Tag Archives: ADHD

Planlegge uten å overkomplisere … eller?

I livet med ADHD, i livet med kognitive utfordringer, er det å legge planer kanskje ikke helt det samme som å legge planer for de som ikke har akkurat disse utfordringene. En av årsakene til det er at mennesker med ADHD, veldig ofte er tidsoptimister. Vi kan jo få til hva som helst på et kvarter, ikke sant?!

Du står og speider ut over havet … og langt i det fjerne ser du en båt i horisonten. Noen ser den med en gang – når den er veldig langt unna. Andre ser den ikke med en gang, de ser den ikke før den er helt inntil land. Sånn er det med mange mennesker med ADHD også; de ser ikke båten i horisonten, før den er helt inn på dem (eller er de bare nærsynte?). Vi, som lever med ADHD eller andre kognitive utviklingsforstyrrelser, ser ikke de langsiktige målene. Vi er her og nå, i dag, og derfor må vi ha målet, båten, planen, helt opp i ansiktet før vi klarer å se den … og lage en plan som flytter oss mot målet.

Det betyr ikke at vi ikke kan sette oss planer, at vi ikke kan jobbe mot og oppnå mål. Det betyr og innebærer er at vi må legge til rette sånn at det fungerer for akkurat deg og meg!

Planlegging på høyt nivå!
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

Har du noen gang kjent på akkurat det? At du ikke klarer å sette i gang med det du skal fordi det er så sykt mye forskjellig som må gjøres før du kommer til målet? Har du følt på maktesløsheten … og kanskje en andel kaos og frustrasjon også? Har du tenkt at det ikke er noe vits i å begynne, fordi du ikke kommer til å få det til eller fullføre allikevel? Tro meg, du er ikke alene!

Du, som jeg, har helt sikkert flere mål. Noen mål er små kortsiktige, tar kort tid å gjennomføre og trenger kun en liten plan, eller liste – kanskje ikke en gang en spesifikk plan. Andre mål er store og langsiktige, de krever tid og må kanskje deles ut over flere måneder eller år – og i de tilfellene er det kjempeviktig å legge en plan. En plan for hva som faktisk skal skje, hvordan du skal nå dem, for når du skal utføre hva og legge til rette slik at du kan gjøre en ting av gangen. All erfaring tilsier, også min egen altså, at hvis du begynner å tenke på det store målet i enden der, så kan det lett ta piffen og energien fra deg. Da er det lett å tenke at «Uff! Det er så mye som skal skje før jeg når dit, til målet altså, at det orker jeg ikke … jeg kommer ikke til å fullføre det!»

Hvordan er dine skritt i planleggingen?
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

En annen ting vi ofte opplever i livet med annerledeshet, med ADHD eller andre kognitive utfordringer, er at vi en tendens til å overkomplisere det vi skal utføre. Du har sikkert kjent på det du også? At du tar på deg for mye på en gang, at du begynner med alt du skulle ha gjort på en gang og at du gjør det mye vanskeligere enn det trenger å være.

Kanskje gjør du det fordi du er usikker på hvordan du skal nå i havn med det du skal gjøre, fordi du er usikker på hvordan du skal nå målet, og så gjør du vanskeligere enn nødvendig. Fordi det virker så stort. Og hvis det er stort så må det også være vanskelig å nå det! Eller, kanskje ikke?

Poenget er at du, og jeg, må finne en enkel måte å få til oppgavene på. Det er litt som REMA 1000 det, det enkleste er ofte det beste. Du må trekke planen og oppgavene ned til noe som er oversiktlig og håndterbart: Enkelt!

En brikke, en oppgave av gangen.
Copyright © 2016 fotograf Hans Ola Hevrøy (tidl. journalist NRK).
Alle rettigheter reservert.

Jeg tror det er litt som å bygge lego. Hvis du tar bruksanvisningen til et LEGO-sett, slår opp på første side, så får du nøyaktig beskjed om hva du skal gjøre. Har du lagt merke til at det aldri er mange oppgaver på hver side? Det er tre brikker om gang, per side, noen ganger én, noen ganger fem brikker. Men det er aldri hele huset på 1800 brikker på en gang. Det er noen få brikker, noen få oppgaver, av gangen, og det er akkurat det handler om:

  • En ting av gangen.
  • En enkel måte å utføre det på.

En plan er «bare en plan». Det er et utgangspunkt for de oppgaver og skritt du må ta for å nå målene dine. Det betyr også at den kan forandres underveis. Når du skal lage planen din, uansett stort eller lite prosjekt, begynn ved begynnelsen. Det er alltid kun fem skritt til målet, til løsningen. Det kan selvfølgelig ligge flere under-oppgaver eller delmål under et av de skrittene, men du må faktisk begynne et sted for å finne ut av det. Når du overkompliserer og fokuserer på det som er stort og vanskelig, så går du glipp av de små skrittene og delmålene som du trenger å jobbe med nå. Du må faktisk bare begynne!

You don’t have to be great to start, but you have to start something to be great.

Zig Ziglar

I et liv, med det jeg liker å kalle annerledeshet, er det minst like viktig å sette oss mål som for alle andre. Når du setter deg mål, er det avgjørende at du planlegger for å nå dem – og gjør det fra akkurat der hvor du er, fra ditt utgangspunkt. Fordi det er akkurat det du og jeg ønsker oss, å nå målene våre. Målet er å ta drømmen din ned til et konkret mål, for så å lage en plan slik at du oppnår det du har satt deg fore!

Det går an å planlegge, også i livet med diagnose og annerledeshet, uten å overkomplisere – og det går an å nå målene sine!

Når du nå begir deg ut på reisen, for å finne dine mål og planlegge hvordan du skal nå dem, minn deg selv på at dette: Livet handler ikke om målet til slutt. Det handler om reisen underveis – så kanskje er det viktigste faktisk å huske på å ha det gøy og nyte prosessen?!


Nyt reisen,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka mi «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du se mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om hva jeg driver med ellers, som LIVE undervisning på nett, kurs, foredrag, ADHD, NLP og CHP coaching – så trykk på linken her for oppdateringer og nyhetsbrev eller kontakt meg.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂


Vil du høre med om stegene i god planlegging i et liv med ADHD, kognitive utfordringer og annerledes, kan du se min LIVE undervisning om planer fra mandag 14. januar her:


LIVE-undervisning, uke 3: PLANER!
Hvordan lage planer. Hvorfor det er lurt og hvordan lage dem gode?

Legg igjen en kommentar

18. januar 2019 · 13:00

Å sette seg mål for et nytt år!

Vi har alle sammen gjort det, ikke sant? Sagt at i år skal jeg lage meg nyttårsforsett, og jeg har faktisk tenkt å fullføre dem også … og så gjør vi det ikke. Det blir liksom aldri noe av. Nyttårsforsett har en tendens til å være sånne ting som at; «I år skal jeg slutte å spise godteri, jeg skal kutte ut sukker og jeg skal i hvert fall trene fire ganger i uka!»
Hvorfor gjør vi det? Fordi vi tenker at det er lurt? Fordi vi tror det forventes av oss – at samfunnet, vennene eller familien forventer det? Eller oss selv?

Nå er det ikke nyttårsforsett som er mitt fokus her, det er å sette seg mål. Og for meg, så er ikke de to tingene det samme. De innehar nemlig noen vesentlig forskjeller:

  • Nyttårsforsett er en sosial oppkonstruert forventning, mens mål er noe jeg velger selv.
  • Nyttårsforsett vet jeg ikke egentlig hvorfor jeg setter, mens målene mine er satt fordi jeg vet at det er ting som er viktig for meg.

Mine mål er mine drømmer satt i system. De har en plan, delmål og oppgaver knyttet til seg. De støtter mine verdier og den jeg er, og jeg vet at de på en eller annen måte vil bringe meg videre på min reise – i den retningen jeg ønsker å dra.

Alle mennesker har ting de drømmer om, ting de ønsker seg eller jobber mot. Det kan for eksempel være å spare til hus, hytte eller bil, eller kanskje bare spare til en bedre middag, en ny jakke eller togbilletene hjem til Vestlandet. For deg er det kanskje å bli frisk eller å jobbe for en bedre helse hovedfokus, eller kanskje er det en spesifikk jobb du vil ha, utdannelse du vil ta eller forhold du ønsker å ta til nye høyder. Helt vanlige mål som de aller fleste av oss en eller gang i livet setter seg og jobber mot. Og vet du, det er faktisk uante muligheter til hva du kan sette mål på!

Jeg vet at mange mennesker med ADHD ikke selv føler at de når målene sine. Det, tror jeg, har litt sammenhengen med at du og jeg ofte kanskje setter mål som muligens ikke er helt realistiske. Det kan også være mål som du ikke er motivert for, men syns du må gjøre, eller det er mål som du ikke eier og som ikke føles som en del av deg – en del av akkurat dine verdier og din identitet. For at du skal nå målet (eller målene) dine, så må det først og fremst være et mål som du eier selv. Et mål som er del av deg, som du står for, dette er noe du tror på!

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Og så må et mål ha prioritet. Hvis du ikke prioriterer det, så kommer du heller ikke til å sette fokus på det eller gjøre noe med det. Det betyr, i hvert fall når du har ADHD, at du må sette det på agenda og inn i kalenderen, kanskje fortelle det til andre også og helst ha med deg noen på laget.
Et tips er å finne en annen som har satt seg mål, også med ADHD, hvor dere støtter hverandre i samarbeidet. Eller det kan være en partner eller venn, eller bare noen du kjenner. Dere kan hjelpe hverandre mot de målene dere har satt dere.

Det å ha mål, det vet vi at alle har, og så er det det å sette seg målene da. I det du setter deg målene og begynner å jobbe med dem, så legger du faktisk også grunnlaget for at det skal være gode mål! Fordi at du har kommet fram til at det er dette som er det viktigste for deg å prioritere akkurat nå, så forteller du;

  • hjernen din at dette er fokuset mitt og her vi skal konsentrere oss,
  • kroppen din at det er dette jeg jobber med og mot nå,
  • og hjertet ditt at det er dette som er viktig for meg og mine verdier.

I tillegg er det slik at for veldig mange mennesker med ADHD og lignende kognitive utfordringer, så må målet være logisk også. Hvis ikke målet du har satt deg henger sammen med noe konkret i livet ditt, og noe som du anser som logisk, så er lite sannsynlig at du kommer til å få det til.  Du må ha en knagg å henge det på eller en ramme og plassere det i.

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

En ting til, og det gjelder veldig spesifikt i verden med ADHD, Asperger, Tourettes, og alle andre som har litt sussete hodet, er det med å være konsekvent. Det er en kjent utfordring, og faktisk ikke bare for folk med ADHD, men jeg tror for veldig mange mennesker i dagens samfunn – alt fra hormonelle tenåringer til godt voksne. Noe av det kommer nok rett og slett av at vi lever i 2019, hvor vi har en tendens til å forstyrret av sosiale medier som Facebook, Instagram og SnapChat, av serier på TV-en, HBO og Netflix … at du og jeg har fått en ide om at vi må være tilgjengelig hele tiden og at hjernen nå tror at den skal ha umiddelbar belønning hele tiden. Vi blir rett og slett bombardert med inntrykk hele tiden. Det å være målrettet, å jobbe konsentrert og holde seg til det du har valgt å prioritere, det krever faktisk at du klarer å holde fokuset og er konsekvent over tid.

I dette livet med annerledeshet, og med ADHD, opplever jeg at er det så utrolig viktig at målene mine følger noen rammer, og sånn at jeg tilrettelegger for at jeg faktisk skal klare å jobbe med dem og få det til! Det er uten tvil også et hjertebarn, fordi både jeg og barna har ADHD, og jobben min er å veilede, coache og kurse mennesker som lever livet med diagnose og annerledes – enten som pårørende eller brukeren. All utdannelsen, kursene og erfaringen min tilsier at dette virkelig er mulig å få til – selv om du og jeg velger oss forskjellige måter og modeller på veien til mål. Min foretrukne modell er SMARTE-mål, og det har jeg laget en video om på Facebook hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker om det praktiske arbeidet. 😀

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Så hvor vil du være om et år? Hvilket hovedområde er viktigst for deg å oppnå i år? Hvilke mål må du sette deg i år for å nå det – og hvilke tre mål er det aller viktigst for deg å ha på mål-lista di for 2019?

Når du har satt opp de målene og sjekket om de er spesifikke nok, om de er realistiske for deg, om du virkelig ønsker dem, er de attraktive for deg, kan du måle dem i tid, kan du evaluere dem, så kan vi begynne å snakke om å dele opp, sette delmål og lage planer. Og det har jeg faktisk tenkt å skrive om neste uke. Kult, ikke sant?!

Jeg tror mange av oss kan det her, egentlig, fordi vi grunnleggende vet nok om det og allerede har satt oss mål mange ganger før i livet. Men noen ganger, så trenger du og jeg bittelitt drahjelp for å komme i gang eller å fullføre. Da kan det være kjekt med litt tanker og innspill fra noen andre, noe som kanskje kan gi deg en liten vri, en annen måte å se ting på, litt inspirasjon og en måte å jobbe videre mot det du brenner for – det du ønsker å oppnå i år.

Mine tanker og ideer er ikke et fasit svar. Det er det jeg har funnet fram til at fungerer for meg, for oss, hvordan vi best planlegger og legger til rette i livet med annerledeshet, med diagnoser og med sykdom.
Jeg pleier å si at hjemme hos oss, så deler vi 14 diagnoser og sykdommer. Det er sånt derre pakketilbud vet du, hvor du kan få 14 for prisen av 8! … hvis du vil ha dem da … men det vil du kanskje ikke?! 😉 Vi har dem da; dette er de kortene vi har fått tildelt – og da må vi bare gjøre beste ut av det.

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Organisering, Selvutvikling

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober blant annet er måneden for bevisstgjøring rundt ADHD – og også da vi feirer verdensdagen for mental helse? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har «noe».

For ikke lenge siden hørte jeg noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull. Dette fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om, og da vae det i hvert fall ikke vits i å bevisstgjøre andre heller (damen har selv ADHD). Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre hjemme hos oss som lever livet med ADHD, og som aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige – som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder – møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose. Og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD, med sykdom, diagboser og annerledeshet, tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men kanskje fordi det å leve med en nevrobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem et annet perspektiv … et annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket)

  • Mange fant for eksempel tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle … at det ikke var helt sånn som alle de andre opplevde hverdagene.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til rett tid, at de pratet i tide og utide … og kom kanskje også hjem med dalende karakterer og stadige mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes. De syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass der ute, og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen, eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i den samme formen ikke fungerer i praksis.

Jeg kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Jeg kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Jeg vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det. Vet du?

Det å leve livet med en diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Jeg har et inderlig håp om at vi sakte men sikkert kan og skal nærme oss et samfunn hvor vi ser mennesker for den de er – ikke det de har. Et samfunn som setter fokus på enkeltmenneskets ressurser og de faktisk kan bidra med – ikke alt de ikke får til. Alle har noe de er god på, noe de kan bidra med, akkurat som vi alle har ting vi ikke får til. Uperfekt perfekt i all sin glans.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespillbrikke – eller Lego-kloss – som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tankekjør og oppheng – har det noe å si?

Jeg tenker mye, sånn i det hele tatt, på alt og ingenting altså. Det «kjører i vei» i toppetasjen og det er jammen meg ikke alt som er like fornuftig heller. Noen ganger så henger det seg rett og slett opp også, og jeg kjører meg fast i et sett med tanker som ikke fører meg noe sted og til og med kan gjøre ting verre en det de egentlig er.

Mine tanker og tankemønster har definitivt stor innvirkning på min hverdag, for ikke å snakke om motivasjon og følelsen av mestring. Det jeg bestemmer meg for, inne i hodet mitt, får jo direkte innvirkning på hvordan jeg føler meg og hva jeg får til – og sånn er det jo for deg også. Ikke sant?

Hvis du tror at du får det til, så har du rett.
Hvis du tror du ikke får det til, så har du rett da også.
– Henry Ford

I dette livet med ADHD er det noen tankemønster som ser ut til å gå igjen, både hos barn og voksne. Ikke for det, jeg har etterhvert blitt kjent med mange mennesker uten ADHD og tilsvarende utfordringer, som også sliter med mange av de samme tingene. Det som ofte går igjen er tankemønster hvor jeg sammenligner meg selv med andre og føler meg mindreverdig – selv om sammenligningen jeg gjør som regel er tatt ut av lufta og egentlig er helt urealistisk. Eller hva med ideen om at alt er «sånn eller sånn», at enten så er det bra nok eller så er det bare drittdårlig, det er ikke noe midt imellom. Og hvis jeg ikke gjør ting perfekt, så har jeg feilet?

IMG_4706

Det skjer stadigvekk, at jeg faller i fellen … «Jeg får jo aldri svart på e-poster (eller sms eller meldinger) fort nok! Jeg leser dem og så glemmer jeg det. Fy søren, jeg er sløv!» og på et blunk er jeg nedi grøften; «Hvis jeg glemmer å svare på en e-post eller en melding, så vil jeg alltid glemme det. Jeg kommer aldri til å få det til.» Én, eller noen få, negative hendelser blir plutselig en del av et negativt mønster, som mest sannsynlig ikke finnes en gang. Og etter det så slutter jeg bare å prøve. Enten det er meg eller andre, en av de vanligste måtene å tenke på er det som kalles krisetenkning eller krisemaksimering: «Alt kommer til å gå galt! Jeg greier ikke å få til noe … Det er håpløst, jeg kommer ikke til å få det til uansett hva jeg gjør …» Jeg vet ikke med deg, men jeg tar meg i hvert fall i å falle i den fellen rett som det er, stadig vekk.

Det er klart at tankemønstrene har noe å si, ganske opplagt for meg i hvert fall. Det «morsomme» er jo, at slike nedbrytende tanker og negative overbevisninger som stopper oss fra å gjøre det vi egentlig vil, ofte ikke en gang er logiske! Ikke bare er de ulogiske, de er til og med irrasjonelle. Mange av oss som lever livet med ADHD, er rett og slett fanget i gamle mønster, tankeprosesser og forvrengte oppfatninger som faktisk ikke gagner oss i det hele tatt. Frustrerende og sant.

Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert få til!
– Pippi Langstrømpe

Jeg vet det egentlig, hvis jeg tenker meg om … hvis jeg tar meg tid til å puste litt, roe tankekjøret og trekke meg selv ut av det jeg har hengt meg opp i. Jeg vet at så snart jeg roer meg og tar meg tid til å lære og kjenne igjen hva som er akkurat mine nedbrytende tanker og mønster, så kan jeg erstatte dem med noe som er realistiske og hensiktsmessige nye spor. Nye og andre måter å tenke på. Og ikke bare det, jeg kan be om hjelp også (det er vanskelig det, og en helt annen historie – et helt annet blogg innlegg!), enten av en venn, en coach, en psykolog eller gubben for eksempel. En annen person altså, en som kan hjelpe meg å endre sporet jeg har kjørt meg fast i. En som kan hjelpe meg å finne en annen fornuftig måte å se situasjonen på.

Endring er krevende. Det er vanskelig å velge en annen vei og en annen løsning. Men det er slettes ikke umulig! Jeg velger å gjøre noe annet, teste ut dette med å endre tankemønster, fordi jeg tror det finnes noe bedre for meg.

Hva med deg?  Vil du bli med å teste og finne ut som det finnes et annet spor for deg? Vil du være med?

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

Dette er et fritt gjengitt utdrag av boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen». I den kan du lese mer om gode tips og triks for blant annet å endre tankemønster! Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under kaoskontroll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Et motorisk perspektiv på ADHD

For en stund siden kom jeg over denne artikkelen Et motorisk perspektiv på ADHD, muskulære reguleringsproblemer ved ADHD | abup.

Forskere ved ABUP ved Sørlandet sykehus har forsket på ADHD fra en motorisk inndallsvinkel. Sagt på en annen måte, om fysikk, motorikk og kroppslige utfordringer kan være en årsak, eller medvirkende årsak, til kjernen ved ADHD. Det har tidligere vært gjort en kartleggingsundersøkelse om motorisk funksjonsnevrologi, noe som har vært utgangspunkt for forskning. Undersøkelsen la vekt på barnas læringsmuligheter og omgivelsenes mulighet til å støtte dette. Under undersøkelsen ble det veldig tydelig at disse «urolige barna» også hadde vansker i hverdagslige praktiske aktiviteter, som ikke kom fram i vanlige motoriske undersøkelser.

Det sentrale i funnene her er at man i barn med ADHD fant problemer med å regulere spenning i muskulatur (tonus). Dette viste seg å føre til vanskeligheter med å hemme aktivitet i enkelte muskler og økt spenning i de store bevegelsesmusklene (som skuldre, rygg, hofter osv). Dette er muskler som vi bruker hele tiden, rett og slett for å holde kroppen oppreist. Stivhet og manglende kontroll her, kan blant annet medføre at personen får vanskelig med å få ordentlig fraspark når en løper, problemer med balanse og å holde seg oppreist, problemer med og smerter i magen, at en løper og hopper tungt og lett oppfattes som keitete eller klossete.

Disse belastningene fører til at barn med ADHD fortere blir sliten og bruker mer krefter på å utføre hverdagslige fysiske aktiviteter. Spenningene kan kanskje gjøre at bevegelsen blir redusert, kroppen blir stiv og barnet puster dårligere = mindre surstoff og barna klager over smerte i rygg og nakke. På skolen ser man ofte at barna legger seg over pulten for å slappe av, eller finner andre strategier for å avlaste kroppen.

images (1)

Artikkelen gir mer detaljert informasjon, også om hva som kan gjøres, men det interessante her tenker jeg er at dette i så liten grad har vært fokusert på før. Forskningen viser også at voksne med ADHD i stor grad fortsatt sliter med de samme tingene. Dette mener jeg underbygger det som ser ut til å være en annen sammenfallende korrelasjon (som jeg virkelig skulle ønske at det ble forsket mer på), at så mange voksne, spesielt kvinner, får fibromyalgi eller ME. Det virker i grunn kun helt logisk at man etter «et langt liv» med uro og utfordringer med spenninger i muskulaturen, blir syk. DETTE skulle jeg veldig gjerne sett mer forskning på, i tillegg til et helt annet fokus på forebygging og tilrettelegging.

I vårt hjem, med tre med ADHD diagnose, er dette med kroniske muskelsmerter (muskelsmertesyndrom) en del av hverdagen sammen med andre diagnoser som har med muskel-, ledd- og skjelettplager å gjøre. Jeg ser daglig hvordan akkurat utfordringene med balanse, kjernemuskulatur og smerter gir utfordringer, og hvordan tilrettelegging er vanskelig når barnet både har uro, konsentrasjonsvansker, motoriske utfordringer og smerter. Både barn og voksne trenger forståelse, anerkjennelse og tilrettelegging for at vi skal kunne prestere så godt som mulig, og det håper jeg at dette forskningsarbeidet skal være med på å legge til rette for. Det er viktig lærdom i målet om god livskvalitet.

Det aller, aller viktigste i forskningsarbeidet, det mest essensielle, er at denne forskningen viser at ADHD faktisk er en reell funksjonsnedsettelse. En reell og legitim begrensning i det enkelte individets funksjon, som mellom 3-5 % av Norges befolkning faktisk fortjener anerkjennelse og respekt for. For barna våre er det en forståelse og anerkjennelse de har krav på, og viktig for deres selvfølelse og opplevelse av mestring i sitt eget liv.

De later ikke som om, de prøver faktisk så godt de kan i en til tider fryktelig strevsom hverdag, og det er vår jobb som voksne å hjelpe og støtte dem så godt vi kan.
Likeledes ser jeg veldig mange voksne som gjør så godt de kan, og akkurat som vi naturlig støtter barna våre tenker jeg at vi kan blir enda flinkere til å støtte og hjelpe hverandre. Et smil, en hjelpende hånd og et vennlig ord på veien, gjør godt for oss alle.

På vei inn i den første helgen i februar i 2017, vil jeg utfordre deg til å gi et smil til en fremmed du går forbi i dag. Det koster så lite å glede en annen – og husk: delt gleder er dobbelt glede! 😉

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Faglig påfyll, Fysisk helse, Livet med ADHD

Struktur og rammer – Kuren for Kaos

Visste du at rutiner og planlegging er limet som holder sammen livet med ADHD, og det som forhindrer livet i å klappe sammen ved første vindkast. Jeg har lyst å dele noen enkle tips med deg, som viser deg hvordan du kan omfavne og bli glad i struktur – og sakte men sikkert ta kontrollen.

Hvis du ønsker å leve livet med ADHD på en tilfredsstillende måte, så er det ganske avgjørende at du tilfører struktur i livet ditt – dessverre. Uten struktur, i en eller annen form, kommer du til å suse gjennom livet mens du glemmer og overser både det ene og det andre – og forøvrig ellers utsetter det meste av det du kan. Struktur tillater ting rundt oss å flyte i en sakte form, og holde ting og tang under kontroll.

Sagt på en annen måte; struktur hjelper oss til å bekjempe mangel på organisering og gjøre hverdagen forutsigbar. Det er helt vanlig at voksne med ADHD, eller foreldre til barn og unge med diagnose, føler seg distrahert, rotete og motløse. Livet med ADHD får sakte men sikkert innvirkning på hele livet vårt, både jobb og privat.

skuffer (vannmerke).jpg

Når du begynner arbeidet med å innføre struktur og lage rammer for hverdagen i form av planlegging og rutiner, er jeg helt sikker på at du kommer til å kjenne på bekymringen for at alt dette skal ta vekk din kreativitet og fleksibilitet. Det er helt normalt! Tror du meg hvis jeg forteller deg at de aller fleste av oss opplever det motsatte? At et godt rammeverk faktisk lar oss oppnå det motsatte: mer kreativitet og fleksibilitet – og mer frihet. Etter hvert som detaljene rundt deg blir en del av rutinene, kan du faktisk tilegne mer tid til å være akkurat det du ønsker; idérik og innovativ. Du kan tillatte deg å vokse mot drømmene dine – i stedet for å løpe etter deg selv og føle at du hele tiden er bakpå.

Selvfølgelig er faren der for at du kommer til å feile! Om du velger å gå hardt ut, og  rett og slett starte et stort prosjekt «Ny struktur», så kan det lett ende med et nederlag. De fleste opplever at dette er feil måte å gjøre det på. Med andre ord, den typiske løsningen for helt vanlige voksne med ADHD eller foreldre til unge/barn med ADHD, den med for mange baller i luften på en gang, vil føre til kaos og enda flere baller. Det er viktig å tilføre struktur i et kaotisk, uryddig liv på riktig måte, og ta høyde for at du vil ønske å gå fullt inn i alt. Alt eller ingenting!

På den andre siden, hvis du tilfører struktur på en lett måte, så vil du kanskje ikke få det til 100 % riktig da heller. Men, jeg kan love deg at du i det minste vil få en bedre hverdag enn det du hadde før.

Things to do

For å lage struktur og rammer for deg selv på en god måte, kan dette være overkommelige tips å begynne med. Seks enkle punkter til deg:

  1. Velg deg en liten ting som, hvis du gjør den regelmessig, vil føre til at livet ditt blir lettere, som f.eks. å re opp senga hver morgen når du står opp eller å sortere og behandle posten med en gang du henter den fra postkassen.
  2. Finn på en enkel måte å gjøre det på! Legg vekk alle ideer om å gjøre ting komplisert eller perfekt – DET er en felle.. og en typisk en i livet med ADHD.
  3. Bestem deg for hvor ofte du skal gjøre oppgaven og når du skal gjøre den!
  4. Lag påminnelser til deg selv, som holder deg på riktig sti. Små gjentakende påminnelser er viktig for at hjerne skal vende seg til nye rutiner.
  5. Hvis du syns det er vanskelig å holde deg til å gjøre en ting, ikke gi opp! Hold ut og prøv gjerne en annen tilnærming. Veldig ofte ser vi at det kun er små justeringer som skal til for at du får det til, og så sitter rutinen!
    F.eks. jeg har lenge hatt en intensjon om å planlegge uken min fredag ettermiddag eller søndag kveld, og jeg får det bare aldri til. Med litt justering fant jeg ut at fredag morgen eller søndag morgen fungerte mye bedre, og plutselig får jeg det til.
  6. Når du kan gjøre denne ene ting konsekvent gjennom to uker, så er du klar til å legge til en liten ting til.

Din nye hverdag bygges et skritt av gangen, steg for steg. Om du har ADHD eller ikke, det å få orden i livet ditt er et nøkkelelement for å nå de målene du har satt deg. Ingen hemmelighet der akkurat.. og da er det jo interessant at så mange av oss finner oss i å leve med rot og uorden både hjemme, på jobb og i vårt personlige liv?! Jeg vil påstå at det ikke dreier seg om hva vi vet eller ikke, det dreier seg om forventninger og perfeksjonisme: Vi er ute av stand til å gjøre det som trengs for å bli litt mer organisert, fordi vi bekymrer oss for at vi ikke kommer til å gjennomføre fullstendig og få ting perfekt organisert. «Hvis jeg ikke får det til helt riktig, hvis det ikke er perfekt, da er det ikke bra nok! Så da lar jeg likegodt være å gjøre noen ting i det hele tatt!» Det er det vi kaller allmenn viten, men ikke allmenn praksis, fordi det er faktisk ikke noe som heter «perfekt organisering». Livet er lunefullt, og få-det-gjort strategier som fungerer supert i dag kan vise seg å være fullstendig ubrukelige i morgen.

fotspor-i-vannkanten-vannmerke

Vi må tørre å evaluere og justere hele tiden underveis, jeg kan love deg at ingen av oss er ferdig utlært ved første korsvei – om vi noen gang blir det. Nelson Mandela sa det veldig godt syns jeg: «Det virker alltid umulig, inntil det er gjort».

Det er ikke akkurat sånn at jeg elsker struktur altså! I grunn vil jeg helst suse rundt og bare ta livet som det kommer.. litt sånn som humla. Men jeg VET, jeg har lært det på den harde måten, at rammeverket rundt meg er det som gjør at jeg kan være fri, kreativ og ekte og det som legger til rette for at jeg kan være min beste versjon fullt og helt.

(Bloggteksten er et utdrag fra boken «fra Kaos til Orden: Kaoskontroll», som kommer våren 2017.)

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂
Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Organisering, Selvutvikling

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse