og bra rett og slett sårer og tråkker på andre.. i full fart.
Ulempen er at man må bli eldre for å skjønne noe av dette komplekse spillet som heter livet, og at det hadde vært grusomt kjekt å visst noen av disse «hemmelighetene» litt tidligere!

Så hva fikk jeg til denne lørdagen da?
Fikk rydda bittelitt, gjort ukeshandel, stelt bittelitt i hagen, rydda rommene til ungene – med ungene (!), fikset en kosekrok til meg selv på trammen, lagd middag sammen med trulte og spiste middag sammen alle fire mens vi så på TV. Der ble det faktisk tid til å putte inn litt halv-fornuftig samtale med både mann og barn også, før leggetid. Jeg fikk ikke revolusjonert verden i dag heller, huset er ikke strøkent og vi var ikke sosiale med andre enn oss selv. Og jeg overlevde – igjen!

Kosekroken min på trammen! ❤

Min største utfordring står igjen soleklart for meg; SLAPP av og STRESS ned! Jeg håper at jeg i kosekroken min her på trammen, med utblikk over verden, skal finne litt ro. Jeg har skjønt at jeg må lage meg et pusterom hver dag for både tankekjør og idémyldring. Og her vil jeg ønske alle som går forbi velkommen til en kopp av det de ønsker: Velkommen til en prat på trammen!

Avslutter dagen med et lite skrytebilde av tullas middag: Kyllingwok med sursøt saus. Godt og smakfult!

Burde tørket av tallerkenen først, men poenget kommer fram: Nam!

2 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta