Tag Archives: endring

4. juni 2018 · 08:00

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt.»

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

27. mai 2018 · 08:30

Tankekjør og oppheng – har det noe å si?

Jeg tenker mye, sånn i det hele tatt, på alt og ingenting altså. Det «kjører i vei» i toppetasjen og det er jammen meg ikke alt som er like fornuftig heller. Noen ganger så henger det seg rett og slett opp også, og jeg kjører meg fast i et sett med tanker som ikke fører meg noe sted og til og med kan gjøre ting verre en det de egentlig er.

Mine tanker og tankemønster har definitivt stor innvirkning på min hverdag, for ikke å snakke om motivasjon og følelsen av mestring. Det jeg bestemmer meg for, inne i hodet mitt, får jo direkte innvirkning på hvordan jeg føler meg og hva jeg får til – og sånn er det jo for deg også. Ikke sant?

Hvis du tror at du får det til, så har du rett.
Hvis du tror du ikke får det til, så har du rett da også.
– Henry Ford

I dette livet med ADHD er det noen tankemønster som ser ut til å gå igjen, både hos barn og voksne. Ikke for det, jeg har etterhvert blitt kjent med mange mennesker uten ADHD og tilsvarende utfordringer, som også sliter med mange av de samme tingene. Det som ofte går igjen er tankemønster hvor jeg sammenligner meg selv med andre og føler meg mindreverdig – selv om sammenligningen jeg gjør som regel er tatt ut av lufta og egentlig er helt urealistisk. Eller hva med ideen om at alt er «sånn eller sånn», at enten så er det bra nok eller så er det bare drittdårlig, det er ikke noe midt imellom. Og hvis jeg ikke gjør ting perfekt, så har jeg feilet?

IMG_4706

Det skjer stadigvekk, at jeg faller i fellen … «Jeg får jo aldri svart på e-poster (eller sms eller meldinger) fort nok! Jeg leser dem og så glemmer jeg det. Fy søren, jeg er sløv!» og på et blunk er jeg nedi grøften; «Hvis jeg glemmer å svare på en e-post eller en melding, så vil jeg alltid glemme det. Jeg kommer aldri til å få det til.» Én, eller noen få, negative hendelser blir plutselig en del av et negativt mønster, som mest sannsynlig ikke finnes en gang. Og etter det så slutter jeg bare å prøve. Enten det er meg eller andre, en av de vanligste måtene å tenke på er det som kalles krisetenkning eller krisemaksimering: «Alt kommer til å gå galt! Jeg greier ikke å få til noe … Det er håpløst, jeg kommer ikke til å få det til uansett hva jeg gjør …» Jeg vet ikke med deg, men jeg tar meg i hvert fall i å falle i den fellen rett som det er, stadig vekk.

Det er klart at tankemønstrene har noe å si, ganske opplagt for meg i hvert fall. Det «morsomme» er jo, at slike nedbrytende tanker og negative overbevisninger som stopper oss fra å gjøre det vi egentlig vil, ofte ikke en gang er logiske! Ikke bare er de ulogiske, de er til og med irrasjonelle. Mange av oss som lever livet med ADHD, er rett og slett fanget i gamle mønster, tankeprosesser og forvrengte oppfatninger som faktisk ikke gagner oss i det hele tatt. Frustrerende og sant.

Det har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert få til!
– Pippi Langstrømpe

Jeg vet det egentlig, hvis jeg tenker meg om … hvis jeg tar meg tid til å puste litt, roe tankekjøret og trekke meg selv ut av det jeg har hengt meg opp i. Jeg vet at så snart jeg roer meg og tar meg tid til å lære og kjenne igjen hva som er akkurat mine nedbrytende tanker og mønster, så kan jeg erstatte dem med noe som er realistiske og hensiktsmessige nye spor. Nye og andre måter å tenke på. Og ikke bare det, jeg kan be om hjelp også (det er vanskelig det, og en helt annen historie – et helt annet blogg innlegg!), enten av en venn, en coach, en psykolog eller gubben for eksempel. En annen person altså, en som kan hjelpe meg å endre sporet jeg har kjørt meg fast i. En som kan hjelpe meg å finne en annen fornuftig måte å se situasjonen på.

Endring er krevende. Det er vanskelig å velge en annen vei og en annen løsning. Men det er slettes ikke umulig! Jeg velger å gjøre noe annet, teste ut dette med å endre tankemønster, fordi jeg tror det finnes noe bedre for meg.

Hva med deg?  Vil du bli med å teste og finne ut som det finnes et annet spor for deg? Vil du være med?

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

Dette er et fritt gjengitt utdrag av boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen». I den kan du lese mer om gode tips og triks for blant annet å endre tankemønster! Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

 

Legg igjen en kommentar

Filed under kaoskontroll, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , ,

17. januar 2017 · 09:00

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

11. mars 2015 · 12:22

Valg for livet!

Når du er gammel og grå, når du sitter i din skinnørelapp stol på gamlehjemmet og nyter en konjakk mens du ser på film på hjemmekinoanlegget ditt, hva skal være din historie da? Hvilke gode minner tenker du tilbake på? Hva har du oppnådd, hva var viktig for deg og hva vil du fortelle barnebarna dine? Hva lærte du?

pensjonister

Alle valg vi tar i livet har en bakgrunn, en historie og en konsekvens; noen gode og noen dårlige. Siden ingen av oss kjenner morgendagen og aldri helt har full oversikt, så vet vi heller aldri hva konsekvensene faktisk vil bli av de valgene vi tar. Er bakgrunnsinformasjonen vi har riktig? Har vi alle fakta som vi trenger og hvilket verdisett bruker vi for å ta et valg? Har vi full oversikt over konsekvensene som valgene våre vil føre til, hvordan de vil påvirke oss selv og ikke minst andre rundt oss. I noen tilfeller vil valgene kunne få store konsekvenser for andre enn oss selv – kanskje hele samfunn(et).

Et hvert menneske er født med sin egen personlighet, og gjennom oppvekst, familie, hendelser og historier, formes denne personligheten med et sett med verdier, normer, tanker – og valg. I et moderne ”rent” samfunn som vårt, anser vi det som viktig å vite forskjellen på rett og galt, følge normer og forventninger i samfunnet og innordne seg den struktur og det systemet som er rundt oss.

Påstand: Du skal være flink på skolen/jobben, spise riktig og hjemmelaget mat, trene og ta vare på deg selv – kropp og sjel, du skal være oppmerksom mot eldre og barn, ta vare på familien din, bidra på dugnader og ellers i samfunnet – du skal ta din rolle, finne din plass og bidra til fellesskapet! Alt innenfor de normer og verdier, lover og regler, som til enhver tid er gjeldende.

Forventningene – og til tider presset – kan synes høyt, for mange, og det gjenspeiler vel også det økte fokus på psykisk helse, til og med på barnehagenivå. Vi leser stadig om økt forekomst av slitne, syke og deprimerte barn og ungdom, helt ned i 10-11-års alderen.

Hvordan skal vi klare å snu dette? Kan vi snu det? Er det mulig å få til en samfunnsbevegelse, en trend, som kan få dette til å snu? Noen ganger kan det synes som om hele det norske samfunnet har gått i stå, at vi har hatt det for godt for lenge, og det virker usannsynlig og nesten direkte umulig å få folk i gang igjen! Få dem opp av godstolen og UT – få hvermannsen til å våkne og bry seg!

Men jeg er evig optimist! Den som vil den kan. Til syvende og sist handler det vel om å treffe hjertet; finne den enkeltes motivasjon, få dem til å brenne for noe og legge til rette for at de kan bidra og delta på de arenaer de faktisk har noe å bidra med.. Og så handler det om å stoppe dette toget som går i ekspressfart; la enkeltindivider få lov til å hoppe av rotteracet, ta seg tid til seg selv og sine og de små enkle tingene i livet som gir de varige, gode minnene.

tommelopp

Jeg tror vi kan gjøre noe med dette. Det blir helt sikkert ikke lett. Blod, svette og tårer må puttes inn når man vil ha endring, men det er verdt hver dråpe når målene nås og drømmene er virkeliggjort.

Jeg brenner for å gi våre barn, ungdommer, unge voksne – og voksne – verktøy, metoder, modeller, historier og muligheter som kan hjelpe dem til å ta de viktige (og riktige) valgene i livet. Jeg vil hjelpe slik at den enkelte blir i stand til å lytte til sitt eget hjertet. Gi menneskene, og systemet og nettverket rundt dem, de riktige verktøyene til å identifisere den enkeltes ressurser og evner så tidlig som mulig; slik at de kan finne sin plass ut fra sine styrker, ressurser, motivasjon og det de brenner for – ikke det en tror at samfunnet forventer av dem.

Jeg ønsker å gi DEG styrke til å lytte til deg selv, din motivasjon og ditt hjerte.

På egne ben i verden, steg for steg!

Vil du være med på reisen?! 😀

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Psykisk helse, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , ,

31. desember 2014 · 18:30

Kunsten å hjelpe andre..

..på vei ut av året 2014!

Romjulen har jeg brukt til å lese «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. En sterk kjærlighetsroman med en uventet slutt. Historien kreerte mange tanker hos meg, og det er vanskelig å slutte å tenke på den..  et-helt-halvt-år-nyttOpplagvanskelig å legge den fra seg. For dere som ikke har lest den: Den kvinnelig hovedrollen Lou blir ansatt som assistent for den mannlige hovedrollen Will, som er lam etter en trafikkulykke. Hun blir ansatt for å overbevise ham om at han ønsker å leve – mens han på sin side har en avtale med en sveitsisk klinikk om seks måneder for gjøre et assistert selvmord. Boken høres ut som en klisjé, og er det vel også, men det er i så fall en velskrevet, underholdende og tankevekkende klisjé som jeg lot meg rive med av..

For meg handlet boken også om å gå sine egne veier, å tørre å tro på seg selv, gjøre nye ting og trosse sine indre redsler. Den handler om å hjelpe andre mennesker; både de som vil bli hjulpet og de som ikke vil – og de som ikke vet at de trenger hjelp for å komme seg videre. Faren til Lou sier i boken, fordi Lou føler at hun har mislyktes med oppdraget: «Hvem har sagt at du mislykkes? Det jeg vet om han, og det jeg vet om menn som ham. Og jeg skal si deg en ting. Jeg tror ikke det er noen i hele verden som ville kunne overtale den mannen når han først har bestemt seg for noe. Han er den han er. Man kan ikke få mennesker til å bli noen andre enn de er…» Og der i ligger kjernen tenker jeg: Den enkelte må faktisk ønske å få hjelp hvis hjelperen skal lykkes i hjelpe dem.

De to siste halve årene har for meg brakt med seg en ny «dimensjon» i forhold til det å forstå og hjelpe andre mennesker. Det har dreid seg mye om veiledning og rådgivning, om å se enkeltmennesker og møte dem der de er. Jeg tror ikke noen av oss er forskjellige på akkurat det området, vi ønsker å bli sett og møtt der vi er – ikke der hvor resten av verden tror at vi er.. eller syns at vi burde være.

Det har lært meg at det er de små ting som teller.
At det er tid, ro og nærvær som skaper trygghet.
Det har lært meg at alle metodene jeg har lært kan brukes i de fleste områder i livet – også på meg selv!
Det har ikke minst lært meg at det ofte kan være utrolig små ting som setter store ting i gang, som kan bety den avgjørende forskjellen for et annet menneske.
Hvor viktig det er for hver enkelt å bli husket på og sett..
..og at den hjelpen vi gir andre kanskje ikke blir helt som vi hadde tenkt, men likevel med (enda) bedre resultat enn først forventet!

Endring gjør vondt, men det er (stort sett) en god smerte som fører med seg nye trinn på min og din vei: Babysteps, steg for steg, mot målet!

Britta på toppen av Vikersundbakken! Et mål krysset av listen.

Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde av meg selv, faktisk, på toppen av hoppbakken i Vikersund og et sitat fra Søren Kierkegård. Dette var et av mine mål i løpet av måneden jeg var på Vikersund Kurbad i høst – og jeg nådde det! Steg for steg, et skritt av gangen.

 

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finne ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min mere-forstaaen ham slet ikke.

Søren Kirkegaard, filosof 1813-1855

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , ,

11. desember 2014 · 09:07

Back to life…

..back to reality!

Back to the 90ies, og det funker fortsatt! 😀

Denne sangen dukker alltid opp i hodet mitt når jeg, eller vi, kommer hjem fra ferie, fra en langhelg, fra hytta eller lignende. Jeg elsker å reise, trekke meg selv ut av sammenhengen, lande et annet sted – stoppe hverdags toget og hoppe av. Men like sikkert som at solen står opp, så må jeg tilbake – tilbake til livet, til realitetene og hverdagen.

Fire uker med «ferie» (rehabilitering) fra hjemmet og hverdagen er ubønnhørlig over! Det har vært fire interessante, spennende, lærerike, krevende, slitsomme og morsomme uker. Jeg har blitt kjent med nye sider av meg selv, jobbet med meg selv, mine grenser og mine styrker og svakheter. Jeg har blitt kjent med mange nye flotte mennesker, delt av meg selv, tatt i mot – og til og med følt at jeg har gjort en forskjell for noen. Fantastisk og flott, og jeg kommer til å savne det hele – faktisk! Litt trist, men samtidig med en fornyet styrke og motivasjon.. og sterk i min tro på hva jeg skal med livet mitt!

Ingen kan ta fra meg mine drømmer, min fantasi.
Jeg er sjef i mitt eget liv, jeg bestemmer veien videre..
Det er kun jeg som er verdensmester i å være meg – kun jeg som har akkurat det som gjør meg perfekt og unik som jeg er! 
..og det samme gjelder jammen meg akkurat DEG!! ❤

Jeg hopper på toget igjen, hverdagstoget. Tilbake til hverdagen, livet og realitetene.

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , ,

19. oktober 2014 · 23:10

Jump! ..og meningen med livet.. <3

Pussig, er det ikke, hvordan ting som vi liker å fortelle andre hvordan de skal gjøre kan være ak så vanskelig å gjøre selv.. hvordan det å gi råd til andre er så mye enklere enn å leve etter de selv samme tingene selv. Smart nok til å vite hva som er riktig, smart nok til egentlig å vite innerst inne hva som er riktig for deg selv, til å vite hva som er den riktige veien – hva som skal til.

Dette tror jeg er hemmeligheten, hemmeligheten bak meningen med livet: Når du knekker selve koden til deg selv, ”tapping in to your own deepest resources” og finner det som får akkurat deg til å tikke. Når du evner å leve etter dine egne drømmer og ønsker, når din egen dypeste motivasjon driver deg fram – og du kan si – helt ærlig – at du lykkelig helt inn. Det er når du har ro med deg selv, gjør det som er riktig for deg og lever fullt ut.

Tenke seg til, at det som kanskje virkelig skulle være det som fikk det til å trenge inn under skallet.. under huden min.. var en inderlig og engasjert oppfordring fra min «gamle» far. En vennlig oppmuntring, med en alvorlig undertone og litt livsvisdom strødd pent over: ”Ta sjansen nå mens du har den! Sitt ikke å vente på et tog som i mellomtiden kjører fra deg. Livet venter ikke på deg og jeg tror du kommer til å angre bittert hvis du ikke følger hjertet ditt nå.. Hvis du ikke gjør det som får deg til å tikke og gå!”

Jeg vet hva jeg må gjøre, så nå skal jeg hoppe!

Ikke mer tenking, vurdering og fundering.

Det skjer ikke noe før du begynner – so: Just do it! Jump!

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! <3

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , ,

20. september 2014 · 21:26

Min egen verste fiende?

En dag tar den neste.. og den neste..

Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.

Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.

Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?

Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.

Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!

Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? IMG_5822 (1268 x 840)
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.

If you can’t beat ’em,
join ’em!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta

Tagged as , , , , , ,

25. august 2012 · 22:35

Å velge en annerledes dag enn «de andre»..

Det er Elvefestival helg i Drammen! Alt som kan krype og gå karer seg til byen, både sent og tidlig.
Det er aktiviteter for alle aldre, over alt, hele tiden. Det er teater, show og konserter, mat i lange baner, sol, øl og glade mennesker.

Det er mye mennesker, mennesker over alt, køer, skrålete ungdommer, skrikete småunger – og fulle folk på festival som ikke kan stå stille.. 😉

Det var gøy å være ute med min kjære og min svigerinne i går kveld, misforstå meg rett. Koselig å møte kjente, lytte tl fin musikk og oppleve den gode stemningen. Men det krever også sitt å stå edru inne i en svingende, skravlende mobb av mennesker som ikke kan få mer øl og vin fort nok.
Jeg kjenner veldig på at det faktisk kan bli nok.

Som regel har vi alltid todagers billett til festivalen, vi drasser med oss ungene til byen sent og tidlig, og jeg stresser med å avtale med et par vennepar (for å helgardere meg – dårlig vane!) om å dra sammen, gjøre ting med ungene.. Leve livet fort og få med seg alt! Det blir faktisk rent for mye!

Så i år valgte vi en annen variant. Vi kjøpte bare endags billett, en kveld og så var det bra. Og så dro vi rett og slett «vekk» fra Drammen i dag. Vi sov lenge, hentet barna, stappa bilen med matpakke, stoler og regntøy og kjørte til Motorshow på Rudskogen. Så befriende å gjøre noe helt annet. Hoppe av hele racet og ta med ungene på helt andre opplevelser. Så utrolig godt å bare være oss fire, nyte hverandres selskap og kun tenke på oss.

Jeg vet godt, innerst inne, at jeg bruker altfor mye tid på å tenke på hva andre ville ha gjort.. hva som er det «riktige».. hva som er godt nok. Jeg har brukt altfor mye energi på å føle og tenke på at jeg bør ringe den og den, jeg må invitere dem, vi må se å få gjort noe sammen med dem… og «Vi må jo dra på det arrangmentet når noen arrangerer det, det blir sikkert kjempebra – og sikkert gøy for ungene!»
I farta glemte jeg å tenke på at både jeg, mannen og barna kanskje aller helst vil ha en rolig helg hjemme – siden det alltid skjer så mye rundt oss…

En liten seier for meg, en liten befrielse at jeg turte å ta med barna og bli med mannen på Motorshow – og «gå glipp» hele festivalen her hjemme.
Så godt å komme sent hjem, ta seg en varm dusj og lage Taco sammen med min aller nærmeste.
Så godt å synke ned i sofaen med litt TV-titting og en varm liten kropp inntil meg.
Så godt å bare være…

Okay! Jeg angrer litt på at jeg ikke dro ned etter at ungene hadde sovnet..
Ikke fikk en drink med jentene og ikke fikk høre Robyn! 😉

Hva ville du ha prioritert?
Husker du på å velge det du virkelig har lyst til og trenger selv, å «hoppe av toget» noen ganger?

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Om Britta

Tagged as , , , , , , ,

24. august 2012 · 16:09

Bryte ned og bygge opp igjen.

Selv hus som står på stødig grunn og som har stått fint lenge, kan slå sprekker.

Det kan være mange grunner og årsaker til at ting flytter seg, som igjen medfører at det må tas tak i og endres på.
Kanskje kan litt lapping på skaden og litt ny maling gjøre susen her og nå.
Andre ganger er det lurt å ta skaden skikkelig i øyesyn, vurdere tiltak og reparere.
Det kan til og med hende at det er lurt å rive ned noen stein – for så å bygge opp igjen med nye sterkere materialler.
Starte om igjen, fra bunnen av, og bygge noe nytt og sterkt på nytt fundament og med nye stein.
Og noen ganger må man rett og slett bare akseptere at ting er sånn. Det er ikke alt som kan gjøres noe med.

Uansett hva utfallet blir, så koker det ned til at valg må tas.
Enten så velger man å ignorere skaden, man prøver litt brannslokking eller så starter man på ny og frisk!

Det er så mye som kan sammenlignes med et hus med sprekker; barneoppdragelse, samarbeid, forholdet eller ekteskapet, husbygging, økonomi, arbeidssituasjon, skolegang..
Jeg tror det aller meste av valg vi må foreta oss her i livet på en eller annen måte koker ned til om man som person ønsker å ignorere, brannslokke, ta tyren ved hornen eller starte med blanke ark.
Jeg tror også at de aller fleste av oss i løpet av livet svinger mellom å være de forskjellige personene, ettersom situasjonen krever det av oss og hvor vi selv står i livet.

Det blir mer og mer klart for meg at jeg stadigvekk må tenke igjennom hva jeg ønsker å gjøre – hvordan jeg ønsker å møtte livet og de situasjonene jeg kommer opp i. Bevisst.
Mange valg er tatt fram til nå, som har brakt meg dit hvor jeg er, og mange valg må tas videre også, men JEG er nødt til å gjøre opp med meg selv hva jeg ønsker å bygge de valgene på.. Hva jeg ønsker å oppnå. Om jeg vil bygge opp eller rive ned, om jeg vil lappe på gamle skader, eller sette strekk og bygge opp på nytt sterkt fundament.

 

Hvilken type er du?
Driver du forebygging, branslokking eller full ombygging?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , ,