Category Archives: Veiledning og rådgivning

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Kunsten å hjelpe andre..

..på vei ut av året 2014!

Romjulen har jeg brukt til å lese «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. En sterk kjærlighetsroman med en uventet slutt. Historien kreerte mange tanker hos meg, og det er vanskelig å slutte å tenke på den..  et-helt-halvt-år-nyttOpplagvanskelig å legge den fra seg. For dere som ikke har lest den: Den kvinnelig hovedrollen Lou blir ansatt som assistent for den mannlige hovedrollen Will, som er lam etter en trafikkulykke. Hun blir ansatt for å overbevise ham om at han ønsker å leve – mens han på sin side har en avtale med en sveitsisk klinikk om seks måneder for gjøre et assistert selvmord. Boken høres ut som en klisjé, og er det vel også, men det er i så fall en velskrevet, underholdende og tankevekkende klisjé som jeg lot meg rive med av..

For meg handlet boken også om å gå sine egne veier, å tørre å tro på seg selv, gjøre nye ting og trosse sine indre redsler. Den handler om å hjelpe andre mennesker; både de som vil bli hjulpet og de som ikke vil – og de som ikke vet at de trenger hjelp for å komme seg videre. Faren til Lou sier i boken, fordi Lou føler at hun har mislyktes med oppdraget: «Hvem har sagt at du mislykkes? Det jeg vet om han, og det jeg vet om menn som ham. Og jeg skal si deg en ting. Jeg tror ikke det er noen i hele verden som ville kunne overtale den mannen når han først har bestemt seg for noe. Han er den han er. Man kan ikke få mennesker til å bli noen andre enn de er…» Og der i ligger kjernen tenker jeg: Den enkelte må faktisk ønske å få hjelp hvis hjelperen skal lykkes i hjelpe dem.

De to siste halve årene har for meg brakt med seg en ny «dimensjon» i forhold til det å forstå og hjelpe andre mennesker. Det har dreid seg mye om veiledning og rådgivning, om å se enkeltmennesker og møte dem der de er. Jeg tror ikke noen av oss er forskjellige på akkurat det området, vi ønsker å bli sett og møtt der vi er – ikke der hvor resten av verden tror at vi er.. eller syns at vi burde være.

Det har lært meg at det er de små ting som teller.
At det er tid, ro og nærvær som skaper trygghet.
Det har lært meg at alle metodene jeg har lært kan brukes i de fleste områder i livet – også på meg selv!
Det har ikke minst lært meg at det ofte kan være utrolig små ting som setter store ting i gang, som kan bety den avgjørende forskjellen for et annet menneske.
Hvor viktig det er for hver enkelt å bli husket på og sett..
..og at den hjelpen vi gir andre kanskje ikke blir helt som vi hadde tenkt, men likevel med (enda) bedre resultat enn først forventet!

Endring gjør vondt, men det er (stort sett) en god smerte som fører med seg nye trinn på min og din vei: Babysteps, steg for steg, mot målet!

Britta på toppen av Vikersundbakken! Et mål krysset av listen.

Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde av meg selv, faktisk, på toppen av hoppbakken i Vikersund og et sitat fra Søren Kierkegård. Dette var et av mine mål i løpet av måneden jeg var på Vikersund Kurbad i høst – og jeg nådde det! Steg for steg, et skritt av gangen.


 

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finne ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min mere-forstaaen ham slet ikke.

Søren Kirkegaard, filosof 1813-1855

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Jeg er syk… *sukk*

Syk ja.. jammen meg er jeg ikke det! Jeg snakker om sånn helt vanlig hverdagssyk liksom: Feber, vondt i hodet, verker i alle leddene, kvalm – og attpåtil oppfører magen seg også. Det er skikkelig kjipt og slitsomt, jeg tror nesten at jeg har fått sånn derre manneinfluensa! Jeg føler meg elendig og orker jo ingenting. På tirsdag sov jeg faktisk nesten hele dagen.. og det er fort gjort å telle de dagene jeg har sovet en hel dag i mitt voksne liv altså. …skulle nesten tro at kroppen faktisk er sliten og prøver å fortelle meg et eller annet?!

Det fantastiske med sånn helt vanlig hverdagssyke er jo at det faktisk går over igjen! Jeg kommer til å bli kvitt både feber, kvalme og smerte, og livet vil gå videre… med mindre at det var slik at dette er en avart av min ”nye” følgesvenn fibromyalgi. Et kort øyeblikk i natt, når kroppen verket som verst og jeg egentlig var for trøtt til å tenke fornuftig, så streifet tanken meg; ”Tenk hvis dette IKKE er en lei høstforkjølelse?! Tenk hvis dette er slik det skal bli framover, at smertene, kvalmen og trykket i hodet skal følge meg???” Skrekk og gru! Det kjenner jeg at det er rett og slett uaktuelt – så da er det nok bare et snev av manneinfluensa tenker jeg!

For meg er det rett og slett ikke et valg å ha det sånn hele tiden. Drivet inne i meg bare må søke videre, må finne andre veier å takle ting på. Om det er mer/annerledes trening, endring av kosthold, vitaminer osv – et eller annet må kunne gjøres! Det finnes alltid muligheter, det finnes alltid nye veier og ting å prøve. Livet er ingen statisk ferdig definert vei og jeg nekter å gi opp!

Det får meg tenke på et dette bilde som har florert Facebook-verdenen, om den usynlige sykdommen. Om smertene, tankene og sykdommen/diagnosen jeg (og mange andre) skjuler på innsiden. Det er så mange, så utrolig mange, helt vanlige folk – som deg og meg – som vi går forbi, hilser på, snakker med hver eneste dag, som har en skjult sykdom. Kreft, epilepsi, diabetes, ADHD, angst, fibromyalgi eller ME – vi ser til forveksling like ut utenpå. Ingen kan se eller vite hva sidemannen sliter med, vi har ikke gått i hans eller hennes sko.

Usynlig sykdom

Noe i dette bildet strider litt mot mine innerste prinsipper.. Jeg er helt enig i at man ikke skal dømme andre på utsiden, at det foregår så mye på innsiden av enkeltmennesker som vi ikke har forutsetninger for å vite om – og det skal respekteres. Det jeg ikke liker er det som jeg opplever som medlidenhetssanking eller forsøk på å holde masken hele tiden. «Jeg velger å se friks ut på mine gode dager. På mine dårlige dager ser du meg ikke»… Du kan ikke vite hvordan jeg har det på innsiden når jeg møter deg smilende. 

Vet du, når jeg har vondt, er sliten eller lei, så velger jeg faktisk å vise det – vise hva som skjer og hvordan jeg har det. Jeg er ”møkklei” av å gå rundt og late som om jeg har det så innmari fantastisk hele tiden: Den evig smilende, positive og optimistiske meg! Jeg er alle de tingene, men jeg er så mye mer også og mitt liv består av alle spekter av følelser, opplevelser og dager. Det er viktig for meg, for mitt eget selvverd, at jeg kan være ærlig med meg selv og de rundt meg – ikke late som om og ikke skjule meg selv på mine dårlige dager. De er jo også en, naturlig, del av mitt liv.

En dag trenger jeg en kakao og en klem – den neste, kanskje i morgen, trenger du en kopp te og et godt råd. Du må tørre å se meg og mine behov, se at jeg trenger det, og jeg må gjøre likedan for deg. for å kunne gjøre det må vi faktisk tørre å være åpne og ærlige overfor hverandre. Jeg liker å tro at det er mye lettere å ta hensyn til hverandre, legge til rette og møte enkeltmennesket hvis vi faktisk vet en liten brøkdel av det som foregår bank fasaden og inne i kroppen til personen ”next door”.

Vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

God fredag!

Ja, hva er en god fredag?!

Min gode fredag var å sove lenge, stelle meg selv, surre litt rundt og så reise til by’n, og til Jonas B (igjen!) for å spise lunsj med ei gammel klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen. To år siden sist vi skravlet sammen – men tonen var der like herlig med en gang! Så mye å snakke om, så mange felles ideer, tanker, interesser og opplevelser. En lunsj jeg tenkte meg kanskje ble toppen to timer nærmet seg neste fire før vi kom oss avgårde!

Dette var en av de virkelige gode samtalene, positiv, avslappende og inspirerende. Vi snakket mye om veien videre, hva vi ønsker å gjøre videre med livet vårt, hva vi vil jobbe med, alle de spennende mulighetene og hvordan vi kan og skal få til og klare å drive med det vi har lyst til. Hvordan jeg, eller vi, skal være tro mot oss selv og det vi står for på veien videre, også i arbeidslivet. Det er så mye å ta tak i, så mye man kan gjøre – og jeg ser at det blir en utfordring å redusere sånn at ikke alt tar helt av.. Skal jeg skrive en bok, eller to, drive med veiledning, foredrag, prosjekt, struktur, samarbeide med andre om kosthold og trening – jobbe med hele mennesket eller stykkevis og delt?! Man må gripe mulighetene – før noen andre gjør det!!

If you don’t build your dream, someone else will hire you to build theirs! – Tony Gaskins

Sent, men godt vente jeg nesen hjem over igjen, dro innom butikken og handlet med masse friske grønnsaker og alt annet jeg syns jeg trengte til et skikkelig godt grillmåltid. Litt lett rydding, og så lagde jeg og gubbelure marinade til svin indrefilet, salat, råstekte poteter og stekte grønnsaker! ..og en liten fruktsalat med råkrem til dessert.. *nam*

I sekstida kom «endelig» de søte små hjem etter fire dager hos mormor og morfar, medfølgende besteforldrene. Den eldste lillebroren og han vakre viv dukket også opp – og vi hadde en deilig og koselig kveld ute i paviljongen… Den roen, nærheten og tryggheten med familien rundt meg, den gode samtalen, mye humor og STOR porsjon latter. Det er rett og slett uvurdelig! Kvelden ble avsluttet i sofakroken med Madagskar 2, alle krøllet sammen! Good Times!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hva er en god fredag for deg?
Hvordan lader du/dere opp til helgen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Jobb, Kjære dagbok.., Veiledning og rådgivning