Tag Archives: bra nok

En mors bekymring…

Hvem skulle tro det, at slik livsvisdom skulle komme fra en ung mann på 11 år. Det går rett inn, slår inn over meg som en dyp bølge gjennom sjelen: «Man kan ikke ha det bra HELE tiden! Dessuten blir nesten ingen bekymring noe av!» Det er jo så sant, så sant.

Det er ingen av oss som har det bra, absolutt hele tiden. Noen har det «mer bra» enn andre og noen evner å se det positive i alt og tenker i grunn ikke så mye på om de ikke har det bra heller? Alle vet vi jo at livet går opp og ned, tar seg en sving her og der, og til tider fortegner seg som en heftig berg- og dalebane.

Jeg tar meg selv i å undre meg over hvor mange barn rundt omkring i Norges land som daglig observerer at mamma eller pappa «bekymrer seg» alt for mye. Som tenker at de skulle ønske at foreldrene evnet å slappe av litt mer, tok seg tid til å slappe av og ta livet og alt rundt så alvorlig. Nesten ingen bekymringer blir jo noe av?!

Det handler vel mye om, som Otters også skriver, å gi slipp og leve i NÅET. Ikke fundere over fortiden og ei heller bekymre seg for hva som skal komme i fremtiden. Hvor er vi akkurat nå? Hvor er du? Hvor er barna dine? Hva ønsker de – og hva ønsker du for dem? I en eller annen grad opptar vel dette de aller fleste foreldre, i hvert fall de jeg kjenner, vi vil jo bare det beste for dem.

I den søken etter det beste så ser jeg at de fleste av oss går i den samme fellen, den jeg/vi hvert fall har gått i. Vi jobber så hardt for å skape et godt liv for barna og oss selv, trygghet, økonomisk frihet, deltagelse i alle mulige aktiviteter, godt nettverk rundt – en sunn, sprek og «riktig» livsstil som vil gi ungene de beste fundamentet videre i livet. I den søken etter det beste livet med lykke, vellykkethet og selvrealisering, så tror jeg vi ofte glemmer hva som er viktig. Noen ganger, bare noen ganger, så hadde kanskje det aller beste vært å slappe av.. og slutte å bekymre seg og legge til rette for alle mulige og umulige eventualiteter.

Det er min jobb som mamma å forberede mine barna på livet «på utsiden», livets realiteter. Det er min jobb å lære dem at livet ikke kun handler å søke etter det beste, om jaget etter lykke og vellykkethet. Det er min jobb å lære mine små og takle livets opp- og nedturer, ruste dem til å kjenne glede og å takle dårlige tider. Jeg tror ALLE mennesker har godt av å kjenne at verden ikke alltid er rettferdig – og at det ikke er en bekymret mamma som kan redde dem ut av en hver situasjon.

Jeg har i grunn aldri likt berg- og dalebaner.. Min helt egen teori er at det er fordi brorparten av mitt liv har fortegnet seg om en, og det har til tider vært litt ubehagelig. Jeg har det IKKE bra hele tiden – og det er faktisk greit!

Disse opp- og nedturene i livet har på godt og vondt bidratt til å gjøre meg til den jeg er, og det er de som setter meg i stand til å takle livet og de utfordringene det gir meg. Hadde jeg ikke vært lei meg, nedfor og kjent på livets mørkere sider med ujevne mellomrom, så hadde jeg heller ikke evnet å glede meg over de små ting i hverdagen, store og små triumfer og følelsen av ekte lykke når den fyller sjelen.

Og DET er det viktig for meg å lære mine barn.


 

Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting.

Norman Douglas


 

Otters skrev en liste over alle de bekymringene hun hadde på sine barns vegne, og den ble lang. Det var i grunn ikke en dum ting tenkte jeg, og har gjort det samme.. og min ble faktisk ikke så lang som jeg trodde den ville bli.

Hva med deg? Har du satt deg ned og tenkt over hvor du faktisk bekymrer deg unødvendig? Skriv en liste – og stryk dem som bare er sprøyt! Og de av de som står igjen: Kan du gjøre noe med det, er det realistisk? Lykke til! 🙂

ChristineOtterstad - også kalt Otters

Jeg sitter i stua sammen med sønnen min på 11 år. Han gjør lekser og jeg jobber litt. Plutselig legger han blyanten sin ned og spør hva jeg skriver om i dag.

«I dag bare driver jeg med litt research til boka mi» svarer jeg

«Jeg har et tips til hva du kan skrive om» sier han videre. «Noe jeg har tenkt litt på»

Jeg lukker PC-en og tenker at dette kan bli interessant 😉

Guttungen trekker pusten og tar sats: «Jeg syntes du bør skrive om mammaer og alle bekymringene de har. Som deg, for eksempel, du bekymrer deg sykt mye for barna dine hele tiden. For at vi skal ha det bra og sånn…..Men problemet er, at når du bekymrer deg så sykt mye, så blir det liksom så alvorlig å ikke ha det bra! Det er nesten som at vi må ha det bra HELE tiden, visst ikke så blir du…

Vis opprinnelig innlegg 421 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Bak smilet..

Det viser seg stadig oftere at de skinnende øyne og det varme smilet til kvinnen som står på og stiller opp for alle, den altoppofrende mor, hjelpsomme datter/søster, inkluderende venninne, JA-mennesket med alle energien – skjuler så mye mer enn offentligheten ser.

Det vinnende og innbydende smilet,
skjuler mørke tanker.
De varme og vennlige øynene,
viser ikke tårene i natten.
De åpne armene og myke kroppen,
deler ikke det knuste hjertet.

Det kommer liksom alltid bak på andre, at mennesker som ofte smiler bredt og mye, samtidig kan inneholde masse tristhet, ensomhet og kaos. Lite vet vi hva som kan bo bak et par varme, vennlige og smilende øyne.

Selv opplever jeg det vanskelig å vise andre hvor trist og lei meg jeg kan være noen ganger.. og jeg holder det som regel også skjult. Jeg vet at jeg  fremstår som ei glad og livskraftig jente, selv om alt inne i meg til tider er fullstendig kaos. Jeg har så lang trening i å være utadvendt, energisk, si Ja til alt, si at jeg får til alt og kan alt. Jeg har lang trening i å holde masken, lang trening i å skjule tårene, smerten og ensomheten.

Det er så uendelig og utrolig vanskelig å vise fram, å slippe ned garden, å vise hvor tungt det er på «innsiden».

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg invitere dem, vi se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

Stillhet..

..er det mest betegnende for i dag.
Barna er borte på tredje dag. Det var ikke jobb i dag og ikke spesielle ting som måte gjøres.. og det er en utrolig stillhet over alt.

Stille vær, stille gate, stille hus.
Ingen musikk, maskiner, barnestemmer eller barneføtter som løper. Ingen som slenger med dørene, ingen som skrur på TV-en eller roter.
Bare stillhet..

Ro og stillhet for meg.. stille vann og rolig natur.. ❤

Oppå alle tankene i går blir det et vakuum og en smule antiklimaks. Stillheten gjør at jeg hører mine egne tanker enda bedre, og flere trenger seg på. Alle tankene gjør meg urolig og det gjør at jeg ikke får slappe av eller nyte stillheten.

Kjenner at jeg er sliten etter to dager på jobb, det er uvant å dra ut av huset hver dag, uvant å forholde seg til mange av andre mennesker – uvant å trekke seg ut av min lille boble her hjemme. Føler meg litt oppbrukt og oppvridd i dag, og jeg har vel en anelse om at min oppvridde tilstand ikke gjør uroen mindre.

Og siden jeg er så godt i gang med å bryte mønster og endre vaner, så tok jeg avgjørelsen om å gjøre ingenting i dag! Sov lenge, spiste brunsj med ei ny og hyggelig venninne, tuslet sakte hjem igjen, leste litt og sovna på sofaen, spiste litt frukt og gjorde et hederlig forsøk på å jobbe litt på ADHD bloggen, lese litt mer og sovna igjen.. Snakk om utslitt! Har faktisk ikke kommet meg opp av sofaen igjen – og har bestemt meg for å forsette rett i seng.. Lurer på om jetlagen er på vei vekk. *gjesp*

Okay, avsporing! Jeg tror jeg trengte den stillheten i dag, urolig eller ikke. Jeg tror nesten det var godt for kropp og sjel å flate helt ut og slappe av. Jeg tror i dag var en god øvelse i å ikke være så flink og slippe kontrollen litt!

..og ja, jeg savner ungene – faktisk – og det skal bli litt godt at de kommer hjem og bryter stillheten litt.. Inn i mellom i hvert fall. 😉

 

Hva syns dere? Er det ok å legge seg ned og ta en «slapp» dag en gang i blant?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Hva er bra nok?

Når jeg bestemte meg for at jeg skulle starte en ny blogg – og kanskje muligens også en ADHD blogg – så fant jeg ut at jeg rett og slett måtte lage en plan for hvordan jeg skal «holde det ved like».. Hvis ikke så kan det fort skje at det tar helt av og at jeg finner på en hel masse! 😉

Skal jeg for eksempel skrive et innlegg per dag eller to?
Skal jeg gi meg selv en bloggfri dag i uka kanskje, f.eks. søndag?
Det bør vel være et bilde i hvert innlegg for å lette leseopplevelsen for leseren?
Det bør vel også være ganske velformulert med sånn pass fornuftig innholde sånn at leseren holdes i ånde?
Det må i hvert fall som minimum være korrekturrett (*misliker skriveleif*) vel?
Skal det være politiske korrekte innlegg, ærlig og rett for leveren eller overfladisk?

Så mye burde, burde og skal og må – det kan jo ta pusten fra en stakkar! 😉

Det er en utfordring å ha så sterkt behov for kontroll og så sterkt ønske om at alt skal være «ordentlig». Det kan ofte rett og slett stoppe meg i få gjort noe som helst, fordi planleggingen blir for nøyaktig og gjennomføringen blir for tungvind. Jeg øver meg veldig mye på «bra nok» og «godt nok» og på å senke kravene. Skulle ønske at man kunne luke vekk burde fra språket og bare putte inn vil eller kan! 😉

Jeg har kommet et skritt videre – jeg skriver bloggen, jeg tenker ikke bare på det!

Det som er bra nok for meg har jeg funnet ut i de aller fleste tilfeller ikke er det samme som bra nok for andre..
Hva er bra nok for deg?!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta