Tag Archives: gjøre en forskjell

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤


Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.


Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.


Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober er måneden for både Bevisstgjøring rundt ADHD og Verdens mental helsedag? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har noe.

Jeg hørte noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull, fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om… hun har selv ADHD. Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre som lever ned ADHD hjemme hos og aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige, som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder, møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose – og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD og annerledeshet tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men fordi det å leve med en neurobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem etter annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket).

  • Mange fant tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle… ikke helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til riktig tid, at de pratet i tide og utide… og kom hjem med dalende karakterer og mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes, syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i en form ikke fungerer.

Vi kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Vi kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Vi vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.

Det å leve livet med diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespill – eller Lego – bitene som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Kunsten å hjelpe andre..

..på vei ut av året 2014!

Romjulen har jeg brukt til å lese «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. En sterk kjærlighetsroman med en uventet slutt. Historien kreerte mange tanker hos meg, og det er vanskelig å slutte å tenke på den..  et-helt-halvt-år-nyttOpplagvanskelig å legge den fra seg. For dere som ikke har lest den: Den kvinnelig hovedrollen Lou blir ansatt som assistent for den mannlige hovedrollen Will, som er lam etter en trafikkulykke. Hun blir ansatt for å overbevise ham om at han ønsker å leve – mens han på sin side har en avtale med en sveitsisk klinikk om seks måneder for gjøre et assistert selvmord. Boken høres ut som en klisjé, og er det vel også, men det er i så fall en velskrevet, underholdende og tankevekkende klisjé som jeg lot meg rive med av..

For meg handlet boken også om å gå sine egne veier, å tørre å tro på seg selv, gjøre nye ting og trosse sine indre redsler. Den handler om å hjelpe andre mennesker; både de som vil bli hjulpet og de som ikke vil – og de som ikke vet at de trenger hjelp for å komme seg videre. Faren til Lou sier i boken, fordi Lou føler at hun har mislyktes med oppdraget: «Hvem har sagt at du mislykkes? Det jeg vet om han, og det jeg vet om menn som ham. Og jeg skal si deg en ting. Jeg tror ikke det er noen i hele verden som ville kunne overtale den mannen når han først har bestemt seg for noe. Han er den han er. Man kan ikke få mennesker til å bli noen andre enn de er…» Og der i ligger kjernen tenker jeg: Den enkelte må faktisk ønske å få hjelp hvis hjelperen skal lykkes i hjelpe dem.

De to siste halve årene har for meg brakt med seg en ny «dimensjon» i forhold til det å forstå og hjelpe andre mennesker. Det har dreid seg mye om veiledning og rådgivning, om å se enkeltmennesker og møte dem der de er. Jeg tror ikke noen av oss er forskjellige på akkurat det området, vi ønsker å bli sett og møtt der vi er – ikke der hvor resten av verden tror at vi er.. eller syns at vi burde være.

Det har lært meg at det er de små ting som teller.
At det er tid, ro og nærvær som skaper trygghet.
Det har lært meg at alle metodene jeg har lært kan brukes i de fleste områder i livet – også på meg selv!
Det har ikke minst lært meg at det ofte kan være utrolig små ting som setter store ting i gang, som kan bety den avgjørende forskjellen for et annet menneske.
Hvor viktig det er for hver enkelt å bli husket på og sett..
..og at den hjelpen vi gir andre kanskje ikke blir helt som vi hadde tenkt, men likevel med (enda) bedre resultat enn først forventet!

Endring gjør vondt, men det er (stort sett) en god smerte som fører med seg nye trinn på min og din vei: Babysteps, steg for steg, mot målet!

Britta på toppen av Vikersundbakken! Et mål krysset av listen.

Jeg avslutter dagens innlegg med et bilde av meg selv, faktisk, på toppen av hoppbakken i Vikersund og et sitat fra Søren Kierkegård. Dette var et av mine mål i løpet av måneden jeg var på Vikersund Kurbad i høst – og jeg nådde det! Steg for steg, et skritt av gangen.


 

At man, når det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest må passe på at finne ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden. For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min mere-forstaaen ham slet ikke.

Søren Kirkegaard, filosof 1813-1855

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Selvutvikling, Veiledning og rådgivning