…eller voksen som noen også kaller det – er faktisk ikke så dumme!
Litt refleksjon en tidlig morgen
Det var ikke med lett hjerte jeg la ut innlegget om mobbing for to dager siden, det satt langt inne. Det åpner opp nye dører, både for meg selv og mennesker rundt meg, når jeg velger å dele slike ting. Tankene har også streifet rundt det at mennesker som var rundt meg på den tiden og som jeg har kontakt med nå, kan føle seg ille berørt eller på andre måter bli påvirket av det jeg skrev. Samtidig er det å være ærlig og dele ting – å tørre å bryte ned fordommer og vegger – noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg har en fast tro på at det å dele av sin kunnskap, formidle erfaringer og vise andre at det finnes flere med samme opplevelser i bagasjen, er noe av det viktigste vi som oppgående, intelligente mennesker kan gjøre for at menneskeheten skal beholde akkurat sin menneskelighet. Et varmt samfunn hvor vi ønsker å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre, er avhengig av at vi ikke mister evnen til å dele, kommunisere og bevare omsorgsevnen.
Noen fine fordeler med å bli eldre:
Tankene fikk et nytt springbrett i alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på akkurat det innlegget om mobbing. Mye vann har rent i elven siden jeg hadde de opplevelsene på 80- og 90-tallet, og jeg har uten tvil forandret meg mye – sikkert på godt og vondt – og fordelen med det er at mange ting faktisk blir bedre!
- De fleste blir noe mer tilbakelente, og alt tas ikke så (døds)seriøst lenger.
- Det kommer en oppdagelse om at alle mennesker ikke er like.
- Du finner ut at mange mennesker er det faktisk mulig å stole på…
- …og at tillit og respekt er en gjensidig greie. Tør du å ha tillit til andre, blir du ofte vist tillit tilbake også.
- Du trenger ikke å like alle og alle liker ikke deg – og det er faktisk greit!
- Opplevelsene i barndommen var den gang. De blir ikke borte, men de er heller ikke styrende for hvordan ting er akkurat nå.
- Det er jeg som bestemmer i mitt liv! Det er jeg som bestemmer hva som skal ta plass og ikke, og jeg kan helt selv velge å be om hjelp hvis ting blir for mye.
- Verken du eller jeg trenger å gå rundt og late som om, noe som helst. Fasade er ikke så interessant i grunn, ekte mennesker med mot til å vise sitt sanne ansikt er så mye mer spennende!
- Foreldrene mine hadde rett i mye av det de sa når jeg vokste opp..
- ..og pappa vet faktisk ikke svaret på alt akkurat som mamma er en helt vanlig kvinne. 😉
- Du kan ikke forandre alle andre – det er i grunn mer enn nok jobb å prøve og forandre seg selv. La det være med det.
- Hvis du vil være lykkelig, så er raskeste vei til det å gi beng i alle de små trivielle finurlighetene som opptar alt for mye av tankekapasiteten vår OG rett og slett bestemme deg for å være akkurat det = lykkelig!
- Hva du skal gjøre, hvor du skal gå og hvordan du skal komme ditt – eller ikke – vil til syvende og sist alltid være ditt valg. Om du velger å ikke gjøre noe, så er det også ditt valg.
- Det er faktisk ikke noen andre å skylde på hvis ting går ad undas enn deg selv (det er en sannhet med modifikasjoner, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener)…
- …og første skritt på veien til å være et avslappet og fornøyd voksent menneske, mener jeg er å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, slutte å skylde på andre og stå for de valgene som tas.
- Den beste fordelen er nok allikevel det å oppleve selvsikkerhet, selvrespekt og selvinnsikt, det å tro på at jeg er verdt noe, flink til noe og betyr noe for andre. Jeg har selvironi og humor, og jeg trenger ikke andre til å vise meg vei. Jeg, som mange andre, liker veldig godt å få bekreftelse og tilbakemeldinger, men livet går ikke lenger i stå om jeg ikke får det. Jeg er god nok som jeg er faktisk!
Hvis ikke jeg vil passe på og ta ansvar for meg selv, hvem andre skal da gjøre det? Kan jeg forvente at andre skal gjøre det egentlig?? Er jeg ikke et selvstendig voksent menneske da??
Som en venninne av meg sa: «Be yourself, everyone else is taken!»
Et helt mennesker – verken stykkevis eller delt – bare meg!
Britta Gulbrandsen 