Tag Archives: forventninger

Å sette seg mål for et nytt år!

Vi har alle sammen gjort det, ikke sant? Sagt at i år skal jeg lage meg nyttårsforsett, og jeg har faktisk tenkt å fullføre dem også … og så gjør vi det ikke. Det blir liksom aldri noe av. Nyttårsforsett har en tendens til å være sånne ting som at; «I år skal jeg slutte å spise godteri, jeg skal kutte ut sukker og jeg skal i hvert fall trene fire ganger i uka!»
Hvorfor gjør vi det? Fordi vi tenker at det er lurt? Fordi vi tror det forventes av oss – at samfunnet, vennene eller familien forventer det? Eller oss selv?

Nå er det ikke nyttårsforsett som er mitt fokus her, det er å sette seg mål. Og for meg, så er ikke de to tingene det samme. De innehar nemlig noen vesentlig forskjeller:

  • Nyttårsforsett er en sosial oppkonstruert forventning, mens mål er noe jeg velger selv.
  • Nyttårsforsett vet jeg ikke egentlig hvorfor jeg setter, mens målene mine er satt fordi jeg vet at det er ting som er viktig for meg.

Mine mål er mine drømmer satt i system. De har en plan, delmål og oppgaver knyttet til seg. De støtter mine verdier og den jeg er, og jeg vet at de på en eller annen måte vil bringe meg videre på min reise – i den retningen jeg ønsker å dra.

Alle mennesker har ting de drømmer om, ting de ønsker seg eller jobber mot. Det kan for eksempel være å spare til hus, hytte eller bil, eller kanskje bare spare til en bedre middag, en ny jakke eller togbilletene hjem til Vestlandet. For deg er det kanskje å bli frisk eller å jobbe for en bedre helse hovedfokus, eller kanskje er det en spesifikk jobb du vil ha, utdannelse du vil ta eller forhold du ønsker å ta til nye høyder. Helt vanlige mål som de aller fleste av oss en eller gang i livet setter seg og jobber mot. Og vet du, det er faktisk uante muligheter til hva du kan sette mål på!

Jeg vet at mange mennesker med ADHD ikke selv føler at de når målene sine. Det, tror jeg, har litt sammenhengen med at du og jeg ofte kanskje setter mål som muligens ikke er helt realistiske. Det kan også være mål som du ikke er motivert for, men syns du må gjøre, eller det er mål som du ikke eier og som ikke føles som en del av deg – en del av akkurat dine verdier og din identitet. For at du skal nå målet (eller målene) dine, så må det først og fremst være et mål som du eier selv. Et mål som er del av deg, som du står for, dette er noe du tror på!

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Og så må et mål ha prioritet. Hvis du ikke prioriterer det, så kommer du heller ikke til å sette fokus på det eller gjøre noe med det. Det betyr, i hvert fall når du har ADHD, at du må sette det på agenda og inn i kalenderen, kanskje fortelle det til andre også og helst ha med deg noen på laget.
Et tips er å finne en annen som har satt seg mål, også med ADHD, hvor dere støtter hverandre i samarbeidet. Eller det kan være en partner eller venn, eller bare noen du kjenner. Dere kan hjelpe hverandre mot de målene dere har satt dere.

Det å ha mål, det vet vi at alle har, og så er det det å sette seg målene da. I det du setter deg målene og begynner å jobbe med dem, så legger du faktisk også grunnlaget for at det skal være gode mål! Fordi at du har kommet fram til at det er dette som er det viktigste for deg å prioritere akkurat nå, så forteller du;

  • hjernen din at dette er fokuset mitt og her vi skal konsentrere oss,
  • kroppen din at det er dette jeg jobber med og mot nå,
  • og hjertet ditt at det er dette som er viktig for meg og mine verdier.

I tillegg er det slik at for veldig mange mennesker med ADHD og lignende kognitive utfordringer, så må målet være logisk også. Hvis ikke målet du har satt deg henger sammen med noe konkret i livet ditt, og noe som du anser som logisk, så er lite sannsynlig at du kommer til å få det til.  Du må ha en knagg å henge det på eller en ramme og plassere det i.

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

En ting til, og det gjelder veldig spesifikt i verden med ADHD, Asperger, Tourettes, og alle andre som har litt sussete hodet, er det med å være konsekvent. Det er en kjent utfordring, og faktisk ikke bare for folk med ADHD, men jeg tror for veldig mange mennesker i dagens samfunn – alt fra hormonelle tenåringer til godt voksne. Noe av det kommer nok rett og slett av at vi lever i 2019, hvor vi har en tendens til å forstyrret av sosiale medier som Facebook, Instagram og SnapChat, av serier på TV-en, HBO og Netflix … at du og jeg har fått en ide om at vi må være tilgjengelig hele tiden og at hjernen nå tror at den skal ha umiddelbar belønning hele tiden. Vi blir rett og slett bombardert med inntrykk hele tiden. Det å være målrettet, å jobbe konsentrert og holde seg til det du har valgt å prioritere, det krever faktisk at du klarer å holde fokuset og er konsekvent over tid.

I dette livet med annerledeshet, og med ADHD, opplever jeg at er det så utrolig viktig at målene mine følger noen rammer, og sånn at jeg tilrettelegger for at jeg faktisk skal klare å jobbe med dem og få det til! Det er uten tvil også et hjertebarn, fordi både jeg og barna har ADHD, og jobben min er å veilede, coache og kurse mennesker som lever livet med diagnose og annerledes – enten som pårørende eller brukeren. All utdannelsen, kursene og erfaringen min tilsier at dette virkelig er mulig å få til – selv om du og jeg velger oss forskjellige måter og modeller på veien til mål. Min foretrukne modell er SMARTE-mål, og det har jeg laget en video om på Facebook hvis du vil vite mer om hvordan jeg tenker om det praktiske arbeidet. 😀

Copyright © 2019 Britta Gulbrandsen – Steg for Steg, Alle rettigheter reservert.

Så hvor vil du være om et år? Hvilket hovedområde er viktigst for deg å oppnå i år? Hvilke mål må du sette deg i år for å nå det – og hvilke tre mål er det aller viktigst for deg å ha på mål-lista di for 2019?

Når du har satt opp de målene og sjekket om de er spesifikke nok, om de er realistiske for deg, om du virkelig ønsker dem, er de attraktive for deg, kan du måle dem i tid, kan du evaluere dem, så kan vi begynne å snakke om å dele opp, sette delmål og lage planer. Og det har jeg faktisk tenkt å skrive om neste uke. Kult, ikke sant?!

Jeg tror mange av oss kan det her, egentlig, fordi vi grunnleggende vet nok om det og allerede har satt oss mål mange ganger før i livet. Men noen ganger, så trenger du og jeg bittelitt drahjelp for å komme i gang eller å fullføre. Da kan det være kjekt med litt tanker og innspill fra noen andre, noe som kanskje kan gi deg en liten vri, en annen måte å se ting på, litt inspirasjon og en måte å jobbe videre mot det du brenner for – det du ønsker å oppnå i år.

Mine tanker og ideer er ikke et fasit svar. Det er det jeg har funnet fram til at fungerer for meg, for oss, hvordan vi best planlegger og legger til rette i livet med annerledeshet, med diagnoser og med sykdom.
Jeg pleier å si at hjemme hos oss, så deler vi 14 diagnoser og sykdommer. Det er sånt derre pakketilbud vet du, hvor du kan få 14 for prisen av 8! … hvis du vil ha dem da … men det vil du kanskje ikke?! 😉 Vi har dem da; dette er de kortene vi har fått tildelt – og da må vi bare gjøre beste ut av det.

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Organisering, Selvutvikling

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Årsberetning anno 2014

Kjære Dagbok!

Som seg hør og bør skal man innrapportere sine gjøren og laden til «offentligheten» ved utgangen av året. Jeg sendte ut julebrev til familie og venner i desember, med alle de hyggelige tingene vi foretok oss i året som svant. Jeg har  begynt å samle sammen alt Skatteetaten til min økonomisk selvangivelse for 2014, så jeg er godt i rute. Det jeg derimot ikke har gjort, er å «innrapportere» mine seire og tabber, målene jeg nådde og de som ikke rakk opp.. En personlig årsberetning som i en eller annen form forteller hvordan jeg har levd opp til mine og omverdens forventninger, hva som gikk og hva som kunne vært bedre, og gjennom det forhåpentligvis hente lærdom på godt og vondt, for så å gå videre.. En dønn ærlig, rett fra levra og overhodet ikke perfekt korthistorie om livet mitt anno 2014!

Ute - der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

Ute – der jeg trives best! Baser og herjer med mine kjære i juleferien.

 Årets hendelser i vilkårlig rekkefølge

Jeg meldte meg opp til eksamen i Rådgivning og Veiledning i januar (eksamen i mai), fordi jeg syns det var på tide å jobbe med det jeg brenner for. Jeg fullførte med en av de beste innsendingsoppgavene veileder noengang hadde lest og avla eksamen! Det ble fire interessante måneder med veiledning av andre, både over telefon og ansikt til ansikt, og dette legger jeg i seierboksen.

Jeg tok mine første spede tak med firmaet mitt og hadde mitt første rådgivnings- og mitt første veiledningsoppdrag. Akkurat det er kult, allikevel ligger firmaet litt i tabbeboksen også. Jeg klarte fortsatt ikke å somle meg til å få laget en nettside, skrevet en handlingsplan og ikke gjort en seriøs innsats for å markedsføre meg selv. Det demrer at salg og markedsføring ikke er min sterkeste side.. 😉 ..men jeg har i hvert fall begynt å skrive i bloggen igjen!

Den største seieren tror jeg faktisk utelukkende må være å ha kommet akkurat dit hvor jeg er i livet nå; hvordan jeg har det med meg selv, de rundt meg, helsen min og tingenes tilstand ellers. I sommer ble jeg 40 år gammel, og det tror jeg faktisk er en av de desidert beste bursdagene (og feiringene) jeg har hatt. Jeg føler at jeg er akkurat der jeg skal være i livet (med noen ytterst få unntak), jeg har funnet min ro og min hylle. Det er en fantastisk følelse som jeg unner alle å kjenne på.

Min 40-års gave til meg selv!

Min 40-års gave til meg selv!

Helsemessig hadde jeg satt meg noen mål: Jeg skulle klare å løpe 5 km på 30 min, jeg ville begynne å danse igjen (HipHop) og jeg skulle ha meg en landeveissykkel! Løpemålet nådde jeg i våres, sykkelen ble innkjøpt i sommer som bursdagsgave til meg selv – og HipHop har jeg danset hver tirsdag siden januar! Etter så mange år med smerter og en kropp som ikke vil samarbeide, så er det utrolig fantastisk å få lov å bruke den igjen, å kunne trene fast og aktivt, delta på det jeg vil med barna, logge inn 15 km både på sykkel og ski og 12 km til beins på fjellet. Det er en stor seier for meg, og en jeg lever godt med og på. 😀 ..de små tingene, som at landeveissykkelen ikke har blitt brukt ute enda eller at jeg ikke alltid klarer det jeg vil, det legger jeg i skuffen for forbedringsmuligheter – ikke tabber!

Det målet, eller «tabben», som veier tyngst at jeg ikke har fått til, er fast jobb. Jeg frustrerer meg litt over at jeg ikke har turt å hoppe og satse alle kluter på å enten jobbe hele tiden ut fra eget firma eller å få til en fast stilling innen det jeg virkelig brenner for å jobbe med. På noen områder kan det altså virkelig være vanskelig å legge fra seg gamle «ideer og redsler», å bare ta mot til seg og hoppe! Jeg har prøvd meg i en 60 % stilling i år, og det er altså ikke til å stikke under en stol at jeg ikke er skrudd sammen for å jobbe stillesittende på et kontor med tall hele dagen.. Jeg må og vil ut og jobbe med mennesker! Jeg vil rådgi, veilede, hjelpe, dele og lære opp, jeg vil holde kurs og foredrag – jeg vil være og gjøre en forskjell! Uansett har jeg klart å trekke meg et skritt videre. Jeg har stått i en stilling som ikke helt passet meg, tatt vanskelige samtaler, fortalt om mine diagnoser og utfordringer, og vært og gitt av meg selv – selv om jeg ikke var helt på riktige hylle.. og nå vet jeg jo hva jeg vil.

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

Bordet dekket til fest, for feiring av rund dag, livet og gode venner..

En fornøyd 40-åring! <3

En fornøyd 40-åring! ❤

Jeg har jobbet hardt med å akseptere at jeg er der jeg er, har det jeg har og er den jeg er!
Jeg har vært mer hjemme hos familien min. Ikke nok, men allikevel mer.
Jeg har gratulert mange med dagen og hendelser, jeg har ikke klart å huske alle eller sende blomster når jeg «burde».
Jeg hadde en absolutt fantastisk feiring av dagen min og fikk så mange flotte gaver som jeg aldri har fått før.
Jeg har vært så heldig å få ta del i flere flotte feiringer av andre fine mennesker, jeg har flotte mennesker rundt meg i hverdagen som jeg ikke fikk besøkt eller snakket nok med.
Jeg har en fantastisk familie rundt meg som jeg elsker overalt på jord – ville aldri vært foruten «pompel & pilt og pappaen»! ❤

Lærdom og veien videre?

Det er pussig hvordan det faktisk ikke er mulig, i hvert fall ikke for meg, å få til alt – å få og gi i pose og sekk. Det viser seg at jeg heller ikke er perfekt (Hæh?!) og at jeg ikke får til alt og ingenting på de 24 timene jeg som alle andre har fått tildelt per døgn. Det kjennes faktisk veldig bra og komme seg videre på den veien med å akseptere at «litt mindre» er mer enn bra nok for meg – fordi jeg vil ha det sånn! Ikke fordi andre mener og syns, men fordi jeg selv har tatt valget.

  • Jeg fungerer nok best når jeg har litt for mye å gjøre, det var det der med å jobbe best under press…
    Et av mine mål for 2015 er å jobbe mer jevnt og ikke prokastinere hele tiden – da kanskje denne nettsiden blir ferdig sammen med et par foredrag og utkast til den boken jeg går og rugger på..
  • Jeg vil fortsette å gjøre de tingene som er bra for meg, uansett hva andre syns og mener.
    Det betyr trening flere ganger i uken, uansett vær, utfordringer og smerter. Det betyr sunn mat, nok søvn, å engasjere meg i ting jeg brenner for selv om jeg ikke har tid og reise ut i verden selv om jeg ikke råd.
  • Det skal alltid være tid til en kaffekopp, en e-post, en hyggelig hilsen, lese en bok, se en film med ungene eller å ta en telefon.
    Jeg tror på at det er de små ting i hverdagen og alle de hyggelige opplevelsene jeg kommer til å huske når jeg blir gammel, ikke det strøkne hus, den fine jobben og alle «premiene»…
  • Jeg vil gjøre mer av det jeg er redd for, utfordre meg selv og tørre å klatre opp det neste skrittet på stigen.
    I det ligger det å være litt «døv», overfor både meg selv og andre, bare gjøre ting noen ganger uten å tenke på konsekvenser, planer, strategi og smarte valg og mål!

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Noe av det vakreste som finnes, en glødende solnedgang med håp om morgendagen.

Målsetning for 2015!

Jeg skal tro på meg selv og det jeg står for. Gå helhjertet inn for det jeg vil, dedikere meg til mitt arbeid, min familie og meg selv, og tørre å ta sjansene! Dette er mitt liv. 2014 var et godt og spennede kapittel videre på reisen – og 2015 skal virkelig bli mitt år. Fordi jeg velger det selv!

«Jeg har klatret opp suksessens stige, feiltrinn for feiltrinn.»
Skuespiller Mae Wast


På tross av alle utfordringene og livets naturlige opp- og nedturer, så føler jeg at livet er godt og at jeg har mye å glede meg over – det tror jeg er viktig å faktisk kunne si det høyt med jevne mellomrom. Tørre å være lykkelig. Vi er heldige, og  jeg er takknemlig for det vi har og for de mulighetene jeg får. Om enn litt bakpå, så kom julen til huset i Hestenga i år også, og vi kan glede oss over at en stille og rolig jule- og nyttårsfeiring med de nærmeste er over.. helt uten planer..
Velkommen 2015 – og godt nytt år! 🙂
På tro og ære, og ytterst samvittighetsfullt,
Britta Gulbrandsen – steg for steg mot «toppen». 

På "toppen" av slalombakken på Vikersund - med utsikt rett til himmelen..

På «toppen» av slalombakken på Vikersund – med utsikt rett til himmelen..

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Min egen verste fiende?

En dag tar den neste.. og den neste..

Som det seg hør og bør går jeg ut hardt, ambisjonene er på plass, det samme er hodet fylt av ideer og tanker som aldri når fram til papiret fordi de snubler i hverandre i toppetasjen. Jeg vil så mye, ønsker så mye, drømmer om så mye – men det er bare ikke alltid det går.

Denne gangen var det alle innleggene jeg hadde planlagt for bloggen denne uka, som ble stoppet av meg selv – eller rettere sagt kroppen min. Jeg og lemmene mine har ikke helt vært på samme team denne uken, og det har satt meg litt ut av spill. Ledd og muskler er ikke samarbeidsvillige og smertene har tatt litt overhånd. Dermed måtte kroppen, de små ting i hverdagen og familien prioriteres framfor å skrive innlegg, og sånn er det jo. Man kan like det eller ikke, det meste handler om (hard) prioritering.

Det er slik det er, jeg er blitt min egen verste fiende! Selv om jeg nå vet og er klar over kortene jeg er tildelt, så er jeg altså fortsatt ikke der hvor jeg klarer virkelig å ta hensyn til meg selv – i hvert fall ikke hele tiden. Der ligger utfordringene nok i kø for mange, ikke bare for meg, av alle de flinke, arbeidsomme og snille kvinnene rundt meg. Mange av oss tillater oss å bli ”spist opp” av forventningene rundt oss: Samfunnet, jobben (meningsfull jobb i 100 % stilling helst), god utdannelse, flink kone og oppofrende mor, en datter og venninne som alltid er hjelpsom og tilgjengelig, holde kroppen i form og spise riktig (og helst mat fra bunnen av), et velstelt og ryddig hjem, en fin hage, fine ferier.. Til syvende og sist handler det vel egentlig bare om våre egne forventninger, til oss selv?

Det er jo jeg som tenker at det er fint om jeg klarer å gjøre styrkeøvelser hver dag, lage middag fra bunn hver dag, gjøre lekser med ungene og lese for dem på senga hver dag, skrive minst et blogginnlegg hver dag, betale regningene i tide alltid. Det er jeg som skaper meg et ideal om hvordan ting skal være, og i det idealet så er det ganske ofte at jeg ikke tar hensyn verken til tiden som går med, personene som er involvert eller min fysiske tilstand. Det er jeg som ønsker at hagen skal være på stell, at huset skal være ryddig, at jobben er interessant og aldri kjedelig, at alle rundt meg skal oppleve at jeg er tilstede og hjelpsom. Det er jeg som vil – ingen andre. Det er jeg som setter skyhøye mål for meg selv som det kanskje rett og slett ikke er mulig å få til. Egentlig betyr det ikke noen ting hva andre mener om hva jeg skal få til, for det er jeg som skal passe på MEG og sørge for at jeg har det bra.

Det er JEG som må sette meg selv først, ta hensyn til meg og sørge for at jeg har motivasjon, energi, lyst og helse til å gjøre akkurat de tingene som er aller viktigst for meg!

Så hva gjør jeg da med min egen aller verste fiende? IMG_5822 (1268 x 840)
Steg for steg, et skritt og et hakk av gangen, skrur jeg ned forventningene.. til jeg er fornøyd, til jeg har det bra.

If you can’t beat ’em,
join ’em!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

God fredag!

Ja, hva er en god fredag?!

Min gode fredag var å sove lenge, stelle meg selv, surre litt rundt og så reise til by’n, og til Jonas B (igjen!) for å spise lunsj med ei gammel klassevenninne fra barne- og ungdomsskolen. To år siden sist vi skravlet sammen – men tonen var der like herlig med en gang! Så mye å snakke om, så mange felles ideer, tanker, interesser og opplevelser. En lunsj jeg tenkte meg kanskje ble toppen to timer nærmet seg neste fire før vi kom oss avgårde!

Dette var en av de virkelige gode samtalene, positiv, avslappende og inspirerende. Vi snakket mye om veien videre, hva vi ønsker å gjøre videre med livet vårt, hva vi vil jobbe med, alle de spennende mulighetene og hvordan vi kan og skal få til og klare å drive med det vi har lyst til. Hvordan jeg, eller vi, skal være tro mot oss selv og det vi står for på veien videre, også i arbeidslivet. Det er så mye å ta tak i, så mye man kan gjøre – og jeg ser at det blir en utfordring å redusere sånn at ikke alt tar helt av.. Skal jeg skrive en bok, eller to, drive med veiledning, foredrag, prosjekt, struktur, samarbeide med andre om kosthold og trening – jobbe med hele mennesket eller stykkevis og delt?! Man må gripe mulighetene – før noen andre gjør det!!

If you don’t build your dream, someone else will hire you to build theirs! – Tony Gaskins

Sent, men godt vente jeg nesen hjem over igjen, dro innom butikken og handlet med masse friske grønnsaker og alt annet jeg syns jeg trengte til et skikkelig godt grillmåltid. Litt lett rydding, og så lagde jeg og gubbelure marinade til svin indrefilet, salat, råstekte poteter og stekte grønnsaker! ..og en liten fruktsalat med råkrem til dessert.. *nam*

I sekstida kom «endelig» de søte små hjem etter fire dager hos mormor og morfar, medfølgende besteforldrene. Den eldste lillebroren og han vakre viv dukket også opp – og vi hadde en deilig og koselig kveld ute i paviljongen… Den roen, nærheten og tryggheten med familien rundt meg, den gode samtalen, mye humor og STOR porsjon latter. Det er rett og slett uvurdelig! Kvelden ble avsluttet i sofakroken med Madagskar 2, alle krøllet sammen! Good Times!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hva er en god fredag for deg?
Hvordan lader du/dere opp til helgen?

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Jobb, Kjære dagbok.., Veiledning og rådgivning

De små opp og nedturene..

Det blir et kort innlegg i kveld – sånn går det når man har full dag med masse gjøremål og kommer «sent» hjem fordi man har vært ute med de fine jentene! 😉

Det har vært en dag med blandede følelser kjenner jeg.
Jeg fikk gjort mye på jobb i dag og satt igjen med en god følelse. Den ble underbygget av slike små ting som at jeg nå har mitt eget nøkkelkort og nøkkel, egen PC med brukernavn og e-post. Små ubetydelig ting i den store sammenheng, men små viktige ting for å føle at man er en del av arbeidsplassen.
Samtidig ligger det å gnager i bakhodet mitt at jeg ikke er ansatt der, at jeg er en «ekstra person» på «lånt tid». Jeg skal ikke være med på arbeidsplassens oppstartsseminarer, møter og kurs, som de andre. Jeg er på hospitering, det er arbeidstrening og det er NAV som er min «arbeidsgiver».
Det er veldig godt å komme ut hjemmefra igjen, men det er samtidig litt kjipt å vite at man «bare» er en del av bildet for en kort stund.

Dette tror jeg er en av mine største utfordringer:
Å avfinne meg med å bare ha èn fot innenfor et sted, ikke begge.
Å være en del av noe et stund, men vite at det ikke er for bestandig.
Å gå inn i ting med bare litt av meg, i stedet for å gi hele armen og hele meg.

Samtidig var jeg i den heldige situasjonen i kveld at faktisk flere reagerte på mitt litt utradisjonelle rop om å bli luftet på FB i går, og jeg fikk to stykker til å ta meg med på luftetur!
Det ble en veldig fin avslutning på dagen syns jeg. God mat og drikke med ei god svigerinne og ei god venninne på Jonas B, lange gode samtaler og mye latter – og ikke minst en fin gåtur hjem igjen i kveldinga. Det er ikke noe som en god prat til å få satt ting litt på plass. 😉

Uteservering på Jonas B er deilig når sola skinner, og her kan verdens problemer løses.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta

Tankekjør!

Det er visst det det heter når tankene bare kjører på, uten pause og uten at jeg får sortert noe ut.

Som den optimisten jeg er så ønsker jeg hver helg at vi skal ha en sånn perfekt familiehelg! Du vet; gjøre noe oppløftende sammen med barna, få ryddet og vasket hus, si hei til foreldrene våre, være sammen med venner, kanskje trene litt, gå i skauen OG få inn litt kjærestetid! Alle, inkludert meg selv, skjønner jo at det ikke er mulig å få til på en helg, men det forandrer ikke ønskene min. Det er et seriøst gap mellom fornuft, følelser og handlinger der! Tankene jobber på høygir for å pønske ut hvordan jeg skal få til alt dette, og det er ingen hemmelighet at kroppen blir en smule stressa av det.

Mine forventninger til helgen stemmer ei helt overens med de andre tres forventninger heller, og i det ligger det en ny utfordring. Mor vil en hel del ting, ungene vil leke eller gjøre ingenting og far vil være i fred! Høres det kjent ut? På den ene siden dette inderlige ønske om å få til mest mulig og at alle skal være fornøyd og glade – på den andre siden dyp frustrasjon over at de andre ikke vil det jeg vil og (hold dere fast) ikke gjør som jeg sier?! Ingen forundring å spore over at jeg i mange år har hørt at vi bor på forskjellige planeter. Får til tider litt følelsen av at det er ganske folketomt på min planet? 😉

Fordelen med å bli eldre, tror jeg, er at jeg begynner å skjønne hvilken innvirkning jeg har på andre og hvilken innvirkning de har på meg. Jeg har fått en annen forståelse for at jeg ikke kan bestemme og styre alt (Hææh?!), at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden, at de andre ikke har lyst til akkurat det samme om meg – og at jeg i min iver etter å gjøre alt så veldig ordentlig og bra rett og slett sårer og tråkker på andre.. i full fart.
Ulempen er at man må bli eldre for å skjønne noe av dette komplekse spillet som heter livet, og at det hadde vært grusomt kjekt å visst noen av disse «hemmelighetene» litt tidligere!

Så hva fikk jeg til denne lørdagen da?
Fikk rydda bittelitt, gjort ukeshandel, stelt bittelitt i hagen, rydda rommene til ungene – med ungene (!), fikset en kosekrok til meg selv på trammen, lagd middag sammen med trulte og spiste middag sammen alle fire mens vi så på TV. Der ble det faktisk tid til å putte inn litt halv-fornuftig samtale med både mann og barn også, før leggetid. Jeg fikk ikke revolusjonert verden i dag heller, huset er ikke strøkent og vi var ikke sosiale med andre enn oss selv. Og jeg overlevde – igjen!

Kosekroken min på trammen! ❤

Min største utfordring står igjen soleklart for meg; SLAPP av og STRESS ned! Jeg håper at jeg i kosekroken min her på trammen, med utblikk over verden, skal finne litt ro. Jeg har skjønt at jeg må lage meg et pusterom hver dag for både tankekjør og idémyldring. Og her vil jeg ønske alle som går forbi velkommen til en kopp av det de ønsker: Velkommen til en prat på trammen!

Avslutter dagen med et lite skrytebilde av tullas middag: Kyllingwok med sursøt saus. Godt og smakfult!

Burde tørket av tallerkenen først, men poenget kommer fram: Nam!

2 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Hverdagen er tilbake!

Ferien er ubønnhørlig over og august måned er erklært for åpen!

Mannen har vært på jobb, junior har vært på SFO og vi jentene har laget syltetøy (frysetøy) og ryddet hus det meste av dagen. Noe må vi foreta oss mens vi venter på at den eldste starter på jobb i morgen og den yngste snart på skal begynne på skolen igjen. Alt i mens jeg prøver å ta innover meg at babyen min begynner i andre klasse og vesle tulla mi skal i syvende!

Syltetøyslave?

Jeg har en del forventninger til denne høsten; både på mine egne og familiens vegne.
Jeg er spent på hospitering og jobb, på å sparke i gang noe aktivitet i firmaet mitt og gjøre et ærlig og redelig forsøk på skape det livet jeg ønsker meg. Jeg er spent på utvikling av mannens firma og om han får til en videre god trend og ro. I tillegg knyter det seg forventninger til både andre- og syvendeklassingen, til utvikling mentalt og fysisk, til helse og til å klatre videre opp over i den gode trenden vi har vært i hittil i år.

Det er mye uvisst foran meg, som det alltid er, men mye spennende også.

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..