Tag Archives: fellesskap

Familietur!

Sitat: «Vet du hva som virkelig er kroneeksemplet på håpets triumf over erfaringen? Planlegging av en morsom familietur!»

Alle koser seg på tur.. vel??

Alle koser seg på tur.. vel??

En kjernesunn ekte norsk gjennomsnittsfamilie vet jo hva som er best, ikke sant?! «Ut på tur, aldri sur» og «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær» er finne fraser som i hvert fall jeg har hørt mange ganger opp gjennom oppvekst og ungdomstid. Helger, ferier og andre små hull i hverdagen bør helst inneholde minimum en tur ut i det blå. Alle i familien bør trene, drive med idrett, og holde seg sprek og i form. Noen ganger tenker jeg at det nesten kan gå litt sport i det det, å komme seg ut og avgårde mest mulig – akkurat som om de fleste av oss konkurrerer om å være «årets mest sporty familie»?!

På den andre siden så elsker jeg å være ute. Jeg elsker følelsen av vind i håret og regn på huden, jeg elsker snøen som knirker under føttene mine og solen som varmer kroppen min.. Jeg kan bli absolutt helt satt ut av vann som risler i en bekk eller skvulper mot sanden på stranda.. Jeg elsker alle fargene i naturen, årstidene, fantastiske utsikter og små finurlige mønster.

Landfalltjern en kald dag i januar..

Myrdammen en kald dag i januar..

Alt dette vil jeg selvfølgelig gjerne dele med de jeg elsker høyest her i verden. Jeg ønsker at barna mine skal lære å sette pris på alle de fantastiske undrene i naturen og alle de forskjellige sidene den kan vise fram.. Så jeg tvinger dem ut på tur, stadigvekk, med håp og entusiasme, og satser med fornyet mot på at vi skal få en morsom og interessant tur med gode samtaler! Så var det glatt i dag da, fryktelig glatt i alle stiene.. og skoene til junior gnagde, det ble mørkt litt fortere enn vi to voksne hadde regnet med og vi gikk litt lenger enn noen av oss først hadde tenkt. Dermed ble turens aller største høydepunkt synet av parkeringsplassen og den kjære bilen vår i det skumringen la seg rundt oss.

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Mammaen og Pappaen er like bilde de!

Men det går jo bra, det går liksom alltid bra. Vi har vært ute alle fire, sammen. Vi har fått frisk luft, bevegd kroppen, løpt litt, diskutert, kranglet, herjet, ledd og snakket litt – og vi er alle sammen overlykkelig over å komme hjem til varmen, varm kakao og varm mat. Noen ganger blir turene sånn, og andre ganger blir de fantastiske opplevelser som vi kan leve lenge på. Det er nok slik at det er flest slike «hverdagsturer», det er jo også flest hverdager i et år – det er vel dette som heter livet og dette er de dagene som fyller det. *hverdagsglimt*

Note to self: Noen ganger er det kanskje like greit å bare reise ut alene og la barna være barn, hjemme alene.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Familie

Blogging!

Ja, hva er egentlig blogging – og hvorfor skal man eventuelt blogge, eller ikke?

Ordet blogg er et teleskopord fra engelsk, satt sammen av ordene web og logg. Det er en type nettsted, eller en del av et annet, for å publisere det som kalles blogginnlegg eller bloggposter. Innleggene skrives vanligvis av enkeltpersoner eller noen få som skriver sammen. Verbet å blogge betyr å skrive et nytt, moderere eller svare på et blogginnlegg. Derfra kommer det at en ”blogger” er en person som er redaktør av/for en blogg eller bidrar med innlegg til en. I virkeligheten er ikke en blogg noen annet et enkelt publiseringssystem for personlige nettsider. Man kan se på bloggen som et personlig verktøy og en form for offentlig dagbok, som fylles med tanker, ideer og innfall.

Hvorfor blogge eller ikke.. hvorfor er dette så populært? Fra vi fikk internett, som mange mente aldri kom til å ta av og i hvert fall ikke bli allemannseie, har en endring i hvordan vi (vi som i såkalte moderne mennesker) agerer sosialt. Det ble liksom superenkelt å holde kontakt og «gjøre business» med personer ”på den andre siden av verden” – kunne jo bare sende en e-post vet! Fantastisk! Mobilen ble mobil, og det samme gjorde PC-ene. Smartere har de også blitt! I dag er alle duppeditter allemannseie, sammen med denne menneskeretten det er å ha tilgang til internett hele tiden – hvor som helst, når som helst – og de aller fleste av oss er tilgjengelig på ikke en, men tre-fire, forskjellige sosiale medier samtidig. Facebook har tatt over verden, og er du ikke der (eller på Twitter eller annet sted) så er du liksom ikke med. Vi deler stort sett alt, med alle; bilder, store og små begivenheter, middagen.. og det neste skrittet måtte jo naturlig nok bli å dele dagboken på nett også – eller?

Bloggverdenen kan vel sies å ha tatt litt av, spesielt de siste par årene. Man kan jo til og med tjene til livets opphold ved å skrive en slik dagbok om alt og ingenting, legge ut livet sitt og sine innerste tanker og følelser på nettet. Eller bare dele mote- og skjønnhetstips, interiørtips, kakeoppskrifter, politikk, samfunnsbetraktninger eller egentlig hva som helst annet som opptar deg! I grunn et helt fascinerende konsept, og enda mer interessant at nordmenn som jeg oppfatter som et traust og forholdsvist privat folk, trykker det til sitt bryst. Kan dette være nordmannen og nordkvinnens vei ut av traustheten? En måte å komme seg opp, ut og forbi janteloven?

Jeg vet ikke, men jeg tror.. Tror at blant annet alle disse bloggene er med å endre hvordan vi tenker, om hverandre og samfunnet. At de er med på å gjøre samfunnet vårt mer åpent og mottakelig, med på å sette ord på ting som folk tradisjonelt ikke har delt med hverandre.. og ikke minst på å bryte ned tabuer og vranglære!

Så jo, jeg er der jeg også, i de sosial mediene.. som stort sett alle andre jeg kjenner. Både på Face, Instragram og flere andre steder. Men så var det dette med å skrive blogg da. Jeg har tenkt på det mange ganger, jammen meg prøvd et par ganger også.. Plutselig skjer det noe som gjør at jeg «sporer av», og glemt er bloggen.. for en stund.
Og når disse mer eller mindre lange «stundene» har gått, så kommer trangen tilbake. Trangen til å skrive, produsere noe, tømme hodet. Rope det ut!

Janteloven lurer nå i grunn fortsatt i bakgrunnen. Hva er poenget med at jeg skriver en blogg? Hva skulle jeg liksom ha å si som er smartere eller bedre enn det andre allerede har lagt på papiret? Kan jeg, lille meg, har noe fornuftig eller vettugt å dele med verden da? Er det vits i, som ungene pleier å si?

…det er bare det, at det er slett ikke det det handler om for meg. Det handler om at JEG har utrolig godt av å skrive dagbok. Det er en fantastisk og enestående måte å dempe uro, tankekjør og trykket i trykkokeren på. Motivasjon er en særs viktig faktor i det aller meste av det jeg gjør, og etter mange – tapre, men umulige forsøk – på å skrive tradisjonell dagbok opp gjennom årene, så er det først i bloggverdenen jeg har klart å skrive noe, over mer enn to dager. Det er ideen om at noen kanskje leser innleggene mine som driver, ideen om at noen der ute kanskje kjenner seg igjen i det jeg skriver, at noen kan finne trøst i ordene mine eller føle fellesskap i at man ikke er alene om å ha det akkurat sånn! Med tid og stunder er håpet der at noen skal få tips, ideer og innspill til hvordan de på gode måter kan legge hverdagen til rette, i sitt eget liv, for å oppnå bedre livskvalitet. Det er det handler om for meg..

..å gjøre en forskjell!

Hva er en god blogg for deg? Hva ønsker du å lese og hva skal til for at du følger den? Hvis du selv skriver en blogg, hva er din motivasjon? Del gjerne – jeg er nysgjerrig! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Tankekjør igjen!

Inne i varmen, ting går bra, noen er ikke fornøyd, ikke inne i varmen lenger, ting går ikke bra.
Tror jeg har en fot litt innenfor allikevel, holder meg i gang og føler jeg er en del av noe.
Så går ikke ting som tenkt, ting tar lenger tid, venter på avtaler og formaliteter – igjen – venter på å finne plassen min.. og så blir jeg nedfor. Og så har ikke de andre tid til å vente lenger..

Nå er jeg ikke inne i varmen lenger, faktisk stengt ute, uten varsel eller en setning. Vekk var maskinen og e-posten og brukeren.. Tilbake er en vanlig dødelig igjen, en uten jobb og et fellesskap.

Tungt, tomt og rart.

Veldig mange tanker i dag, ikke fred å få. Diagnoser, medisin, avtaler, henvisninger, trening, familie, blomster, pakking, klær, begravelse, brev, refert, e-poster som ikke er skrevet, klesvask, rydde, halde, middag, vaksine, bilder, slitne unger, vonde ledd.. aldri fred å få..

20121017-235548.jpg

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Psykisk helse

De små opp og nedturene..

Det blir et kort innlegg i kveld – sånn går det når man har full dag med masse gjøremål og kommer «sent» hjem fordi man har vært ute med de fine jentene! 😉

Det har vært en dag med blandede følelser kjenner jeg.
Jeg fikk gjort mye på jobb i dag og satt igjen med en god følelse. Den ble underbygget av slike små ting som at jeg nå har mitt eget nøkkelkort og nøkkel, egen PC med brukernavn og e-post. Små ubetydelig ting i den store sammenheng, men små viktige ting for å føle at man er en del av arbeidsplassen.
Samtidig ligger det å gnager i bakhodet mitt at jeg ikke er ansatt der, at jeg er en «ekstra person» på «lånt tid». Jeg skal ikke være med på arbeidsplassens oppstartsseminarer, møter og kurs, som de andre. Jeg er på hospitering, det er arbeidstrening og det er NAV som er min «arbeidsgiver».
Det er veldig godt å komme ut hjemmefra igjen, men det er samtidig litt kjipt å vite at man «bare» er en del av bildet for en kort stund.

Dette tror jeg er en av mine største utfordringer:
Å avfinne meg med å bare ha èn fot innenfor et sted, ikke begge.
Å være en del av noe et stund, men vite at det ikke er for bestandig.
Å gå inn i ting med bare litt av meg, i stedet for å gi hele armen og hele meg.

Samtidig var jeg i den heldige situasjonen i kveld at faktisk flere reagerte på mitt litt utradisjonelle rop om å bli luftet på FB i går, og jeg fikk to stykker til å ta meg med på luftetur!
Det ble en veldig fin avslutning på dagen syns jeg. God mat og drikke med ei god svigerinne og ei god venninne på Jonas B, lange gode samtaler og mye latter – og ikke minst en fin gåtur hjem igjen i kveldinga. Det er ikke noe som en god prat til å få satt ting litt på plass. 😉

Uteservering på Jonas B er deilig når sola skinner, og her kan verdens problemer løses.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta

Tilbake på jobb!

I disse dager er vel tilbake til jobb noe som preger de aller fleste av oss, etter en forhåpentligvis lang og fin sommerferie. For meg er det litt mer enn bare sommerferien, jeg har ikke jobbet på to år faktisk og nå er jeg på vei tilbake i arbeidslivet!

Det er med skrekkblandet fryd, det skal jeg ikke nekte for. Etter barn nummer to, fire år på BI og en deltidsjobb, så er det unektelig litt «merkelig» å skulle tilbake igjen i arbeidslivet.. og få tilbake en «normal» hverdag! Men jeg kjenner jo at det er bra; det er godt å komme på jobb og være sammen med andre voksne mennesker. Hvem skulle ha trodd at det betyr så mye å være sammen med andre mennesker, snakke om alt og ingenting, spise lunsj sammen med andre voksne individer, få tilbakemeldinger på alt og ingenting – og rett og slett bare være en del av noe. Være en del av noe normalt.. en helt vanlig arbeidsplass!

Det blir mer og mer tydelig for meg hvorfor det å gå på jobb, selv om det bare er for noen timer i løpet av dagen eller uka, er så viktig for et menneskes psykiske helse. Så lenge formen er fin så kjeder jeg meg jo veldig sjelden, og det har jeg heller ikke gjort disse to årene. Det finns alltid noe å finne på, noe å gjøre, med hus, firma, hage, mann og barn. Det er bare ikke helt nok liksom.. Så lenge «alle andre» er i jobb, er en del av en arbeidsplass og et fellesskap, så er jeg som er hjemme på en måte utenfor dette. Jeg er utenfor samfunnet. Det er alltid noen som er hjemme; sykemeldt, arbeidsledig eller i svangerskapspermisjon. Men når man har vært lenge hjemme, lenge ute av arbeidslivet, så er man utenfor disse grupperingene også. Derfor blir det så viktig for helse og helling å komme inn igjen i samfunnet, selvom det bare er noen timer nå og da.

Oppstarten innebærer hospitering i bedrift 2 dager i uka á 5-6 timer, og det går fint! 🙂 Jeg koser meg faktisk. Det er noe befriende over å komme ut hjemmefra, gå til jobben og sette meg ned ved pulten. Bare gjøre helt vanlige kontorting og ta del i noen annet. Vekk fra vaskemaskin, PC, telefon, hage, brev som skulle vært skrevet og telefoner som skulle vært tatt. Trekke meg inn i arbeidsbobla og kun fokusere på å utføre oppgavene min på best mulig måte der… og så gå hjem igjen. Enkelt og uten stor planlegging eller tankevirksomhet. Bare møte opp, jobbe, smile, spise lunsj, jobbe litt til og gå hjem. Jeg har et sted å gå, mennesker å være sammen med og snakke med – og en stol å sitte på.. Det er i grunnen fantastisk!

En arbeidsstol – et sted å sitte. Den er ikke min, men den gjør susen! 😉

Jeg kjenner jo at jeg er dønnsliten hver gang jeg kommer hjem fra jobb. Det er noe nytt jeg skal vende meg til igjen og det er mye som skal trenes på både i arbeidssituasjonen og i det å få ting til å fungere her hjemme. Men det er positivt sliten, det er bra! Jeg er glad for at apparatet beveger seg forover nå, over at jeg får hjelp og for at jeg får denne muligheten. Det er en god følelse og jeg fornøyd! 🙂

Hva med dere?
Noen andre som har begynt i ny jobb, skiftet beite – eller på andre måter «tatt et steg»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse