Tag Archives: familie

20. august 2017 · 14:24

Kjempehodet

«Åh mamma! Hodet mitt er så stort at det nesten gjør vondt», sier plutselig vesla. Hun ser på meg med store, runde blå øyne, og jeg aner frustrasjon og oppgitthet i stemmen hennes. «Hva mener du?» spør jeg, «Hodet ditt er da ikke stort! Du har et lite hode, lite og søtt.» Nå er hun ikke bare frustrert. Det kommer en bestemt rynke mellom øyenbrynene, og en lett forurettet og småsint tone er lagt til stemmen: «Det er ikke det jeg mener!» Jeg må se litt nøyere på henne, den lille og svært bestemte nybakte femåringen som står foran meg.. «Har du vondt i hodet da? Er det det du mener?» Hun tramper bestemt i gulvet mens hun oppgitt slenger armene opp i været. «Mamma! Du skjønner jo ingenting (Oj, den kom tidlig )..

Nei, jeg har ikke hodepine og jeg vet at hodet mitt er lite, men det er også kjempestort. Det er tankene min mamma – det er tankene mine som tar så mye plass at det sprenger. De gjør at hodet mitt kjennes ut som det er mye større enn det som det er. Det kjennes ut som det nesten sprenger formen sin liksom, og tankene bare stikker.. Ser du det ikke? Ser du ikke den svære boblen rundet hodet mitt? Kjempehodet!!»

Det var da jeg skjønte det, at hun var mer lik meg enn jeg først trodde. At hun også har stort hode, akkurat sånn som jeg har. Og på en måte så ser jeg den, den store (usynlige) boblen rundt hodet hennes. Den som er fylt med tanker, store og små, ideer, ord, lyder, bilder, lukter og følelser. Den store uhåndterlige grøten som skifter form og farge like fort som.. ja, du vet. En masse som ikke lar seg endre og presses inn noe sted, en masse som lever sitt eget liv, der på toppen av denne lille tandre kroppen som ser ut som ei dokke. En liten kropp med et kjempehode!

Jeg setter meg på huk foran henne og får øyekontakt. «Jo jenta mi, jeg ser den og jeg vet hva du mener. Mamma vet hvordan det er med et hode så fylt av tanker og surr, at det nesten gjør vondt. Jeg vet at det er vanskelig å få ro, og jeg vet også at det er vanskelig å finne fram inne i der noen ganger.» Det lille blonde hodet blir lagt lett på skakke og hun griner på nesa som bare min Lille My kan gjøre. «Gjør du?» – «Mhm, jeg gjør det..» Hun trekker sammen øyebrynene i lett skepsis. «…så da vet du også hvordan det er når tankene mine løper foran meg da?» Og jeg svarer så godt jeg kan at jo da, jeg vet hvordan det er når tankene raser avgårde i rakettfart. Når de er ferdig tenkt og videre på det neste lenge før verken kropp eller tunge får reagert – for ikke å snakke om de andre rundt meg.

Hun løfter hodet og kikker forventningsfullt på meg, med et lite glimt av håp; «Så fint mamma, da er vi to da. Kan du hjelpe meg å fikse det?»

 

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , ,

17. januar 2017 · 09:00

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

arguing-siblings1200x630

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

kristian-og-mamma-vannmerke

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

9. januar 2017 · 11:29

Årsberetning – og et ubrukt nytt år!

Tomt dokument står det.. Og det er jo slik det begynner hver gang; med et blankt ark, et åpent vindu, en dør på gløtt eller bare en helt ny uke uten planer!

Romjulen lå der, helt uten planer, og jeg hadde store ideer om at jeg skulle planlegge 2017 i detalj! Sette meg mål, lage års-, kvartals-, måneds- og ukeplaner. Jeg skulle skrive opp verdiliste, takknemlighetsliste og masse annet rart, fylle inn i ny dagbok, rydde hele huset – og virkelig være KLAR for et nytt år. Et ferskt og ubrukt år, som ligger klart og venter på meg som det gjør hver gang en ny kalender viser 1. januar.

topp-10-mal-2017

Så ble det ikke slik da – det ble noe annet! Det ble lange slappe dager i pysj, med «tonnevis» av filmer, kryssord, suduko, god mat og godteri, sove lenge, legge puslespill og bygge Lego. Det ble lange late dager sammen med de tre som er mine aller, aller nærmeste her i verden, lange dager uten krav og bare masse, masse kos, latter, samtaler og kjærlighet.

Jeg tror det var akkurat sånn det var ment å være. At vi skulle ha denne tiden sammen uten forventninger og krav, akkurat sånn som vi er, bare øve oss på å være. Når jeg ser tilbake på året, som vi satte kroken på døra til for litt over en uke siden, så tror jeg faktisk det var den aller viktigste lærdommen jeg tok med meg fra 2016 – stoppe opp, være, nyte.

  • Vi kan ikke være noen andre enn den vi er.
  • Det skal alltid være rom for å bare være, nyte livet, hverandre og de små ting.
  • Vi får lov til å våkne opp hver dag med en dag full av nye muligheter.
  • Du og jeg kan velge å være takknemlig for det vi faktisk har.
  • Det å være modig er også være sårbar. Sårbar er det som gjør meg ekte og sterk.
  • Når jeg kaster masken og slipper ned veggene, viser jeg hvem jeg er. Det er da vi virkelig får gode relasjoner og ekte koblinger mellom mennesker.
  • Det er når vi trår ut av komfortsonen, vi virkelig lever og opplever endring.

Årsberetningen

Intensjonen min er alltid å være litt i forkant, sånn som å samle sammen til selvangivelsen i januar og ikke havne bakpå allerede første uke i nytt år. Nå er det vel ikke helt en del av min personlighet å gjøre akkurat det, men noen ganger får jeg det til.. andre ganger, ikke i det hele tatt. Det gjenspeiler i grunn 2016 ganske bra: Noen ganger planla jeg godt og var i forkant, andre ganger var jeg bare så innmari bakpå at det neste ble morsomt. Livet i et nøtteskall.

Fjoråret begynte med sykdom, etter sykehusinnleggelse, operasjon og infeksjon, og endte med kropp som ikke er tilbake i «supershape» men som er rolig og fornøyd – og forventningsfull. Et år med opp- og nedturer, utfordringer, frustrasjoner, muligheter, endring, latter og glede. På den ene siden virker det som om året varte evig, på den andre siden gikk det kjempefort. Ikke fullt så mange store begivenheter som året før, men allikevel et år fylt med opplevelser, bevegelse og aktivitet. Livet, på godt og vondt.

fotspor-i-sanden-sommer-2016

Feiring av alle seirene

Det er viktig å feire alle seire, store og små. Løfte fram de gode tingene og sette pris på dem – og virkelig sette pris på og berømme deg selv og det du får til.
Det har jeg gjort, feiret, og jeg skal gjøre det mer for jeg tror ærlig talt ikke jeg gjør det nok! Det er faktisk sant, jeg opplevde, erfarte og gjorde mange fantastiske ting i 2016.

Min største seier: Eldstebarnet gir oss to gamle en mulighet til å kjenne på en enorm takknemlighet og stolthet. Stolthet over hvordan hun har tatt tak i det som er vanskelig og en stor takknemlighet over hvordan hun omfavner livet og mulighetene rundt seg. Hun er så tilstede i sitt eget liv, hun har kommet styrket ut av og gjennom sine utfordringer. Det er en intens reise hun er på og noen utrolige forandringer hun er igjennom! Vi er heldige som får lov å bivåne og delta sammen med henne. Som coach, kursholder, foredragsholder, forfatter og mor er dette intravenøs lærdom, og hun er et fantastisk eksempel på livs- og hverdagsmestring – et av de beste jeg har.
Hun er både sårbar og modig, hun er ekte og sterk. ❤

katrine-latter-host-2016

bilde tatt av Rebekka Grendal

Neste seier som rocker min verden er at jeg trosset både økonomi, helse og stemmer som ikke var enig med meg. At jeg valgte å følge hjertet mitt, lytte til meg selv og gå for mine drømmer. I april leverte jeg masteroppgave til NLP Premium Practitioner og i november fikk jeg min sertifisering som NLP Master Coach med topp resultater. Det var en mangeårig drøm som endelig gikk i oppfyllelse, og det gir utrolig tilfredsstillelse å få lov til å coache andre – at jeg kan gi av meg selv og bruke min kunnskap til å hjelpe andre mennesker videre på sin egen ferd. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får disse mulighetene. Både til å gå for drømmen og bygge firma, men også til gjøre en forskjell og hjelpe andre. Rik på penger er jeg ikke i nærheten av, men opplevelser og relasjoner: Ja!

Jeg får lov til å våkne opp med dager full av muligheter og er takknemlig for det jeg har. ❤

Det er mange ting som teller som en seier for meg. I februar reiste mannen og jeg til San Diego og deltok på Brendon Burhard’s High Perfomance Academy. Det var, i mangel av et godt dekkende norsk ord: «Mindblowing» – for oss begge. Aldri har noen av oss deltatt på en stor amerikansk kongress eller type personlig utviklingsseminar i disse baner, og det var rett og slett en helt utrolig opplevelse. Den flyttet fjell for oss begge, på hver vår måte. Å få lov til å få en slik erfaring sammen med mannen i mitt liv, og samtidig få lov å oppleve endringen den ga ham og meg selv, kan ikke måles i kroner og ører eller beskrives som annet enn fantastisk. Dette var startet på noe nytt, et sceneskifte i livet vårt sammen.
Ut av komfortsonen kan for noen være å går ut av den, for andre å trå inn i det trygge. ❤

ea-okt-2016

På tampen av året nådde jeg et virkelig stort mål for meg. Jeg har nemlig aldri hatt mot til å reise ut i verden helt alene, selv om jeg har drømt om og planlagt det mange ganger! Reisen jeg tok for å bli NLP Coach og konferansen i februar, ga meg utrolig mye mot, selvtillit og tro på at jeg kan få til ting, at jeg er verdig et godt liv og har noe å dele. Den ga meg også dyttet jeg trengte for å tørre å reise ut i verden alene, og i oktober dro jeg for første gang, tilbake til California, til Santa Clara, og til annet av Brendon’s arrangement: Experts Academy. Tro kan flytte fjell – i det jeg turte å tro på meg selv, omfavnet endring og livet, ble det lettere og mer naturlig å være ekte og helhjertet. I det øyeblikket jeg kastet masken og viste meg selv sårbar, fant jeg også hva mitt kall i livet er. Jeg vet hva jeg skal gjøre når jeg blir stor, jeg finner meg stadig i situasjoner hvor jeg møter mennesker som vil og kan trekke i sammen retning som meg, og livet generelt bidrar med erfaringer og opplevelser som støtter målene mine.
Masken og veggen kom ned, og fantastiske opplevelser og mennesker kom inn. ❤

Omfavnelse og aksept av nedturene

Et fullt og helt levd liv består av alle aspekter, og dermed er også dalbunnen en naturlig og viktig del av det. Nelson Mandela sa: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg eller så lærer jeg.»

En stor andel av det som fyller kategorien nedtur for 2016, ligger i sorgen over at vi ikke enda har lykkes i å trekke hverdagene dit vi ønsker for minstebarnet. Minstegullet vårt har en forholdsvis bratt læringskurve i livet nå, hvor han ikke føler at han passer inn noe sted – eller passer til seg selv. Han sliter med depresjon og skolevegring, og det er til tider veldig tøft for oss alle fire. Som foreldre finnes det ikke noe vanskeligere enn å se sitt eget barn ha det vondt, og så ikke klare å «fikse» det. Vondt er det også for søsken og andre rundt som er glad i gullet. For barnet tror jeg det oppleves utrolig frustrerende å kjenne på at en ikke passer inn i sitt eget liv. Hele situasjonen er energikrevende og frustrerende for alle involverte, men noen ganger er det bare slik at det ikke er alt som skal fikses eller gjøres noe med. Noen ganger må vi bare omfavne ting sånn som de er.
Verken minstegull, du eller jeg kan være noen andre enn den vi er. ❤

liten-gutt-alene-ved-vann-host-2016

En annen nedtur, eller sorg, er at hverdagen med de utfordringene livet vårt byr på har ført til at vi har et innskrenket sosialt liv. De fleste dager rekker jeg egentlig ikke å tenke på det, mens andre dager er det en reell og virkelig sorg det at livet ikke «drar seg til» helt slik jeg eller vi ønsker. En sorg å leve med spesielle behov, diagnoser og sykdom. En sorg over tapte drømmer og muligheter, ikke bare for meg selv men også for barna som fikk tildelt disse kortene. Det å «stå i ting», være sterk i eget liv og har tro på at ting ordner seg, har blitt veldig viktig for oss dette året. Vi har snakket mye om det å føle eierskap til og ta ansvar i eget liv, om å akseptere og reflektere, og om det å ta valg. At vi kan velge vår egen vei og ta aktiv del i hvordan ting skal bli. Vi kan velge aktivt å styre roret i eget liv. Uansett er det, tross alt, utrolig godt at vi har hverandre, at vi kan snakke om alt og at vi har to reflekterte, skarpe og omsorgsfulle barn. Opp i alt annet er det mange gode opplevelser, venner og familie som er der når vi får hodet over vannet, og en verden full av nye veier og ubrukte muligheter.
Tid for refleksjon, rom for å bare være, rom for å nyte livet, hverandre og de små ting. ❤

Året 2016 oppsummert

Jeg kjenner på takknemlighet for at jeg og alle de rundt som jeg er glad i og bryr meg om, for lov å oppleve et nytt år. At vi lever i et hjørne av verden hvor vi er trygge her, tak over hodet, mat i magen og muligheter servert på fat hvis vi selv ønsker å ta dem.

Fokuset i 2016 bli i hovedsak på oss fire, på å flytte grenser og gi komfortsonen nye utfordringer. Et år hvor vi jobbet med aksept, å nyte hverdagen og gjøre det beste ut av en situasjon. Det var et år hvor vi nøt, gråt, lo, delte, reiste og lærte nye mennesker å kjenne. Et år som jeg omfavner for alt det er verdt, og velger å se tilbake på med undring, glede og takknemlighet.

livet-er-som-et-kamera

Og hva så med 2017?

Året er i gang, og dette – som så mange før – består av flest hverdager. Små opplevelser som skal oppleves, små stunder som skal nytes og nye runder med å tilpasse hverdagen best mulig ligger foran oss. Jeg vil nå ha fokus på å flytte til nytt kontor, skrive på to bøker jeg er i gang med, få opp medlemside på nett og rulle ut bøker, workshops, kurs samt coaching for voksne, foreldre og grupper. Det er tid for en ny giv med trening og turer, ut med godteri og inn med sunn mat, og ikke minst hente opp alle hverdagsrutinene og få dem til å sitte enda bedre i år. Det er tid for evaluering av året som var, justering av drømmer og planer, og sette helt rå mål for dette året!

Til sommeren er det tilbake til USA for å bli sertifisert High Performance Coach, mens høsten forhåpentligvis skal gi meg en måned på tur alene for å lære og bli en fantastisk taler samt å skrive på bok nummer tre.. Mitt ord er for året er helhjertet, og det ønsker jeg skal gjenspeiles i alt jeg gjør.
Den beste måten å forutse fremtiden på, er å skape den (Abraham Lincoln).

luftballong-sommer-2016

Hva er dine ønsker, håp og drømmer for 2017?
Har du satt deg mål for året?
Hvis du skulle velge deg et ord for året, hva ville det vært?
– Fortell meg, jeg vil så gjerne høre om hva du ønsker for åre!

Gjør dette til ditt beste år noen gang! Gled deg til alt året har å by på – det er en fantastisk ubrukt mulighet som du skal utnytte og nyte til fulle! La oss sammen skape gode opplevelser, rom for varme, utvikling, vekst, fellesskap, latter og glede i dette nye ubrukte året som er helt i oppstarten. Med ønsker om alt det beste for deg og dine!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Med hånden på hjertet SfS

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , ,

4. november 2016 · 10:00

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

img_1530

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

10492245_10154368215800720_6729495463349144675_n

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp,  retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , ,

15. september 2016 · 12:03

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , ,

14. juli 2016 · 09:00

Å takle ensomhet..

Vi ser og hører om det stadigvekk, denne ensomheten som av og til omtales som en av de «vanligste folkesykdommene» i det moderne samfunn. Rett som det er kan vi lese i media om mennesker som sliter med det å føle seg ensom, som lever sine liv alene og aldri egentlig føler at de er en del av fellesskapet..

ensomhet 2

Ensomhet er et vanskelig og tungt emne, både å snakke om og forholde seg til i hverdagen. Vi er jo, de fleste av oss i hvert fall, tilstede på så mange sosiale arenaer hver dag – og det å være ensom har liksom ikke noen plass der. Så da er man kanskje ikke det da? I hvert fall ikke når en har ektefelle, barn, familie og venner rundt seg. Det er jo bare enslige mennesker uten familie og nettverk som er ensomme, ikke sant? Eller er det ikke det? Kan alle være ensomme?

Kan jeg, som er i et fast forhold og har barn, være ensom? Kan jeg, som har både familie, venner og kolleger rundt meg kjenne på det å føle seg alene? Jeg som har en masse oppgaver og prosjekter å henge fingrene i, utfordrende arbeid og samarbeidspartnere – et på mange måter svært meningsfylt liv?

Ja, det tror jeg. For jeg har kjent på ensomheten, jeg har kjent på det å føle seg alene og jeg har hatt følelsen av det å være utenfor samfunnet og livet, bølgende gjennom kroppen..

Britta Antigua

Et hektisk liv som inneholder hardt og givende arbeid, trening, videreutdanning, kjøring av barn, kakebaking og arrangementer. En hverdag som inneholder kronisk sykdom, tilrettelegging og smertehåndtering. En hverdag som inneholder få nære venner etter krevende år med barn med ekstra behov. Et liv hvor både jeg og ektefellen inn i mellom er så slitne at vi ikke orker å oppsøke verken venner eller opplevelser, ikke orker å dyrke hobbyene våre – eller å ta initiativ til noe som helst. Jeg vil, men jeg orker ikke.. klarer ikke…

Ensomheten er der. Den ligger der tykt hver dag, som en stor taus elefant i rommet.. Du føler deg alene i forholdet, alene i familien, alene i mengden av mennesker du omgir deg med hver dag – og på de tunge dagene er det verken logiske eller rasjonelle tanker som raser rundt i kropp og sjel. Det er bare de tunge følelsene – ensomheten – og sorgen og smerten over aleneheten som tynger.

En tur på sosiale medier i sommerferien gjør ofte ikke underverker for følelsen av å være alene heller. Der virker det som om alle koser seg på spennende turer, i det ene selskapet etter det andre, reiser på kule ferie med gode venner og familie, og deler gode, hyggelige opplevelser med andre. Aldri alene og ensom, alltid sammen med noen andre..
..mens du sitter hjemme og egentlig er så sliten at du ikke orker noen ting. Med smerter i kroppen og tungt hjerte, drømmer du deg bort i scenarioer om storslåtte ferier med snille, lydhøre barn som faller inn under normalen, med en opplagt og kjærlig ektefelle, gode venner eller omsorgsfull familie… hyggelig opplevelser uten begrensninger og spesielle hensyn som må tas. Lage nye tradisjoner, skape gode minner, opplevelser, turer og et liv med andre. Et liv som ikke styres av og inneholder ensomhet; alenehet og annerledeshet.

Kronisk sykdom, barn med spesielle behov og behov for tilrettelegging, depresjoner og alt annet som følger med, viser seg å være en av de største årsakene til at tilsynelatende ressurssterke og oppegående mennesker blant oss faktisk sliter med ensomheten. Og i disse ferietider – og høytider som jul, påske og andre skoleferier – så blir ofte opplevelsen av ensomhet og utenforhet, forsterket.

Og du, er du en av dem som kjenner på ensomheten? På annerledeshet og utenforskap? Du er faktisk ikke alene! Jeg opplever at det er mange «sånne som oss», som sliter med både ensomhet og depresjon, og hvor disse følelsene får en topp i for eksempel skolesommerferien – som for mange oppleves som «verstingen». Det er mange uker med annerledes dager hvor våre spesielle barn er hjemme hele tiden, mens venner og familie er på ferie. Det oppleves som om de fleste av de rundt kan gjøre ting enkelt og like til, hoppe på turer og arrangement, mens vi må planlegge «alt». Mange av oss har også ekstremt behov for ren avslapning og orker for eksempel ikke omfattende ferier med mange mennesker og mye aktivitet. Vi trenger søvn og stillhet. Og vet du, det er faktisk helt greit…

ensomhet 1

Visste du at det er folk du kan ringe eller ta kontakt med på sosiale medier, som for eksempel Facebook? At det finnes likepersoner i alle foreningene du kan snakke med, andre mennesker som lever i tilsvarende situasjon. Kanskje finner du noen å snakke med, lage et treff med, og sammen kan dere hjelpe hverandre til en lettere hverdag. Hjelpe hverandre ut av ensomheten og til en bevissthet som hjelper dere å ta tak i situasjonen.

Jeg vil gjerne gi deg noen av mine tanker, og utfordre deg til å snu på situasjonen:

Når har du sist tatt en telefon eller ringt på døra til noen du tenker kanskje kan ha behov for det? Har du tenkt på at mennesker rundt deg som utad ser ut til å klare seg bra, kanskje sliter med ensomhet? Sliter du selv med ensomheten? Hva tenker du selv kan være smarte løsninger for å bryte mønsteret og tre ut av den aleneheten du føler deg omgitt av?

Tilslutt – hva gjør du når du føler deg ensom og alene?
Neste gang du føler på disse tingene kan du prøve en av disse forslagene?

  1. Vis interesse for andre. Still spørsmål og engasjer deg i andre menneskers liv. Vær til stede.
  2. Utfordrer deg selv på å rekke ut og vær til stede med den beste utgaven av deg selv på sosiale arenaer!
  3. Vær ærlig med deg selv og andre. Hvorfor er du ikke fornøyd? Hvis du ikke vet svaret på dette, be om hjelp – f.eks. en veileder eller coach.
  4. Ha virkelige samtaler med virkelige mennesker, om dine følelser, behov, ønsker og drømmer.

 

Jeg håper at akkurat du får en strålende sommer, og at du klarer å lage deg det rommet du trenger for å lade batteriene – at du kan nyte din alenetid. Og så håper jeg at om du sliter med ensomhetsfølelsen, tar kontakt med noen rundt deg som kan hjelpe deg å komme opp og ut igjen. Det finnes andre der ute, som bryr seg, men det er du som må tørre å ta det første skrittet.

Jeg heier på deg.
Alt det beste, Britta. 🙂

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , ,

11. september 2015 · 09:59

Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Så mye jeg kan si, men vi kan jo ikke ta alt her i dag. Det har vært en lang og interessant reise med deg – oss sammen – og du og jeg har gjort mange pussige, morsomme og spennende ting sammen. Vi har sprengt grenser sammen og noen ganger gått langt utenfor komfort sonen sammen. Vi har grått, ledd, hvisket, diskutert og kranglet sammen. Du har utfordret meg, på mange områder, og jeg er ganske sikker på at det at du kom inn i livet mitt var avgjørende for at jeg har blitt den jeg har blitt i dag!
IMG_4788                        IMG_4789

Jeg har ofte lurt på om jeg var for ung da jeg fikk deg jenta mi, ikke i alder men i modning. At jeg egentlig ikke var klar nok som person – men det ble jeg jo fort. Det ble en brå modningsprosess, jeg var veldig usikker på meg selv og det tror jeg gjorde at du ble litt av en prøveklut.. Det var tøft, men også veldig interessant – og jeg har i grunn ikke angret et sekund, min Lille My.

Jeg har skrevet og notert meg mye om gjennom årene, om deg og om livet vårt. Jeg har lyst å lese noe av det for deg i dag:

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt..  All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa).. Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte. Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen! Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig.. Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte – så grip den mens du kan!

IMG_3035

Jeg har masse fra perioden 2008-2009, jeg minnes at du hadde mye på hjertet da..

Aprilsnar!

«Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!»

Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så «kjedelig» at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv – eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille moroklump!

IMG_1136

Dårlig samvittighet

All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie – og det skulle jo ikke være sånn.

«Little people walking around with your faces..»
Walking around with your face yes – but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv – på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier – hun er ingen kopi!

IMG_1172

Don’t give up!

When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don’t you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may succeed with another blow
Success is failure turned inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!

To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!

10178159_839295589454190_799215694311484481_n

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel.

85271- 040

Hadde jeg ant…

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget…

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre 
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket…

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..

Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

IMG_5809  IMG_1732
imm054_8-0

Jenta mi ❤

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Mamma. ❤

11415463_10155640397650720_190434854553333737_o                   11934978_10155968531360720_581807595179449736_n

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , ,

2. mars 2015 · 09:34

Kjærlighetserklæring fra en mor

Gutten min!

Minstegutten og Lillegutten.. Bulldoseren, Bølla, Kruttlappen, Koseklumpen – kjært barn har mange navn. Ikke så liten lenger, 10 år gammel og stor. Gratulerer med ditt aller første jubileum.

Lang, slank, sterk og spretten. Viljesterk, sta, smart, glup, lærevillig, full av følelser og humør, empatisk, myk, snill og god. Min fantastisk sammensatte og kompliserte sønn. Hoppe, sprette, synge, danse, breake, boogie og rocke. Snakke, fortelle historier, fantasere langt inn i de små timer, drømme, leve ut fantasiene. Humørspreder, godgutt, omsorgsfull, inkluderende og alltid med en kommentar på lur.

Du kan danse i mange timer i strekk når musikken er riktig og kroppen stemmer. Du nynner, synger og lager tekster selv. Du hopper ut i nye språk og ny kunnskap med hele deg. Du kan sitte i timesvis foran Discovery eller National Geographic, og lære om verden, dyr og hvordan ting blir til. Du elsker å være ute under åpen himmel, tenne bål og filosofere over livet. Du er ikke redd for å smake på nye ting, lage nye ting eller kaste deg over matlagingen. Du vet hvordan du både skal svinge støvsugeren og ‑kluten, sortere klesvask og vanne blomster. Du elsker de gode ting i livet; lange samtaler, kos & klemmer, familie & venner, god mat, reiser og opplevelser.

IMG_1529

Og du har dager der du er kjempesliten, trøtt og lei. Når kroppen ikke vil det du vil, når smertene blir vanskelig å overse. Når hodet er fullt og du trenger å være for deg selv. Når følelser og hode har fått for mange inntrykk og du ikke klarer å bearbeide alt sammen. Når vi andre ”går i veien” for deg og ting ikke blir som du ønsker deg. Med gleden over livet og sprudlende humør, med et rikt følelsesliv, kommer også nedturer og tunge dager.. og det skal du få lov til.

Jeg ser deg, ser at du kjemper og prøver så godt du kan! Jeg ser at du trosser smerter, tankekjør og redsel for det ukjente – ser at du sakte, men målbevisst, trosser dine egne grenser og beveger deg framover og videre.

Jeg beklager alle de gangene jeg har hatt for dårlig tid til å lytte eller se det du vil vise meg.
Jeg lover å skjerpe meg og prioritere deg når du trenger meg og når jeg føler at du bør trenge meg.

Jeg har tro på deg gutten min, tro på at du kan bli ditt beste på din måte og i ditt tempo.
Jeg er stolt av deg, for hvert skritt du tar i retning av å bli den du er ment å være.
Jeg elsker deg, for alt du er – med hud og hår – og uten forbehold.
Jeg vil alltid støtte deg og være der for deg, skritt for skritt – steg for steg, på din vei.
Jeg ser deg, hver dag, og jeg hører deg når du vil si meg noe.
Vi finner ut av dette sammen!

Mammaen din. ❤

IMG_1522

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , ,

1. januar 2015 · 18:19

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

Tagged as , , , , , , , , , ,

19. oktober 2014 · 23:10

Jump! ..og meningen med livet.. <3

Pussig, er det ikke, hvordan ting som vi liker å fortelle andre hvordan de skal gjøre kan være ak så vanskelig å gjøre selv.. hvordan det å gi råd til andre er så mye enklere enn å leve etter de selv samme tingene selv. Smart nok til å vite hva som er riktig, smart nok til egentlig å vite innerst inne hva som er riktig for deg selv, til å vite hva som er den riktige veien – hva som skal til.

Dette tror jeg er hemmeligheten, hemmeligheten bak meningen med livet: Når du knekker selve koden til deg selv, ”tapping in to your own deepest resources” og finner det som får akkurat deg til å tikke. Når du evner å leve etter dine egne drømmer og ønsker, når din egen dypeste motivasjon driver deg fram – og du kan si – helt ærlig – at du lykkelig helt inn. Det er når du har ro med deg selv, gjør det som er riktig for deg og lever fullt ut.

Tenke seg til, at det som kanskje virkelig skulle være det som fikk det til å trenge inn under skallet.. under huden min.. var en inderlig og engasjert oppfordring fra min «gamle» far. En vennlig oppmuntring, med en alvorlig undertone og litt livsvisdom strødd pent over: ”Ta sjansen nå mens du har den! Sitt ikke å vente på et tog som i mellomtiden kjører fra deg. Livet venter ikke på deg og jeg tror du kommer til å angre bittert hvis du ikke følger hjertet ditt nå.. Hvis du ikke gjør det som får deg til å tikke og gå!”

Jeg vet hva jeg må gjøre, så nå skal jeg hoppe!

Ikke mer tenking, vurdering og fundering.

Det skjer ikke noe før du begynner – so: Just do it! Jump!

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! <3

Hopp ut i livet med hele deg = Livsglede! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , ,