Category Archives: Om Britta

Stillhet..

..er det mest betegnende for i dag.
Barna er borte på tredje dag. Det var ikke jobb i dag og ikke spesielle ting som måte gjøres.. og det er en utrolig stillhet over alt.

Stille vær, stille gate, stille hus.
Ingen musikk, maskiner, barnestemmer eller barneføtter som løper. Ingen som slenger med dørene, ingen som skrur på TV-en eller roter.
Bare stillhet..

Ro og stillhet for meg.. stille vann og rolig natur.. ❤

Oppå alle tankene i går blir det et vakuum og en smule antiklimaks. Stillheten gjør at jeg hører mine egne tanker enda bedre, og flere trenger seg på. Alle tankene gjør meg urolig og det gjør at jeg ikke får slappe av eller nyte stillheten.

Kjenner at jeg er sliten etter to dager på jobb, det er uvant å dra ut av huset hver dag, uvant å forholde seg til mange av andre mennesker – uvant å trekke seg ut av min lille boble her hjemme. Føler meg litt oppbrukt og oppvridd i dag, og jeg har vel en anelse om at min oppvridde tilstand ikke gjør uroen mindre.

Og siden jeg er så godt i gang med å bryte mønster og endre vaner, så tok jeg avgjørelsen om å gjøre ingenting i dag! Sov lenge, spiste brunsj med ei ny og hyggelig venninne, tuslet sakte hjem igjen, leste litt og sovna på sofaen, spiste litt frukt og gjorde et hederlig forsøk på å jobbe litt på ADHD bloggen, lese litt mer og sovna igjen.. Snakk om utslitt! Har faktisk ikke kommet meg opp av sofaen igjen – og har bestemt meg for å forsette rett i seng.. Lurer på om jetlagen er på vei vekk. *gjesp*

Okay, avsporing! Jeg tror jeg trengte den stillheten i dag, urolig eller ikke. Jeg tror nesten det var godt for kropp og sjel å flate helt ut og slappe av. Jeg tror i dag var en god øvelse i å ikke være så flink og slippe kontrollen litt!

..og ja, jeg savner ungene – faktisk – og det skal bli litt godt at de kommer hjem og bryter stillheten litt.. Inn i mellom i hvert fall. 😉

 

Hva syns dere? Er det ok å legge seg ned og ta en «slapp» dag en gang i blant?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

De små opp og nedturene..

Det blir et kort innlegg i kveld – sånn går det når man har full dag med masse gjøremål og kommer «sent» hjem fordi man har vært ute med de fine jentene! 😉

Det har vært en dag med blandede følelser kjenner jeg.
Jeg fikk gjort mye på jobb i dag og satt igjen med en god følelse. Den ble underbygget av slike små ting som at jeg nå har mitt eget nøkkelkort og nøkkel, egen PC med brukernavn og e-post. Små ubetydelig ting i den store sammenheng, men små viktige ting for å føle at man er en del av arbeidsplassen.
Samtidig ligger det å gnager i bakhodet mitt at jeg ikke er ansatt der, at jeg er en «ekstra person» på «lånt tid». Jeg skal ikke være med på arbeidsplassens oppstartsseminarer, møter og kurs, som de andre. Jeg er på hospitering, det er arbeidstrening og det er NAV som er min «arbeidsgiver».
Det er veldig godt å komme ut hjemmefra igjen, men det er samtidig litt kjipt å vite at man «bare» er en del av bildet for en kort stund.

Dette tror jeg er en av mine største utfordringer:
Å avfinne meg med å bare ha èn fot innenfor et sted, ikke begge.
Å være en del av noe et stund, men vite at det ikke er for bestandig.
Å gå inn i ting med bare litt av meg, i stedet for å gi hele armen og hele meg.

Samtidig var jeg i den heldige situasjonen i kveld at faktisk flere reagerte på mitt litt utradisjonelle rop om å bli luftet på FB i går, og jeg fikk to stykker til å ta meg med på luftetur!
Det ble en veldig fin avslutning på dagen syns jeg. God mat og drikke med ei god svigerinne og ei god venninne på Jonas B, lange gode samtaler og mye latter – og ikke minst en fin gåtur hjem igjen i kveldinga. Det er ikke noe som en god prat til å få satt ting litt på plass. 😉

Uteservering på Jonas B er deilig når sola skinner, og her kan verdens problemer løses.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta

Tilbake på jobb!

I disse dager er vel tilbake til jobb noe som preger de aller fleste av oss, etter en forhåpentligvis lang og fin sommerferie. For meg er det litt mer enn bare sommerferien, jeg har ikke jobbet på to år faktisk og nå er jeg på vei tilbake i arbeidslivet!

Det er med skrekkblandet fryd, det skal jeg ikke nekte for. Etter barn nummer to, fire år på BI og en deltidsjobb, så er det unektelig litt «merkelig» å skulle tilbake igjen i arbeidslivet.. og få tilbake en «normal» hverdag! Men jeg kjenner jo at det er bra; det er godt å komme på jobb og være sammen med andre voksne mennesker. Hvem skulle ha trodd at det betyr så mye å være sammen med andre mennesker, snakke om alt og ingenting, spise lunsj sammen med andre voksne individer, få tilbakemeldinger på alt og ingenting – og rett og slett bare være en del av noe. Være en del av noe normalt.. en helt vanlig arbeidsplass!

Det blir mer og mer tydelig for meg hvorfor det å gå på jobb, selv om det bare er for noen timer i løpet av dagen eller uka, er så viktig for et menneskes psykiske helse. Så lenge formen er fin så kjeder jeg meg jo veldig sjelden, og det har jeg heller ikke gjort disse to årene. Det finns alltid noe å finne på, noe å gjøre, med hus, firma, hage, mann og barn. Det er bare ikke helt nok liksom.. Så lenge «alle andre» er i jobb, er en del av en arbeidsplass og et fellesskap, så er jeg som er hjemme på en måte utenfor dette. Jeg er utenfor samfunnet. Det er alltid noen som er hjemme; sykemeldt, arbeidsledig eller i svangerskapspermisjon. Men når man har vært lenge hjemme, lenge ute av arbeidslivet, så er man utenfor disse grupperingene også. Derfor blir det så viktig for helse og helling å komme inn igjen i samfunnet, selvom det bare er noen timer nå og da.

Oppstarten innebærer hospitering i bedrift 2 dager i uka á 5-6 timer, og det går fint! 🙂 Jeg koser meg faktisk. Det er noe befriende over å komme ut hjemmefra, gå til jobben og sette meg ned ved pulten. Bare gjøre helt vanlige kontorting og ta del i noen annet. Vekk fra vaskemaskin, PC, telefon, hage, brev som skulle vært skrevet og telefoner som skulle vært tatt. Trekke meg inn i arbeidsbobla og kun fokusere på å utføre oppgavene min på best mulig måte der… og så gå hjem igjen. Enkelt og uten stor planlegging eller tankevirksomhet. Bare møte opp, jobbe, smile, spise lunsj, jobbe litt til og gå hjem. Jeg har et sted å gå, mennesker å være sammen med og snakke med – og en stol å sitte på.. Det er i grunnen fantastisk!

En arbeidsstol – et sted å sitte. Den er ikke min, men den gjør susen! 😉

Jeg kjenner jo at jeg er dønnsliten hver gang jeg kommer hjem fra jobb. Det er noe nytt jeg skal vende meg til igjen og det er mye som skal trenes på både i arbeidssituasjonen og i det å få ting til å fungere her hjemme. Men det er positivt sliten, det er bra! Jeg er glad for at apparatet beveger seg forover nå, over at jeg får hjelp og for at jeg får denne muligheten. Det er en god følelse og jeg fornøyd! 🙂

Hva med dere?
Noen andre som har begynt i ny jobb, skiftet beite – eller på andre måter «tatt et steg»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Hva er bra nok?

Når jeg bestemte meg for at jeg skulle starte en ny blogg – og kanskje muligens også en ADHD blogg – så fant jeg ut at jeg rett og slett måtte lage en plan for hvordan jeg skal «holde det ved like».. Hvis ikke så kan det fort skje at det tar helt av og at jeg finner på en hel masse! 😉

Skal jeg for eksempel skrive et innlegg per dag eller to?
Skal jeg gi meg selv en bloggfri dag i uka kanskje, f.eks. søndag?
Det bør vel være et bilde i hvert innlegg for å lette leseopplevelsen for leseren?
Det bør vel også være ganske velformulert med sånn pass fornuftig innholde sånn at leseren holdes i ånde?
Det må i hvert fall som minimum være korrekturrett (*misliker skriveleif*) vel?
Skal det være politiske korrekte innlegg, ærlig og rett for leveren eller overfladisk?

Så mye burde, burde og skal og må – det kan jo ta pusten fra en stakkar! 😉

Det er en utfordring å ha så sterkt behov for kontroll og så sterkt ønske om at alt skal være «ordentlig». Det kan ofte rett og slett stoppe meg i få gjort noe som helst, fordi planleggingen blir for nøyaktig og gjennomføringen blir for tungvind. Jeg øver meg veldig mye på «bra nok» og «godt nok» og på å senke kravene. Skulle ønske at man kunne luke vekk burde fra språket og bare putte inn vil eller kan! 😉

Jeg har kommet et skritt videre – jeg skriver bloggen, jeg tenker ikke bare på det!

Det som er bra nok for meg har jeg funnet ut i de aller fleste tilfeller ikke er det samme som bra nok for andre..
Hva er bra nok for deg?!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Tankekjør!

Det er visst det det heter når tankene bare kjører på, uten pause og uten at jeg får sortert noe ut.

Som den optimisten jeg er så ønsker jeg hver helg at vi skal ha en sånn perfekt familiehelg! Du vet; gjøre noe oppløftende sammen med barna, få ryddet og vasket hus, si hei til foreldrene våre, være sammen med venner, kanskje trene litt, gå i skauen OG få inn litt kjærestetid! Alle, inkludert meg selv, skjønner jo at det ikke er mulig å få til på en helg, men det forandrer ikke ønskene min. Det er et seriøst gap mellom fornuft, følelser og handlinger der! Tankene jobber på høygir for å pønske ut hvordan jeg skal få til alt dette, og det er ingen hemmelighet at kroppen blir en smule stressa av det.

Mine forventninger til helgen stemmer ei helt overens med de andre tres forventninger heller, og i det ligger det en ny utfordring. Mor vil en hel del ting, ungene vil leke eller gjøre ingenting og far vil være i fred! Høres det kjent ut? På den ene siden dette inderlige ønske om å få til mest mulig og at alle skal være fornøyd og glade – på den andre siden dyp frustrasjon over at de andre ikke vil det jeg vil og (hold dere fast) ikke gjør som jeg sier?! Ingen forundring å spore over at jeg i mange år har hørt at vi bor på forskjellige planeter. Får til tider litt følelsen av at det er ganske folketomt på min planet? 😉

Fordelen med å bli eldre, tror jeg, er at jeg begynner å skjønne hvilken innvirkning jeg har på andre og hvilken innvirkning de har på meg. Jeg har fått en annen forståelse for at jeg ikke kan bestemme og styre alt (Hææh?!), at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden, at de andre ikke har lyst til akkurat det samme om meg – og at jeg i min iver etter å gjøre alt så veldig ordentlig og bra rett og slett sårer og tråkker på andre.. i full fart.
Ulempen er at man må bli eldre for å skjønne noe av dette komplekse spillet som heter livet, og at det hadde vært grusomt kjekt å visst noen av disse «hemmelighetene» litt tidligere!

Så hva fikk jeg til denne lørdagen da?
Fikk rydda bittelitt, gjort ukeshandel, stelt bittelitt i hagen, rydda rommene til ungene – med ungene (!), fikset en kosekrok til meg selv på trammen, lagd middag sammen med trulte og spiste middag sammen alle fire mens vi så på TV. Der ble det faktisk tid til å putte inn litt halv-fornuftig samtale med både mann og barn også, før leggetid. Jeg fikk ikke revolusjonert verden i dag heller, huset er ikke strøkent og vi var ikke sosiale med andre enn oss selv. Og jeg overlevde – igjen!

Kosekroken min på trammen! ❤

Min største utfordring står igjen soleklart for meg; SLAPP av og STRESS ned! Jeg håper at jeg i kosekroken min her på trammen, med utblikk over verden, skal finne litt ro. Jeg har skjønt at jeg må lage meg et pusterom hver dag for både tankekjør og idémyldring. Og her vil jeg ønske alle som går forbi velkommen til en kopp av det de ønsker: Velkommen til en prat på trammen!

Avslutter dagen med et lite skrytebilde av tullas middag: Kyllingwok med sursøt saus. Godt og smakfult!

Burde tørket av tallerkenen først, men poenget kommer fram: Nam!

2 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Blanke ark..

I dag er den første dagen i resten av mitt liv – faktisk!

Jeg er født evig optimist, med en ukuelig tro på at ting vil ordne seg til slutt, med en idé om at alle fortjener en sjanse og at det bor noe godt i alle. Jeg elsker ideen om at man aldri er for sent ute eller ikke har kommet langt nok, men at man (alltid) kan hoppe inn og begynne der hvor man er.
Det som er gjort og gjort, og det som var det var.

Derfor begynner jeg igjen, med nye blanke ark og nye fargestifter til. En privat dagbok er ikke noe for meg – alt det jeg skriver får ikke den samme tyngden uten at noen leser det. En privat blogg som få hadde tilgang til og leste ble i grunn like kjedelig i lengden, og det må være mer substans i innleggene og tankene enn hverdagen. «Hverdagen» og alt den bringer med seg er uten tvil en stor del av mitt liv; men jeg er jo ikke helt som alle andre og derfor må det jeg skriver også bli bare mitt. Så etter å ha lest en del andre egenartede blogger, har jeg bestemt meg for å starte en ny blogg; en blank, fin og hvit ny blogg!

Jeg har mange ønsker, drømmer og håp – og de forandrer seg underveis – men ønsket og trangen til å skrive, fortelle, forklare og opplyse er konstant. Noen dager blir det en setning, andre dager en hel avhandling. Mye har forandret seg i livet mitt, i meg og i omgivelsene de siste årene, og det bringer fram endringer i mitt liv og det jeg ønsker meg videre.

Så: noen nye steg og hopp må til. Et firma er startet og noen tanker spirer.. Denne veien må jeg lage helt selv og den må faktisk bli til mens jeg går, og det helt uten at jeg har planlagt alt på forhånd.
Jeg ruger, jeg tenker og jeg gjør meg klar til å hoppe – skikkelig – og uten sikkerhetsnett!

Skyer = drømmer

6 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta