Category Archives: Psykisk helse

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤


Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.


Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.


Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Morfars vektskål

Der oppe, i den innerste kroken på låveloftet, i et helt firkantet rom, akkurat der hvor oppløftet på låven møtte den eldste delen av hovedhuset på morfars barndomshjem fra 1800-tallet – det var der jeg fant den: Vektskålen! Du vet, en sånn skikkelig gammeldags vektskål, til blylodd. Blyloddene fant jeg også, spredt rundt i rommet. 

Der oppe i det litt malplasserte rommet som egentlig ikke passet inn, hvor jeg er sikker på at mormor neppe hadde vasket de smårutete låvevinduene på minst 20 år. Hvor støvet lå så tykt på vinduene at kun de aller mest iherdige solstrålene slapp inn. Der inne hvor de støvgrå solstrålene varmet opp et urørt rom, hvor det tykke støvet, iblandet halm og en dæsj med muselort, kjentes mykt som ei pute. Der hvor spindelvevet dannet spennende og intrikate mønster fra takbjelkene. Der hvor varmen dirret og fikk hele rommet til å lukte, innestengt av glemte tider og 100 år gamle historier.  Stort, firkantet og urørt lå det der, med bord langs alle fire yttervegger, bare avbrutt av den grønne døra som morfar hadde snekret selv og montert opp med gamle stallhengsler. Bord i midten, på kryss og tvers og i endeløse rekker, med esker og bokser med rare dingser fra en svunnen tid. Det var der jeg gikk opp, helst alene, for å tenke. For å fundere over livet, hvem jeg var og hvor jeg passet inn.

Du skjønner det, at der inne, aller innerst, fikk fantasien fritt utløp. Det var egentlig så skummelt at hjertet banket i halsen, men aller mest så spennende at jeg måtte gå inn der … og jeg kunne være der i timevis. Dette rommet med alle de små spennende skattene i stål, jern, tre, porselen og plast – noen så gamle som gården – kunne historiene i hodet mitt få all den næring og spillerom de trengte. Det var dit jeg gikk, når jeg trengte å la tankene få fritt spillerom … når jeg trengte å være alene for å takle alt som skjedde rundt meg. Alt det jeg den gangen ikke hadde verktøy eller forutsetninger for å håndtere. Der inne kunne jeg få fritt utløp for drømmer og håp, uten andres meninger eller det som jeg som barn opplevde som samfunnets begrensninger for meg.

Og det var der jeg fant den, en varm julidag i sommerferien. Jeg orket ikke mer foreldre, søsken, kusiner og fettere, orket ikke mer lyd og skravling fra min alltid engasjerte familie. En tur opp på loftet i mitt hemmelige rom var eneste løsningen. Heldigvis turte ikke de andre ungene å gå opp dit, bortsett fra broren min som heldigvis skjønte at jeg trengte tida mi. Det var der jeg fant vekten. Den fine gamle rustne vekten med alle mulige lodd i forskjellige størrelser. Vekten som knirket motvillig når jeg stablet både den og loddene opp på et av bordene. Knirket under vekten av loddene og alle dingsene jeg fant. Den ble mitt hemmelige verktøy.  

Opp igjennom barndomsårene ble det mange turer opp på loftet. Det var der jeg sto, gang på gang, og funderte over balansen i ting … i livet.

Det var ikke størrelsen, enkelt loddets vekt eller utseende på dagens utvalgte dings. Det var alle de forskjellige sammensetningene, som til sammen ga likevekt og balanse på oldefars gamle gårdsvekt. Det var ikke de forskjellige bestanddeler, men summen av innholdet og belastningene på hver side av vektskålen, som ga den perfekte balanse.

På vekten, som i livet.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober blant annet er måneden for bevisstgjøring rundt ADHD – og også da vi feirer verdensdagen for mental helse? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være «eier» av en diagnose og at alle kjenner noen som har «noe».

For ikke lenge siden hørte jeg noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull. Dette fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om, og da var det i hvert fall ikke vits i å bevisstgjøre andre heller (damen har selv ADHD). Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre hjemme hos oss som lever livet med ADHD, og som aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige – som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder – møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose. Mer bevisste og reflekterte mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD, med sykdom, diagnoser og annerledeshet, tror jeg du skal lete lenge etter. 

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men kanskje fordi det å leve med en nevrobiologisk forstyrrelse som ADHD i et nevroatypisk liv har gitt dem et dypere perspektiv … et annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket) enn gjennomsnittet.

  • Mange fant for eksempel tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidsgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle … at det ikke var helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til rett tid, at de pratet i tide og utide … og kom kanskje også hjem med dalende karakterer og stadige mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes. De syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass der ute, og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i tosomhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp – for alle – men kanskje ekstra utfordrende å skulle «administrere» andre, hjemmet og mange arenaer når en ikke klarer å administrere seg selv.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen, eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i den samme formen, i den samme boksen, ikke fungerer sånn i praksis.

Jeg kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære.
Jeg kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon.
Jeg vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.
Vet du?

Det å leve livet med en diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter; annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Jeg har et inderlig håp om at vi sakte men sikkert kan og skal nærme oss et samfunn hvor vi ser mennesker for den de er – ikke det de har.
Et samfunn som setter fokus på enkeltmenneskets ressurser og de faktisk kan bidra med – ikke alt de ikke får til.
Alle har noe de er god på, noe de kan bidra med, akkurat som vi alle har ting vi ikke er så gode til. Uperfekt-perfekt i all sin glans.

ADHD er noe jeg har, ikke noe jeg er. Jeg er helt sikker på at dess mer kunnskap vi sprer og kompetanse vi bygger, desto mer bevisste blir vi som helhet. Desto mer samfunnet vet om det jeg har, desto lettere er det å forstå, legge til rette og inkludere meg … og alle andre som lever livet «utenfor, ved siden av eller i en annerledes boks».

Min ADHD definerer meg ikke, den er bare en av puslespillbrikkene – eller Lego-klossene – som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.


Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tankekjør og oppheng – har det noe å si?

Jeg tenker mye, sånn i det hele tatt, på alt og ingenting altså. Det «kjører i vei» i toppetasjen og det er jammen meg ikke alt som er like fornuftig heller. Noen ganger så henger det seg rett og slett opp også, og jeg kjører meg fast i et sett med tanker som ikke fører meg noe sted og til og med kan gjøre ting verre en det de egentlig er.

Mine tanker og tankemønster har definitivt stor innvirkning på min hverdag, for ikke å snakke om motivasjon og følelsen av mestring. Det jeg bestemmer meg for, inne i hodet mitt, får jo direkte innvirkning på hvordan jeg føler meg og hva jeg får til – og sånn er det jo for deg også. Ikke sant?

Hvis du tror at du får det til, så har du rett.
Hvis du tror du ikke får det til, så har du rett da også.
– Henry Ford

I dette livet med ADHD er det noen tankemønster som ser ut til å gå igjen, både hos barn og voksne. Ikke for det, jeg har etterhvert blitt kjent med mange mennesker uten ADHD og tilsvarende utfordringer, som også sliter med mange av de samme tingene. Det som ofte går igjen er tankemønster hvor jeg sammenligner meg selv med andre og føler meg mindreverdig – selv om sammenligningen jeg gjør som regel er tatt ut av lufta og egentlig er helt urealistisk. Eller hva med ideen om at alt er «sånn eller sånn», at enten så er det bra nok eller så er det bare drittdårlig, det er ikke noe midt imellom. Og hvis jeg ikke gjør ting perfekt, så har jeg feilet?

IMG_4706

Det skjer stadigvekk, at jeg faller i fellen … «Jeg får jo aldri svart på e-poster (eller sms eller meldinger) fort nok! Jeg leser dem og så glemmer jeg det. Fy søren, jeg er sløv!» og på et blunk er jeg nedi grøften; «Hvis jeg glemmer å svare på en e-post eller en melding, så vil jeg alltid glemme det. Jeg kommer aldri til å få det til.» Én, eller noen få, negative hendelser blir plutselig en del av et negativt mønster, som mest sannsynlig ikke finnes en gang. Og etter det så slutter jeg bare å prøve. Enten det er meg eller andre, en av de vanligste måtene å tenke på er det som kalles krisetenkning eller krisemaksimering: «Alt kommer til å gå galt! Jeg greier ikke å få til noe … Det er håpløst, jeg kommer ikke til å få det til uansett hva jeg gjør …» Jeg vet ikke med deg, men jeg tar meg i hvert fall i å falle i den fellen rett som det er, stadig vekk.

Det er klart at tankemønstrene har noe å si, ganske opplagt for meg i hvert fall. Det «morsomme» er jo, at slike nedbrytende tanker og negative overbevisninger som stopper oss fra å gjøre det vi egentlig vil, ofte ikke en gang er logiske! Ikke bare er de ulogiske, de er til og med irrasjonelle. Mange av oss som lever livet med ADHD, er rett og slett fanget i gamle mønster, tankeprosesser og forvrengte oppfatninger som faktisk ikke gagner oss i det hele tatt. Frustrerende og sant.

Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert få til!
– Pippi Langstrømpe

Jeg vet det egentlig, hvis jeg tenker meg om … hvis jeg tar meg tid til å puste litt, roe tankekjøret og trekke meg selv ut av det jeg har hengt meg opp i. Jeg vet at så snart jeg roer meg og tar meg tid til å lære og kjenne igjen hva som er akkurat mine nedbrytende tanker og mønster, så kan jeg erstatte dem med noe som er realistiske og hensiktsmessige nye spor. Nye og andre måter å tenke på. Og ikke bare det, jeg kan be om hjelp også (det er vanskelig det, og en helt annen historie – et helt annet blogg innlegg!), enten av en venn, en coach, en psykolog eller gubben for eksempel. En annen person altså, en som kan hjelpe meg å endre sporet jeg har kjørt meg fast i. En som kan hjelpe meg å finne en annen fornuftig måte å se situasjonen på.

Endring er krevende. Det er vanskelig å velge en annen vei og en annen løsning. Men det er slettes ikke umulig! Jeg velger å gjøre noe annet, teste ut dette med å endre tankemønster, fordi jeg tror det finnes noe bedre for meg.

Hva med deg?  Vil du bli med å teste og finne ut som det finnes et annet spor for deg? Vil du være med?

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

Dette er et fritt gjengitt utdrag av boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen». I den kan du lese mer om gode tips og triks for blant annet å endre tankemønster! Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under kaoskontroll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Kan en glemme helt vanlige ting?

Her sitter jeg, alene hjemme, endelig fått til den der etterlengtede helgen alene hjemme som jeg har bedt om og ventet på lenge!

Sitter og kjenner på alt jeg kan og burde gjøre, men klarer faktisk ikke å komme på noe jeg vil eller har lyst til. Altså, bortsett fra å sove da. Alt bortsett fra ingenting egentlig.

Jeg tenker mye på å sende en melding til ei venninne, ringe noen, gjøre sånn som vi gjorde i gamledager. Og jeg har tenkt på det i flere dager … men så klarer jeg liksom ikke å faktisk gjøre det! Du vet, ta opp telefonen og finne fram nummeret. Ringe. Skrive den meldingen. Ta kontakt. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres altså og jeg har gjort det før … Ikke mangler jeg armer, hender eller fingre heller. Øyne har jeg, tunge å snakke med og en helt fin telefon å bruke.

Det er bare rart. Det er akkurat som om jeg har glemt hvordan det gjøres. Akkurat som om jeg har glemt hvordan jeg tar kontakt med andre mennesker, som om jeg har glemt hvordan jeg snakker med noen andre, hvordan føre en hverdagssamtale, hvordan høre med andre hvordan de har det eller fortelle hva som foregår hos meg. Akkurat som om livet har blitt for mye, og jeg har glemt hvordan jeg deler livet, hvordan det er å ha venner.

Talegavene opplever tørke, hodet er tåkete og langsomt, og jeg vet ikke lenger hva jeg kan og skal snakke med andre mennesker om i sånne helt vanlige hverdagssituasjoner, hvordan jeg faktisk snakker om vanlige ting. Hva er vanlige ting igjen?

Jeg tror det er det som kalles en følge, en konsekvens, av livet – annerledes livet. En følge av å over veldig lang tid sette all fokus, energi, målbevissthet og kjærlighet inn på å være den beste mamma, forkjemper, advokat, omsorgsperson, fikser og problemløser jeg kan for mine to annerledes barn, av å navigere et innviklet system og motivere hjelpere og skolevesen rundt barna. En konsekvens av å holde hodet over vannet, kroppen nærme nok smertefri og i bevegelse, av å bygge en hverdag og et arbeid med innhold og mening, av å jobbe med forholdet til mannen som har to barn med spesielle behov og sine egne helseproblemer.

Jeg har glemt hva vanlige ting er rett og slett, tror jeg. Jeg har glemt hvordan det er å snakke med folk som ikke lever i spesielle behov-landet, har glemt hvordan det er å ikke skulle løse problemer og være prosjektleder hele tiden.

Hva snakker jeg med vennene mine om igjen? Hva er vanlige ting? Og hvordan var det igjen, det med å sende en sms eller melding? Ta opp telefonen og ringe? Hvordan var det? Hvordan ringer jeg og sier at jeg ensom, at jeg trenger noen å snakke med, at jeg trenger hjelp … at jeg faktisk ikke har lyst å være helt alene hele helgen og at jeg gjerne vil dekke til to?

Ja, hvordan er det igjen? Vet du?

Britta, med hånden på hjertet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning