Category Archives: Om Britta

Bilde

Årsberetning: 2018 i speilet

Et nytt år ligger foran oss, blank og ubrukt med nye fargestifter til, med alle mulighetene åpne. Det er tid for å sette seg mål og lage planer for dette året, full av optimisme og pågangsmot – og akkurat sånn skal det være!

Jeg tar meg i, stadigvekk, å lure på hvor det ble av fjoråret … 2018 altså … for ikke å snakke om 2017?! Litt sjokkert er jeg også, fordi jeg ikke fikk skrevet verken årsberetning for 2017 eller julebrev eller julekort den julen. Altså, jeg vet jo hvorfor; hode, fingre og kropp var bittelitt grann opptatt med å skrive, trykke og publisere min første bok. I min erfaring er ikke livet en rett linje, det svinger litt her og der, og dermed blir 99 % sikkert ikke ferden sånn som vi kanskje så for oss når vi startet heller.

Årsberetningen

Det smerter meg litt å skrive (bare litt altså), fordi jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne dele et innlegg som var udelt positivt, men det siste året (og året før der) har rett og slett ikke bare vært positive. Men det de har vært er; spennende, interessante, annerledes, slitsomme, seriøst ut av komfortsonen, vanskelige, tunge, morsomme, skumle – og virkelig pakket med alle de opp- og nedturene du kan forestille deg, i et liv som menneske. Snedig nok, så er det jo akkurat sånn livet er; og selv om jeg tenker at jeg på noen områder har høstet «nok» erfaringer, så er det jo ingen fasit på det.

I mars besvimte og falt jeg overende som en middels tung potetsekk hjemme på soverommet. I fallet fikk jeg med meg brist i to-tre ribbein, en muskelbrist/ slagskade i ryggmusklene sammen med en kraftig hjernerystelse. Det ble sykehusinnleggelse og et par turer til ut over våren for måling og kontroll. Det har seg sånn, at jeg har lavt blodtrykk og lav hvilepuls, men det visste jeg jo. Forskjellen er vel bare at en blir eldre, at andre utfordringer og stress krever sitt, og at kroppen syns nok var nok.

Seire! 😀

Jeg har tenkt mye på dette med seire, fordi at jeg i et «tidligere liv» ikke klarte å se at jeg hadde ting som var bra – at jeg hadde noe som helst å feire. Men nå, nå vet jeg at det er annerledes, at jeg har mye å feire og at jeg har mange små og store seire. Ikke bare når jeg ser på året som helhet, men også i løpet av en helt vanlig dag, gjennom uker, måneder og året.

Min aller største seier i fjor,
var uten tvil å skrive ferdig en hel bok, trykke den opp, hente den selv med bilen min, fylle opp garasjen – og bare holde den i hendene mine.
Kaoskontroll ble virkelig!

Boklanseringen i januar var veldig spennende, og det er en sykt kul følelse å få tilbakemelding på at folk har lest akkurat min bok og at de syns den er bra! Salget har ikke gått veldig fort, men jeg har heller ikke jobbet så hardt for det grunnet hjernerystelsen og andre ting i livet. Ellers kan jeg fortelle at det er mye mer jobb med å skrive og trykke en bok enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg! Og selv om jeg planlegger mange flere bøker framover, er det godt å innvilge seg en pause fra akkurat det arbeidet nå! Uansett: den aller første boken i serien «fra kaos til orden» er virkelig! 😀

Som seier nummer to for meg gjennom disse to årene, er helt klart sertifisering som High Performance Coach hos min mentor og trener Brendon Burchard i California – som jeg tok re-sertifisering på i fjor også. I tillegg har jeg vært så priviligeret at jeg har fått reist mye og deltatt flere ganger på både High Performance Academy, Experts Academy og Worlds Greatest Speaker Training.

På sistnevnte fikk jeg oppleve hvordan det er å stå på scenen foran 800 mennesker pluss trenere fra hele verden, snakke om livet med ADHD og få tilbakemelding på evnene som foredragsholder. I fjor ble jeg med i Burchard’s Mastermind, sammen med entreprenører og tankeledere fra hele verden som ønsker å gjøre en forskjell. Fantastisk skritt å ta; ikke bare for min personlige utvikling, men også for å bringe mine visjoner videre ut i verden sammen med andre engasjerte, skarpe, sterke og ekte mennesker.

Mine seire for et år, består av mer enn bok, kurs og reiser.

De består også av:
* at junior er tilbake på skolebenken, inne i klassen med vennene sine og følger undervisningen!
* frøkna som går siste året på videregående, hvor hun gjør en fantastisk jobb med gode resultater!
* at mannen er (sånn passe) frisk igjen, har kommet seg tilbake i full jobb og begynt å trene.

Men kanskje, bare kanskje, er det viktigste egentlig det at jeg sakte men sikkert har jobbet meg tilbake igjen til livet, til helsa, til energi, til glede. Jeg har jobbet meg vekk fra arbeidsavklaringspenger fra NAV og over til mer eller mindre full tid i eget firma. Nå kan jeg tillate både de gode og de dårlige dagene uten å skulle stresse med krav fra NAV eller andre på «utsiden». Jobben har de siste to årene bestått mest av faste kurs for BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk) i Vestre Viken, for foreldre til ny diagnostiserte barn med ADHD, kurs for ADHD Norge, forskningsprosjekter, utvalg i Statped og NAV, i tillegg til foredrag, veiledning, coaching og å skrive bok. DET er en seier det – i hvert fall for meg!

Jeg er utrolig takknemlig og glad for at jeg får lov til å holde på med det jeg er god til og motivert for, hver eneste dag, og at jeg får lov til å hjelpe andre mennesker på veien videre til hverdagsmestring og livsglede. ❤

…og tap!

Hva er egentlig tap? Hva setter en på tapskontoen? Prosjekter jeg ikke fikk fullført (dem er det nok av), penger jeg har tapt, muligheter og sjanser jeg ikke tok (dem finnes det nok også noen av)? Det jeg i hvert fall er helt sikker på er at jeg hadde tap i fjor, både taber, nedturer og feil.

Helsa var helt klart en stor andel av mine tap fra i fjor; at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv og lyttet til kroppen når den sa at nok var nok. Viktig lærdom er det, lytte og ta affære utfra svarene en får. Mer søvn, ikke skulke trening og ta pauser når det trengs. Det hadde vært kjekt å unngå flere turer på sykehus, måneder på sofaen og lite arbeid i firmaet. Både rygg og hode har gitt meg utfordringer helt opp til desember, fordi jeg ikke kunne sitte ordentlig, eller jobbe lenge av gangen foran en skjerm. Det ga litt lite produktivt arbeid, og enda er jeg ikke helt tilbake.

Gjennom disse årene har jeg også kjent på tapet av sosialt liv, utover jobb og deltakelse på kurs. Jeg har kjent på sorgene og baksiden av livet med annerledeshet, og hvor vanskelig det kan være å pleie familie, venner og bekjente når hverdagen stort sett besto av overlevelse og å få de aller viktigste til å flyte. Ensomhet kan kjennes som et rent tap, både fysisk og psykisk, jeg vet det nå.

Av andre interessante ting på tapskontoen var det vi opplevde som vår manglende evne til å bygge opp sønnen og apparatet rundt ham slik at han kom seg ut av skolevegring og sykemelding – og tilbake til skolen – etter mange år utenfor. I kampens hete oppleves det alltid, tror jeg, som foreldre som om vi ikke gjør det godt nok … og etterpå, når frustrasjon og bekymring er lagt litt til side, er det også lett å se at vi inn i mellom slåss kampen(e) på feil sted. Heldigvis er han jo nå tilbake, og vi teller små seire hver eneste dag. Sakte men sikkert, steg for steg.

20180704_224744.jpg

I årsberetning skal man være ærlig! Det ville jeg ikke være hvis jeg ikke også innrømmet at min ektefelle og jeg, gjennom 20 år som gift og 25 år som par , har slitt litt i forholdet de siste årene. Så i fjor valgte vi å gå til samtaler på familievernkontoret og meldte oss på kurs i kommunikasjon hos Fredsarbeid i heimen. 25 år sammen: Ei med ADHD og til tider svingende humør og helse, og En med kronisk depresjon og sviktende helse – toppet med 15 år med to interessante og morsomme barn med ekstra behov for hjelp og støtte og med navigering i helsevesen og skolesystem – har satt sine spor på både kommunikasjonen og forholdet.

Det oppleves som et tap for meg at jeg ikke har klart å holde ekteskapet og våre felles drømmer levende og gode. Heldigvis, det finnes muligheter og noe å jobbe med her, så da gjør vi nå et hederlig forsøk på å ta tak i det og ordne opp!

Tap til side, jeg tenker at jeg er heldig! Mange mennesker rundt meg som jeg bryr meg om, og de bryr seg om meg, jeg har tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. Jeg har muligheter og et rikt liv. ❤

Oppsummering og læring

Uansett, hvor mye eller hvor lite det har vært eller som har skjedd, jeg anser meg selv som priviligeret! En viktig del av livet er disse «tapene», nedturene, fordi uten dem ville jeg – eller du – ikke vite hva sorg, frustrasjon, nedturer, feil, taper og læring faktisk er. Uten tap og feil ville vi ikke opparbeide oss perspektiv og vite hvor både våre egne og andres grenser går. Dyrbar læring, men også helt uvurderlig opplever jeg. Som Yoda sa; «The greatest teacher, failure is». 😉

Vi kan ikke være noen andre enn den vi er, ikke sant? Utover disse to siste årene, så har det blitt mer og mer klart for meg hvordan jeg er skrudd sammen, hva som får meg til å tikke og gå, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør – hva som er viktig for meg, hvor jeg får energien min fra, hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være og hvem jeg er og vil være. Ikke umulig at det er det vi normalt sett vil kalle å «bli voksen», hva nå enn det betyr og innebærer. Og derfor tenker jeg at er heldig; jeg får lov å bli eldre (alternativet er verre!) og jeg får lov å nyte reisen min!

  • Livet, det er det det er. Verken mer eller mindre.
  • All læring er god læring. Det er hva vi gjør med læringen som definerer oss.
  • Livet handler ikke om målet, det handler om reisen.
  • Alt du ikke kan kontrollere, lærer deg faktisk hvordan du kan gi slipp.

Mål og fokus for 2019

Vi har så vidt stukket hull på det nye året, ikke sant? Både du og jeg vet at det ligger mye arbeid foran oss, opp- og nedturer i år også, men også dette havet av muligheter. Jeg gleder meg, faktisk og helt ærlig, til å ta fatt på alt som ligger foran meg: Hverdager, livet, med mestring, glede, erfaringer, motivasjon, utfordringer og arbeid. Hverdager, et skritt av gangen.

I år har jeg planer om å lage E-bok, og forhåpentligvis en lydbok også, av Kaoskontroll – og den er allerede i ferd med å bli til Chaos Control også.
I tillegg skal jeg åpne et månedlig abonnement med undervisning/trening live, på nett, en gang i måneden. Det håper jeg kan hjelpe flere i en annerledes hverdag.

Jeg starter også med gruppe-coaching for voksne, med og uten ADHD, og fortsetter med både ADHD og High Performance coaching. I løpet av året vil jeg være ferdig sertifisert ADHD Coach også. Også skal jeg lage kurs, holde foredrag, skrive mer og og dele av livet med ADHD og alt det andre.
Følg meg gjerne på Facebook, hvor jeg er både her (min side), her (Steg for Steg) og her (Livet med ADHD). Du kan også finne meg på
nettsiden min, LinkedIn, Instagram og SnapChat. Mer informasjon kommer fortløpende om alt jeg har gang i! 😉

Jeg har satt meg mål for 2019, og jeg har lagt planer, bestilt ferie og begynt å fylle inn i en ny og ubrukt kalender.

Hva med deg? Er du klar?
Har du mål, planer, ønsker, drømmer og håp klare for året som ligger foran deg?
Del med meg, jeg vil høre!

Kjære deg, uansett hvor du er, gjør dette til ditt beste år noen gang! Pust dypt inn med magen, rett deg opp, ta av masken og LEV! Det er ditt liv, ditt år, og du bestemmer. Godt nytt år – med ønske om alt det beste for deg og dine.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

4. januar 2019 · 14:00
16. januar 2015 · 12:47

Fordelene ved å bli eldre..

…eller voksen som noen også kaller det – er faktisk ikke så dumme!

Litt refleksjon en tidlig morgen

Det var ikke med lett hjerte jeg la ut innlegget om mobbing for to dager siden, det satt langt inne. Det åpner opp nye dører, både for meg selv og mennesker rundt meg, når jeg velger å dele slike ting. Tankene har også streifet rundt det at mennesker som var rundt meg på den tiden og som jeg har kontakt med nå, kan føle seg ille berørt eller på andre måter bli påvirket av det jeg skrev. Samtidig er det å være ærlig og dele ting – å tørre å bryte ned fordommer og vegger – noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg har en fast tro på at det å dele av sin kunnskap, formidle erfaringer og vise andre at det finnes flere med samme opplevelser i bagasjen, er noe av det viktigste vi som oppgående, intelligente mennesker kan gjøre for at menneskeheten skal beholde akkurat sin menneskelighet. Et varmt samfunn hvor vi ønsker å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre, er avhengig av at vi ikke mister evnen til å dele, kommunisere og bevare omsorgsevnen.

Noen fine fordeler med å bli eldre:

Tankene fikk et nytt springbrett i alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på akkurat det innlegget om mobbing. Mye vann har rent i elven siden jeg hadde de opplevelsene på 80- og 90-tallet, og jeg har uten tvil forandret meg mye – sikkert på godt og vondt – og fordelen med det er at mange ting faktisk blir bedre!

  • De fleste blir noe mer tilbakelente, og alt tas ikke så (døds)seriøst lenger.
  • Det kommer en oppdagelse om at alle mennesker ikke er like.
  • Du finner ut at mange mennesker er det faktisk mulig å stole på…
  • …og at tillit og respekt er en gjensidig greie. Tør du å ha tillit til andre, blir du ofte vist tillit tilbake også.
  • Du trenger ikke å like alle og alle liker ikke deg – og det er faktisk greit!
  • Opplevelsene i barndommen var den gang. De blir ikke borte, men de er heller ikke styrende for hvordan ting er akkurat nå.
  • Det er jeg som bestemmer i mitt liv! Det er jeg som bestemmer hva som skal ta plass og ikke, og jeg kan helt selv velge å be om hjelp hvis ting blir for mye.
  • Verken du eller jeg trenger å gå rundt og late som om, noe som helst. Fasade er ikke så interessant i grunn, ekte mennesker med mot til å vise sitt sanne ansikt er så mye mer spennende!
  • Foreldrene mine hadde rett i mye av det de sa når jeg vokste opp..
  • ..og pappa vet faktisk ikke svaret på alt akkurat som mamma er en helt vanlig kvinne. 😉
  • Du kan ikke forandre alle andre – det er i grunn mer enn nok jobb å prøve og forandre seg selv. La det være med det.
  • Hvis du vil være lykkelig, så er raskeste vei til det å gi beng i alle de små trivielle finurlighetene som opptar alt for mye av tankekapasiteten vår OG rett og slett bestemme deg for å være akkurat det = lykkelig!
  • Hva du skal gjøre, hvor du skal gå og hvordan du skal komme ditt – eller ikke – vil til syvende og sist alltid være ditt valg. Om du velger å ikke gjøre noe, så er det også ditt valg.
  • Det er faktisk ikke noen andre å skylde på hvis ting går ad undas enn deg selv (det er en sannhet med modifikasjoner, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener)…
  • …og første skritt på veien til å være et avslappet og fornøyd voksent menneske, mener jeg er å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, slutte å skylde på andre og stå for de valgene som tas.
  • Den beste fordelen er nok allikevel det å oppleve selvsikkerhet, selvrespekt og selvinnsikt, det å tro på at jeg er verdt noe, flink til noe og betyr noe for andre. Jeg har selvironi og humor, og jeg trenger ikke andre til å vise meg vei. Jeg, som mange andre, liker veldig godt å få bekreftelse og tilbakemeldinger, men livet går ikke lenger i stå om jeg ikke får det. Jeg er god nok som jeg er faktisk!

Hvis ikke jeg vil passe på og ta ansvar for meg selv, hvem andre skal da gjøre det? Kan jeg forvente at andre skal gjøre det egentlig?? Er jeg ikke et selvstendig voksent menneske da??

Som en venninne av meg sa: «Be yourself, everyone else is taken!»

85271- 018

Et helt mennesker – verken stykkevis eller delt – bare meg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , ,

3. januar 2015 · 09:34

Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , ,

1. januar 2015 · 10:26

Årsberetning anno 2014

Kjære Dagbok!

Som seg hør og bør skal man innrapportere sine gjøren og laden til «offentligheten» ved utgangen av året. Jeg sendte ut julebrev til familie og venner i desember, med alle de hyggelige tingene vi foretok oss i året som svant. Jeg har  begynt å samle sammen alt Skatteetaten til min økonomisk selvangivelse for 2014, så jeg er godt i rute. Det jeg derimot ikke har gjort, er å «innrapportere» mine seire og tabber, målene jeg nådde og de som ikke rakk opp.. En personlig årsberetning som i en eller annen form forteller hvordan jeg har levd opp til mine og omverdens forventninger, hva som gikk og hva som kunne vært bedre, og gjennom det forhåpentligvis hente lærdom på godt og vondt, for så å gå videre.. En dønn ærlig, rett fra levra og overhodet ikke perfekt korthistorie om livet mitt anno 2014!

Ute - der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

Ute – der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

 Årets hendelser i vilkårlig rekkefølge

Jeg meldte meg opp til eksamen i Rådgivning og Veiledning i januar (eksamen i mai), fordi jeg syns det var på tide å jobbe med det jeg brenner for. Jeg fullførte med en av de beste innsendingsoppgavene veileder noengang hadde lest og avla eksamen! Det ble fire interessante måneder med veiledning av andre, både over telefon og ansikt til ansikt, og dette legger jeg i seierboksen.

Jeg tok mine første spede tak med firmaet mitt og hadde mitt første rådgivnings- og mitt første veiledningsoppdrag. Akkurat det er kult, allikevel ligger firmaet litt i tabbeboksen også. Jeg klarte fortsatt ikke å somle meg til å få laget en nettside, skrevet en handlingsplan og ikke gjort en seriøs innsats for å markedsføre meg selv. Det demrer at salg og markedsføring ikke er min sterkeste side.. 😉 ..men jeg har i hvert fall begynt å skrive i bloggen igjen!

Den største seieren tror jeg faktisk utelukkende må være å ha kommet akkurat dit hvor jeg er i livet nå; hvordan jeg har det med meg selv, de rundt meg, helsen min og tingenes tilstand ellers. I sommer ble jeg 40 år gammel, og det tror jeg faktisk er en av de desidert beste bursdagene (og feiringene) jeg har hatt. Jeg føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet (med noen ytterst få unntak), jeg har funnet min ro og min hylle. Det er en fantastisk følelse som jeg unner alle å kjenne på.

Min 40-års gave til meg selv!

Min 40-års gave til meg selv!

Helsemessig hadde jeg satt meg noen mål: Jeg skulle klare å løpe 5 km på 30 min, jeg ville begynne å danse igjen (HipHop) og jeg skulle ha meg en landeveissykkel! Løpemålet nådde jeg i våres, sykkelen ble innkjøpt i sommer som bursdagsgave til meg selv – og HipHop har jeg danset hver tirsdag siden januar! Etter så mange år med smerter og en kropp som ikke vil samarbeide, så er det utrolig fantastisk å få lov å bruke den igjen, å kunne trene fast og aktivt, delta på det jeg vil med barna, logge inn 15 km både på sykkel og ski og 12 km til beins på fjellet. Det er en stor seier for meg, og en jeg lever godt med og på. 😀 ..de små tingene, som at landeveissykkelen ikke har blitt brukt ute enda eller at jeg ikke alltid klarer det jeg vil, det legger jeg i skuffen for forbedringsmuligheter – ikke tabber!

Det målet, eller «tabben», som veier tyngst at jeg ikke har fått til, er fast jobb. Jeg frustrerer meg litt over at jeg ikke har turt å hoppe og satse alle kluter på å enten jobbe hele tiden ut fra eget firma eller å få til en fast stilling innen det jeg virkelig brenner for å jobbe med. På noen områder kan det altså virkelig være vanskelig å legge fra seg gamle «ideer og redsler», å bare ta mot til seg og hoppe! Jeg har prøvd meg i en 60 % stilling i år, og det er altså ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er skrudd sammen for å jobbe stillesittende på et kontor med tall hele dagen.. Jeg må og vil ut og jobbe med mennesker! Jeg vil rådgi, veilede, hjelpe, dele og lære opp, jeg vil holde kurs og foredrag – jeg vil være og gjøre en forskjell! Uansett har jeg klart å trekke meg et skritt videre. Jeg har stått i en stilling som ikke helt passet meg, tatt vanskelige samtaler, fortalt om mine diagnoser og utfordringer, og vært og gitt av meg selv – selv om jeg ikke var helt på riktige hylle.. og nå vet jeg jo hva jeg vil.

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

En fornøyd 40-åring! <3

En fornøyd 40-åring! ❤

Jeg har jobbet hardt med å akseptere at jeg er der jeg er, har det jeg har og er den jeg er!
Jeg har vært mer hjemme hos familien min. Ikke nok, men allikevel mer.
Jeg har gratulert mange med dagen og hendelser, jeg har ikke klart å huske alle eller sende blomster når jeg «burde».
Jeg hadde en absolutt fantastisk feiring av dagen min og fikk så mange flotte gaver som jeg aldri har fått før.
Jeg har vært så heldig å få ta del i flere flotte feiringer av andre fine mennesker, jeg har flotte mennesker rundt meg i hverdagen som jeg ikke fikk besøkt eller snakket nok med.
Jeg har en fantastisk familie rundt meg som jeg elsker overalt på jord – ville aldri vært foruten «pompel & pilt og pappaen»! ❤

Lærdom og veien videre?

Det er pussig hvordan det faktisk ikke er mulig, i hvert fall ikke for meg, å få til alt – å få og gi i pose og sekk. Det viser seg at jeg heller ikke er perfekt (Hæh?!) og at jeg ikke får til alt og ingenting på de 24 timene jeg som alle andre har fått tildelt per døgn. Det kjennes faktisk veldig bra og komme seg videre på den veien med å akseptere at «litt mindre» er mer enn bra nok for meg – fordi jeg vil ha det sånn! Ikke fordi andre mener og syns, men fordi jeg selv har tatt valget.

  • Jeg fungerer nok best når jeg har litt for mye å gjøre, det var det der med å jobbe best under press…
    Et av mine mål for 2015 er å jobbe mer jevnt og ikke prokastinere hele tiden – da kanskje denne nettsiden blir ferdig sammen med et par foredrag og utkast til den boken jeg går og rugger på..
  • Jeg vil fortsette å gjøre de tingene som er bra for meg, uansett hva andre syns og mener.
    Det betyr trening flere ganger i uken, uansett vær, utfordringer og smerter. Det betyr sunn mat, nok søvn, å engasjere meg i ting jeg brenner for selv om jeg ikke har tid og reise ut i verden selv om jeg ikke råd.
  • Det skal alltid være tid til en kaffekopp, en e-post, en hyggelig hilsen, lese en bok, se en film med ungene eller å ta en telefon.
    Jeg tror på at det er de små ting i hverdagen og alle de hyggelige opplevelsene jeg kommer til å huske når jeg blir gammel, ikke det strøkne hus, den fine jobben og alle «premiene»…
  • Jeg vil gjøre mer av det jeg er redd for, utfordre meg selv og tørre å klatre opp det neste skrittet på stigen.
    I det ligger det å være litt «døv», overfor både meg selv og andre, bare gjøre ting noen ganger uten å tenke på konsekvenser, planer, strategi og smarte valg og mål!

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Målsetning for 2015!

Jeg skal tro på meg selv og det jeg står for. Gå helhjertet inn for det jeg vil, dedikere meg til mitt arbeid, min familie og meg selv, og tørre å ta sjansene! Dette er mitt liv. 2014 var et godt og spennede kapittel videre på reisen – og 2015 skal virkelig bli mitt år. Fordi jeg velger det selv!

«Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn.»
Skuespiller Mae Wast

På tross av alle utfordringene og livets naturlige opp- og nedturer, så føler jeg at livet er godt og at jeg har mye å glede meg over – det tror jeg er viktig å faktisk kunne si det høyt med jevne mellomrom. Tørre å være lykkelig. Vi er heldige, og  jeg er takknemlig for det vi har og for de mulighetene jeg får. Om enn litt bakpå, så kom julen til huset i Hestenga i år også, og vi kan glede oss over at en stille og rolig jule- og nyttårsfeiring med de nærmeste er over.. helt uten planer..
Velkommen 2015 – og godt nytt år! 🙂
På tro og ære, og ytterst samvittighetsfullt,
Britta Gulbrandsen – steg for steg mot «toppen». 

På "toppen" av slalombakken på Vikersund - med utsikt rett til himmelen..

På «toppen» av slalombakken på Vikersund – med utsikt rett til himmelen..

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , ,

20. september 2014 · 21:26

Min egen verste fiende?

En dag tar den neste.. og den neste..

Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.

Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.

Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?

Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.

Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!

Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? IMG_5822 (1268 x 840)
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.

If you can’t beat ’em,
join ’em!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta

Tagged as , , , , , ,

7. september 2013 · 14:40

Bak smilet..

Det viser seg stadig oftere at de skinnende øyne og det varme smilet til kvinnen som står på og stiller opp for alle, den altoppofrende mor, hjelpsomme datter/søster, inkluderende venninne, JA-mennesket med alle energien – skjuler så mye mer enn offentligheten ser.

Det vinnende og innbydende smilet,
skjuler mørke tanker.
De varme og vennlige øynene,
viser ikke tårene i natten.
De åpne armene og myke kroppen,
deler ikke det knuste hjertet.

Det kommer liksom alltid bak på andre, at mennesker som ofte smiler bredt og mye, samtidig kan inneholde masse tristhet, ensomhet og kaos. Lite vet vi hva som kan bo bak et par varme, vennlige og smilende øyne.

Selv opplever jeg det vanskelig å vise andre hvor trist og lei meg jeg kan være noen ganger.. og jeg holder det som regel også skjult. Jeg vet at jeg  fremstår som ei glad og livskraftig jente, selv om alt inne i meg til tider er fullstendig kaos. Jeg har så lang trening i å være utadvendt, energisk, si Ja til alt, si at jeg får til alt og kan alt. Jeg har lang trening i å holde masken, lang trening i å skjule tårene, smerten og ensomheten.

Det er så uendelig og utrolig vanskelig å vise fram, å slippe ned garden, å vise hvor tungt det er på «innsiden».

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Tagged as , , , , , ,

10. september 2012 · 23:55

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Tagged as , , , , ,

25. august 2012 · 22:35

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg må invitere dem, vi må se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi må jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

Tagged as , , , , , , ,

16. august 2012 · 20:55

Kontrastenes dag!

I dag har vært en dag full av kontraster for meg.

Jeg har deltatt på Drammensskolens årlige Kick-Off før skolestart på Fredfoss Konferansesenter i Vestfossen. Det var en fantastisk opplevelse med spennende, interessante og engasjerende foredrag, fin musikk og sang av Veslemøy Solberg og Sven Ohrvik og deilig tapas til lunsj.

To flinke foredragsholdere ga oss både faglig påfyll og oppbygging til et nytt skoleår, Hege Eika Frey fra Forandringsfabrikken og Atle Johansen, livscoach. Foredragene omhandlet «Å bry seg» om barna og om hverandre, om hvorfor vi går på jobb og viktigheten av å trives og ha det gøy på jobb. Den ene ga meg mye å tenke på faglig sett og den andre masse tanker om å være meg selv og være tro mot det jeg tror på.
Om hvor viktig det er å ta seg tid til den nære og gode samtalen. Hvor viktig det er å bry seg om sine medmennesker. Hvor viktig det er med et smil eller et Hei. Hvor viktig det er, både for små og store å bli sett, hørt og anerkjent. Hvor viktig det er å le!

Det var en fantastisk dag, fantastisk stemning og mange engasjerte medarbeidere i Drammensskolen. Det gir en voldsom følelse av inspirasjon og engasjement å delta på et slikt arrangement. Jeg ønsker å være en del av dette hele tiden. Jeg slukte hvert ord Tore Isaksen la fram på slutten av dagen; viktigheten av å møte alle nyansatte med samme åpenhet, trekke til seg de beste ansatte og fortsette den gode relasjonsbyggingen.

Samtidig sitter jeg igjen med mange følelser fordi jeg ikke er en reell medspiller her (i hvert fall ikke enda). Jeg er ikke ansatt og jeg er ikke «en av gjengen» på sammen måte som de andre i salen. Det ga meg en sårhet som jeg ikke var helt forberedt på eller klar for. Det eneste jeg vet helt sikkert nå er at jeg har lyst å jobbe i denne bransjen; være med å gi noe til Drammens barn og unge!

Dagens foredrag brakte også med seg mange følelser i forhold til min rolle som mor, til meg selv i den prosessen jeg er i nå – til tider føles det litt som om jeg går med følelsene på utsiden..
Nå kjenner jeg meg i grunn bare sliten, pumpa, full i hodet og trøtt. En lang natts søvn, og så får vi se hva morgendagen bringer av samtaler og utfordringer!

Som Atle Johansen sa, som forøvrig var veldig engasjerende og hyllende morsom: Vi er alle raske, smarte og vakre. DU er fantastisk!

20120816-230324.jpg

20120816-231220.jpg

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Tagged as , , , , , ,

15. august 2012 · 23:53

Graver huller…

En liten bump i veien i dag, det ble det..

Det er rart med det, det er mye lettere å skrive innlegg og sette tanker på papiret når det er noe som rører de innerste strenger i hjertet, når det er noe som går litt på tverke eller bringer fram de dypere følelsene. Det er lettere å skrive om vanskelige opplevelser, livsendrende hendelser og store endringer. Det er lettere å skrive om de tingene som har endret meg, på godt og vondt.

Det har helt sikkert noe med gammel vane å gjøre, med mitt tankemønster, og derfor skal denne bloggen også handle om alle dager; både de gode og de dårlige. Det er en utfordring for meg selv, å skrive med like stor innlevelse om de gode og hverdagslige tingene som om de tunge og vanskelige.

Min første tanke, når ting ikke går helt etter planen, er «Æsj, dette var kjipt!» Tenker litt på om jeg skal felle en tåre, men prøver å la vær. Pust rolig – dette ordner seg! Jeg roer meg ned og det går greit en liten stund.. og så begynner tankene å kverne.. De raser avgårde! «Skal jeg ringe noen.. Jeg må ringe noen – jeg må snakke med en eller annen!» Fysisk sitter jeg stille som en mus, fortrekker ikke en mine, men inne i hodet og i følelsene er det mer som om jeg går rundt og rundt i ring på gulvet. Vandrer hvileløst og får ikke ro. Og etter en stund kommer tårene, frustrasjonen må ut. Jeg tillater meg selv å være nedfor og jeg tillater meg selv å være litt trist.

Jeg vil så gjerne fikse det, jeg må fikse det. Det må finnes en løsning! Det må da være noe jeg kan gjøre annerledes?
Men kanskje er det ikke meg denne gangen, kanskje er det faktisk ikke noe jeg kan gjøre.. Kanskje må jeg bare akseptere at det er sånn, og det uheldigvis var meg som måte «ta støyten» denne gangen.

Jeg liker ikke endring, når det gjelder meg selv eller min person. Jeg liker ikke at når jeg føler at ting begynner å ordne seg, rette seg inn, at jeg trives og begynner å finne roen min, så endrer ting seg.. igjen. Jeg er usikker på nytt sted og nye mennesker igjen – vil bare at ting skal være litt rolige og ensformet nå. At livet rundt skal være så rutinepreget og fast at jeg finner plassen min og forhåpentligvis finner den roen jeg savner så inderlig innvendig.

Men dagens litt bump vil gi endring, og da må nok rutinene og roen vente litt til…

I mellomtiden går jeg ut i hagen og graver huller!

Graver hull(er) – til blomster..

 

Hvordan takler du de forskjellige bumps som kommer i veien?
Hva gjør du for å avreagere og finne ro? 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta, Psykisk helse

Tagged as , , , , ,