Category Archives: Selvutvikling

Bilde

Planlegge uten å overkomplisere … eller?

I livet med ADHD, i livet med kognitive utfordringer, er det å legge planer kanskje ikke helt det samme som å legge planer for de som ikke har akkurat disse utfordringene. En av årsakene til det er at mennesker med ADHD, veldig ofte er tidsoptimister. Vi kan jo få til hva som helst på et kvarter, ikke sant?!

Du står og speider ut over havet … og langt i det fjerne ser du en båt i horisonten. Noen ser den med en gang – når den er veldig langt unna. Andre ser den ikke med en gang, de ser den ikke før den er helt inntil land. Sånn er det med mange mennesker med ADHD også; de ser ikke båten i horisonten, før den er helt inn på dem (eller er de bare nærsynte?). Vi, som lever med ADHD eller andre kognitive utviklingsforstyrrelser, ser ikke de langsiktige målene. Vi er her og nå, i dag, og derfor må vi ha målet, båten, planen, helt opp i ansiktet før vi klarer å se den … og lage en plan som flytter oss mot målet.

Det betyr ikke at vi ikke kan sette oss planer, at vi ikke kan jobbe mot og oppnå mål. Det betyr og innebærer er at vi må legge til rette sånn at det fungerer for akkurat deg og meg!

Planlegging på høyt nivå!
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

Har du noen gang kjent på akkurat det? At du ikke klarer å sette i gang med det du skal fordi det er så sykt mye forskjellig som må gjøres før du kommer til målet? Har du følt på maktesløsheten … og kanskje en andel kaos og frustrasjon også? Har du tenkt at det ikke er noe vits i å begynne, fordi du ikke kommer til å få det til eller fullføre allikevel? Tro meg, du er ikke alene!

Du, som jeg, har helt sikkert flere mål. Noen mål er små kortsiktige, tar kort tid å gjennomføre og trenger kun en liten plan, eller liste – kanskje ikke en gang en spesifikk plan. Andre mål er store og langsiktige, de krever tid og må kanskje deles ut over flere måneder eller år – og i de tilfellene er det kjempeviktig å legge en plan. En plan for hva som faktisk skal skje, hvordan du skal nå dem, for når du skal utføre hva og legge til rette slik at du kan gjøre en ting av gangen. All erfaring tilsier, også min egen altså, at hvis du begynner å tenke på det store målet i enden der, så kan det lett ta piffen og energien fra deg. Da er det lett å tenke at «Uff! Det er så mye som skal skje før jeg når dit, til målet altså, at det orker jeg ikke … jeg kommer ikke til å fullføre det!»

Hvordan er dine skritt i planleggingen?
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

En annen ting vi ofte opplever i livet med annerledeshet, med ADHD eller andre kognitive utfordringer, er at vi en tendens til å overkomplisere det vi skal utføre. Du har sikkert kjent på det du også? At du tar på deg for mye på en gang, at du begynner med alt du skulle ha gjort på en gang og at du gjør det mye vanskeligere enn det trenger å være.

Kanskje gjør du det fordi du er usikker på hvordan du skal nå i havn med det du skal gjøre, fordi du er usikker på hvordan du skal nå målet, og så gjør du vanskeligere enn nødvendig. Fordi det virker så stort. Og hvis det er stort så må det også være vanskelig å nå det! Eller, kanskje ikke?

Poenget er at du, og jeg, må finne en enkel måte å få til oppgavene på. Det er litt som REMA 1000 det, det enkleste er ofte det beste. Du må trekke planen og oppgavene ned til noe som er oversiktlig og håndterbart: Enkelt!

En brikke, en oppgave av gangen.
Copyright © 2016 fotograf Hans Ola Hevrøy (tidl. journalist NRK).
Alle rettigheter reservert.

Jeg tror det er litt som å bygge lego. Hvis du tar bruksanvisningen til et LEGO-sett, slår opp på første side, så får du nøyaktig beskjed om hva du skal gjøre. Har du lagt merke til at det aldri er mange oppgaver på hver side? Det er tre brikker om gang, per side, noen ganger én, noen ganger fem brikker. Men det er aldri hele huset på 1800 brikker på en gang. Det er noen få brikker, noen få oppgaver, av gangen, og det er akkurat det handler om:

  • En ting av gangen.
  • En enkel måte å utføre det på.

En plan er «bare en plan». Det er et utgangspunkt for de oppgaver og skritt du må ta for å nå målene dine. Det betyr også at den kan forandres underveis. Når du skal lage planen din, uansett stort eller lite prosjekt, begynn ved begynnelsen. Det er alltid kun fem skritt til målet, til løsningen. Det kan selvfølgelig ligge flere under-oppgaver eller delmål under et av de skrittene, men du må faktisk begynne et sted for å finne ut av det. Når du overkompliserer og fokuserer på det som er stort og vanskelig, så går du glipp av de små skrittene og delmålene som du trenger å jobbe med nå. Du må faktisk bare begynne!

You don’t have to be great to start, but you have to start something to be great.

Zig Ziglar

I et liv, med det jeg liker å kalle annerledeshet, er det minst like viktig å sette oss mål som for alle andre. Når du setter deg mål, er det avgjørende at du planlegger for å nå dem – og gjør det fra akkurat der hvor du er, fra ditt utgangspunkt. Fordi det er akkurat det du og jeg ønsker oss, å nå målene våre. Målet er å ta drømmen din ned til et konkret mål, for så å lage en plan slik at du oppnår det du har satt deg fore!

Det går an å planlegge, også i livet med diagnose og annerledeshet, uten å overkomplisere – og det går an å nå målene sine!

Når du nå begir deg ut på reisen, for å finne dine mål og planlegge hvordan du skal nå dem, minn deg selv på at dette: Livet handler ikke om målet til slutt. Det handler om reisen underveis – så kanskje er det viktigste faktisk å huske på å ha det gøy og nyte prosessen?!


Nyt reisen,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka mi «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du se mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om hva jeg driver med ellers, som LIVE undervisning på nett, kurs, foredrag, ADHD, NLP og CHP coaching – så trykk på linken her for oppdateringer og nyhetsbrev eller kontakt meg.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂


Vil du høre med om stegene i god planlegging i et liv med ADHD, kognitive utfordringer og annerledes, kan du se min LIVE undervisning om planer fra mandag 14. januar her:


LIVE-undervisning, uke 3: PLANER!
Hvordan lage planer. Hvorfor det er lurt og hvordan lage dem gode?

Legg igjen en kommentar

18. januar 2019 · 13:00
11. januar 2019 · 14:00

Å sette seg mål for et nytt år!

Vi har alle sammen gjort det, ikke sant? Sagt at i år skal jeg lage meg nyttårsforsett, og jeg har faktisk tenkt å fullføre dem også … og så gjør vi det ikke. Det blir liksom aldri noe av. Nyttårsforsett har en tendens til å være sånne ting som at; «I år skal jeg slutte å spise godteri, jeg skal kutte ut sukker og jeg skal i hvert fall trene fire ganger i uka!»
Hvorfor gjør vi det? Fordi vi tenker at det er lurt? Fordi vi tror det forventes av oss – at samfunnet, vennene eller familien forventer det? Eller oss selv?

Nå er det ikke nyttårsforsett som er mitt fokus her, det er å sette seg mål. Og for meg, så er ikke de to tingene det samme. De innehar nemlig noen vesentlig forskjeller:

  • Nyttårsforsett er en sosial oppkonstruert forventning, mens mål er noe jeg velger selv.
  • Nyttårsforsett vet jeg ikke egentlig hvorfor jeg setter, mens målene mine er satt fordi jeg vet at det er ting som er viktig for meg.

Mine mål er mine drømmer satt i system. De har en plan, delmål og oppgaver knyttet til seg. De støtter mine verdier og den jeg er, og jeg vet at de på en eller annen måte vil bringe meg videre på min reise – i den retningen jeg ønsker å dra.

Alle mennesker har ting de drømmer om, ting de ønsker seg eller jobber mot. Det kan for eksempel være å spare til hus, hytte eller bil, eller kanskje bare spare til en bedre middag, en ny jakke eller togbilletene hjem til Vestlandet. For deg er det kanskje å bli frisk eller å jobbe for en bedre helse hovedfokus, eller kanskje er det en spesifikk jobb du vil ha, utdannelse du vil ta eller forhold du ønsker å ta til nye høyder. Helt vanlige mål som de aller fleste av oss en eller gang i livet setter seg og jobber mot. Og vet du, det er faktisk uante muligheter til hva du kan sette mål på!

Jeg vet at mange mennesker med ADHD ikke selv føler at de når målene sine. Det, tror jeg, har litt sammenhengen med at du og jeg ofte kanskje setter mål som muligens ikke er helt realistiske. Det kan også være mål som du ikke er motivert for, men syns du må gjøre, eller det er mål som du ikke eier og som ikke føles som en del av deg – en del av akkurat dine verdier og din identitet. For at du skal nå målet (eller målene) dine, så må det først og fremst være et mål som du eier selv. Et mål som er del av deg, som du står for, dette er noe du tror på!

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Og så må et mål ha prioritet. Hvis du ikke prioriterer det, så kommer du heller ikke til å sette fokus på det eller gjøre noe med det. Det betyr, i hvert fall når du har ADHD, at du må sette det på agenda og inn i kalenderen, kanskje fortelle det til andre også og helst ha med deg noen på laget.
Et tips er å finne en annen som har satt seg mål, også med ADHD, hvor dere støtter hverandre i samarbeidet. Eller det kan være en partner eller venn, eller bare noen du kjenner. Dere kan hjelpe hverandre mot de målene dere har satt dere.

Det å ha mål, det vet vi at alle har, og så er det det å sette seg målene da. I det du setter deg målene og begynner å jobbe med dem, så legger du faktisk også grunnlaget for at det skal være gode mål! Fordi at du har kommet fram til at det er dette som er det viktigste for deg å prioritere akkurat nå, så forteller du;

  • hjernen din at dette er fokuset mitt og her vi skal konsentrere oss,
  • kroppen din at det er dette jeg jobber med og mot nå,
  • og hjertet ditt at det er dette som er viktig for meg og mine verdier.

I tillegg er det slik at for veldig mange mennesker med ADHD og lignende kognitive utfordringer, så må målet være logisk også. Hvis ikke målet du har satt deg henger sammen med noe konkret i livet ditt, og noe som du anser som logisk, så er lite sannsynlig at du kommer til å få det til.  Du må ha en knagg å henge det på eller en ramme og plassere det i.

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

En ting til, og det gjelder veldig spesifikt i verden med ADHD, Asperger, Tourettes, og alle andre som har litt sussete hodet, er det med å være konsekvent. Det er en kjent utfordring, og faktisk ikke bare for folk med ADHD, men jeg tror for veldig mange mennesker i dagens samfunn – alt fra hormonelle tenåringer til godt voksne. Noe av det kommer nok rett og slett av at vi lever i 2019, hvor vi har en tendens til å forstyrret av sosiale medier som Facebook, Instagram og SnapChat, av serier på TV-en, HBO og Netflix … at du og jeg har fått en ide om at vi må være tilgjengelig hele tiden og at hjernen nå tror at den skal ha umiddelbar belønning hele tiden. Vi blir rett og slett bombardert med inntrykk hele tiden. Det å være målrettet, å jobbe konsentrert og holde seg til det du har valgt å prioritere, det krever faktisk at du klarer å holde fokuset og er konsekvent over tid.

I dette livet med annerledeshet, og med ADHD, opplever jeg at er det så utrolig viktig at målene mine følger noen rammer, og sånn at jeg tilrettelegger for at jeg faktisk skal klare å jobbe med dem og få det til! Det er uten tvil også et hjertebarn, fordi både jeg og barna har ADHD, og jobben min er å veilede, coache og kurse mennesker som lever livet med diagnose og annerledes – enten som pårørende eller brukeren. All utdannelsen, kursene og erfaringen min tilsier at dette virkelig er mulig å få til – selv om du og jeg velger oss forskjellige måter og modeller på veien til mål. Min foretrukne modell er SMARTE-mål, og det har jeg laget en video om på Facebook hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker om det praktiske arbeidet. 😀

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Så hvor vil du være om et år? Hvilket hovedområde er viktigst for deg å oppnå i år? Hvilke mål må du sette deg i år for å nå det – og hvilke tre mål er det aller viktigst for deg å ha på mål-lista di for 2019?

Når du har satt opp de målene og sjekket om de er spesifikke nok, om de er realistiske for deg, om du virkelig ønsker dem, er de attraktive for deg, kan du måle dem i tid, kan du evaluere dem, så kan vi begynne å snakke om å dele opp, sette delmål og lage planer. Og det har jeg faktisk tenkt å skrive om neste uke. Kult, ikke sant?!

Jeg tror mange av oss kan det her, egentlig, fordi vi grunnleggende vet nok om det og allerede har satt oss mål mange ganger før i livet. Men noen ganger, så trenger du og jeg bittelitt drahjelp for å komme i gang eller å fullføre. Da kan det være kjekt med litt tanker og innspill fra noen andre, noe som kanskje kan gi deg en liten vri, en annen måte å se ting på, litt inspirasjon og en måte å jobbe videre mot det du brenner for – det du ønsker å oppnå i år.

Mine tanker og ideer er ikke et fasit svar. Det er det jeg har funnet fram til at fungerer for meg, for oss, hvordan vi best planlegger og legger til rette i livet med annerledeshet, med diagnoser og med sykdom.
Jeg pleier å si at hjemme hos oss, så deler vi 14 diagnoser og sykdommer. Det er sånt derre pakketilbud vet du, hvor du kan få 14 for prisen av 8! … hvis du vil ha dem da … men det vil du kanskje ikke?! 😉 Vi har dem da; dette er de kortene vi har fått tildelt – og da må vi bare gjøre beste ut av det.

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Organisering, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Bilde

Årsberetning: 2018 i speilet

Et nytt år ligger foran oss, blank og ubrukt med nye fargestifter til, med alle mulighetene åpne. Det er tid for å sette seg mål og lage planer for dette året, full av optimisme og pågangsmot – og akkurat sånn skal det være!

Jeg tar meg i, stadigvekk, å lure på hvor det ble av fjoråret … 2018 altså … for ikke å snakke om 2017?! Litt sjokkert er jeg også, fordi jeg ikke fikk skrevet verken årsberetning for 2017 eller julebrev eller julekort den julen. Altså, jeg vet jo hvorfor; hode, fingre og kropp var bittelitt grann opptatt med å skrive, trykke og publisere min første bok. I min erfaring er ikke livet en rett linje, det svinger litt her og der, og dermed blir 99 % sikkert ikke ferden sånn som vi kanskje så for oss når vi startet heller.

Årsberetningen

Det smerter meg litt å skrive (bare litt altså), fordi jeg virkelig skulle ønske at jeg kunne dele et innlegg som var udelt positivt, men det siste året (og året før der) har rett og slett ikke bare vært positive. Men det de har vært er; spennende, interessante, annerledes, slitsomme, seriøst ut av komfortsonen, vanskelige, tunge, morsomme, skumle – og virkelig pakket med alle de opp- og nedturene du kan forestille deg, i et liv som menneske. Snedig nok, så er det jo akkurat sånn livet er; og selv om jeg tenker at jeg på noen områder har høstet «nok» erfaringer, så er det jo ingen fasit på det.

I mars besvimte og falt jeg overende som en middels tung potetsekk hjemme på soverommet. I fallet fikk jeg med meg brist i to-tre ribbein, en muskelbrist/ slagskade i ryggmusklene sammen med en kraftig hjernerystelse. Det ble sykehusinnleggelse og et par turer til ut over våren for måling og kontroll. Det har seg sånn, at jeg har lavt blodtrykk og lav hvilepuls, men det visste jeg jo. Forskjellen er vel bare at en blir eldre, at andre utfordringer og stress krever sitt, og at kroppen syns nok var nok.

Seire! 😀

Jeg har tenkt mye på dette med seire, fordi at jeg i et «tidligere liv» ikke klarte å se at jeg hadde ting som var bra – at jeg hadde noe som helst å feire. Men nå, nå vet jeg at det er annerledes, at jeg har mye å feire og at jeg har mange små og store seire. Ikke bare når jeg ser på året som helhet, men også i løpet av en helt vanlig dag, gjennom uker, måneder og året.

Min aller største seier i fjor,
var uten tvil å skrive ferdig en hel bok, trykke den opp, hente den selv med bilen min, fylle opp garasjen – og bare holde den i hendene mine.
Kaoskontroll ble virkelig!

Boklanseringen i januar var veldig spennende, og det er en sykt kul følelse å få tilbakemelding på at folk har lest akkurat min bok og at de syns den er bra! Salget har ikke gått veldig fort, men jeg har heller ikke jobbet så hardt for det grunnet hjernerystelsen og andre ting i livet. Ellers kan jeg fortelle at det er mye mer jobb med å skrive og trykke en bok enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg! Og selv om jeg planlegger mange flere bøker framover, er det godt å innvilge seg en pause fra akkurat det arbeidet nå! Uansett: den aller første boken i serien «fra kaos til orden» er virkelig! 😀

Som seier nummer to for meg gjennom disse to årene, er helt klart sertifisering som High Performance Coach hos min mentor og trener Brendon Burchard i California – som jeg tok re-sertifisering på i fjor også. I tillegg har jeg vært så priviligeret at jeg har fått reist mye og deltatt flere ganger på både High Performance Academy, Experts Academy og Worlds Greatest Speaker Training.

På sistnevnte fikk jeg oppleve hvordan det er å stå på scenen foran 800 mennesker pluss trenere fra hele verden, snakke om livet med ADHD og få tilbakemelding på evnene som foredragsholder. I fjor ble jeg med i Burchard’s Mastermind, sammen med entreprenører og tankeledere fra hele verden som ønsker å gjøre en forskjell. Fantastisk skritt å ta; ikke bare for min personlige utvikling, men også for å bringe mine visjoner videre ut i verden sammen med andre engasjerte, skarpe, sterke og ekte mennesker.

Mine seire for et år, består av mer enn bok, kurs og reiser.

De består også av:
* at junior er tilbake på skolebenken, inne i klassen med vennene sine og følger undervisningen!
* frøkna som går siste året på videregående, hvor hun gjør en fantastisk jobb med gode resultater!
* at mannen er (sånn passe) frisk igjen, har kommet seg tilbake i full jobb og begynt å trene.

Men kanskje, bare kanskje, er det viktigste egentlig det at jeg sakte men sikkert har jobbet meg tilbake igjen til livet, til helsa, til energi, til glede. Jeg har jobbet meg vekk fra arbeidsavklaringspenger fra NAV og over til mer eller mindre full tid i eget firma. Nå kan jeg tillate både de gode og de dårlige dagene uten å skulle stresse med krav fra NAV eller andre på «utsiden». Jobben har de siste to årene bestått mest av faste kurs for BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk) i Vestre Viken, for foreldre til ny diagnostiserte barn med ADHD, kurs for ADHD Norge, forskningsprosjekter, utvalg i Statped og NAV, i tillegg til foredrag, veiledning, coaching og å skrive bok. DET er en seier det – i hvert fall for meg!

Jeg er utrolig takknemlig og glad for at jeg får lov til å holde på med det jeg er god til og motivert for, hver eneste dag, og at jeg får lov til å hjelpe andre mennesker på veien videre til hverdagsmestring og livsglede. ❤

…og tap!

Hva er egentlig tap? Hva setter en på tapskontoen? Prosjekter jeg ikke fikk fullført (dem er det nok av), penger jeg har tapt, muligheter og sjanser jeg ikke tok (dem finnes det nok også noen av)? Det jeg i hvert fall er helt sikker på er at jeg hadde tap i fjor, både taber, nedturer og feil.

Helsa var helt klart en stor andel av mine tap fra i fjor; at jeg ikke tok godt nok vare på meg selv og lyttet til kroppen når den sa at nok var nok. Viktig lærdom er det, lytte og ta affære utfra svarene en får. Mer søvn, ikke skulke trening og ta pauser når det trengs. Det hadde vært kjekt å unngå flere turer på sykehus, måneder på sofaen og lite arbeid i firmaet. Både rygg og hode har gitt meg utfordringer helt opp til desember, fordi jeg ikke kunne sitte ordentlig, eller jobbe lenge av gangen foran en skjerm. Det ga litt lite produktivt arbeid, og enda er jeg ikke helt tilbake.

Gjennom disse årene har jeg også kjent på tapet av sosialt liv, utover jobb og deltakelse på kurs. Jeg har kjent på sorgene og baksiden av livet med annerledeshet, og hvor vanskelig det kan være å pleie familie, venner og bekjente når hverdagen stort sett besto av overlevelse og å få de aller viktigste til å flyte. Ensomhet kan kjennes som et rent tap, både fysisk og psykisk, jeg vet det nå.

Av andre interessante ting på tapskontoen var det vi opplevde som vår manglende evne til å bygge opp sønnen og apparatet rundt ham slik at han kom seg ut av skolevegring og sykemelding – og tilbake til skolen – etter mange år utenfor. I kampens hete oppleves det alltid, tror jeg, som foreldre som om vi ikke gjør det godt nok … og etterpå, når frustrasjon og bekymring er lagt litt til side, er det også lett å se at vi inn i mellom slåss kampen(e) på feil sted. Heldigvis er han jo nå tilbake, og vi teller små seire hver eneste dag. Sakte men sikkert, steg for steg.

20180704_224744.jpg

I årsberetning skal man være ærlig! Det ville jeg ikke være hvis jeg ikke også innrømmet at min ektefelle og jeg, gjennom 20 år som gift og 25 år som par , har slitt litt i forholdet de siste årene. Så i fjor valgte vi å gå til samtaler på familievernkontoret og meldte oss på kurs i kommunikasjon hos Fredsarbeid i heimen. 25 år sammen: Ei med ADHD og til tider svingende humør og helse, og En med kronisk depresjon og sviktende helse – toppet med 15 år med to interessante og morsomme barn med ekstra behov for hjelp og støtte og med navigering i helsevesen og skolesystem – har satt sine spor på både kommunikasjonen og forholdet.

Det oppleves som et tap for meg at jeg ikke har klart å holde ekteskapet og våre felles drømmer levende og gode. Heldigvis, det finnes muligheter og noe å jobbe med her, så da gjør vi nå et hederlig forsøk på å ta tak i det og ordne opp!

Tap til side, jeg tenker at jeg er heldig! Mange mennesker rundt meg som jeg bryr meg om, og de bryr seg om meg, jeg har tak over hodet, mat i magen og klær på kroppen. Jeg har muligheter og et rikt liv. ❤

Oppsummering og læring

Uansett, hvor mye eller hvor lite det har vært eller som har skjedd, jeg anser meg selv som priviligeret! En viktig del av livet er disse «tapene», nedturene, fordi uten dem ville jeg – eller du – ikke vite hva sorg, frustrasjon, nedturer, feil, taper og læring faktisk er. Uten tap og feil ville vi ikke opparbeide oss perspektiv og vite hvor både våre egne og andres grenser går. Dyrbar læring, men også helt uvurderlig opplever jeg. Som Yoda sa; «The greatest teacher, failure is». 😉

Vi kan ikke være noen andre enn den vi er, ikke sant? Utover disse to siste årene, så har det blitt mer og mer klart for meg hvordan jeg er skrudd sammen, hva som får meg til å tikke og gå, og hvorfor jeg gjør det jeg gjør – hva som er viktig for meg, hvor jeg får energien min fra, hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være og hvem jeg er og vil være. Ikke umulig at det er det vi normalt sett vil kalle å «bli voksen», hva nå enn det betyr og innebærer. Og derfor tenker jeg at er heldig; jeg får lov å bli eldre (alternativet er verre!) og jeg får lov å nyte reisen min!

  • Livet, det er det det er. Verken mer eller mindre.
  • All læring er god læring. Det er hva vi gjør med læringen som definerer oss.
  • Livet handler ikke om målet, det handler om reisen.
  • Alt du ikke kan kontrollere, lærer deg faktisk hvordan du kan gi slipp.

Mål og fokus for 2019

Vi har så vidt stukket hull på det nye året, ikke sant? Både du og jeg vet at det ligger mye arbeid foran oss, opp- og nedturer i år også, men også dette havet av muligheter. Jeg gleder meg, faktisk og helt ærlig, til å ta fatt på alt som ligger foran meg: Hverdager, livet, med mestring, glede, erfaringer, motivasjon, utfordringer og arbeid. Hverdager, et skritt av gangen.

I år har jeg planer om å lage E-bok, og forhåpentligvis en lydbok også, av Kaoskontroll – og den er allerede i ferd med å bli til Chaos Control også.
I tillegg skal jeg åpne et månedlig abonnement med undervisning/trening live, på nett, en gang i måneden. Det håper jeg kan hjelpe flere i en annerledes hverdag.

Jeg starter også med gruppe-coaching for voksne, med og uten ADHD, og fortsetter med både ADHD og High Performance coaching. I løpet av året vil jeg være ferdig sertifisert ADHD Coach også. Også skal jeg lage kurs, holde foredrag, skrive mer og og dele av livet med ADHD og alt det andre.
Følg meg gjerne på Facebook, hvor jeg er både her (min side), her (Steg for Steg) og her (Livet med ADHD). Du kan også finne meg på
nettsiden min, LinkedIn, Instagram og SnapChat. Mer informasjon kommer fortløpende om alt jeg har gang i! 😉

Jeg har satt meg mål for 2019, og jeg har lagt planer, bestilt ferie og begynt å fylle inn i en ny og ubrukt kalender.

Hva med deg? Er du klar?
Har du mål, planer, ønsker, drømmer og håp klare for året som ligger foran deg?
Del med meg, jeg vil høre!

Kjære deg, uansett hvor du er, gjør dette til ditt beste år noen gang! Pust dypt inn med magen, rett deg opp, ta av masken og LEV! Det er ditt liv, ditt år, og du bestemmer. Godt nytt år – med ønske om alt det beste for deg og dine.
Britta – med hånden på hjertet. ❤ 

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

4. januar 2019 · 14:00
23. november 2018 · 13:00

En øvelse i å finne glede …

Den dagen jeg skjønte at jeg hadde oppnådd en anelse perspektiv på livet,  var den dagen da jeg våknet opp og skjønte at det var flere svar på en utfordring. At det var flere måter å nå fram til mål på, at mye av det jeg «slåss» iherdig for å få til for meg selv, ungene og familien vår muligens ikke var det viktigste her på jorden allikevel. Perspektiv var det jeg fikk den dagen jeg ga meg selv tid til å tenke igjennom hva jeg holdt på med, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og hva jeg ønsket å oppnå med det … hva som lå bak denne evige jakten på kontroll over kaoset.
Hva var grunnen til at jeg så «desperat» ønsket forutsigbarhet, oversikt og kontroll i livet mitt? Ryddet jeg egentlig i noe helt annet? Var det egentlig en mental eller følelsesmessig opprydding jeg holdt på med?

Livet har vært tøft, over lang tid. Derfor endte jeg, som mange andre, opp med å bygge et skjold, en vegg, rundt meg. Den ble bygd for å holde ting ute, for å orke og stå i det som skjedde rundt meg, for ikke å slippe inn alle inntrykk og hendelser … og for å skjerme meg selv. En vegg som gjorde at jeg kunne fungere i det daglige, sånn at jeg klarte å utrette det jeg måtte gjøre og samtidig beskytte meg selv for det jeg ikke orket å ta inn eller håndtere underveis. Jeg beskyttet meg selv mot skuffelser, uro og kaos.

Stor var min overraskelse, kan du tro, da jeg oppdaget at veggen som beskyttet meg, også holdt nærhet, kjærlighet og livet ellers ute. Den holdt familie, venner, følelser, opplevelser og muligheter på trygg avstand. Og ingen kom inn under skjoldet heller. De slapp ikke gjennom, de få som prøvde. Og når sant skal sies, de fleste ga opp fordi jeg ikke var i stand til å fortelle hva som skjedde, vise dem hvem jeg var eller hva som bodde under skjoldet. Jeg visste det jo ikke selv engang …

Jeg ville ikke leve sånn; jeg trengte å stoppe med alle forsøkene på kontroll og ryddingen på utsiden av meg – fordi det jeg egentlig drev med var å temme kaoset som levde på innsiden. Endring måtte til, og jeg tok valget om å ta jobben med å få kontroll over det innvendige kaoset.
For meg, var det litt som å rydde igjennom alle eskene på loftet. De eskene med alt jeg hadde med meg hjemmefra, det jeg skulle gjemme til en eller annen vakker dag. Da jeg ryddet i dem, ryddet jeg igjennom et helt liv. Ved å tillate meg selv å ta eske for eske, ting for ting, og leve meg gjennom det, fikk jeg en fantastisk øvelse i å få plassert kaos, rot og følelser der de hørte hjemme. Og det tok jeg med meg når jeg satte i gang rydding på innsiden også!

Finnes det en løsning da?

Visste du at det å feire alle de små og store seirene i hverdagen har en hensikt? At det er viktig å ta inn over seg, anerkjenne og virkelig glede seg over alt vi opplever i løpet av en helt vanlig dag. Umiddelbar belønning og anerkjennelse er nøkkelord for feiring i et liv med ADHD og kognitive vansker. Det er feiringen som gir de små dopamin-dryppende, som gir viktig motivasjon til å gå videre. Glede, deling av måloppnåelse og mestring, takknemlighet for det du har og får til. Akkurat det som gir gnist til mer energi, pågangsmot og tilfredsstillelse. Delt glede er dobbelt glede – trekk med deg noen inn i arbeidet også så blir det gøy også.

Øv deg på å være mer til stede i øyeblikket – og øv deg på å se hvert øyeblikk som en gave. Det er nemlig bevist at evnen til å være til stede i øyeblikket og se gleden ved det, rett og slett øker de gode hormonene i kroppen og din evne til å nå målene dine. Øv deg på å bygge bevissthet rundt det gode som skjer og noter det ned. Tilstedeværelse leder til bevisstgjøring, videre til aksept, som kan gi deg den ro og balanse du trenger for å beholde klarhet og oppmerksomhet. Øvelser gjør mester. 

Tenk deg hvis vi kunne fått takknemlighet, gleder og energi på blå resept, sammen med kokk, vaskehjelp, sekretær og sjåfør. Det hadde vært kjekt det! I mellomtiden kan du øve deg sammen med meg på å få mer takknemlighet inn i hverdagen. Sette av noen minutter, hver dag, og virkelig tenke over hva du har som du kan glede deg over og være takknemlig for, det er viktig for din egen endringsprosess. Det vil gjøre deg gladere og hjelpe deg å holde fokus på de gode opplevelse. Du vil se lysere på livet og få en bedre livskvalitet.
Jeg lover deg – jeg er levende bevis!

(Bloggen er et fritt gjengitt utdrag fra min bok «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen».)

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, kaoskontroll, Livet med ADHD, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , ,

4. juni 2018 · 08:00

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt.»

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

26. januar 2017 · 09:00

Struktur og rammer – Kuren for Kaos

Visste du at rutiner og planlegging er limet som holder sammen livet med ADHD, og det som forhindrer livet i å klappe sammen ved første vindkast. Jeg har lyst å dele noen enkle tips med deg, som viser deg hvordan du kan omfavne og bli glad i struktur – og sakte men sikkert ta kontrollen.

Hvis du ønsker å leve livet med ADHD på en tilfredsstillende måte, så er det ganske avgjørende at du tilfører struktur i livet ditt – dessverre. Uten struktur, i en eller annen form, kommer du til å suse gjennom livet mens du glemmer og overser både det ene og det andre – og forøvrig ellers utsetter det meste av det du kan. Struktur tillater ting rundt oss å flyte i en sakte form, og holde ting og tang under kontroll.

Sagt på en annen måte; struktur hjelper oss til å bekjempe mangel på organisering og gjøre hverdagen forutsigbar. Det er helt vanlig at voksne med ADHD, eller foreldre til barn og unge med diagnose, føler seg distrahert, rotete og motløse. Livet med ADHD får sakte men sikkert innvirkning på hele livet vårt, både jobb og privat.

skuffer (vannmerke).jpg

Når du begynner arbeidet med å innføre struktur og lage rammer for hverdagen i form av planlegging og rutiner, er jeg helt sikker på at du kommer til å kjenne på bekymringen for at alt dette skal ta vekk din kreativitet og fleksibilitet. Det er helt normalt! Tror du meg hvis jeg forteller deg at de aller fleste av oss opplever det motsatte? At et godt rammeverk faktisk lar oss oppnå det motsatte: mer kreativitet og fleksibilitet – og mer frihet. Etter hvert som detaljene rundt deg blir en del av rutinene, kan du faktisk tilegne mer tid til å være akkurat det du ønsker; idérik og innovativ. Du kan tillatte deg å vokse mot drømmene dine – i stedet for å løpe etter deg selv og føle at du hele tiden er bakpå.

Selvfølgelig er faren der for at du kommer til å feile! Om du velger å gå hardt ut, og  rett og slett starte et stort prosjekt «Ny struktur», så kan det lett ende med et nederlag. De fleste opplever at dette er feil måte å gjøre det på. Med andre ord, den typiske løsningen for helt vanlige voksne med ADHD eller foreldre til unge/barn med ADHD, den med for mange baller i luften på en gang, vil føre til kaos og enda flere baller. Det er viktig å tilføre struktur i et kaotisk, uryddig liv på riktig måte, og ta høyde for at du vil ønske å gå fullt inn i alt. Alt eller ingenting!

På den andre siden, hvis du tilfører struktur på en lett måte, så vil du kanskje ikke få det til 100 % riktig da heller. Men, jeg kan love deg at du i det minste vil få en bedre hverdag enn det du hadde før.

Things to do

For å lage struktur og rammer for deg selv på en god måte, kan dette være overkommelige tips å begynne med. Seks enkle punkter til deg:

  1. Velg deg en liten ting som, hvis du gjør den regelmessig, vil føre til at livet ditt blir lettere, som f.eks. å re opp senga hver morgen når du står opp eller å sortere og behandle posten med en gang du henter den fra postkassen.
  2. Finn på en enkel måte å gjøre det på! Legg vekk alle ideer om å gjøre ting komplisert eller perfekt – DET er en felle.. og en typisk en i livet med ADHD.
  3. Bestem deg for hvor ofte du skal gjøre oppgaven og når du skal gjøre den!
  4. Lag påminnelser til deg selv, som holder deg på riktig sti. Små gjentakende påminnelser er viktig for at hjerne skal vende seg til nye rutiner.
  5. Hvis du syns det er vanskelig å holde deg til å gjøre en ting, ikke gi opp! Hold ut og prøv gjerne en annen tilnærming. Veldig ofte ser vi at det kun er små justeringer som skal til for at du får det til, og så sitter rutinen!
    F.eks. jeg har lenge hatt en intensjon om å planlegge uken min fredag ettermiddag eller søndag kveld, og jeg får det bare aldri til. Med litt justering fant jeg ut at fredag morgen eller søndag morgen fungerte mye bedre, og plutselig får jeg det til.
  6. Når du kan gjøre denne ene ting konsekvent gjennom to uker, så er du klar til å legge til en liten ting til.

Din nye hverdag bygges et skritt av gangen, steg for steg. Om du har ADHD eller ikke, det å få orden i livet ditt er et nøkkelelement for å nå de målene du har satt deg. Ingen hemmelighet der akkurat.. og da er det jo interessant at så mange av oss finner oss i å leve med rot og uorden både hjemme, på jobb og i vårt personlige liv?! Jeg vil påstå at det ikke dreier seg om hva vi vet eller ikke, det dreier seg om forventninger og perfeksjonisme: Vi er ute av stand til å gjøre det som trengs for å bli litt mer organisert, fordi vi bekymrer oss for at vi ikke kommer til å gjennomføre fullstendig og få ting perfekt organisert. «Hvis jeg ikke får det til helt riktig, hvis det ikke er perfekt, da er det ikke bra nok! Så da lar jeg likegodt være å gjøre noen ting i det hele tatt!» Det er det vi kaller allmenn viten, men ikke allmenn praksis, fordi det er faktisk ikke noe som heter «perfekt organisering». Livet er lunefullt, og få-det-gjort strategier som fungerer supert i dag kan vise seg å være fullstendig ubrukelige i morgen.

fotspor-i-vannkanten-vannmerke

Vi må tørre å evaluere og justere hele tiden underveis, jeg kan love deg at ingen av oss er ferdig utlært ved første korsvei – om vi noen gang blir det. Nelson Mandela sa det veldig godt syns jeg: «Det virker alltid umulig, inntil det er gjort».

Det er ikke akkurat sånn at jeg elsker struktur altså! I grunn vil jeg helst suse rundt og bare ta livet som det kommer.. litt sånn som humla. Men jeg VET, jeg har lært det på den harde måten, at rammeverket rundt meg er det som gjør at jeg kan være fri, kreativ og ekte og det som legger til rette for at jeg kan være min beste versjon fullt og helt.

(Bloggteksten er et utdrag fra boken «fra Kaos til Orden: Kaoskontroll», som kommer våren 2017.)

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂
Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Organisering, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

9. januar 2017 · 11:29

Årsberetning – og et ubrukt nytt år!

Tomt dokument står det.. Og det er jo slik det begynner hver gang; med et blankt ark, et åpent vindu, en dør på gløtt eller bare en helt ny uke uten planer!

Romjulen lå der, helt uten planer, og jeg hadde store ideer om at jeg skulle planlegge 2017 i detalj! Sette meg mål, lage års-, kvartals-, måneds- og ukeplaner. Jeg skulle skrive opp verdiliste, takknemlighetsliste og masse annet rart, fylle inn i ny dagbok, rydde hele huset – og virkelig være KLAR for et nytt år. Et ferskt og ubrukt år, som ligger klart og venter på meg som det gjør hver gang en ny kalender viser 1. januar.

topp-10-mal-2017

Så ble det ikke slik da – det ble noe annet! Det ble lange slappe dager i pysj, med «tonnevis» av filmer, kryssord, suduko, god mat og godteri, sove lenge, legge puslespill og bygge Lego. Det ble lange late dager sammen med de tre som er mine aller, aller nærmeste her i verden, lange dager uten krav og bare masse, masse kos, latter, samtaler og kjærlighet.

Jeg tror det var akkurat sånn det var ment å være. At vi skulle ha denne tiden sammen uten forventninger og krav, akkurat sånn som vi er, bare øve oss på å være. Når jeg ser tilbake på året, som vi satte kroken på døra til for litt over en uke siden, så tror jeg faktisk det var den aller viktigste lærdommen jeg tok med meg fra 2016 – stoppe opp, være, nyte.

  • Vi kan ikke være noen andre enn den vi er.
  • Det skal alltid være rom for å bare være, nyte livet, hverandre og de små ting.
  • Vi får lov til å våkne opp hver dag med en dag full av nye muligheter.
  • Du og jeg kan velge å være takknemlig for det vi faktisk har.
  • Det å være modig er også være sårbar. Sårbar er det som gjør meg ekte og sterk.
  • Når jeg kaster masken og slipper ned veggene, viser jeg hvem jeg er. Det er da vi virkelig får gode relasjoner og ekte koblinger mellom mennesker.
  • Det er når vi trår ut av komfortsonen, vi virkelig lever og opplever endring.

Årsberetningen

Intensjonen min er alltid å være litt i forkant, sånn som å samle sammen til selvangivelsen i januar og ikke havne bakpå allerede første uke i nytt år. Nå er det vel ikke helt en del av min personlighet å gjøre akkurat det, men noen ganger får jeg det til.. andre ganger, ikke i det hele tatt. Det gjenspeiler i grunn 2016 ganske bra: Noen ganger planla jeg godt og var i forkant, andre ganger var jeg bare så innmari bakpå at det neste ble morsomt. Livet i et nøtteskall.

Fjoråret begynte med sykdom, etter sykehusinnleggelse, operasjon og infeksjon, og endte med kropp som ikke er tilbake i «supershape» men som er rolig og fornøyd – og forventningsfull. Et år med opp- og nedturer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, endring, latter og glede. På den ene siden virker det som om året varte evig, på den andre siden gikk det kjempefort. Ikke fullt så mange store begivenheter som året før, men allikevel et år fylt med opplevelser, bevegelse og aktivitet. Livet, på godt og vondt.

fotspor-i-sanden-sommer-2016

Feiring av alle seirene

Det er viktig å feire alle seire, store og små. Løfte fram de gode tingene og sette pris på dem – og virkelig sette pris på og berømme deg selv og det du får til.
Det har jeg gjort, feiret, og jeg skal gjøre det mer for jeg tror ærlig talt ikke jeg gjør det nok! Det er faktisk sant, jeg opplevde, erfarte og gjorde mange fantastiske ting i 2016.

Min største seier: Eldstebarnet gir oss to gamle en mulighet til å kjenne på en enorm takknemlighet og stolthet. Stolthet over hvordan hun har tatt tak i det som er vanskelig og en stor takknemlighet over hvordan hun omfavner livet og mulighetene rundt seg. Hun er så tilstede i sitt eget liv, hun har kommet styrket ut av og gjennom sine utfordringer. Det er en intens reise hun er på og noen utrolige forandringer hun er igjennom! Vi er heldige som får lov å bivåne og delta sammen med henne. Som coach, kursholder, foredragsholder, forfatter og mor er dette intravenøs lærdom, og hun er et fantastisk eksempel på livs- og hverdagsmestring – et av de beste jeg har.
Hun er både sårbar og modig, hun er ekte og sterk. ❤

katrine-latter-host-2016

bilde tatt av Rebekka Grendal

Neste seier som rocker min verden er at jeg trosset både økonomi, helse og stemmer som ikke var enig med meg. At jeg valgte å følge hjertet mitt, lytte til meg selv og gå for mine drømmer. I april leverte jeg masteroppgave til NLP Premium Practitioner og i november fikk jeg min sertifisering som NLP Master Coach med topp resultater. Det var en mangeårig drøm som endelig gikk i oppfyllelse, og det gir utrolig tilfredsstillelse å få lov til å coache andre – at jeg kan gi av meg selv og bruke min kunnskap til å hjelpe andre mennesker videre på sin egen ferd. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får disse mulighetene. Både til å gå for drømmen og bygge firma, men også til gjøre en forskjell og hjelpe andre. Rik på penger er jeg ikke i nærheten av, men opplevelser og relasjoner: Ja!

Jeg får lov til å våkne opp med dager full av muligheter og er takknemlig for det jeg har. ❤

Det er mange ting som teller som en seier for meg. I februar reiste mannen og jeg til San Diego og deltok på Brendon Burhard’s High Perfomance Academy. Det var, i mangel av et godt dekkende norsk ord: «Mindblowing» – for oss begge. Aldri har noen av oss deltatt på en stor amerikansk kongress eller type personlig utviklingsseminar i disse baner, og det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Den flyttet fjell for oss begge, på hver vår måte. Å få lov til å få en slik erfaring sammen med mannen i mitt liv, og samtidig få lov å oppleve endringen den ga ham og meg selv, kan ikke måles i kroner og ører eller beskrives som annet enn fantastisk. Dette var startet på noe nytt, et sceneskifte i livet vårt sammen.
Ut av komfortsonen kan for noen være å går ut av den, for andre å trå inn i det trygge. ❤

ea-okt-2016

På tampen av året nådde jeg et virkelig stort mål for meg. Jeg har nemlig aldri hatt mot til å reise ut i verden helt alene, selv om jeg har drømt om og planlagt det mange ganger! Reisen jeg tok for å bli NLP Coach og konferansen i februar, ga meg utrolig mye mot, selvtillit og tro på at jeg kan få til ting, at jeg er verdig et godt liv og har noe å dele. Den ga meg også dyttet jeg trengte for å tørre å reise ut i verden alene, og i oktober dro jeg for første gang, tilbake til California, til Santa Clara, og til annet av Brendon’s arrangement: Experts Academy. Tro kan flytte fjell – i det jeg turte å tro på meg selv, omfavnet endring og livet, ble det lettere og mer naturlig å være ekte og helhjertet. I det øyeblikket jeg kastet masken og viste meg selv sårbar, fant jeg også hva mitt kall i livet er. Jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg blir stor, jeg finner meg stadig i situasjoner hvor jeg møter mennesker som vil og kan trekke i sammen retning som meg, og livet generelt bidrar med erfaringer og opplevelser som støtter målene mine.
Masken og veggen kom ned, og fantastiske opplevelser og mennesker kom inn. ❤

Omfavnelse og aksept av nedturene

Et fullt og helt levd liv består av alle aspekter, og dermed er også dalbunnen en naturlig og viktig del av det. Nelson Mandela sa: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg eller så lærer jeg.»

En stor andel av det som fyller kategorien nedtur for 2016, ligger i sorgen over at vi ikke enda har lykkes i å trekke hverdagene dit vi ønsker for minstebarnet. Minstegullet vårt har en forholdsvis bratt læringskurve i livet nå, hvor han ikke føler at han passer inn noe sted – eller passer til seg selv. Han sliter med depresjon og skolevegring, og det er til tider veldig tøft for oss alle fire. Som foreldre finnes det ikke noe vanskeligere enn å se sitt eget barn ha det vondt, og så ikke klare å «fikse» det. Vondt er det også for søsken og andre rundt som er glad i gullet. For barnet tror jeg det oppleves utrolig frustrerende å kjenne på at en ikke passer inn i sitt eget liv. Hele situasjonen er energikrevende og frustrerende for alle involverte, men noen ganger er det bare slik at det ikke er alt som skal fikses eller gjøres noe med. Noen ganger må vi bare omfavne ting sånn som de er.
Verken minstegull, du eller jeg kan være noen andre enn den vi er. ❤

liten-gutt-alene-ved-vann-host-2016

En annen nedtur, eller sorg, er at hverdagen med de utfordringene livet vårt byr på har ført til at vi har et innskrenket sosialt liv. De fleste dager rekker jeg egentlig ikke å tenke på det, mens andre dager er det en reell og virkelig sorg det at livet ikke «drar seg til» helt slik jeg eller vi ønsker. En sorg å leve med spesielle behov, diagnoser og sykdom. En sorg over tapte drømmer og muligheter, ikke bare for meg selv men også for barna som fikk tildelt disse kortene. Det å «stå i ting», være sterk i eget liv og har tro på at ting ordner seg, har blitt veldig viktig for oss dette året. Vi har snakket mye om det å føle eierskap til og ta ansvar i eget liv, om å akseptere og reflektere, og om det å ta valg. At vi kan velge vår egen vei og ta aktiv del i hvordan ting skal bli. Vi kan velge aktivt å styre roret i eget liv. Uansett er det, tross alt, utrolig godt at vi har hverandre, at vi kan snakke om alt og at vi har to reflekterte, skarpe og omsorgsfulle barn. Opp i alt annet er det mange gode opplevelser, venner og familie som er der når vi får hodet over vannet, og en verden full av nye veier og ubrukte muligheter.
Tid for refleksjon, rom for å bare være, rom for å nyte livet, hverandre og de små ting. ❤

Året 2016 oppsummert

Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg og alle de rundt som jeg er glad i og bryr meg om, for lov å oppleve et nytt år. At vi lever i et hjørne av verden hvor vi er trygge her, tak over hodet, mat i magen og muligheter servert på fat hvis vi selv ønsker å ta dem.

Fokuset i 2016 bli i hovedsak på oss fire, på å flytte grenser og gi komfortsonen nye utfordringer. Et år hvor vi jobbet med aksept, å nyte hverdagen og gjøre det beste ut av en situasjon. Det var et år hvor vi nøt, gråt, lo, delte, reiste og lærte nye mennesker å kjenne. Et år som jeg omfavner for alt det er verdt, og velger å se tilbake på med undring, glede og takknemlighet.

livet-er-som-et-kamera

Og hva så med 2017?

Året er i gang, og dette – som så mange før – består av flest hverdager. Små opplevelser som skal oppleves, små stunder som skal nytes og nye runder med å tilpasse hverdagen best mulig ligger foran oss. Jeg vil nå ha fokus på å flytte til nytt kontor, skrive på to bøker jeg er i gang med, få opp medlemside på nett og rulle ut bøker, workshops, kurs samt coaching for voksne, foreldre og grupper. Det er tid for en ny giv med trening og turer, ut med godteri og inn med sunn mat, og ikke minst hente opp alle hverdagsrutinene og få dem til å sitte enda bedre i år. Det er tid for evaluering av året som var, justering av drømmer og planer, og sette helt rå mål for dette året!

Til sommeren er det tilbake til USA for å bli sertifisert High Performance Coach, mens høsten forhåpentligvis skal gi meg en måned på tur alene for å lære og bli en fantastisk taler samt å skrive på bok nummer tre.. Mitt ord er for året er helhjertet, og det ønsker jeg skal gjenspeiles i alt jeg gjør.
Den beste måten å forutse fremtiden på, er å skape den (Abraham Lincoln).

luftballong-sommer-2016

Hva er dine ønsker, håp og drømmer for 2017?
Har du satt deg mål for året?
Hvis du skulle velge deg et ord for året, hva ville det vært?
– Fortell meg, jeg vil så gjerne høre om hva du ønsker for åre!

Gjør dette til ditt beste år noen gang! Gled deg til alt året har å by på – det er en fantastisk ubrukt mulighet som du skal utnytte og nyte til fulle! La oss sammen skape gode opplevelser, rom for varme, utvikling, vekst, fellesskap, latter og glede i dette nye ubrukte året som er helt i oppstarten. Med ønsker om alt det beste for deg og dine!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , ,

15. september 2016 · 12:03

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , ,

7. januar 2016 · 10:15

Mitt lille hjerte..

Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..

Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.

Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.

Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.

stock-vector-background-with-hearts-243639805

 

Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!

Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?

Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?

Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”

sommerfugl-copyrightDet lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.

Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.

Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.

Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…

glossy-heart-vector-icon-free-28821

Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , ,

3. desember 2015 · 11:30

Med kontroll over rattet!

Nye dekk, nye bremser, kilometer med vei med ny asfalt, snødekke og stillhet.. bilen min og jeg! Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet – i min bil. Jeg bestemmer farten, lar de nye dekkene kjærtegne asfalten eller det fine pent sammenpakkede snødekke. Lar bilen finne den naturlige doseringen gjennom svingene, og jeg justerer lett på gass og brems ettersom det passer for å opprettholde en fin flyt.

IMG_0100
Jeg skruer opp for musikken på radioen, lar høyre fot så vidt gi gasspedalen et lite trykk, og suser videre. Jeg flyter, jeg lever – jeg er ett med bilen, farten, naturen, snøen og den svake vinden som stryker over landskapet.

Et godt grep rundt rattet, enda litt mer trykk på gasspedalen. Lar bilen virkelig «strekke ut beina» sine, kjenne at hjuloppheng, støtdempere, foringer, bremser og dekk virkelig gjør jobben sin. Kjenne at bilen sklier på snøen, retter opp. Jeg lar motoren få kjøre seg, kjenner bilen slenger med rompa, dekkene finner veigrep, firehjulstrekken slår inn og bilen skyter avgårde igjen. Et lite øyeblikk kjenner jeg på adrenalinet som skyter gjennom kroppen, en liten anelse av frykt. Hjerter pumper som en gal. Jeg er skjerpet og føler en vanvittig mestring over å la bilen gjøre jobben sin, over å kjenne hver bevegelse i kjøretøyet og min egen kropp smeltet sammen, mestring over at jeg kan dette: Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet.

Jeg tør å presse på litt, tør å virkelig la bilen gjøre jobben sin og kjenne på samspillet. Først når jeg og bilen sammen er presset helt til grensen, med vilje, så jeg vet hva vi kan klare. Jeg vet hva fart, svinger og bremsing betyr.

Jeg er modig.
Jeg mestrer.
Jeg lever.

En barnslig, enkel glede kryper opp i kroppen min.. for en fantastisk følelse. Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet, jeg bestemmer – i egen bil.. og i eget liv. ❤

Hvordan er det med deg?
Føler du at du har kontroll i eget liv?
Er det du som er sjef i eget liv, eller lar du andre styre?

Noen ganger må vi presse oss selv, tenker jeg. Presse helt til grensen av hva vi kan klare, bare for å se hva vi faktisk er kapable til. La kropp, hode, følelser og instinkt ta over. Ta kontrollen over rattet – i eget liv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , ,