Tag Archives: bra nok

15. september 2016 · 12:03

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , ,

14. juli 2016 · 09:00

Å takle ensomhet..

Vi ser og hører om det stadigvekk, denne ensomheten som av og til omtales som en av de «vanligste folkesykdommene» i det moderne samfunn. Rett som det er kan vi lese i media om mennesker som sliter med det å føle seg ensom, som lever sine liv alene og aldri egentlig føler at de er en del av fellesskapet..

ensomhet 2

Ensomhet er et vanskelig og tungt emne, både å snakke om og forholde seg til i hverdagen. Vi er jo, de fleste av oss i hvert fall, tilstede på så mange sosiale arenaer hver dag – og det å være ensom har liksom ikke noen plass der. Så da er man kanskje ikke det da? I hvert fall ikke når en har ektefelle, barn, familie og venner rundt seg. Det er jo bare enslige mennesker uten familie og nettverk som er ensomme, ikke sant? Eller er det ikke det? Kan alle være ensomme?

Kan jeg, som er i et fast forhold og har barn, være ensom? Kan jeg, som har både familie, venner og kolleger rundt meg kjenne på det å føle seg alene? Jeg som har en masse oppgaver og prosjekter å henge fingrene i, utfordrende arbeid og samarbeidspartnere – et på mange måter svært meningsfylt liv?

Ja, det tror jeg. For jeg har kjent på ensomheten, jeg har kjent på det å føle seg alene og jeg har hatt følelsen av det å være utenfor samfunnet og livet, bølgende gjennom kroppen..

Britta Antigua

Et hektisk liv som inneholder hardt og givende arbeid, trening, videreutdanning, kjøring av barn, kakebaking og arrangementer. En hverdag som inneholder kronisk sykdom, tilrettelegging og smertehåndtering. En hverdag som inneholder få nære venner etter krevende år med barn med ekstra behov. Et liv hvor både jeg og ektefellen inn i mellom er så slitne at vi ikke orker å oppsøke verken venner eller opplevelser, ikke orker å dyrke hobbyene våre – eller å ta initiativ til noe som helst. Jeg vil, men jeg orker ikke.. klarer ikke…

Ensomheten er der. Den ligger der tykt hver dag, som en stor taus elefant i rommet.. Du føler deg alene i forholdet, alene i familien, alene i mengden av mennesker du omgir deg med hver dag – og på de tunge dagene er det verken logiske eller rasjonelle tanker som raser rundt i kropp og sjel. Det er bare de tunge følelsene – ensomheten – og sorgen og smerten over aleneheten som tynger.

En tur på sosiale medier i sommerferien gjør ofte ikke underverker for følelsen av å være alene heller. Der virker det som om alle koser seg på spennende turer, i det ene selskapet etter det andre, reiser på kule ferie med gode venner og familie, og deler gode, hyggelige opplevelser med andre. Aldri alene og ensom, alltid sammen med noen andre..
..mens du sitter hjemme og egentlig er så sliten at du ikke orker noen ting. Med smerter i kroppen og tungt hjerte, drømmer du deg bort i scenarioer om storslåtte ferier med snille, lydhøre barn som faller inn under normalen, med en opplagt og kjærlig ektefelle, gode venner eller omsorgsfull familie… hyggelig opplevelser uten begrensninger og spesielle hensyn som må tas. Lage nye tradisjoner, skape gode minner, opplevelser, turer og et liv med andre. Et liv som ikke styres av og inneholder ensomhet; alenehet og annerledeshet.

Kronisk sykdom, barn med spesielle behov og behov for tilrettelegging, depresjoner og alt annet som følger med, viser seg å være en av de største årsakene til at tilsynelatende ressurssterke og oppegående mennesker blant oss faktisk sliter med ensomheten. Og i disse ferietider – og høytider som jul, påske og andre skoleferier – så blir ofte opplevelsen av ensomhet og utenforhet, forsterket.

Og du, er du en av dem som kjenner på ensomheten? På annerledeshet og utenforskap? Du er faktisk ikke alene! Jeg opplever at det er mange «sånne som oss», som sliter med både ensomhet og depresjon, og hvor disse følelsene får en topp i for eksempel skolesommerferien – som for mange oppleves som «verstingen». Det er mange uker med annerledes dager hvor våre spesielle barn er hjemme hele tiden, mens venner og familie er på ferie. Det oppleves som om de fleste av de rundt kan gjøre ting enkelt og like til, hoppe på turer og arrangement, mens vi må planlegge «alt». Mange av oss har også ekstremt behov for ren avslapning og orker for eksempel ikke omfattende ferier med mange mennesker og mye aktivitet. Vi trenger søvn og stillhet. Og vet du, det er faktisk helt greit…

ensomhet 1

Visste du at det er folk du kan ringe eller ta kontakt med på sosiale medier, som for eksempel Facebook? At det finnes likepersoner i alle foreningene du kan snakke med, andre mennesker som lever i tilsvarende situasjon. Kanskje finner du noen å snakke med, lage et treff med, og sammen kan dere hjelpe hverandre til en lettere hverdag. Hjelpe hverandre ut av ensomheten og til en bevissthet som hjelper dere å ta tak i situasjonen.

Jeg vil gjerne gi deg noen av mine tanker, og utfordre deg til å snu på situasjonen:

Når har du sist tatt en telefon eller ringt på døra til noen du tenker kanskje kan ha behov for det? Har du tenkt på at mennesker rundt deg som utad ser ut til å klare seg bra, kanskje sliter med ensomhet? Sliter du selv med ensomheten? Hva tenker du selv kan være smarte løsninger for å bryte mønsteret og tre ut av den aleneheten du føler deg omgitt av?

Tilslutt – hva gjør du når du føler deg ensom og alene?
Neste gang du føler på disse tingene kan du prøve en av disse forslagene?

  1. Vis interesse for andre. Still spørsmål og engasjer deg i andre menneskers liv. Vær til stede.
  2. Utfordrer deg selv på å rekke ut og vær til stede med den beste utgaven av deg selv på sosiale arenaer!
  3. Vær ærlig med deg selv og andre. Hvorfor er du ikke fornøyd? Hvis du ikke vet svaret på dette, be om hjelp – f.eks. en veileder eller coach.
  4. Ha virkelige samtaler med virkelige mennesker, om dine følelser, behov, ønsker og drømmer.

 

Jeg håper at akkurat du får en strålende sommer, og at du klarer å lage deg det rommet du trenger for å lade batteriene – at du kan nyte din alenetid. Og så håper jeg at om du sliter med ensomhetsfølelsen, tar kontakt med noen rundt deg som kan hjelpe deg å komme opp og ut igjen. Det finnes andre der ute, som bryr seg, men det er du som må tørre å ta det første skrittet.

Jeg heier på deg.
Alt det beste, Britta. 🙂

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , ,

7. januar 2016 · 10:15

Mitt lille hjerte..

Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..

Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.

Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.

Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.

stock-vector-background-with-hearts-243639805

 

Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!

Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?

Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?

Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”

sommerfugl-copyrightDet lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.

Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.

Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.

Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…

glossy-heart-vector-icon-free-28821

Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , ,

29. juni 2015 · 11:00

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , , ,

26. mars 2015 · 16:23

Let it go!

Merkelig hvordan en sangtekst kan sette seg på hjernen?!
Lurer på hvor mange sangtekster jeg faktisk har inne i hodet mitt.. Hvor mange sanger jeg kan synge med på når jeg hører dem, hvor mye jeg kan hente fram fra langt bak i hodet ved anledning?!

Jeg er veldig glad i musikk, har veldig ofte musikk på ørene eller strømmene ut i rommet. Musikk kan styre en stemning eller anledning, den har stor betydning for hvordan vi opplever handlingen i en film og den kan beskrive tanker, følelser og opplevelser. Den gir meg muligheten til å danse (som jeg ❤ ), den gir meg rytmen å løpe til, ro til å meditere og drømme, styrke og løft når jeg trenger det… og noen ganger gir den meg et lite dytt til å enten få ut følelser, gråte, le eller hoppe ut i ting. Musikk, rytme og tekster med en liten tanke bak skal virkelig ikke undervurderes.

Hvorfor «Let it Go?»

I høst begynte jeg å lytte til Spotify når jeg løp eller gikk tur. Lastet ned en spill liste til telefonen som jeg kunne lytte på i «offline-modus».. og på den spill listen hadde pussig nok «Let it Go» fra Disney-filmen Frozen synget av Idina Menzel sneket seg inn. Og der jeg i høstsola småløp gjennom skogen, hoppet og danset over stein og tuer, passet teksten bare så veldig bra.

IMG_1191

Ikke det at jeg gikk alene i snøen, men følelsen av å klatre et fjell – alene – isolert og alene med tankene mine, med vinden som røsket i håret, og solen som plutselig kom gjennom skyene.. skinnende på meg.
Da kunne jeg ikke holde det inne i meg lenger, jeg måtte hoppe! Fra en stein og ut i solen, ut i livet!
Jeg vil la ting fare, «la ting gå», hoppe ut i friheten og gå videre i livet uten å være bekymret for fortiden, uten alltid å være snill og flink pike, uten å holde følelsene inne i meg.
Jeg vil la folk se meg, jeg vil ikke holde igjen eller late som om. Jeg er ikke perfekt – jeg er MEG, bare meg!
Og kulda har egentlig aldri brydd meg heller…!

IMG_20141122_103835

 

 

Let it go!
(av Robert Lopez og Kristin Anderson-Lopez)

The snow glows white on the mountain tonight

Not a footprint to be seen.
A kingdom of isolation,
and it looks like I’m the Queen
The wind is howling like this swirling storm inside
Couldn’t keep it in;
Heaven knows I’ve tried

Don’t let them in,
don’t let them see
Be the good girl you always have to be
Conceal, don’t feel,
don’t let them know
Well now they know

Let it go, let it go
Can’t hold it back anymore

Let it go, let it go
Turn away and slam the door
I don’t care
what they’re going to say
Let the storm rage on.
The cold never bothered me anyway

It’s funny how some distance
Makes everything seem small
And the fears that once controlled me
Can’t get to me at all

It’s time to see what I can do
To test the limits and break through
No right, no wrong, no rules for me,
I’m free!

Let it go, let it go
I am one with the wind and sky
Let it go, let it go
You’ll never see me cry
Here I stand
And here I’ll stay
Let the storm rage on

My power flurries through the air into the ground
My soul is spiraling in frozen fractals all around
And one thought crystallizes like an icy blast
I’m never going back, the past is in the past

Let it go, let it go
And I’ll rise like the break of dawn
Let it go, let it go
That perfect girl is gone
Here I stand
In the light of day
Let the storm rage on

The cold never bothered me anyway!

Har du noen sangtekster som rører deg? Gir deg en boost, rører hjertet, sjelen eller sinnet – eller alle tre samtidig?
Sanger som gir deg det lille ekstra?! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , ,

11. mars 2015 · 12:22

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , ,

3. januar 2015 · 09:34

Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , ,

1. januar 2015 · 10:26

Årsberetning anno 2014

Kjære Dagbok!

Som seg hør og bør skal man innrapportere sine gjøren og laden til «offentligheten» ved utgangen av året. Jeg sendte ut julebrev til familie og venner i desember, med alle de hyggelige tingene vi foretok oss i året som svant. Jeg har  begynt å samle sammen alt Skatteetaten til min økonomisk selvangivelse for 2014, så jeg er godt i rute. Det jeg derimot ikke har gjort, er å «innrapportere» mine seire og tabber, målene jeg nådde og de som ikke rakk opp.. En personlig årsberetning som i en eller annen form forteller hvordan jeg har levd opp til mine og omverdens forventninger, hva som gikk og hva som kunne vært bedre, og gjennom det forhåpentligvis hente lærdom på godt og vondt, for så å gå videre.. En dønn ærlig, rett fra levra og overhodet ikke perfekt korthistorie om livet mitt anno 2014!

Ute - der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

Ute – der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

 Årets hendelser i vilkårlig rekkefølge

Jeg meldte meg opp til eksamen i Rådgivning og Veiledning i januar (eksamen i mai), fordi jeg syns det var på tide å jobbe med det jeg brenner for. Jeg fullførte med en av de beste innsendingsoppgavene veileder noengang hadde lest og avla eksamen! Det ble fire interessante måneder med veiledning av andre, både over telefon og ansikt til ansikt, og dette legger jeg i seierboksen.

Jeg tok mine første spede tak med firmaet mitt og hadde mitt første rådgivnings- og mitt første veiledningsoppdrag. Akkurat det er kult, allikevel ligger firmaet litt i tabbeboksen også. Jeg klarte fortsatt ikke å somle meg til å få laget en nettside, skrevet en handlingsplan og ikke gjort en seriøs innsats for å markedsføre meg selv. Det demrer at salg og markedsføring ikke er min sterkeste side.. 😉 ..men jeg har i hvert fall begynt å skrive i bloggen igjen!

Den største seieren tror jeg faktisk utelukkende må være å ha kommet akkurat dit hvor jeg er i livet nå; hvordan jeg har det med meg selv, de rundt meg, helsen min og tingenes tilstand ellers. I sommer ble jeg 40 år gammel, og det tror jeg faktisk er en av de desidert beste bursdagene (og feiringene) jeg har hatt. Jeg føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet (med noen ytterst få unntak), jeg har funnet min ro og min hylle. Det er en fantastisk følelse som jeg unner alle å kjenne på.

Min 40-års gave til meg selv!

Min 40-års gave til meg selv!

Helsemessig hadde jeg satt meg noen mål: Jeg skulle klare å løpe 5 km på 30 min, jeg ville begynne å danse igjen (HipHop) og jeg skulle ha meg en landeveissykkel! Løpemålet nådde jeg i våres, sykkelen ble innkjøpt i sommer som bursdagsgave til meg selv – og HipHop har jeg danset hver tirsdag siden januar! Etter så mange år med smerter og en kropp som ikke vil samarbeide, så er det utrolig fantastisk å få lov å bruke den igjen, å kunne trene fast og aktivt, delta på det jeg vil med barna, logge inn 15 km både på sykkel og ski og 12 km til beins på fjellet. Det er en stor seier for meg, og en jeg lever godt med og på. 😀 ..de små tingene, som at landeveissykkelen ikke har blitt brukt ute enda eller at jeg ikke alltid klarer det jeg vil, det legger jeg i skuffen for forbedringsmuligheter – ikke tabber!

Det målet, eller «tabben», som veier tyngst at jeg ikke har fått til, er fast jobb. Jeg frustrerer meg litt over at jeg ikke har turt å hoppe og satse alle kluter på å enten jobbe hele tiden ut fra eget firma eller å få til en fast stilling innen det jeg virkelig brenner for å jobbe med. På noen områder kan det altså virkelig være vanskelig å legge fra seg gamle «ideer og redsler», å bare ta mot til seg og hoppe! Jeg har prøvd meg i en 60 % stilling i år, og det er altså ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er skrudd sammen for å jobbe stillesittende på et kontor med tall hele dagen.. Jeg må og vil ut og jobbe med mennesker! Jeg vil rådgi, veilede, hjelpe, dele og lære opp, jeg vil holde kurs og foredrag – jeg vil være og gjøre en forskjell! Uansett har jeg klart å trekke meg et skritt videre. Jeg har stått i en stilling som ikke helt passet meg, tatt vanskelige samtaler, fortalt om mine diagnoser og utfordringer, og vært og gitt av meg selv – selv om jeg ikke var helt på riktige hylle.. og nå vet jeg jo hva jeg vil.

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

En fornøyd 40-åring! <3

En fornøyd 40-åring! ❤

Jeg har jobbet hardt med å akseptere at jeg er der jeg er, har det jeg har og er den jeg er!
Jeg har vært mer hjemme hos familien min. Ikke nok, men allikevel mer.
Jeg har gratulert mange med dagen og hendelser, jeg har ikke klart å huske alle eller sende blomster når jeg «burde».
Jeg hadde en absolutt fantastisk feiring av dagen min og fikk så mange flotte gaver som jeg aldri har fått før.
Jeg har vært så heldig å få ta del i flere flotte feiringer av andre fine mennesker, jeg har flotte mennesker rundt meg i hverdagen som jeg ikke fikk besøkt eller snakket nok med.
Jeg har en fantastisk familie rundt meg som jeg elsker overalt på jord – ville aldri vært foruten «pompel & pilt og pappaen»! ❤

Lærdom og veien videre?

Det er pussig hvordan det faktisk ikke er mulig, i hvert fall ikke for meg, å få til alt – å få og gi i pose og sekk. Det viser seg at jeg heller ikke er perfekt (Hæh?!) og at jeg ikke får til alt og ingenting på de 24 timene jeg som alle andre har fått tildelt per døgn. Det kjennes faktisk veldig bra og komme seg videre på den veien med å akseptere at «litt mindre» er mer enn bra nok for meg – fordi jeg vil ha det sånn! Ikke fordi andre mener og syns, men fordi jeg selv har tatt valget.

  • Jeg fungerer nok best når jeg har litt for mye å gjøre, det var det der med å jobbe best under press…
    Et av mine mål for 2015 er å jobbe mer jevnt og ikke prokastinere hele tiden – da kanskje denne nettsiden blir ferdig sammen med et par foredrag og utkast til den boken jeg går og rugger på..
  • Jeg vil fortsette å gjøre de tingene som er bra for meg, uansett hva andre syns og mener.
    Det betyr trening flere ganger i uken, uansett vær, utfordringer og smerter. Det betyr sunn mat, nok søvn, å engasjere meg i ting jeg brenner for selv om jeg ikke har tid og reise ut i verden selv om jeg ikke råd.
  • Det skal alltid være tid til en kaffekopp, en e-post, en hyggelig hilsen, lese en bok, se en film med ungene eller å ta en telefon.
    Jeg tror på at det er de små ting i hverdagen og alle de hyggelige opplevelsene jeg kommer til å huske når jeg blir gammel, ikke det strøkne hus, den fine jobben og alle «premiene»…
  • Jeg vil gjøre mer av det jeg er redd for, utfordre meg selv og tørre å klatre opp det neste skrittet på stigen.
    I det ligger det å være litt «døv», overfor både meg selv og andre, bare gjøre ting noen ganger uten å tenke på konsekvenser, planer, strategi og smarte valg og mål!
Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Målsetning for 2015!

Jeg skal tro på meg selv og det jeg står for. Gå helhjertet inn for det jeg vil, dedikere meg til mitt arbeid, min familie og meg selv, og tørre å ta sjansene! Dette er mitt liv. 2014 var et godt og spennede kapittel videre på reisen – og 2015 skal virkelig bli mitt år. Fordi jeg velger det selv!

«Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn.»
Skuespiller Mae Wast

På tross av alle utfordringene og livets naturlige opp- og nedturer, så føler jeg at livet er godt og at jeg har mye å glede meg over – det tror jeg er viktig å faktisk kunne si det høyt med jevne mellomrom. Tørre å være lykkelig. Vi er heldige, og  jeg er takknemlig for det vi har og for de mulighetene jeg får. Om enn litt bakpå, så kom julen til huset i Hestenga i år også, og vi kan glede oss over at en stille og rolig jule- og nyttårsfeiring med de nærmeste er over.. helt uten planer..
Velkommen 2015 – og godt nytt år! 🙂
På tro og ære, og ytterst samvittighetsfullt,
Britta Gulbrandsen – steg for steg mot «toppen». 
På "toppen" av slalombakken på Vikersund - med utsikt rett til himmelen..

På «toppen» av slalombakken på Vikersund – med utsikt rett til himmelen..

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , ,

12. oktober 2014 · 21:40

Når det er stille i hodet..

..så kan jeg sove i ro og fred.
…kan jeg sitte og stirre ut i ingenting og føle ro.
….kan jeg tenke ferdig en tanke av gangen.
…..er jeg nok i koma.

Jeg kan faktisk ikke huske sist det var helt stille i hodet mitt. De siste månedene har det i grunn kjørt i ett der inne, og det bærer både søvnkvalitet, effektivitet og kroppen preg av. I noen perioder er det helt klart at jeg har «mer» ADHD enn i andre, og det er muligens også de periodene hvor livet generelt blir litt vanskelig å takle – og hvor jeg tidligere har endt opp deprimert og sykemeldt. Følelseslivet og tankene lever i en berg-og-dale bane, med sykluser som en middels stor økonomi.. noen går i syvårssykluser, jeg går i toårs. Det er ikke til å stikke under en stol at det går trått for tiden, jeg kjenner det og jeg prøver så godt jeg kan å se det og ta hensyn. Ta hensyn til meg selv.

Denne gangen ser jeg ikke en depresjon i anmarsj, jeg ser ikke en dyp dal og full stopp. I stedet prøver jeg å tillate meg selv å være sliten, «late» meg på sofaen, ikke ordne opp i og fikse alt, ikke være så inn i hampen flink – faktisk.
Det er lov å være lei og sliten.
Det er lov å få litt nok av ting noen ganger..
Det er lov å være lei seg og oppgitt..
..og det faktisk også lov å ikke stille opp på alt.
Det er lov å gjøre feil, ikke levere alt man skal til tiden – og ikke være perfekt!

Helt ærlig: Jeg har ikke trent siden torsdag, kurvene er fulle av klesvask, roterommet fult av klær som skal legges sammen og på plass, kjøkkenet har fulle benker, jeg glemte å gå ut med søpla, jeg har ikke skrevet blogginnlegg på et par uker, alle regningene er ikke betalt og jeg har ikke fått forberedt alle møtene til uka. So what?! Jeg har fått tid til å være sammen med mann og barn, sludret med foreldre og broren min, sladret litt med en venninne, lest morsomme artikler, ryddet i gammelt rot, sett en god film – og stirret ut i ingenting mens jeg lot tankene fly og verden passe seg selv?

Jeg trenger mindre faktorer å forholde meg til, jeg trenger en smule ro og fred, jeg trenger mindre stimulering fra alle kanaler – jeg trenger litt stillhet i hodet. Gjør vi ikke alle?

Livet er ikke en rett linje med ensartet form og hendelser. Det er en reise i snirklete, kronglete og ukjent farvann, med uante og fragmenterte utfordringer.

Akkurat nå er det litt som sirup, og plutselig er jeg tilbake.. i en akebakke en solskinnsdag med skyfrihimmel – i full fart! 😀

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis du aldri er stille?

Stillhet er undervurdert. Hvordan skal du høre alt som skjer rundt deg, hvis det aldri er stille?

4 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , ,

20. september 2014 · 21:26

Min egen verste fiende?

En dag tar den neste.. og den neste..

Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.

Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.

Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?

Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.

Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!

Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? IMG_5822 (1268 x 840)
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.

If you can’t beat ’em,
join ’em!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta

Tagged as , , , , , ,