Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..
Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.
Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.
Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.
Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!
Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?
Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?
Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”
Det lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.
Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.
Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.
Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…
Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤
Britta Gulbrandsen 