Tag Archives: barn

Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Katrine 2008

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

10303871_10154123988610720_3308007870710697219_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.

Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.

Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!

hjerte

Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.

Laget av. katrine

Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

En mors bekymring…

Hvem skulle tro det, at slik livsvisdom skulle komme fra en ung mann på 11 år. Det går rett inn, slår inn over meg som en dyp bølge gjennom sjelen: «Man kan ikke ha det bra HELE tiden! Dessuten blir nesten ingen bekymring noe av!» Det er jo så sant, så sant.

Det er ingen av oss som har det bra, absolutt hele tiden. Noen har det «mer bra» enn andre og noen evner å se det positive i alt og tenker i grunn ikke så mye på om de ikke har det bra heller? Alle vet vi jo at livet går opp og ned, tar seg en sving her og der, og til tider fortegner seg som en heftig berg- og dalebane.

Jeg tar meg selv i å undre meg over hvor mange barn rundt omkring i Norges land som daglig observerer at mamma eller pappa «bekymrer seg» alt for mye. Som tenker at de skulle ønske at foreldrene evnet å slappe av litt mer, tok seg tid til å slappe av og ta livet og alt rundt så alvorlig. Nesten ingen bekymringer blir jo noe av?!

Det handler vel mye om, som Otters også skriver, å gi slipp og leve i NÅET. Ikke fundere over fortiden og ei heller bekymre seg for hva som skal komme i fremtiden. Hvor er vi akkurat nå? Hvor er du? Hvor er barna dine? Hva ønsker de – og hva ønsker du for dem? I en eller annen grad opptar vel dette de aller fleste foreldre, i hvert fall de jeg kjenner, vi vil jo bare det beste for dem.

I den søken etter det beste så ser jeg at de fleste av oss går i den samme fellen, den jeg/vi hvert fall har gått i. Vi jobber så hardt for å skape et godt liv for barna og oss selv, trygghet, økonomisk frihet, deltagelse i alle mulige aktiviteter, godt nettverk rundt – en sunn, sprek og «riktig» livsstil som vil gi ungene de beste fundamentet videre i livet. I den søken etter det beste livet med lykke, vellykkethet og selvrealisering, så tror jeg vi ofte glemmer hva som er viktig. Noen ganger, bare noen ganger, så hadde kanskje det aller beste vært å slappe av.. og slutte å bekymre seg og legge til rette for alle mulige og umulige eventualiteter.

Det er min jobb som mamma å forberede mine barna på livet «på utsiden», livets realiteter. Det er min jobb å lære dem at livet ikke kun handler å søke etter det beste, om jaget etter lykke og vellykkethet. Det er min jobb å lære mine små og takle livets opp- og nedturer, ruste dem til å kjenne glede og å takle dårlige tider. Jeg tror ALLE mennesker har godt av å kjenne at verden ikke alltid er rettferdig – og at det ikke er en bekymret mamma som kan redde dem ut av en hver situasjon.

Jeg har i grunn aldri likt berg- og dalebaner.. Min helt egen teori er at det er fordi brorparten av mitt liv har fortegnet seg om en, og det har til tider vært litt ubehagelig. Jeg har det IKKE bra hele tiden – og det er faktisk greit!

Disse opp- og nedturene i livet har på godt og vondt bidratt til å gjøre meg til den jeg er, og det er de som setter meg i stand til å takle livet og de utfordringene det gir meg. Hadde jeg ikke vært lei meg, nedfor og kjent på livets mørkere sider med ujevne mellomrom, så hadde jeg heller ikke evnet å glede meg over de små ting i hverdagen, store og små triumfer og følelsen av ekte lykke når den fyller sjelen.

Og DET er det viktig for meg å lære mine barn.


 

Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting.

Norman Douglas


 

Otters skrev en liste over alle de bekymringene hun hadde på sine barns vegne, og den ble lang. Det var i grunn ikke en dum ting tenkte jeg, og har gjort det samme.. og min ble faktisk ikke så lang som jeg trodde den ville bli.

Hva med deg? Har du satt deg ned og tenkt over hvor du faktisk bekymrer deg unødvendig? Skriv en liste – og stryk dem som bare er sprøyt! Og de av de som står igjen: Kan du gjøre noe med det, er det realistisk? Lykke til! 🙂

ChristineOtterstad - også kalt Otters

Jeg sitter i stua sammen med sønnen min på 11 år. Han gjør lekser og jeg jobber litt. Plutselig legger han blyanten sin ned og spør hva jeg skriver om i dag.

«I dag bare driver jeg med litt research til boka mi» svarer jeg

«Jeg har et tips til hva du kan skrive om» sier han videre. «Noe jeg har tenkt litt på»

Jeg lukker PC-en og tenker at dette kan bli interessant 😉

Guttungen trekker pusten og tar sats: «Jeg syntes du bør skrive om mammaer og alle bekymringene de har. Som deg, for eksempel, du bekymrer deg sykt mye for barna dine hele tiden. For at vi skal ha det bra og sånn…..Men problemet er, at når du bekymrer deg så sykt mye, så blir det liksom så alvorlig å ikke ha det bra! Det er nesten som at vi må ha det bra HELE tiden, visst ikke så blir du…

Vis opprinnelig innlegg 421 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg invitere dem, vi se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

Husmor-lørdag.. ;)

Jeg gir meg ikke! Ny dag, nye muligheter – og for hver ting jeg gjør i husmorretningen, så føler jeg meg litt nærmere! 😉

I dag hadde jeg, som vanlig, satt meg fore å få utrettet både det ene og det andre. Det er viktig å ta vare på energien når den først er der – og bruke den til noe fornuftig! Noen ganger kommer energien som kastet over meg, mens andre dager kan det være helt og absolutt fraværende. Jeg øver meg virkelig serøist på å utnytte energien når den er der, og ikke prøve å fremtvinge den når den ikke er til stede. Jeg tror det er det som heter å lytte til kroppen sin og gi den fred når den trenger det.

Det ble husrydding (piske i gang familien, som en god mor!), junior og jeg vasket blåbær og lagde blåbærsyltetøy og etterpå fikk jeg forvellet en ny ladning med bønner og lagt i fryseren også. Vi lagde vafler til lunsj og hadde en koselig rolig stund sammen alle fire ute i paviljongen. Etterpå fikk jeg lurt med meg minstemann til en liten kjøretur «rundt i byen» mens de to andre stelte litt mer hjemme. Vi handlet ny hagesaks og blomsterpinner og fikk endelig kjøpt hagemøbler til spiseplassen vår ute. Junior og jeg lesset opp bilen med bord og stoler på Maxbo og kjørte veldig pent hjem igjen.. Skulle i grunn hatt bilde av det! 🙂

Ettermiddagen brakte med seg skruing av møbler, stell i hagen (måtte jo teste ut saksa..) og fikk til og med lurt inn en times lesing på solsenga i den siste solsteika før solen forsvant over Solbergåsen. Og så grillet vi igjen i dag – og jeg tror nesten ikke jeg kunne fått en bedre dag. Sånn rent bortsett fra, som nevnt før, hvis alle hadde gjort som jeg sa at de skulle hele tiden. Men det er vel fortsatt utopi og tro på det – og julenissen?! 😉

Gutta mine! 🙂

Vakringen min og en varm mamma.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

God fredag!

Ja, hva er en god fredag?!

Min gode fredag var å sove lenge, stelle meg selv, surre litt rundt og så reise til by’n, og til Jonas B (igjen!) for å spise lunsj med ei gammel klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen. To år siden sist vi skravlet sammen – men tonen var der like herlig med en gang! Så mye å snakke om, så mange felles ideer, tanker, interesser og opplevelser. En lunsj jeg tenkte meg kanskje ble toppen to timer nærmet seg neste fire før vi kom oss avgårde!

Dette var en av de virkelige gode samtalene, positiv, avslappende og inspirerende. Vi snakket mye om veien videre, hva vi ønsker å gjøre videre med livet vårt, hva vi vil jobbe med, alle de spennende mulighetene og hvordan vi kan og skal få til og klare å drive med det vi har lyst til. Hvordan jeg, eller vi, skal være tro mot oss selv og det vi står for på veien videre, også i arbeidslivet. Det er så mye å ta tak i, så mye man kan gjøre – og jeg ser at det blir en utfordring å redusere sånn at ikke alt tar helt av.. Skal jeg skrive en bok, eller to, drive med veiledning, foredrag, prosjekt, struktur, samarbeide med andre om kosthold og trening – jobbe med hele mennesket eller stykkevis og delt?! Man må gripe mulighetene – før noen andre gjør det!!

If you don’t build your dream, someone else will hire you to build theirs! – Tony Gaskins

Sent, men godt vente jeg nesen hjem over igjen, dro innom butikken og handlet med masse friske grønnsaker og alt annet jeg syns jeg trengte til et skikkelig godt grillmåltid. Litt lett rydding, og så lagde jeg og gubbelure marinade til svin indrefilet, salat, råstekte poteter og stekte grønnsaker! ..og en liten fruktsalat med råkrem til dessert.. *nam*

I sekstida kom «endelig» de søte små hjem etter fire dager hos mormor og morfar, medfølgende besteforldrene. Den eldste lillebroren og han vakre viv dukket også opp – og vi hadde en deilig og koselig kveld ute i paviljongen… Den roen, nærheten og tryggheten med familien rundt meg, den gode samtalen, mye humor og STOR porsjon latter. Det er rett og slett uvurdelig! Kvelden ble avsluttet i sofakroken med Madagskar 2, alle krøllet sammen! Good Times!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hva er en god fredag for deg?
Hvordan lader du/dere opp til helgen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Jobb, Kjære dagbok.., Veiledning og rådgivning

Stillhet..

..er det mest betegnende for i dag.
Barna er borte på tredje dag. Det var ikke jobb i dag og ikke spesielle ting som måte gjøres.. og det er en utrolig stillhet over alt.

Stille vær, stille gate, stille hus.
Ingen musikk, maskiner, barnestemmer eller barneføtter som løper. Ingen som slenger med dørene, ingen som skrur på TV-en eller roter.
Bare stillhet..

Ro og stillhet for meg.. stille vann og rolig natur.. ❤

Oppå alle tankene i går blir det et vakuum og en smule antiklimaks. Stillheten gjør at jeg hører mine egne tanker enda bedre, og flere trenger seg på. Alle tankene gjør meg urolig og det gjør at jeg ikke får slappe av eller nyte stillheten.

Kjenner at jeg er sliten etter to dager på jobb, det er uvant å dra ut av huset hver dag, uvant å forholde seg til mange av andre mennesker – uvant å trekke seg ut av min lille boble her hjemme. Føler meg litt oppbrukt og oppvridd i dag, og jeg har vel en anelse om at min oppvridde tilstand ikke gjør uroen mindre.

Og siden jeg er så godt i gang med å bryte mønster og endre vaner, så tok jeg avgjørelsen om å gjøre ingenting i dag! Sov lenge, spiste brunsj med ei ny og hyggelig venninne, tuslet sakte hjem igjen, leste litt og sovna på sofaen, spiste litt frukt og gjorde et hederlig forsøk på å jobbe litt på ADHD bloggen, lese litt mer og sovna igjen.. Snakk om utslitt! Har faktisk ikke kommet meg opp av sofaen igjen – og har bestemt meg for å forsette rett i seng.. Lurer på om jetlagen er på vei vekk. *gjesp*

Okay, avsporing! Jeg tror jeg trengte den stillheten i dag, urolig eller ikke. Jeg tror nesten det var godt for kropp og sjel å flate helt ut og slappe av. Jeg tror i dag var en god øvelse i å ikke være så flink og slippe kontrollen litt!

..og ja, jeg savner ungene – faktisk – og det skal bli litt godt at de kommer hjem og bryter stillheten litt.. Inn i mellom i hvert fall. 😉

 

Hva syns dere? Er det ok å legge seg ned og ta en «slapp» dag en gang i blant?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Noe av det vakreste som finns..

..tror jeg nesten er to små nye og våkne babyøyne..

Jeg kan nesten fortape meg i å stirre inn i det åpne, spørrende blikket som rommer all verdens mysterier samtidig som de er ugrunnelige som et dypt tjern. Helt ny, klar til å lære alle verdens hemmelighet, med en harddisk fri for forutinntatte meninger og inntrykk. ❤

I dag har trulte og jeg vært på barselbesøk hos ei ungdomsvenninne og jeg fikk gleden av å holde denne lille vakre karen på seks uker. Snuse inn den perfekte, rene babylukten, kjenne på den myke huden og stryke over det bløte lette håret. Høre den lette pludringen og nyte små søte skjeve smil. Små hender som strekker seg mot himmelen for deretter plutselig å gripe hardt rundt handa di som om den klamrer seg fast for livet. Store, mørke øyne som stirrer dypt inn i dine og ber om ingenting annet en varme, kroppskontakt og et smil. ❤

Det ikke fritt for at «eggstokkene hopper» når slike ting forekommer.. og det er heller ikke fritt for at jeg kjenner det velkjente suget i magen over at vi ikke skal ha flere barn. Det har ingenting å gjøre med «kunne» har fått fler, jeg er jo «ung enda» eller det er «bra nok» med to.

Det handler ene og alene om at jeg alltid har vært glad i barn og alltid har hatt lyst på (mange) barn.
Det handler om at vi ikke burde få fler (helsemessig) og ei heller kan det.
Det handler om at det ikke er «frivillig» valg som jeg selv har tatt, men et valg som i en eller annen form er tatt for meg.
Jeg har, og hadde, ikke kontroll over det. Jeg fikk ikke bestemme selv hvor mange barn, når eller når jeg skulle slutte.
Det er sår, et savn, som – tydeligvis – ikke lar seg hele så lett.

Men i dette tilfellet så tror jeg faktisk tiden leger alle sår. Jeg blir ikke lei meg hver gang jeg ser babyer og store mager lenger, og nyter virkelig å ha de to halvstore ungene jeg har. Det er vel noe med at det er alt til sin tid, også i det henseende. Og i mellomtiden kan jeg jo nyte familie og venners små perfekte skapninger, og være utrolig takknemlig for at jeg har fått de to fine barna jeg har!

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..