Tag Archives: hverdagen

23. november 2018 · 13:00

En øvelse i å finne glede …

Den dagen jeg skjønte at jeg hadde oppnådd en anelse perspektiv på livet,  var den dagen da jeg våknet opp og skjønte at det var flere svar på en utfordring. At det var flere måter å nå fram til mål på, at mye av det jeg «slåss» iherdig for å få til for meg selv, ungene og familien vår muligens ikke var det viktigste her på jorden allikevel. Perspektiv var det jeg fikk den dagen jeg ga meg selv tid til å tenke igjennom hva jeg holdt på med, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og hva jeg ønsket å oppnå med det … hva som lå bak denne evige jakten på kontroll over kaoset.
Hva var grunnen til at jeg så «desperat» ønsket forutsigbarhet, oversikt og kontroll i livet mitt? Ryddet jeg egentlig i noe helt annet? Var det egentlig en mental eller følelsesmessig opprydding jeg holdt på med?

Livet har vært tøft, over lang tid. Derfor endte jeg, som mange andre, opp med å bygge et skjold, en vegg, rundt meg. Den ble bygd for å holde ting ute, for å orke og stå i det som skjedde rundt meg, for ikke å slippe inn alle inntrykk og hendelser … og for å skjerme meg selv. En vegg som gjorde at jeg kunne fungere i det daglige, sånn at jeg klarte å utrette det jeg måtte gjøre og samtidig beskytte meg selv for det jeg ikke orket å ta inn eller håndtere underveis. Jeg beskyttet meg selv mot skuffelser, uro og kaos.

Stor var min overraskelse, kan du tro, da jeg oppdaget at veggen som beskyttet meg, også holdt nærhet, kjærlighet og livet ellers ute. Den holdt familie, venner, følelser, opplevelser og muligheter på trygg avstand. Og ingen kom inn under skjoldet heller. De slapp ikke gjennom, de få som prøvde. Og når sant skal sies, de fleste ga opp fordi jeg ikke var i stand til å fortelle hva som skjedde, vise dem hvem jeg var eller hva som bodde under skjoldet. Jeg visste det jo ikke selv engang …

Jeg ville ikke leve sånn; jeg trengte å stoppe med alle forsøkene på kontroll og ryddingen på utsiden av meg – fordi det jeg egentlig drev med var å temme kaoset som levde på innsiden. Endring måtte til, og jeg tok valget om å ta jobben med å få kontroll over det innvendige kaoset.
For meg, var det litt som å rydde igjennom alle eskene på loftet. De eskene med alt jeg hadde med meg hjemmefra, det jeg skulle gjemme til en eller annen vakker dag. Da jeg ryddet i dem, ryddet jeg igjennom et helt liv. Ved å tillate meg selv å ta eske for eske, ting for ting, og leve meg gjennom det, fikk jeg en fantastisk øvelse i å få plassert kaos, rot og følelser der de hørte hjemme. Og det tok jeg med meg når jeg satte i gang rydding på innsiden også!

Finnes det en løsning da?

Visste du at det å feire alle de små og store seirene i hverdagen har en hensikt? At det er viktig å ta inn over seg, anerkjenne og virkelig glede seg over alt vi opplever i løpet av en helt vanlig dag. Umiddelbar belønning og anerkjennelse er nøkkelord for feiring i et liv med ADHD og kognitive vansker. Det er feiringen som gir de små dopamin-dryppende, som gir viktig motivasjon til å gå videre. Glede, deling av måloppnåelse og mestring, takknemlighet for det du har og får til. Akkurat det som gir gnist til mer energi, pågangsmot og tilfredsstillelse. Delt glede er dobbelt glede – trekk med deg noen inn i arbeidet også så blir det gøy også.

Øv deg på å være mer til stede i øyeblikket – og øv deg på å se hvert øyeblikk som en gave. Det er nemlig bevist at evnen til å være til stede i øyeblikket og se gleden ved det, rett og slett øker de gode hormonene i kroppen og din evne til å nå målene dine. Øv deg på å bygge bevissthet rundt det gode som skjer og noter det ned. Tilstedeværelse leder til bevisstgjøring, videre til aksept, som kan gi deg den ro og balanse du trenger for å beholde klarhet og oppmerksomhet. Øvelser gjør mester. 

Tenk deg hvis vi kunne fått takknemlighet, gleder og energi på blå resept, sammen med kokk, vaskehjelp, sekretær og sjåfør. Det hadde vært kjekt det! I mellomtiden kan du øve deg sammen med meg på å få mer takknemlighet inn i hverdagen. Sette av noen minutter, hver dag, og virkelig tenke over hva du har som du kan glede deg over og være takknemlig for, det er viktig for din egen endringsprosess. Det vil gjøre deg gladere og hjelpe deg å holde fokus på de gode opplevelse. Du vil se lysere på livet og få en bedre livskvalitet.
Jeg lover deg – jeg er levende bevis!

(Bloggen er et fritt gjengitt utdrag fra min bok «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen».)

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, kaoskontroll, Livet med ADHD, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , ,

4. oktober 2018 · 18:00

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober blant annet er måneden for bevisstgjøring rundt ADHD – og også da vi feirer verdensdagen for mental helse? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være «eier» av en diagnose og at alle kjenner noen som har «noe».

For ikke lenge siden hørte jeg noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull. Dette fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om, og da var det i hvert fall ikke vits i å bevisstgjøre andre heller (damen har selv ADHD). Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre hjemme hos oss som lever livet med ADHD, og som aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige – som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder – møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose. Mer bevisste og reflekterte mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD, med sykdom, diagnoser og annerledeshet, tror jeg du skal lete lenge etter. 

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men kanskje fordi det å leve med en nevrobiologisk forstyrrelse som ADHD i et nevroatypisk liv har gitt dem et dypere perspektiv … et annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket) enn gjennomsnittet.

  • Mange fant for eksempel tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidsgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle … at det ikke var helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til rett tid, at de pratet i tide og utide … og kom kanskje også hjem med dalende karakterer og stadige mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes. De syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass der ute, og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i tosomhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp – for alle – men kanskje ekstra utfordrende å skulle «administrere» andre, hjemmet og mange arenaer når en ikke klarer å administrere seg selv.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen, eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i den samme formen, i den samme boksen, ikke fungerer sånn i praksis.

Jeg kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære.
Jeg kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon.
Jeg vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.
Vet du?

Det å leve livet med en diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter; annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Jeg har et inderlig håp om at vi sakte men sikkert kan og skal nærme oss et samfunn hvor vi ser mennesker for den de er – ikke det de har.
Et samfunn som setter fokus på enkeltmenneskets ressurser og de faktisk kan bidra med – ikke alt de ikke får til.
Alle har noe de er god på, noe de kan bidra med, akkurat som vi alle har ting vi ikke er så gode til. Uperfekt-perfekt i all sin glans.

ADHD er noe jeg har, ikke noe jeg er. Jeg er helt sikker på at dess mer kunnskap vi sprer og kompetanse vi bygger, desto mer bevisste blir vi som helhet. Desto mer samfunnet vet om det jeg har, desto lettere er det å forstå, legge til rette og inkludere meg … og alle andre som lever livet «utenfor, ved siden av eller i en annerledes boks».

Min ADHD definerer meg ikke, den er bare en av puslespillbrikkene – eller Lego-klossene – som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

20. mai 2018 · 08:00

Kan en glemme helt vanlige ting?

Her sitter jeg, alene hjemme, endelig fått til den der etterlengtede helgen alene hjemme som jeg har bedt om og ventet på lenge!

Sitter og kjenner på alt jeg kan og burde gjøre, men klarer faktisk ikke å komme på noe jeg vil eller har lyst til. Altså, bortsett fra å sove da. Alt bortsett fra ingenting egentlig.

Jeg tenker mye på å sende en melding til ei venninne, ringe noen, gjøre sånn som vi gjorde i gamledager. Og jeg har tenkt på det i flere dager … men så klarer jeg liksom ikke å faktisk gjøre det! Du vet, ta opp telefonen og finne fram nummeret. Ringe. Skrive den meldingen. Ta kontakt. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres altså og jeg har gjort det før … Ikke mangler jeg armer, hender eller fingre heller. Øyne har jeg, tunge å snakke med og en helt fin telefon å bruke.

Det er bare rart. Det er akkurat som om jeg har glemt hvordan det gjøres. Akkurat som om jeg har glemt hvordan jeg tar kontakt med andre mennesker, som om jeg har glemt hvordan jeg snakker med noen andre, hvordan føre en hverdagssamtale, hvordan høre med andre hvordan de har det eller fortelle hva som foregår hos meg. Akkurat som om livet har blitt for mye, og jeg har glemt hvordan jeg deler livet, hvordan det er å ha venner.

Talegavene opplever tørke, hodet er tåkete og langsomt, og jeg vet ikke lenger hva jeg kan og skal snakke med andre mennesker om i sånne helt vanlige hverdagssituasjoner, hvordan jeg faktisk snakker om vanlige ting. Hva er vanlige ting igjen?

Jeg tror det er det som kalles en følge, en konsekvens, av livet – annerledes livet. En følge av å over veldig lang tid sette all fokus, energi, målbevissthet og kjærlighet inn på å være den beste mamma, forkjemper, advokat, omsorgsperson, fikser og problemløser jeg kan for mine to annerledes barn, av å navigere et innviklet system og motivere hjelpere og skolevesen rundt barna. En konsekvens av å holde hodet over vannet, kroppen nærme nok smertefri og i bevegelse, av å bygge en hverdag og et arbeid med innhold og mening, av å jobbe med forholdet til mannen som har to barn med spesielle behov og sine egne helseproblemer.

Jeg har glemt hva vanlige ting er rett og slett, tror jeg. Jeg har glemt hvordan det er å snakke med folk som ikke lever i spesielle behov-landet, har glemt hvordan det er å ikke skulle løse problemer og være prosjektleder hele tiden.

Hva snakker jeg med vennene mine om igjen? Hva er vanlige ting? Og hvordan var det igjen, det med å sende en sms eller melding? Ta opp telefonen og ringe? Hvordan var det? Hvordan ringer jeg og sier at jeg ensom, at jeg trenger noen å snakke med, at jeg trenger hjelp … at jeg faktisk ikke har lyst å være helt alene hele helgen og at jeg gjerne vil dekke til to?

Ja, hvordan er det igjen? Vet du?

Britta, med hånden på hjertet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , ,

15. september 2016 · 12:03

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Tagged as , , , , , , , , , , ,

29. juni 2015 · 11:00

Min hverdag med fibromyalgi – med mine øyne.

Det finnes mange innlegg på nett om fibromyalgi nå, og jeg har lest mange av dem også! Leger, pårørende, de som er rammet og de som forstå seg på – alle skriver sine betraktninger. Og det er mange av dem. Jeg har lest blogger, fagartikler og utallige innlegg i forskjellige grupper og fora hvor folk deler sine hverdagsbetraktninger i et helt vanlig liv.. med fibromyalgi.

Og det svinger, veldig, dette livet, med og uten fibro, ikke sant? Fordi livet svinger for alle, opp- og nedturer er en del av «pakken», enten man har fått tildelt dette eller noe annet. Jeg tror ikke mitt liv er noe «verre» eller «bedre» enn noen andres, det er bare mitt og det er som det er!

10959572_10153399746095283_3451430343414278618_n

Det er i grunn ganske rart hvordan man lærer seg til å leve med alt  det fibromyalgi fører med seg av både smerter, klump i halsen, svelgeproblemer, søvnproblemer, verking og vondt både her og der, iskalde fingre, hodepine, rennende øyne, snubling, tap av kraft i hendene, klumsete og ukoordinerte bevegelser, fryser eller har det alt for varmt, ufrivillige rykninger/kramper i lemmene, skytende smerter i hode, nakke eller andre steder, hjertebank, utslitt og konstant tretthet, post-it lapper over alt osv…

10418248_10153399746470283_3138555378086286703_nDet er mer: Ømfintlig hud, sensitivitet, hypermobilitet, noen ganger sover jeg hele tiden – andre ganger er så jeg så sliten at jeg ikke vet hvilket bein jeg skal stå på og får ikke sove, den tannverklignende smerten som beveger seg rundt i kroppen – nakken, skuldrene, hender, legger, ryggen, knærne og – verst av alt – hoftene mine.. De verker noen ganger så jeg tror jeg skal bli sprø.. Utrolig hvor god jeg kan være til å ignorere ting etterhvert! Hovne fingre/hender og føtter, slepphendte hender, nummenhet i huden, svimmelhet, en gang i blant kvalme, en mage som «lever sitt eget liv» (men det gjør den kanskje uansett?) og trangen til å legge seg ned å hvile noen ganger.. plutselig og uten forvarsel.. Ja, det meste kan jeg ignorer inn i mellom, fordi jeg rett og slett blir bedre og bedre til å finne strategier for å få dagene til å gå. Hodepinen der i mot, den er vanskelig å late som ikke er der – den har en egen evne til å «ta plass»!

10978698_10153399746275283_3804455687716321676_n

Noe av det mest utfordrende, for meg, er disse to ting:

  1. Det ene er det som på folkemunne kalles «fibrotåke». En veldig god venninne av meg pleier å kalle meg for «gjengens kollektive hukommelse», fordi jeg alltid har hatt noe tilsvarende autistiske trekk og fotografisk minne når det gjelder å huske ting.. Og nå er det ikke helt sånn lenger. Det påvirker selvfølelsen min, mitt jeg og min identitet, jeg er liksom ikke helt meg lenger! Det går samtidig også ut over en allerede frynsete konsentrasjonsevne. Når man både har fibromyalgi og ADHD med oppmerksomhetssvikt som mest fremtredende trekk, så er det i grunn en smule utfordrende til tider å huske det man skal OG fokusere.
    Jeg husker fortsatt utrolig mye rart, men hverdagstingene glipper for meg.. hele tiden. Teflonhjerne er et faktum!
  2. Det andre er følelsen av melkesyre i bein og armer når jeg foretar meg noe som helst av fysiske utskeielser, en følelse som kommer raskt! Krappe i lår og legger er hverdagskost, sammen med følelsen av at det er vanskelig å «starte opp» kroppen når jeg har ligget, eller sittet, stille en stund. Rart hvordan jeg noen dager kan løpe fire kilometer, mens jeg andre dager knapt orker å gå opp en litt bakke – og det er ofte ikke noe forvarsel på om det er «sånn eller slik», kroppen lever sitt eget liv.

10850193_10153399746540283_3296649455027384275_n

Alle disse tingene er vanlig for mennesker med fibromyalgi – og mer til – og etterhvert blir det rett og slett en «normalitet» fordi man vender seg til det.

Jeg er et sosialt vesen, et menneske som liker både å være sammen med mange, noen få og alene. Jeg liker å gjøre vanlige ting sammen med mann og barn, dra på ting med venner, reise, trene og gå på skauen. Som mange andre har jeg flere hobbyer, mange gode evner, og mange drømmer og håp for fremtiden. Jeg har ting jeg vil og steder jeg vil dra!  
Mennesker med fibro (og mange andre typer «skjulte sykdommer») har selvsagt også lyst til å dra på besøk til andre, dra i selskap, gå ut og spise, dra på kino, være med på snømannkonkurranse, ake og gå på ski, gå lange turer, dra på turer og reiser, trene, jobbe, hjelpe til med ting og delta på alt mulig rart.. være en person som er tilstede for både mann og barn, familie og venner. Rett og slett være sosial ja, det er det er!

Men denne kroppen vil dessverre ikke alltid det, og det er den som styrer formen og det vi kan klare. Det er ikke lett å se eller forstå, verken for oss selv eller alle de som er friske og raske rundt oss. Det er en sorg å få en sykdom og/eller en diagnose, og på mange måter tror jeg den prosessen og aksepten har kommet raskere for meg nå fordi jeg allerede har levd med flere andre ting i mange år. Allikevel kan jeg fortsatt ofte føle veldig på at jeg «burde» få til mer enn jeg gjør, ikke ut fra min egen dårlige samvittighet men ut fra det jeg føler samfunnet og alle de «friske» menneskene rundt meg mener at jeg skal få til. 

Selv om du ikke kan se mine smerter og vondt og jeg virker frisk og oppgående, så skjer det mer bak mitt ytre enn du kan se og jeg er ikke latt eller giddalaus. De dagene du ser meg ute er de dagene jeg faktisk orker – eller klarer å presse meg selv – til å dra noe sted.. De andre dagene, de dagene du ikke ser meg ute eller du blir irritert fordi jeg ikke svarer, da holder jeg meg hjemme fordi jeg ikke fungerer eller har for vondt. De dagene har jeg ikke lyst å snakke med noen, jeg har nok med å takle og eksistere. Slik er hverdagen for mennesker med kroniske smerter, tror jeg.
10985047_10153399746400283_1137292494555065646_n

Jeg tror også at jo fortere «sånne som meg» innser og godtar det, så slipper vi å slite oss helt ut – for andre og for oss selv. Det er ingen andre enn oss selv som kan ta hensyn «jeget», og det er bare vi som til syvende og sist virkelig kan ha fokus på hva vi klarer istedenfor å stresse med alt mulig rart som 99 % sikkert ikke er nødvendig.. Jeg har kommet fram til at det er bedre og klare litt med god kvalitet, enn å bli liggende hjemme i flere dager, helt ødelagt, bare fordi jeg på død og liv skulle gjøre det jeg trodde alle andre ville eller det jeg trodde var forventet av meg.

Mitt liv, mine smerter og mine regler.

Min MESTRING, min følelse av å få til noe som er viktig, være en god mamma og kone (først og fremst), uten dårlig samvittighet for noen andre.

Det beste tipsene jeg kan gi til andre med samme utfordringer:

  • Ta vare på deg selv!
  • Lytt til kroppen din!
  • Ikke ta på deg for mye – kjenn dine grenser!
  • Kutt ut alt som ikke er nødvendig og egentlig ikke gir deg noe heller..
  • Sjekk ut nettsiden til Norges Fibromyalgi forbund, og meld deg gjerne inn.
  • Finn noen å prate med.
  • Tren så mye du kan – smerter er IKKE farlig!!
  • Spis sunt og sov godt.
  • Bruk positivitet og optimisme for alt det er verdt…
  • …vær takknemlig, hver dag, og gled deg over alt du faktisk kan og får til!! ❤

eeb7670e-958e-4261-85bf-092da2948b98-original

2 kommentarer

Filed under Fysisk helse, Kjære dagbok..

Tagged as , , , , , , , , , , , , ,

10. september 2014 · 20:47

Tunge stunder og en rosa hverdag?

Sitat: ”Hei Britta. Takk for at du gidder / tørr dele de tunge stundene også. De fleste, meg selv inkl, skriver jo bare med rosa penn på rosa papir om alle de rosa øyeblikkene sammen med de rosa vennene våre. 
Nå vet jeg at du fikser også dette. Men selv du trenger litt støtte. Kjenn hvordan jeg klasker deg i ryggen så tenna skrangler. Sånn, der er du på sporet igjen.”

Og sånn er det: Hverdagen er ikke rosa, den er i grunn mer sånn som melert gammelrosa – altså lik grumsete rosa. Den er full av fartsdumper, hull i veien, små opp- og nedturer, hele tiden. Livet er ikke for pyser og det skal (visst) ikke være lett. Fra et lettere tilbakelent perspektiv, blir det rett og slett ren konstatering.

Også jeg har ”rosa øyeblikk”. Øyeblikk der jeg føler meg elsket, ønsket og et naturlig midtpunkt, øyeblikk som skaper minner jeg kan leve på i lang tid, øyeblikk som jeg gjemmer i hjertet mitt, øyeblikk som jeg kan trekke fram når dagene er tunge og melerte.

Livet beveger seg videre; noe blir glemt og noe blir uvesentlig. Enten så ordner det seg eller så går det over. Noen dager kan det være ubeskrivelig vanskelig å huske på! De konstruktive, logiske, realistiske og positive tankene når rett slett ikke fram blant all det grumsete og melerte som er livet. Så er man deppa da: Nedfor, lei og negativ. Livet går litt i mot, oppoverbakken er steil og seig, smertene preger kroppen og pessimismen får lov å stikke fram hodet sitt i den rosamelerte sumpen som kalles livet. Og vet du hva, det er faktisk greit!

Uten nedturer ville du ikke visst hva opptur er – hvor mye en slik betyr for motivasjon og selvfølelse.
Uten pessimismen ville du ikke visst hva optimisme er – og den gleden den gir sjelden.
Uten negativitet ville du ikke visst hva positivitet er – hvor mye man kan visualisere og få til på gode tanker.
Uten smerte ville du ikke visst hva smertefrie dager betyr – og hvor langt du kan løpe når du er fri..
Uten å være lei deg ville du ikke visst hva glede er – hvilken ubeskrivelig følelse det er å kjenne glede og de små ting i hverdagen; en god klem, gode ord, små seire og hver lille ekstra ting du eller noen du er glad i mestrer og får til.

Livet består av mange faser og fallsetter, akkurat slik det er ment å være. Et menneske kommer ikke stykkevis og delt. Det kommer som en hel person med hele følelsesspektret og alle nyanser tildelt, fordi det skal brukes.

Kanskje den rosa, melerte, smågrumsete sumpen rett og slett bare er ”myra i skogen bak barndomshjemmet” i solnedgang? Enhver solnedgang betyr muligheten til ”å sove på det” og deretter starte på en ny dag med blanke ark – og en ny solOPPgang!

Dagens ord: Enten så går det over, eller så ordner det seg!
 

10495357_10154327396745720_3634315381847431711_o

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , ,