Category Archives: Selvutvikling

Enkle ord til ettertanke.

Ved første øyekast ser ligner de bare et hvilket som helst annet ordtak. Tre linjer med velvalgte ord til ettertanke. De klinger bra og gi god mening, og de treffer.. De treffer rett inn!

Lord.
Grant me the Serenity to accept the things I cannot change,
Courage to change the things that I can
and the Wisdom to know the difference.
(Reinhold Neibuhr, 1940)

Det er mange år siden jeg leste dem første gang, og siden har de fulgte meg.. disse tre linjene med enkle, men ak så sterke ord. Dess mer jeg tenker på dem, dess mer jeg tar dem med meg og integrerer dem i livet mitt, desto mer går det opp for meg hvor dype de er – og overhodet ikke enkle.

Gi meg ro = Ja, det hadde vært noe!
til å akseptere de tingene jeg ikke kan endre = Hallo, finnes det ting jeg ikke kan endre?!
Mot til å endre de tingene jeg kan gjøre noe med = Jammen det er jo ikke alltid de jeg har lyst å endre på! Vil mye heller gjøre noe med noen av disse andre som jeg visstnok skulle akseptere ikke kunne endres???
og visdommen til å vite forskjellen på de to over. = Og der er vi i gang! Har du noen som helst anelse om hvor vanskelig det er å skille på det det du kan og det du vil liksom.. Djisus – dømt til å feile liksom!…

Og sånn går dagene. 😉

522009_10151438415355720_2073049246_n

Jeg finner livet en smule hektisk, utfordrende og (litt for) spennende for tiden. Det koker i hodet og kroppen reagerer – og da er det ikke alltid like lett å «keep calm» og huske på ro, mot og visdom.

Livet er ikke for pyser og jeg gir meg ikke!
Disse ordene er viktige for meg, og jeg velger å fortsette å gi alt for og huske på dem – og integrere dem i livet mitt.
Selv om det går trått, så går det framover og JEG har bestemt meg for å få det til!
Jeg har ro, visdom og mot!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Let it go!

Merkelig hvordan en sangtekst kan sette seg på hjernen?!
Lurer på hvor mange sangtekster jeg faktisk har inne i hodet mitt.. Hvor mange sanger jeg kan synge med på når jeg hører dem, hvor mye jeg kan hente fram fra langt bak i hodet ved anledning?!

Jeg er veldig glad i musikk, har veldig ofte musikk på ørene eller strømmene ut i rommet. Musikk kan styre en stemning eller anledning, den har stor betydning for hvordan vi opplever handlingen i en film og den kan beskrive tanker, følelser og opplevelser. Den gir meg muligheten til å danse (som jeg ❤ ), den gir meg rytmen å løpe til, ro til å meditere og drømme, styrke og løft når jeg trenger det… og noen ganger gir den meg et lite dytt til å enten få ut følelser, gråte, le eller hoppe ut i ting. Musikk, rytme og tekster med en liten tanke bak skal virkelig ikke undervurderes.

Hvorfor «Let it Go?»

I høst begynte jeg å lytte til Spotify når jeg løp eller gikk tur. Lastet ned en spill liste til telefonen som jeg kunne lytte på i «offline-modus».. og på den spill listen hadde pussig nok «Let it Go» fra Disney-filmen Frozen synget av Idina Menzel sneket seg inn. Og der jeg i høstsola småløp gjennom skogen, hoppet og danset over stein og tuer, passet teksten bare så veldig bra.

IMG_1191

Ikke det at jeg gikk alene i snøen, men følelsen av å klatre et fjell – alene – isolert og alene med tankene mine, med vinden som røsket i håret, og solen som plutselig kom gjennom skyene.. skinnende på meg.
Da kunne jeg ikke holde det inne i meg lenger, jeg måtte hoppe! Fra en stein og ut i solen, ut i livet!
Jeg vil la ting fare, «la ting gå», hoppe ut i friheten og gå videre i livet uten å være bekymret for fortiden, uten alltid å være snill og flink pike, uten å holde følelsene inne i meg.
Jeg vil la folk se meg, jeg vil ikke holde igjen eller late som om. Jeg er ikke perfekt – jeg er MEG, bare meg!
Og kulda har egentlig aldri brydd meg heller…!

IMG_20141122_103835

 

 

Let it go!
(av Robert Lopez og Kristin Anderson-Lopez)

The snow glows white on the mountain tonight

Not a footprint to be seen.
A kingdom of isolation,
and it looks like I’m the Queen
The wind is howling like this swirling storm inside
Couldn’t keep it in;
Heaven knows I’ve tried

Don’t let them in,
don’t let them see
Be the good girl you always have to be
Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

Let it go, let it go
Can’t hold it back anymore

Let it go, let it go
Turn away and slam the door
I don’t care
what they’re going to say
Let the storm rage on.
The cold never bothered me anyway

It’s funny how some distance
Makes everything seem small
And the fears that once controlled me
Can’t get to me at all

It’s time to see what I can do
To test the limits and break through
No right, no wrong, no rules for me,
I’m free!

Let it go, let it go
I am one with the wind and sky
Let it go, let it go
You’ll never see me cry
Here I stand
And here I’ll stay
Let the storm rage on

My power flurries through the air into the ground
My soul is spiraling in frozen fractals all around
And one thought crystallizes like an icy blast
I’m never going back, the past is in the past

Let it go, let it go
And I’ll rise like the break of dawn
Let it go, let it go
That perfect girl is gone
Here I stand
In the light of day
Let the storm rage on

The cold never bothered me anyway!

Har du noen sangtekster som rører deg? Gir deg en boost, rører hjertet, sjelen eller sinnet – eller alle tre samtidig?
Sanger som gir deg det lille ekstra?! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tillit som blir brutt…

Som barn var jeg tillitsfull, men sjenert. Jeg likte å se på andre mennesker, studere dem, snakke med dem og gjerne synge for dem også. Jeg er født med store øyne og har alltid hatt lett for å smile, og da er det lett å skape kontakt med andre mennesker. Når jeg smilte og snakket hull i hodet på de voksne, så smilte de tilbake.. De lyttet, smilte, snakket med meg og var overbærende med skravlinga. Som barn åpnet jeg meg for de som ville høre, delte villig vekk av mine tanker og ideer, min livlige fantasi – og tenkte overhodet ikke på verken konsekvenser, baktanker, hva som lå bak det andre sa eller svarte, hva som foregikk inne i menneskene. Akkurat som barn flest!

Core+Desired+Feeling

Som større barn, tenåring og ung voksen, ble denne åpenheten og tilliten til andre mennesker, sakte men sikkert forandret. Tillit ble brutt, ting ble sagt og handlinger begått. Folk jeg stolte på og delte ting med brøyt båndet mellom oss ved å dele ting jeg hadde fortalt eller på andre måter misbrukte tilliten mellom oss. Og jeg lukket igjen, stengte folk ute, sluttet å dele og smile hele tiden. Panseret gikk ned og sakte men sikkert ble en mur rundt meg bygget opp. Redd for å bli såret, redd for at noen skulle tråkke på meg, redd for å miste ansikt og at noen skulle få noe som helst å utsette på meg.

Fokusendring

Så kom barna, nye opplevelser og erfaringer, fokus skiftet og prioriteringene forandret seg. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle se verden gjennom de brillene jeg hadde ”fått”: kynisk, litt paranoid og ganske pessimistisk. Det ble feil – og jeg hadde det ikke bra. Sakte, men sikkert, tok jeg ned noen av mursteinene i veggen rundt meg. Utrolig skummelt og jeg følte meg veldig sårbar. Jeg bestemte meg for å slippe folk inn igjen.. bestemte meg for å løfte hodet, se menneskene rundt meg rett i øynene og smile til verden.

Sakte men sikkert sluttet jeg å bry meg så mye om hva alle sa og mente, sluttet å tenke så mye på hva alle andre tenkte på – skrudde det rett og slett av og prioriterte andre ting å tenke på! Dyttet det vekk. Dette er mitt liv, det er jeg som bestemmer og det er min mening som teller for meg – jeg kan fortelle det jeg har lyst til – på min måte.

Når jeg møter nye mennesker, så velger jeg alltid å tenke at de er ekte og ærlige mennesker – at det bor noe godt i alle. Jeg velger å tro på det gode i mennesker, velger å se positivt på ting, velger å tenke at alle mennesker har iboende ressurser og evner til å bidra. Jeg velger å tillegge voksne mennesker evnen til å ta ansvar for seg selv og skaffe seg den informasjonen de trenger og følge opp selv. Enda så mange ganger livet har vist meg andre sider, så velger jeg bevisst å spore tankene mine på at det finnes noe positivt i alt og at optimisme, glede og velvillighet kan flytte fjell. Vilje kan flytte fjell.

Og i min barnslige optimisme, som jeg har bevart, så hender det at ting ”går meg hus forbi”. At jeg ikke ser de små signalene om at ikke alt er bra rundt meg, at ikke alle mennesker har funnet sine ressurser og evner å dele dem med omverden på en god måte. Det kan føles som å bli slått over ende, når det brått går opp for meg at alle ikke er ekte, gode og ærlige hele tiden. At det er også er voksne mennesker som ikke tar ansvar og som ikke er greie. I små, korte øyeblikk kommer det veltende over meg, at jeg fortsatt kan misse signalene, la meg tråkke på og få min tillit til menneskeheten svekket. Man kan ikke stole på alle, og når du minst venter det kan mennesker jeg trodde var venner misbruke tilliten min. Det er tøft, trist – og det er skuffende.

Trust

Valgene

Da må jeg dykke ned og finne noe av viljen, av ressursene på bånn, for å ikke la gamle historiene, tankemønstrene og reaksjonene ta over. For ikke å bli fristet til å legge på murstein på veggen rundt meg, og bygge den opp igjen! Jeg må finne fram alt jeg har lært og gjemt på opp gjennom årene, hente fram de gode minnene og suksesshistoriene som jeg har innerst inne og som beviser at ting kan gå bra. Jeg må ta et valg!

Jeg kan ta et valg om å bygge opp forsvarsverket igjen – eller vise meg sårbar og vise min smerte. Noen av arrene jeg bærer med meg har en rå smerte over seg, som ikke lar seg temme uten mange gode minner oppå.
Jeg kan ta et valg om la mursteinene ligge på bakken, løfte ansiktet mitt mot verden – og sola – og fortsette på min vei. Jeg kan ikke gjøre noe med historien som har vært, men jeg har eksepsjonelle muligheter til å bestemme hvordan historien skal bli videre.
Jeg kan ta et valg om hvor veien skal gå, holde et åpent sinn og akseptere at uheldige opplevelser vil komme. Men det betyr ikke at gamle historier gjentar seg. Jeg har tross alt mange flere GODE opplevelser nå enn dårlige! De hører med og kan legges i erfaringsbakgrunnen.

Som sagt tidligere, med alder, erfaring og livsvisdom, kommer også en vis dose «likegyldighet» og evne til å la ting fare.. og det er sunt! Jeg tenker at det er som med barneoppdragelse, man skal ikke og kan ikke ta alle kamper. Man skal velge sine kamper med omhu; de som betyr mest og gir størst gevinst. De menneskene som bryter tilliten din, er uansett ikke mennesker som det er langsiktig gevinst ved å beholde i livet ditt.

imagesCA87YGV9

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Fordelene ved å bli eldre..

…eller voksen som noen også kaller det – er faktisk ikke så dumme!

Litt refleksjon en tidlig morgen

Det var ikke med lett hjerte jeg la ut innlegget om mobbing for to dager siden, det satt langt inne. Det åpner opp nye dører, både for meg selv og mennesker rundt meg, når jeg velger å dele slike ting. Tankene har også streifet rundt det at mennesker som var rundt meg på den tiden og som jeg har kontakt med nå, kan føle seg ille berørt eller på andre måter bli påvirket av det jeg skrev. Samtidig er det å være ærlig og dele ting – å tørre å bryte ned fordommer og vegger – noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg har en fast tro på at det å dele av sin kunnskap, formidle erfaringer og vise andre at det finnes flere med samme opplevelser i bagasjen, er noe av det viktigste vi som oppgående, intelligente mennesker kan gjøre for at menneskeheten skal beholde akkurat sin menneskelighet. Et varmt samfunn hvor vi ønsker å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre, er avhengig av at vi ikke mister evnen til å dele, kommunisere og bevare omsorgsevnen.

Noen fine fordeler med å bli eldre:

Tankene fikk et nytt springbrett i alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på akkurat det innlegget om mobbing. Mye vann har rent i elven siden jeg hadde de opplevelsene på 80- og 90-tallet, og jeg har uten tvil forandret meg mye – sikkert på godt og vondt – og fordelen med det er at mange ting faktisk blir bedre!

  • De fleste blir noe mer tilbakelente, og alt tas ikke så (døds)seriøst lenger.
  • Det kommer en oppdagelse om at alle mennesker ikke er like.
  • Du finner ut at mange mennesker er det faktisk mulig å stole på…
  • …og at tillit og respekt er en gjensidig greie. Tør du å ha tillit til andre, blir du ofte vist tillit tilbake også.
  • Du trenger ikke å like alle og alle liker ikke deg – og det er faktisk greit!
  • Opplevelsene i barndommen var den gang. De blir ikke borte, men de er heller ikke styrende for hvordan ting er akkurat nå.
  • Det er jeg som bestemmer i mitt liv! Det er jeg som bestemmer hva som skal ta plass og ikke, og jeg kan helt selv velge å be om hjelp hvis ting blir for mye.
  • Verken du eller jeg trenger å gå rundt og late som om, noe som helst. Fasade er ikke så interessant i grunn, ekte mennesker med mot til å vise sitt sanne ansikt er så mye mer spennende!
  • Foreldrene mine hadde rett i mye av det de sa når jeg vokste opp..
  • ..og pappa vet faktisk ikke svaret på alt akkurat som mamma er en helt vanlig kvinne. 😉
  • Du kan ikke forandre alle andre – det er i grunn mer enn nok jobb å prøve og forandre seg selv. La det være med det.
  • Hvis du vil være lykkelig, så er raskeste vei til det å gi beng i alle de små trivielle finurlighetene som opptar alt for mye av tankekapasiteten vår OG rett og slett bestemme deg for å være akkurat det = lykkelig!
  • Hva du skal gjøre, hvor du skal gå og hvordan du skal komme ditt – eller ikke – vil til syvende og sist alltid være ditt valg. Om du velger å ikke gjøre noe, så er det også ditt valg.
  • Det er faktisk ikke noen andre å skylde på hvis ting går ad undas enn deg selv (det er en sannhet med modifikasjoner, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener)…
  • …og første skritt på veien til å være et avslappet og fornøyd voksent menneske, mener jeg er å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, slutte å skylde på andre og stå for de valgene som tas.
  • Den beste fordelen er nok allikevel det å oppleve selvsikkerhet, selvrespekt og selvinnsikt, det å tro på at jeg er verdt noe, flink til noe og betyr noe for andre. Jeg har selvironi og humor, og jeg trenger ikke andre til å vise meg vei. Jeg, som mange andre, liker veldig godt å få bekreftelse og tilbakemeldinger, men livet går ikke lenger i stå om jeg ikke får det. Jeg er god nok som jeg er faktisk!

Hvis ikke jeg vil passe på og ta ansvar for meg selv, hvem andre skal da gjøre det? Kan jeg forvente at andre skal gjøre det egentlig?? Er jeg ikke et selvstendig voksent menneske da??

Som en venninne av meg sa: «Be yourself, everyone else is taken!»

85271- 018

Et helt mennesker – verken stykkevis eller delt – bare meg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Katrine 2008

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

10303871_10154123988610720_3308007870710697219_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Årsberetning anno 2014

Kjære Dagbok!

Som seg hør og bør skal man innrapportere sine gjøren og laden til «offentligheten» ved utgangen av året. Jeg sendte ut julebrev til familie og venner i desember, med alle de hyggelige tingene vi foretok oss i året som svant. Jeg har  begynt å samle sammen alt Skatteetaten til min økonomisk selvangivelse for 2014, så jeg er godt i rute. Det jeg derimot ikke har gjort, er å «innrapportere» mine seire og tabber, målene jeg nådde og de som ikke rakk opp.. En personlig årsberetning som i en eller annen form forteller hvordan jeg har levd opp til mine og omverdens forventninger, hva som gikk og hva som kunne vært bedre, og gjennom det forhåpentligvis hente lærdom på godt og vondt, for så å gå videre.. En dønn ærlig, rett fra levra og overhodet ikke perfekt korthistorie om livet mitt anno 2014!

Ute - der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

Ute – der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

 Årets hendelser i vilkårlig rekkefølge

Jeg meldte meg opp til eksamen i Rådgivning og Veiledning i januar (eksamen i mai), fordi jeg syns det var på tide å jobbe med det jeg brenner for. Jeg fullførte med en av de beste innsendingsoppgavene veileder noengang hadde lest og avla eksamen! Det ble fire interessante måneder med veiledning av andre, både over telefon og ansikt til ansikt, og dette legger jeg i seierboksen.

Jeg tok mine første spede tak med firmaet mitt og hadde mitt første rådgivnings- og mitt første veiledningsoppdrag. Akkurat det er kult, allikevel ligger firmaet litt i tabbeboksen også. Jeg klarte fortsatt ikke å somle meg til å få laget en nettside, skrevet en handlingsplan og ikke gjort en seriøs innsats for å markedsføre meg selv. Det demrer at salg og markedsføring ikke er min sterkeste side.. 😉 ..men jeg har i hvert fall begynt å skrive i bloggen igjen!

Den største seieren tror jeg faktisk utelukkende må være å ha kommet akkurat dit hvor jeg er i livet nå; hvordan jeg har det med meg selv, de rundt meg, helsen min og tingenes tilstand ellers. I sommer ble jeg 40 år gammel, og det tror jeg faktisk er en av de desidert beste bursdagene (og feiringene) jeg har hatt. Jeg føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet (med noen ytterst få unntak), jeg har funnet min ro og min hylle. Det er en fantastisk følelse som jeg unner alle å kjenne på.

Min 40-års gave til meg selv!

Min 40-års gave til meg selv!

Helsemessig hadde jeg satt meg noen mål: Jeg skulle klare å løpe 5 km på 30 min, jeg ville begynne å danse igjen (HipHop) og jeg skulle ha meg en landeveissykkel! Løpemålet nådde jeg i våres, sykkelen ble innkjøpt i sommer som bursdagsgave til meg selv – og HipHop har jeg danset hver tirsdag siden januar! Etter så mange år med smerter og en kropp som ikke vil samarbeide, så er det utrolig fantastisk å få lov å bruke den igjen, å kunne trene fast og aktivt, delta på det jeg vil med barna, logge inn 15 km både på sykkel og ski og 12 km til beins på fjellet. Det er en stor seier for meg, og en jeg lever godt med og på. 😀 ..de små tingene, som at landeveissykkelen ikke har blitt brukt ute enda eller at jeg ikke alltid klarer det jeg vil, det legger jeg i skuffen for forbedringsmuligheter – ikke tabber!

Det målet, eller «tabben», som veier tyngst at jeg ikke har fått til, er fast jobb. Jeg frustrerer meg litt over at jeg ikke har turt å hoppe og satse alle kluter på å enten jobbe hele tiden ut fra eget firma eller å få til en fast stilling innen det jeg virkelig brenner for å jobbe med. På noen områder kan det altså virkelig være vanskelig å legge fra seg gamle «ideer og redsler», å bare ta mot til seg og hoppe! Jeg har prøvd meg i en 60 % stilling i år, og det er altså ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er skrudd sammen for å jobbe stillesittende på et kontor med tall hele dagen.. Jeg må og vil ut og jobbe med mennesker! Jeg vil rådgi, veilede, hjelpe, dele og lære opp, jeg vil holde kurs og foredrag – jeg vil være og gjøre en forskjell! Uansett har jeg klart å trekke meg et skritt videre. Jeg har stått i en stilling som ikke helt passet meg, tatt vanskelige samtaler, fortalt om mine diagnoser og utfordringer, og vært og gitt av meg selv – selv om jeg ikke var helt på riktige hylle.. og nå vet jeg jo hva jeg vil.

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

En fornøyd 40-åring! <3

En fornøyd 40-åring! ❤

Jeg har jobbet hardt med å akseptere at jeg er der jeg er, har det jeg har og er den jeg er!
Jeg har vært mer hjemme hos familien min. Ikke nok, men allikevel mer.
Jeg har gratulert mange med dagen og hendelser, jeg har ikke klart å huske alle eller sende blomster når jeg «burde».
Jeg hadde en absolutt fantastisk feiring av dagen min og fikk så mange flotte gaver som jeg aldri har fått før.
Jeg har vært så heldig å få ta del i flere flotte feiringer av andre fine mennesker, jeg har flotte mennesker rundt meg i hverdagen som jeg ikke fikk besøkt eller snakket nok med.
Jeg har en fantastisk familie rundt meg som jeg elsker overalt på jord – ville aldri vært foruten «pompel & pilt og pappaen»! ❤

Lærdom og veien videre?

Det er pussig hvordan det faktisk ikke er mulig, i hvert fall ikke for meg, å få til alt – å få og gi i pose og sekk. Det viser seg at jeg heller ikke er perfekt (Hæh?!) og at jeg ikke får til alt og ingenting på de 24 timene jeg som alle andre har fått tildelt per døgn. Det kjennes faktisk veldig bra og komme seg videre på den veien med å akseptere at «litt mindre» er mer enn bra nok for meg – fordi jeg vil ha det sånn! Ikke fordi andre mener og syns, men fordi jeg selv har tatt valget.

  • Jeg fungerer nok best når jeg har litt for mye å gjøre, det var det der med å jobbe best under press…
    Et av mine mål for 2015 er å jobbe mer jevnt og ikke prokastinere hele tiden – da kanskje denne nettsiden blir ferdig sammen med et par foredrag og utkast til den boken jeg går og rugger på..
  • Jeg vil fortsette å gjøre de tingene som er bra for meg, uansett hva andre syns og mener.
    Det betyr trening flere ganger i uken, uansett vær, utfordringer og smerter. Det betyr sunn mat, nok søvn, å engasjere meg i ting jeg brenner for selv om jeg ikke har tid og reise ut i verden selv om jeg ikke råd.
  • Det skal alltid være tid til en kaffekopp, en e-post, en hyggelig hilsen, lese en bok, se en film med ungene eller å ta en telefon.
    Jeg tror på at det er de små ting i hverdagen og alle de hyggelige opplevelsene jeg kommer til å huske når jeg blir gammel, ikke det strøkne hus, den fine jobben og alle «premiene»…
  • Jeg vil gjøre mer av det jeg er redd for, utfordre meg selv og tørre å klatre opp det neste skrittet på stigen.
    I det ligger det å være litt «døv», overfor både meg selv og andre, bare gjøre ting noen ganger uten å tenke på konsekvenser, planer, strategi og smarte valg og mål!
Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Målsetning for 2015!

Jeg skal tro på meg selv og det jeg står for. Gå helhjertet inn for det jeg vil, dedikere meg til mitt arbeid, min familie og meg selv, og tørre å ta sjansene! Dette er mitt liv. 2014 var et godt og spennede kapittel videre på reisen – og 2015 skal virkelig bli mitt år. Fordi jeg velger det selv!

«Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn.»
Skuespiller Mae Wast


På tross av alle utfordringene og livets naturlige opp- og nedturer, så føler jeg at livet er godt og at jeg har mye å glede meg over – det tror jeg er viktig å faktisk kunne si det høyt med jevne mellomrom. Tørre å være lykkelig. Vi er heldige, og  jeg er takknemlig for det vi har og for de mulighetene jeg får. Om enn litt bakpå, så kom julen til huset i Hestenga i år også, og vi kan glede oss over at en stille og rolig jule- og nyttårsfeiring med de nærmeste er over.. helt uten planer..
Velkommen 2015 – og godt nytt år! 🙂
På tro og ære, og ytterst samvittighetsfullt,
Britta Gulbrandsen – steg for steg mot «toppen». 
På "toppen" av slalombakken på Vikersund - med utsikt rett til himmelen..

På «toppen» av slalombakken på Vikersund – med utsikt rett til himmelen..

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Kunsten å hjelpe andre..

..på vei ut av året 2014!

Romjulen har jeg brukt til å lese «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. En sterk kjærlighetsroman med en uventet slutt. Historien kreerte mange tanker hos meg, og det er vanskelig å slutte å tenke på den..  et-helt-halvt-år-nyttOpplagvanskelig å legge den fra seg. For dere som ikke har lest den: Den kvinnelig hovedrollen Lou blir ansatt som assistent for den mannlige hovedrollen Will, som er lam etter en trafikkulykke. Hun blir ansatt for å overbevise ham om at han ønsker å leve – mens han på sin side har en avtale med en sveitsisk klinikk om seks måneder for gjøre et assistert selvmord. Boken høres ut som en klisjé, og er det vel også, men det er i så fall en velskrevet, underholdende og tankevekkende klisjé som jeg lot meg rive med av..

For meg handlet boken også om å gå sine egne veier, å tørre å tro på seg selv, gjøre nye ting og trosse sine indre redsler. Den handler om å hjelpe andre mennesker; både de som vil bli hjulpet og de som ikke vil – og de som ikke vet at de trenger hjelp for å komme seg videre. Faren til Lou sier i boken, fordi Lou føler at hun har mislyktes med oppdraget: «Hvem har sagt at du mislykkes? Det jeg vet om han, og det jeg vet om menn som ham. Og jeg skal si deg en ting. Jeg tror ikke det er noen i hele verden som ville kunne overtale den mannen når han først har bestemt seg for noe. Han er den han er. Man kan ikke få mennesker til å bli noen andre enn de er…» Og der i ligger kjernen tenker jeg: Den enkelte må faktisk ønske å få hjelp hvis hjelperen skal lykkes i hjelpe dem.

De to siste halve årene har for meg brakt med seg en ny «dimensjon» i forhold til det å forstå og hjelpe andre mennesker. Det har dreid seg mye om veiledning og rådgivning, om å se enkeltmennesker og møte dem der de er. Jeg tror ikke noen av oss er forskjellige på akkurat det området, vi ønsker å bli sett og møtt der vi er – ikke der hvor resten av verden tror at vi er.. eller syns at vi burde være.

Det har lært meg at det er de små ting som teller.
At det er tid, ro og nærvær som skaper trygghet.
Det har lært meg at alle metodene jeg har lært kan brukes i de fleste områder i livet – også på meg selv!
Det har ikke minst lært meg at det ofte kan være utrolig små ting som setter store ting i gang, som kan bety den avgjørende forskjellen for et annet menneske.
Hvor viktig det er for hver enkelt å bli husket på og sett..
..og at den hjelpen vi gir andre kanskje ikke blir helt som vi hadde tenkt, men likevel med (enda) bedre resultat enn først forventet!

Endring gjør vondt, men det er (stort sett) en god smerte som fører med seg nye trinn på min og din vei: Babysteps, steg for steg, mot målet!

Britta på toppen av Vikersundbakken! Et mål krysset av listen.

Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde av meg selv, faktisk, på toppen av hoppbakken i Vikersund og et sitat fra Søren Kierkegård. Dette var et av mine mål i løpet av måneden jeg var på Vikersund Kurbad i høst – og jeg nådde det! Steg for steg, et skritt av gangen.


 

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finne ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min mere-forstaaen ham slet ikke.

Søren Kirkegaard, filosof 1813-1855

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Jump! ..og meningen med livet.. <3

Pussig, er det ikke, hvordan ting som vi liker å fortelle andre hvordan de skal gjøre kan være ak så vanskelig å gjøre selv.. hvordan det å gi råd til andre er så mye enklere enn å leve etter de selv samme tingene selv. Smart nok til å vite hva som er riktig, smart nok til egentlig å vite innerst inne hva som er riktig for deg selv, til å vite hva som er den riktige veien – hva som skal til.

Dette tror jeg er hemmeligheten, hemmeligheten bak meningen med livet: Når du knekker selve koden til deg selv, ”tapping in to your own deepest resources” og finner det som får akkurat deg til å tikke. Når du evner å leve etter dine egne drømmer og ønsker, når din egen dypeste motivasjon driver deg fram – og du kan si – helt ærlig – at du lykkelig helt inn. Det er når du har ro med deg selv, gjør det som er riktig for deg og lever fullt ut.

Tenke seg til, at det som kanskje virkelig skulle være det som fikk det til å trenge inn under skallet.. under huden min.. var en inderlig og engasjert oppfordring fra min «gamle» far. En vennlig oppmuntring, med en alvorlig undertone og litt livsvisdom strødd pent over: ”Ta sjansen nå mens du har den! Sitt ikke å vente på et tog som i mellomtiden kjører fra deg. Livet venter ikke på deg og jeg tror du kommer til å angre bittert hvis du ikke følger hjertet ditt nå.. Hvis du ikke gjør det som får deg til å tikke og gå!”

Jeg vet hva jeg må gjøre, så nå skal jeg hoppe!

Ikke mer tenking, vurdering og fundering.

Det skjer ikke noe før du begynner – so: Just do it! Jump!

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! <3

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling