..så kan jeg sove i ro og fred.
…kan jeg sitte og stirre ut i ingenting og føle ro.
….kan jeg tenke ferdig en tanke av gangen.
…..er jeg nok i koma.
Jeg kan faktisk ikke huske sist det var helt stille i hodet mitt. De siste månedene har det i grunn kjørt i ett der inne, og det bærer både søvnkvalitet, effektivitet og kroppen preg av. I noen perioder er det helt klart at jeg har «mer» ADHD enn i andre, og det er muligens også de periodene hvor livet generelt blir litt vanskelig å takle – og hvor jeg tidligere har endt opp deprimert og sykemeldt. Følelseslivet og tankene lever i en berg-og-dale bane, med sykluser som en middels stor økonomi.. noen går i syvårssykluser, jeg går i toårs. Det er ikke til å stikke under en stol at det går trått for tiden, jeg kjenner det og jeg prøver så godt jeg kan å se det og ta hensyn. Ta hensyn til meg selv.
Denne gangen ser jeg ikke en depresjon i anmarsj, jeg ser ikke en dyp dal og full stopp. I stedet prøver jeg å tillate meg selv å være sliten, «late» meg på sofaen, ikke ordne opp i og fikse alt, ikke være så inn i hampen flink – faktisk.
Det er lov å være lei og sliten.
Det er lov å få litt nok av ting noen ganger..
Det er lov å være lei seg og oppgitt..
..og det faktisk også lov å ikke stille opp på alt.
Det er lov å gjøre feil, ikke levere alt man skal til tiden – og ikke være perfekt!
Helt ærlig: Jeg har ikke trent siden torsdag, kurvene er fulle av klesvask, roterommet fult av klær som skal legges sammen og på plass, kjøkkenet har fulle benker, jeg glemte å gå ut med søpla, jeg har ikke skrevet blogginnlegg på et par uker, alle regningene er ikke betalt og jeg har ikke fått forberedt alle møtene til uka. So what?! Jeg har fått tid til å være sammen med mann og barn, sludret med foreldre og broren min, sladret litt med en venninne, lest morsomme artikler, ryddet i gammelt rot, sett en god film – og stirret ut i ingenting mens jeg lot tankene fly og verden passe seg selv?
Jeg trenger mindre faktorer å forholde meg til, jeg trenger en smule ro og fred, jeg trenger mindre stimulering fra alle kanaler – jeg trenger litt stillhet i hodet. Gjør vi ikke alle?
Livet er ikke en rett linje med ensartet form og hendelser. Det er en reise i snirklete, kronglete og ukjent farvann, med uante og fragmenterte utfordringer.
Akkurat nå er det litt som sirup, og plutselig er jeg tilbake.. i en akebakke en solskinnsdag med skyfrihimmel – i full fart! 😀
Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis det aldri er stille?
Britta Gulbrandsen 