Tag Archives: fibromyalgi

Planlegge uten å overkomplisere … eller?

I livet med ADHD, i livet med kognitive utfordringer, er det å legge planer kanskje ikke helt det samme som å legge planer for de som ikke har akkurat disse utfordringene. En av årsakene til det er at mennesker med ADHD, veldig ofte er tidsoptimister. Vi kan jo få til hva som helst på et kvarter, ikke sant?!

Du står og speider ut over havet … og langt i det fjerne ser du en båt i horisonten. Noen ser den med en gang – når den er veldig langt unna. Andre ser den ikke med en gang, de ser den ikke før den er helt inntil land. Sånn er det med mange mennesker med ADHD også; de ser ikke båten i horisonten, før den er helt inn på dem (eller er de bare nærsynte?). Vi, som lever med ADHD eller andre kognitive utviklingsforstyrrelser, ser ikke de langsiktige målene. Vi er her og nå, i dag, og derfor må vi ha målet, båten, planen, helt opp i ansiktet før vi klarer å se den … og lage en plan som flytter oss mot målet.

Det betyr ikke at vi ikke kan sette oss planer, at vi ikke kan jobbe mot og oppnå mål. Det betyr og innebærer er at vi må legge til rette sånn at det fungerer for akkurat deg og meg!

Planlegging på høyt nivå!
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

Har du noen gang kjent på akkurat det? At du ikke klarer å sette i gang med det du skal fordi det er så sykt mye forskjellig som må gjøres før du kommer til målet? Har du følt på maktesløsheten … og kanskje en andel kaos og frustrasjon også? Har du tenkt at det ikke er noe vits i å begynne, fordi du ikke kommer til å få det til eller fullføre allikevel? Tro meg, du er ikke alene!

Du, som jeg, har helt sikkert flere mål. Noen mål er små kortsiktige, tar kort tid å gjennomføre og trenger kun en liten plan, eller liste – kanskje ikke en gang en spesifikk plan. Andre mål er store og langsiktige, de krever tid og må kanskje deles ut over flere måneder eller år – og i de tilfellene er det kjempeviktig å legge en plan. En plan for hva som faktisk skal skje, hvordan du skal nå dem, for når du skal utføre hva og legge til rette slik at du kan gjøre en ting av gangen. All erfaring tilsier, også min egen altså, at hvis du begynner å tenke på det store målet i enden der, så kan det lett ta piffen og energien fra deg. Da er det lett å tenke at «Uff! Det er så mye som skal skje før jeg når dit, til målet altså, at det orker jeg ikke … jeg kommer ikke til å fullføre det!»

Hvordan er dine skritt i planleggingen?
Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg,
Alle rettigheter reservert.

En annen ting vi ofte opplever i livet med annerledeshet, med ADHD eller andre kognitive utfordringer, er at vi en tendens til å overkomplisere det vi skal utføre. Du har sikkert kjent på det du også? At du tar på deg for mye på en gang, at du begynner med alt du skulle ha gjort på en gang og at du gjør det mye vanskeligere enn det trenger å være.

Kanskje gjør du det fordi du er usikker på hvordan du skal nå i havn med det du skal gjøre, fordi du er usikker på hvordan du skal nå målet, og så gjør du vanskeligere enn nødvendig. Fordi det virker så stort. Og hvis det er stort så må det også være vanskelig å nå det! Eller, kanskje ikke?

Poenget er at du, og jeg, må finne en enkel måte å få til oppgavene på. Det er litt som REMA 1000 det, det enkleste er ofte det beste. Du må trekke planen og oppgavene ned til noe som er oversiktlig og håndterbart: Enkelt!

En brikke, en oppgave av gangen.
Copyright © 2016 fotograf Hans Ola Hevrøy (tidl. journalist NRK).
Alle rettigheter reservert.

Jeg tror det er litt som å bygge lego. Hvis du tar bruksanvisningen til et LEGO-sett, slår opp på første side, så får du nøyaktig beskjed om hva du skal gjøre. Har du lagt merke til at det aldri er mange oppgaver på hver side? Det er tre brikker om gang, per side, noen ganger én, noen ganger fem brikker. Men det er aldri hele huset på 1800 brikker på en gang. Det er noen få brikker, noen få oppgaver, av gangen, og det er akkurat det handler om:

  • En ting av gangen.
  • En enkel måte å utføre det på.

En plan er «bare en plan». Det er et utgangspunkt for de oppgaver og skritt du må ta for å nå målene dine. Det betyr også at den kan forandres underveis. Når du skal lage planen din, uansett stort eller lite prosjekt, begynn ved begynnelsen. Det er alltid kun fem skritt til målet, til løsningen. Det kan selvfølgelig ligge flere under-oppgaver eller delmål under et av de skrittene, men du må faktisk begynne et sted for å finne ut av det. Når du overkompliserer og fokuserer på det som er stort og vanskelig, så går du glipp av de små skrittene og delmålene som du trenger å jobbe med nå. Du må faktisk bare begynne!

You don’t have to be great to start, but you have to start something to be great.

Zig Ziglar

I et liv, med det jeg liker å kalle annerledeshet, er det minst like viktig å sette oss mål som for alle andre. Når du setter deg mål, er det avgjørende at du planlegger for å nå dem – og gjør det fra akkurat der hvor du er, fra ditt utgangspunkt. Fordi det er akkurat det du og jeg ønsker oss, å nå målene våre. Målet er å ta drømmen din ned til et konkret mål, for så å lage en plan slik at du oppnår det du har satt deg fore!

Det går an å planlegge, også i livet med diagnose og annerledeshet, uten å overkomplisere – og det går an å nå målene sine!

Når du nå begir deg ut på reisen, for å finne dine mål og planlegge hvordan du skal nå dem, minn deg selv på at dette: Livet handler ikke om målet til slutt. Det handler om reisen underveis – så kanskje er det viktigste faktisk å huske på å ha det gøy og nyte prosessen?!


Nyt reisen,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka mi «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du se mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om hva jeg driver med ellers, som LIVE undervisning på nett, kurs, foredrag, ADHD, NLP og CHP coaching – så trykk på linken her for oppdateringer og nyhetsbrev eller kontakt meg.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂


Vil du høre med om stegene i god planlegging i et liv med ADHD, kognitive utfordringer og annerledes, kan du se min LIVE undervisning om planer fra mandag 14. januar her:


LIVE-undervisning, uke 3: PLANER!
Hvordan lage planer. Hvorfor det er lurt og hvordan lage dem gode?

Legg igjen en kommentar

18. januar 2019 · 13:00

Å sette seg mål for et nytt år!

Vi har alle sammen gjort det, ikke sant? Sagt at i år skal jeg lage meg nyttårsforsett, og jeg har faktisk tenkt å fullføre dem også … og så gjør vi det ikke. Det blir liksom aldri noe av. Nyttårsforsett har en tendens til å være sånne ting som at; «I år skal jeg slutte å spise godteri, jeg skal kutte ut sukker og jeg skal i hvert fall trene fire ganger i uka!»
Hvorfor gjør vi det? Fordi vi tenker at det er lurt? Fordi vi tror det forventes av oss – at samfunnet, vennene eller familien forventer det? Eller oss selv?

Nå er det ikke nyttårsforsett som er mitt fokus her, det er å sette seg mål. Og for meg, så er ikke de to tingene det samme. De innehar nemlig noen vesentlig forskjeller:

  • Nyttårsforsett er en sosial oppkonstruert forventning, mens mål er noe jeg velger selv.
  • Nyttårsforsett vet jeg ikke egentlig hvorfor jeg setter, mens målene mine er satt fordi jeg vet at det er ting som er viktig for meg.

Mine mål er mine drømmer satt i system. De har en plan, delmål og oppgaver knyttet til seg. De støtter mine verdier og den jeg er, og jeg vet at de på en eller annen måte vil bringe meg videre på min reise – i den retningen jeg ønsker å dra.

Alle mennesker har ting de drømmer om, ting de ønsker seg eller jobber mot. Det kan for eksempel være å spare til hus, hytte eller bil, eller kanskje bare spare til en bedre middag, en ny jakke eller togbilletene hjem til Vestlandet. For deg er det kanskje å bli frisk eller å jobbe for en bedre helse hovedfokus, eller kanskje er det en spesifikk jobb du vil ha, utdannelse du vil ta eller forhold du ønsker å ta til nye høyder. Helt vanlige mål som de aller fleste av oss en eller gang i livet setter seg og jobber mot. Og vet du, det er faktisk uante muligheter til hva du kan sette mål på!

Jeg vet at mange mennesker med ADHD ikke selv føler at de når målene sine. Det, tror jeg, har litt sammenhengen med at du og jeg ofte kanskje setter mål som muligens ikke er helt realistiske. Det kan også være mål som du ikke er motivert for, men syns du må gjøre, eller det er mål som du ikke eier og som ikke føles som en del av deg – en del av akkurat dine verdier og din identitet. For at du skal nå målet (eller målene) dine, så må det først og fremst være et mål som du eier selv. Et mål som er del av deg, som du står for, dette er noe du tror på!

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Og så må et mål ha prioritet. Hvis du ikke prioriterer det, så kommer du heller ikke til å sette fokus på det eller gjøre noe med det. Det betyr, i hvert fall når du har ADHD, at du må sette det på agenda og inn i kalenderen, kanskje fortelle det til andre også og helst ha med deg noen på laget.
Et tips er å finne en annen som har satt seg mål, også med ADHD, hvor dere støtter hverandre i samarbeidet. Eller det kan være en partner eller venn, eller bare noen du kjenner. Dere kan hjelpe hverandre mot de målene dere har satt dere.

Det å ha mål, det vet vi at alle har, og så er det det å sette seg målene da. I det du setter deg målene og begynner å jobbe med dem, så legger du faktisk også grunnlaget for at det skal være gode mål! Fordi at du har kommet fram til at det er dette som er det viktigste for deg å prioritere akkurat nå, så forteller du;

  • hjernen din at dette er fokuset mitt og her vi skal konsentrere oss,
  • kroppen din at det er dette jeg jobber med og mot nå,
  • og hjertet ditt at det er dette som er viktig for meg og mine verdier.

I tillegg er det slik at for veldig mange mennesker med ADHD og lignende kognitive utfordringer, så må målet være logisk også. Hvis ikke målet du har satt deg henger sammen med noe konkret i livet ditt, og noe som du anser som logisk, så er lite sannsynlig at du kommer til å få det til.  Du må ha en knagg å henge det på eller en ramme og plassere det i.

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

En ting til, og det gjelder veldig spesifikt i verden med ADHD, Asperger, Tourettes, og alle andre som har litt sussete hodet, er det med å være konsekvent. Det er en kjent utfordring, og faktisk ikke bare for folk med ADHD, men jeg tror for veldig mange mennesker i dagens samfunn – alt fra hormonelle tenåringer til godt voksne. Noe av det kommer nok rett og slett av at vi lever i 2019, hvor vi har en tendens til å forstyrret av sosiale medier som Facebook, Instagram og SnapChat, av serier på TV-en, HBO og Netflix … at du og jeg har fått en ide om at vi må være tilgjengelig hele tiden og at hjernen nå tror at den skal ha umiddelbar belønning hele tiden. Vi blir rett og slett bombardert med inntrykk hele tiden. Det å være målrettet, å jobbe konsentrert og holde seg til det du har valgt å prioritere, det krever faktisk at du klarer å holde fokuset og er konsekvent over tid.

I dette livet med annerledeshet, og med ADHD, opplever jeg at er det så utrolig viktig at målene mine følger noen rammer, og sånn at jeg tilrettelegger for at jeg faktisk skal klare å jobbe med dem og få det til! Det er uten tvil også et hjertebarn, fordi både jeg og barna har ADHD, og jobben min er å veilede, coache og kurse mennesker som lever livet med diagnose og annerledes – enten som pårørende eller brukeren. All utdannelsen, kursene og erfaringen min tilsier at dette virkelig er mulig å få til – selv om du og jeg velger oss forskjellige måter og modeller på veien til mål. Min foretrukne modell er SMARTE-mål, og det har jeg laget en video om på Facebook hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker om det praktiske arbeidet. 😀

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Så hvor vil du være om et år? Hvilket hovedområde er viktigst for deg å oppnå i år? Hvilke mål må du sette deg i år for å nå det – og hvilke tre mål er det aller viktigst for deg å ha på mål-lista di for 2019?

Når du har satt opp de målene og sjekket om de er spesifikke nok, om de er realistiske for deg, om du virkelig ønsker dem, er de attraktive for deg, kan du måle dem i tid, kan du evaluere dem, så kan vi begynne å snakke om å dele opp, sette delmål og lage planer. Og det har jeg faktisk tenkt å skrive om neste uke. Kult, ikke sant?!

Jeg tror mange av oss kan det her, egentlig, fordi vi grunnleggende vet nok om det og allerede har satt oss mål mange ganger før i livet. Men noen ganger, så trenger du og jeg bittelitt drahjelp for å komme i gang eller å fullføre. Da kan det være kjekt med litt tanker og innspill fra noen andre, noe som kanskje kan gi deg en liten vri, en annen måte å se ting på, litt inspirasjon og en måte å jobbe videre mot det du brenner for – det du ønsker å oppnå i år.

Mine tanker og ideer er ikke et fasit svar. Det er det jeg har funnet fram til at fungerer for meg, for oss, hvordan vi best planlegger og legger til rette i livet med annerledeshet, med diagnoser og med sykdom.
Jeg pleier å si at hjemme hos oss, så deler vi 14 diagnoser og sykdommer. Det er sånt derre pakketilbud vet du, hvor du kan få 14 for prisen av 8! … hvis du vil ha dem da … men det vil du kanskje ikke?! 😉 Vi har dem da; dette er de kortene vi har fått tildelt – og da må vi bare gjøre beste ut av det.

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Organisering, Selvutvikling

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Opp og hopp – kom deg ut og tren!

Jeg tror det er noen «sannheter» vedrørende fysisk aktivitet og trening som de aller, aller fleste av oss raskt kan være enig om. Denne kroppen som vi som mennesker har blitt tildelt, som bærer oss rundt og er et viktig verktøy i livet vårt, den var jo ikke konstruert for å sitte stille på en stol foran en PC hele dagen! Muskler, ledd, sener, blodomløp og hjertepumpe, hjerneaktivitet, tarm aktivitet, lungekapasitet – alt er faktisk helt avhengig av at vi beveger oss og tar vare på kroppen.

All forskning tilsier at mennesket sitter for mye stille, livsstilsykdommene florer, politikerne føler at de må «tvinge» barna våre til mer fysisk aktivitet ved å legge det inn som en del av skolehverdagen, statistikken sier at aldri har det vært så mange barn og unge som er deprimert og/eller får livsstilsykdommer som egentlig tilhører en mye eldre aldersgruppe. Det er ingen tvil om at den vestlige verden, i sær, har beveget seg inn i uvane som virkelig ikke er bra. Det er heller ikke tvil om at utfordringen er sammensatt tenker jeg, men akkurat nå vil jeg bare fokusere på fysisk aktivitet.

Jeg er ikke noe treningsfantom. Jeg har aldri vært eller kommer til å bli noen toppidrettsutøver, og det er vel heller ikke målet for «hvermannsen» tenker jeg. Allikevel tenker jeg ganske mye på både trening, ikke trening, fysisk aktivitet og hva som skjer med kroppen når den ikke beveger seg så mye som den egentlig burde. Undertegnede er også «en av dem» som jobber foran en datamaskin hele dagen, jammen meg sitter jeg her nå også for å skrive dette.. Rumpa sitter altfor mange timer i en stol – hver eneste dag. I tillegg så er jeg altså tildelt ymse fysiske utfordringer, av typen kronisk bekkenleddsyndrom og fibromyalgi sammen med ADHD, og det medfører at jeg naturlig nok tenker en del på kropp, forebygging av smerter og trening.

Det har vært en lang vei å gå, også for denne kroppen. Verken lettvint eller smertefri. Jeg har ofte lurt på om dette overhodet kom til å gå, om jeg ikke egentlig bare burde gi opp.. og ikke minst NÅR dette tidspunktet hvor jeg ble «avhengig» av treningen skulle dukke opp?! Likeså har jeg fundert en del på hvorfor det var så vanskelig for tjenesteapparatet og fagfolkene rundt meg å samarbeide, hva som gjorde at det var så vanskelig å se mine utfordringer under ett og meg som en helhet. Helt tilfeldig havnet jeg hos en idrettsfysioterapeut for et par år siden. Ung (les: på min alder), interessert og snartenkt. Han skjønte med en gang at det ikke var et poeng at jeg fortsatt å gå til den ene fysioterapeuten etter den andre for å få løst opp i tide og utide – og så sendte ham meg rett videre til en fysioterapeut opptatt av HELE kroppen og hele meg. Fra ikke å kunne slappe av, til å kunne ligge stille i to timer og kunne meditere. Fra å ha en balanse som var helt fraværende og smerter som tok overhånd, til å stå støtt og ha fokus på det som fungerer.

Det finnes ingen enkel løsning, verken for store eller små, for å bli sprek eller få kontroll over smertene, man må bare begynne et sted.  Jeg har hatt mange nedturer og det har tatt lang tid før jeg kom dit at jeg syns jeg dro frivillig og ble «avhengig». Det ene dagen tok den andre, tiden gikk og jammen har det blitt en vane. Du må bare bestemme deg, et skritt av gangen, sette deg små mål og hold fokus på resultatet, og så beveger du deg. Litt av en AHA opplevelse når jeg skjønte hvor mye jeg egentlig kan gjøre selv, og hvor mange måter man kan bevege seg på. Ikke trenger man egentlig mye tid heller og det er så mange forskjellige ting du kan gjøre, både hjemme og ute og med og uten barn, og at det kun var meg selv som satte grenser for hva jeg kunne og når – dårlig fantasi!

Jeg går tur i byen, i skogen, i marka og på fjellet. Svømmer med barna, sykler med og uten familien og noen ganger til jobb. Går trapper i stedet for å ta heisen, går til butikken og til møter. Står langrenn på jordet, i skogen og på fjellet. Trener hos fysioterapeuten, noe som er aldeles topp fordi det er tilrettelagt, og noen ganger trener jeg bare 15-20 minutter hjemme med Livegym på AppleTV (50 kr per mnd, ingen binding).. og noen ganger så danser jeg bare rundt på gulvet for å irriterende de søte små.. 😉

IMG_0749

Mitt mål var å kunne gå lange turer, både til fots og på ski, med barna mine, sykle og kanskje en dag jogge. Målrettet, iherdig innsats har fått meg dit, og lykken er komplett fordi jeg til og med har klart å komme meg på «dansegulvet» igjen med HipHop trening en gang i uken. Det var jeg som måtte ta tak: Ta tak i meg selv og kroppen min. Jeg som måtte sette meg målene og jeg som måtte jobbe mot dem. Bonusen er enestående: Du får bedre helse, bedre humør og fantastiske naturopplevelser. Det skjer ikke noe for du begynner og det er DU som er sjefen i ditt eget liv!

Jeg trener ikke for å bli «slank, sprek og supersporty». Jeg trener for å få best mulig livskvalitet her og nå.. og jeg trener for å bli gammel!


Kom deg opp av sofaen eller godstolen, ut i frisk luft. Steg for steg mot bedre helse, et lettere sinn og en bedre livskvalitet. 20 minutter per dag er nok, og hvis jeg kan så kan du også! Jeg heier på deg! 😀


Les gjerne mitt innlegg Et motorisk perspektiv på ADHD i bloggen Livet med ADHD også. 🙂

1 kommentar

Filed under Fysisk helse, Trening