Tag Archives: annerledeshet

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤


Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.


Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.


Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Planlegge uten å overkomplisere … eller?

I livet med ADHD, i livet med kognitive utfordringer, er det å legge planer kanskje ikke helt det samme som å legge planer for de som ikke har akkurat disse utfordringene. En av årsakene til det er at mennesker med ADHD, veldig ofte er tidsoptimister. Vi kan jo få til hva som helst på et kvarter, ikke sant?!

Du står og speider ut over havet … og langt i det fjerne ser du en båt i horisonten. Noen ser den med en gang – når den er veldig langt unna. Andre ser den ikke med en gang, de ser den ikke før den er helt inntil land. Sånn er det med mange mennesker med ADHD også; de ser ikke båten i horisonten, før den er helt inn på dem (eller er de bare nærsynte?). Vi, som lever med ADHD eller andre kognitive utviklingsforstyrrelser, ser ikke de langsiktige målene. Vi er her og nå, i dag, og derfor må vi ha målet, båten, planen, helt opp i ansiktet før vi klarer å se den … og lage en plan som flytter oss mot målet.

Det betyr ikke at vi ikke kan sette oss planer, at vi ikke kan jobbe mot og oppnå mål. Det betyr og innebærer er at vi må legge til rette sånn at det fungerer for akkurat deg og meg!

Planlegging på høyt nivå!
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

Har du noen gang kjent på akkurat det? At du ikke klarer å sette i gang med det du skal fordi det er så sykt mye forskjellig som må gjøres før du kommer til målet? Har du følt på maktesløsheten … og kanskje en andel kaos og frustrasjon også? Har du tenkt at det ikke er noe vits i å begynne, fordi du ikke kommer til å få det til eller fullføre allikevel? Tro meg, du er ikke alene!

Du, som jeg, har helt sikkert flere mål. Noen mål er små kortsiktige, tar kort tid å gjennomføre og trenger kun en liten plan, eller liste – kanskje ikke en gang en spesifikk plan. Andre mål er store og langsiktige, de krever tid og må kanskje deles ut over flere måneder eller år – og i de tilfellene er det kjempeviktig å legge en plan. En plan for hva som faktisk skal skje, hvordan du skal nå dem, for når du skal utføre hva og legge til rette slik at du kan gjøre en ting av gangen. All erfaring tilsier, også min egen altså, at hvis du begynner å tenke på det store målet i enden der, så kan det lett ta piffen og energien fra deg. Da er det lett å tenke at «Uff! Det er så mye som skal skje før jeg når dit, til målet altså, at det orker jeg ikke … jeg kommer ikke til å fullføre det!»

Hvordan er dine skritt i planleggingen?
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

En annen ting vi ofte opplever i livet med annerledeshet, med ADHD eller andre kognitive utfordringer, er at vi en tendens til å overkomplisere det vi skal utføre. Du har sikkert kjent på det du også? At du tar på deg for mye på en gang, at du begynner med alt du skulle ha gjort på en gang og at du gjør det mye vanskeligere enn det trenger å være.

Kanskje gjør du det fordi du er usikker på hvordan du skal nå i havn med det du skal gjøre, fordi du er usikker på hvordan du skal nå målet, og så gjør du vanskeligere enn nødvendig. Fordi det virker så stort. Og hvis det er stort så må det også være vanskelig å nå det! Eller, kanskje ikke?

Poenget er at du, og jeg, må finne en enkel måte å få til oppgavene på. Det er litt som REMA 1000 det, det enkleste er ofte det beste. Du må trekke planen og oppgavene ned til noe som er oversiktlig og håndterbart: Enkelt!

En brikke, en oppgave av gangen.
Copyright © 2016 fotograf Hans Ola Hevrøy (tidl. journalist NRK).
Alle rettigheter reservert.

Jeg tror det er litt som å bygge lego. Hvis du tar bruksanvisningen til et LEGO-sett, slår opp på første side, så får du nøyaktig beskjed om hva du skal gjøre. Har du lagt merke til at det aldri er mange oppgaver på hver side? Det er tre brikker om gang, per side, noen ganger én, noen ganger fem brikker. Men det er aldri hele huset på 1800 brikker på en gang. Det er noen få brikker, noen få oppgaver, av gangen, og det er akkurat det handler om:

  • En ting av gangen.
  • En enkel måte å utføre det på.

En plan er «bare en plan». Det er et utgangspunkt for de oppgaver og skritt du må ta for å nå målene dine. Det betyr også at den kan forandres underveis. Når du skal lage planen din, uansett stort eller lite prosjekt, begynn ved begynnelsen. Det er alltid kun fem skritt til målet, til løsningen. Det kan selvfølgelig ligge flere under-oppgaver eller delmål under et av de skrittene, men du må faktisk begynne et sted for å finne ut av det. Når du overkompliserer og fokuserer på det som er stort og vanskelig, så går du glipp av de små skrittene og delmålene som du trenger å jobbe med nå. Du må faktisk bare begynne!

You don’t have to be great to start, but you have to start something to be great.

Zig Ziglar

I et liv, med det jeg liker å kalle annerledeshet, er det minst like viktig å sette oss mål som for alle andre. Når du setter deg mål, er det avgjørende at du planlegger for å nå dem – og gjør det fra akkurat der hvor du er, fra ditt utgangspunkt. Fordi det er akkurat det du og jeg ønsker oss, å nå målene våre. Målet er å ta drømmen din ned til et konkret mål, for så å lage en plan slik at du oppnår det du har satt deg fore!

Det går an å planlegge, også i livet med diagnose og annerledeshet, uten å overkomplisere – og det går an å nå målene sine!

Når du nå begir deg ut på reisen, for å finne dine mål og planlegge hvordan du skal nå dem, minn deg selv på at dette: Livet handler ikke om målet til slutt. Det handler om reisen underveis – så kanskje er det viktigste faktisk å huske på å ha det gøy og nyte prosessen?!


Nyt reisen,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka mi «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du se mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om hva jeg driver med ellers, som LIVE undervisning på nett, kurs, foredrag, ADHD, NLP og CHP coaching – så trykk på linken her for oppdateringer og nyhetsbrev eller kontakt meg.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂


Vil du høre med om stegene i god planlegging i et liv med ADHD, kognitive utfordringer og annerledes, kan du se min LIVE undervisning om planer fra mandag 14. januar her:


LIVE-undervisning, uke 3: PLANER!
Hvordan lage planer. Hvorfor det er lurt og hvordan lage dem gode?

Legg igjen en kommentar

18. januar 2019 · 13:00

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober er måneden for både Bevisstgjøring rundt ADHD og Verdens mental helsedag? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har noe.

Jeg hørte noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull, fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om… hun har selv ADHD. Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre som lever ned ADHD hjemme hos og aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige, som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder, møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose – og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD og annerledeshet tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men fordi det å leve med en neurobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem etter annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket).

  • Mange fant tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle… ikke helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til riktig tid, at de pratet i tide og utide… og kom hjem med dalende karakterer og mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes, syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i en form ikke fungerer.

Vi kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Vi kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Vi vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.

Det å leve livet med diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespill – eller Lego – bitene som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Å takle ensomhet..

Vi ser og hører om det stadigvekk, denne ensomheten som av og til omtales som en av de «vanligste folkesykdommene» i det moderne samfunn. Rett som det er kan vi lese i media om mennesker som sliter med det å føle seg ensom, som lever sine liv alene og aldri egentlig føler at de er en del av fellesskapet..

ensomhet 2

Ensomhet er et vanskelig og tungt emne, både å snakke om og forholde seg til i hverdagen. Vi er jo, de fleste av oss i hvert fall, tilstede på så mange sosiale arenaer hver dag – og det å være ensom har liksom ikke noen plass der. Så da er man kanskje ikke det da? I hvert fall ikke når en har ektefelle, barn, familie og venner rundt seg. Det er jo bare enslige mennesker uten familie og nettverk som er ensomme, ikke sant? Eller er det ikke det? Kan alle være ensomme?

Kan jeg, som er i et fast forhold og har barn, være ensom? Kan jeg, som har både familie, venner og kolleger rundt meg kjenne på det å føle seg alene? Jeg som har en masse oppgaver og prosjekter å henge fingrene i, utfordrende arbeid og samarbeidspartnere – et på mange måter svært meningsfylt liv?

Ja, det tror jeg. For jeg har kjent på ensomheten, jeg har kjent på det å føle seg alene og jeg har hatt følelsen av det å være utenfor samfunnet og livet, bølgende gjennom kroppen..

Britta Antigua

Et hektisk liv som inneholder hardt og givende arbeid, trening, videreutdanning, kjøring av barn, kakebaking og arrangementer. En hverdag som inneholder kronisk sykdom, tilrettelegging og smertehåndtering. En hverdag som inneholder få nære venner etter krevende år med barn med ekstra behov. Et liv hvor både jeg og ektefellen inn i mellom er så slitne at vi ikke orker å oppsøke verken venner eller opplevelser, ikke orker å dyrke hobbyene våre – eller å ta initiativ til noe som helst. Jeg vil, men jeg orker ikke.. klarer ikke…

Ensomheten er der. Den ligger der tykt hver dag, som en stor taus elefant i rommet.. Du føler deg alene i forholdet, alene i familien, alene i mengden av mennesker du omgir deg med hver dag – og på de tunge dagene er det verken logiske eller rasjonelle tanker som raser rundt i kropp og sjel. Det er bare de tunge følelsene – ensomheten – og sorgen og smerten over aleneheten som tynger.

En tur på sosiale medier i sommerferien gjør ofte ikke underverker for følelsen av å være alene heller. Der virker det som om alle koser seg på spennende turer, i det ene selskapet etter det andre, reiser på kule ferie med gode venner og familie, og deler gode, hyggelige opplevelser med andre. Aldri alene og ensom, alltid sammen med noen andre..
..mens du sitter hjemme og egentlig er så sliten at du ikke orker noen ting. Med smerter i kroppen og tungt hjerte, drømmer du deg bort i scenarioer om storslåtte ferier med snille, lydhøre barn som faller inn under normalen, med en opplagt og kjærlig ektefelle, gode venner eller omsorgsfull familie… hyggelig opplevelser uten begrensninger og spesielle hensyn som må tas. Lage nye tradisjoner, skape gode minner, opplevelser, turer og et liv med andre. Et liv som ikke styres av og inneholder ensomhet; alenehet og annerledeshet.

Kronisk sykdom, barn med spesielle behov og behov for tilrettelegging, depresjoner og alt annet som følger med, viser seg å være en av de største årsakene til at tilsynelatende ressurssterke og oppegående mennesker blant oss faktisk sliter med ensomheten. Og i disse ferietider – og høytider som jul, påske og andre skoleferier – så blir ofte opplevelsen av ensomhet og utenforhet, forsterket.


Og du, er du en av dem som kjenner på ensomheten? På annerledeshet og utenforskap? Du er faktisk ikke alene! Jeg opplever at det er mange «sånne som oss», som sliter med både ensomhet og depresjon, og hvor disse følelsene får en topp i for eksempel skolesommerferien – som for mange oppleves som «verstingen». Det er mange uker med annerledes dager hvor våre spesielle barn er hjemme hele tiden, mens venner og familie er på ferie. Det oppleves som om de fleste av de rundt kan gjøre ting enkelt og like til, hoppe på turer og arrangement, mens vi må planlegge «alt». Mange av oss har også ekstremt behov for ren avslapning og orker for eksempel ikke omfattende ferier med mange mennesker og mye aktivitet. Vi trenger søvn og stillhet. Og vet du, det er faktisk helt greit…

ensomhet 1

Visste du at det er folk du kan ringe eller ta kontakt med på sosiale medier, som for eksempel Facebook? At det finnes likepersoner i alle foreningene du kan snakke med, andre mennesker som lever i tilsvarende situasjon. Kanskje finner du noen å snakke med, lage et treff med, og sammen kan dere hjelpe hverandre til en lettere hverdag. Hjelpe hverandre ut av ensomheten og til en bevissthet som hjelper dere å ta tak i situasjonen.

Jeg vil gjerne gi deg noen av mine tanker, og utfordre deg til å snu på situasjonen:

Når har du sist tatt en telefon eller ringt på døra til noen du tenker kanskje kan ha behov for det? Har du tenkt på at mennesker rundt deg som utad ser ut til å klare seg bra, kanskje sliter med ensomhet? Sliter du selv med ensomheten? Hva tenker du selv kan være smarte løsninger for å bryte mønsteret og tre ut av den aleneheten du føler deg omgitt av?

Tilslutt – hva gjør du når du føler deg ensom og alene?
Neste gang du føler på disse tingene kan du prøve en av disse forslagene?

  1. Vis interesse for andre. Still spørsmål og engasjer deg i andre menneskers liv. Vær til stede.
  2. Utfordrer deg selv på å rekke ut og vær til stede med den beste utgaven av deg selv på sosiale arenaer!
  3. Vær ærlig med deg selv og andre. Hvorfor er du ikke fornøyd? Hvis du ikke vet svaret på dette, be om hjelp – f.eks. en veileder eller coach.
  4. Ha virkelige samtaler med virkelige mennesker, om dine følelser, behov, ønsker og drømmer.

 

Jeg håper at akkurat du får en strålende sommer, og at du klarer å lage deg det rommet du trenger for å lade batteriene – at du kan nyte din alenetid. Og så håper jeg at om du sliter med ensomhetsfølelsen, tar kontakt med noen rundt deg som kan hjelpe deg å komme opp og ut igjen. Det finnes andre der ute, som bryr seg, men det er du som må tørre å ta det første skrittet.

Jeg heier på deg.
Alt det beste, Britta. 🙂

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse