Tag Archives: lykke

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.

Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.

Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!

hjerte

Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.

Laget av. katrine

Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

En mors bekymring…

Hvem skulle tro det, at slik livsvisdom skulle komme fra en ung mann på 11 år. Det går rett inn, slår inn over meg som en dyp bølge gjennom sjelen: «Man kan ikke ha det bra HELE tiden! Dessuten blir nesten ingen bekymring noe av!» Det er jo så sant, så sant.

Det er ingen av oss som har det bra, absolutt hele tiden. Noen har det «mer bra» enn andre og noen evner å se det positive i alt og tenker i grunn ikke så mye på om de ikke har det bra heller? Alle vet vi jo at livet går opp og ned, tar seg en sving her og der, og til tider fortegner seg som en heftig berg- og dalebane.

Jeg tar meg selv i å undre meg over hvor mange barn rundt omkring i Norges land som daglig observerer at mamma eller pappa «bekymrer seg» alt for mye. Som tenker at de skulle ønske at foreldrene evnet å slappe av litt mer, tok seg tid til å slappe av og ta livet og alt rundt så alvorlig. Nesten ingen bekymringer blir jo noe av?!

Det handler vel mye om, som Otters også skriver, å gi slipp og leve i NÅET. Ikke fundere over fortiden og ei heller bekymre seg for hva som skal komme i fremtiden. Hvor er vi akkurat nå? Hvor er du? Hvor er barna dine? Hva ønsker de – og hva ønsker du for dem? I en eller annen grad opptar vel dette de aller fleste foreldre, i hvert fall de jeg kjenner, vi vil jo bare det beste for dem.

I den søken etter det beste så ser jeg at de fleste av oss går i den samme fellen, den jeg/vi hvert fall har gått i. Vi jobber så hardt for å skape et godt liv for barna og oss selv, trygghet, økonomisk frihet, deltagelse i alle mulige aktiviteter, godt nettverk rundt – en sunn, sprek og «riktig» livsstil som vil gi ungene de beste fundamentet videre i livet. I den søken etter det beste livet med lykke, vellykkethet og selvrealisering, så tror jeg vi ofte glemmer hva som er viktig. Noen ganger, bare noen ganger, så hadde kanskje det aller beste vært å slappe av.. og slutte å bekymre seg og legge til rette for alle mulige og umulige eventualiteter.

Det er min jobb som mamma å forberede mine barna på livet «på utsiden», livets realiteter. Det er min jobb å lære dem at livet ikke kun handler å søke etter det beste, om jaget etter lykke og vellykkethet. Det er min jobb å lære mine små og takle livets opp- og nedturer, ruste dem til å kjenne glede og å takle dårlige tider. Jeg tror ALLE mennesker har godt av å kjenne at verden ikke alltid er rettferdig – og at det ikke er en bekymret mamma som kan redde dem ut av en hver situasjon.

Jeg har i grunn aldri likt berg- og dalebaner.. Min helt egen teori er at det er fordi brorparten av mitt liv har fortegnet seg om en, og det har til tider vært litt ubehagelig. Jeg har det IKKE bra hele tiden – og det er faktisk greit!

Disse opp- og nedturene i livet har på godt og vondt bidratt til å gjøre meg til den jeg er, og det er de som setter meg i stand til å takle livet og de utfordringene det gir meg. Hadde jeg ikke vært lei meg, nedfor og kjent på livets mørkere sider med ujevne mellomrom, så hadde jeg heller ikke evnet å glede meg over de små ting i hverdagen, store og små triumfer og følelsen av ekte lykke når den fyller sjelen.

Og DET er det viktig for meg å lære mine barn.


 

Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting.

Norman Douglas


 

Otters skrev en liste over alle de bekymringene hun hadde på sine barns vegne, og den ble lang. Det var i grunn ikke en dum ting tenkte jeg, og har gjort det samme.. og min ble faktisk ikke så lang som jeg trodde den ville bli.

Hva med deg? Har du satt deg ned og tenkt over hvor du faktisk bekymrer deg unødvendig? Skriv en liste – og stryk dem som bare er sprøyt! Og de av de som står igjen: Kan du gjøre noe med det, er det realistisk? Lykke til! 🙂

ChristineOtterstad - også kalt Otters

Jeg sitter i stua sammen med sønnen min på 11 år. Han gjør lekser og jeg jobber litt. Plutselig legger han blyanten sin ned og spør hva jeg skriver om i dag.

«I dag bare driver jeg med litt research til boka mi» svarer jeg

«Jeg har et tips til hva du kan skrive om» sier han videre. «Noe jeg har tenkt litt på»

Jeg lukker PC-en og tenker at dette kan bli interessant 😉

Guttungen trekker pusten og tar sats: «Jeg syntes du bør skrive om mammaer og alle bekymringene de har. Som deg, for eksempel, du bekymrer deg sykt mye for barna dine hele tiden. For at vi skal ha det bra og sånn…..Men problemet er, at når du bekymrer deg så sykt mye, så blir det liksom så alvorlig å ikke ha det bra! Det er nesten som at vi må ha det bra HELE tiden, visst ikke så blir du…

Vis opprinnelig innlegg 421 ord igjen

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

En klem!

Har du noen gang tenkt på hva en enkelt liten klem kan bety for deg – eller mennesker rundt deg?!
Jeg har ikke tenkt på det..

Jeg har aldri vært en «sånn klemmer».. Klemmer var litt sånn skummelt.. likte ikke at andre skulle innenfor mine private sfære, bortsett fra nærmeste familier og venner. Det kunne faktisk i perioder kjennes som et direkte overgrep for meg at noen skulle ta meg – eller gi meg en skikkelig klem – uten at jeg hadde tenkt igjennom konsekvensene av at noen tok meg.. og ga meg en klem!

Mange ganger har jeg lest at en klem øker produksjon av både det ene og det andre i kroppen, den gjør oss lykkeligere, mindre deprimert og mer positivt innstilt. Det finnes mengder av fine dikt om klemmer og dusinvis av kjedemeldinger i sosiale medier om å sende klemmer rundt. Men har noen egentlig tenkt på hva den ene, enkelte klemmen betyr i en hektisk hverdag?

Det er mange måter å få klem på:
En altoppslukende, betingelsesløs klem fra junior på 7 år, varm og god. En forsiktig klem fra snuppa på 11 i forbifarten.. En hadetklem på morgenen fra mannen, en venninneklem, pappaklem, bjørneklem fra lillebror, mammaklem, bestemor- eller bestefarklem, en bekjentklem i farta..
En klem fra en egentlig helt fremmed person som du har møtt på en fest hos felles bekjente som du fikk god kontakt med – og som gir deg verdens beste, skikkelig og ordentlige klem som takk for en super kveld sammen.
..eller en klem fra en arbeidskollega som i fart plutselig har oppdaget deg, som ser deg, som ser at du trenger en skikkelig klem.. som uten betingelser gir seg en skikkelig bjørneklem! En klem som slipper løs serotiner i kroppen og du plutselig føler deg verdsatt og i mye bedre humør med en gang.

Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å slippe inn «noen fremmede» i min private sone. Men så skjedde det, jeg slapp ned garden og tok i mot en skikkelig lang og god klem, som jeg virkelig trengte, og effekten var umiddelbar!
Lite ante jeg at jeg kunne gå rundt å leve på en sånn kveld – og en sånn klem – i flere dager!

Og så dukket det opp flere sånn klemmer i løpet av uka. Fantastisk og rett og slett hellende for en utslitt og nedfelt sjel. Disse klemmene kan faktisk gjøre en forskjell i hverdagen og gjøre utgangspunktet bedre.

Lurer på om man kan bli «klem-avhengig»?

Er du flink til å ta i mot og gi klemmer?
Er du «klem-avhengig»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Fysisk helse, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Jeg drømmer om..

..å våkne opp en morgen, uthvilt og frisk i kroppen, i så god form at jeg spretter opp klokken tidlig og bare gir meg i kast med dagen!

..at jeg klarer å legge meg tidlig nok hver kveld og får ro i kropp, sjel og hode slik at jeg har gode forutsetninger for å våkne frisk og opplagt!

..at dagene bare flyter rolig og behagelig av sted uten de store opp- eller nedturene.. uten alle møtene.. alle sakene, brevene og e-postene.. uten alle telefonene.. uten alle tingene som ikke går som de skal!

..at jeg klarer å huske å ta medisinen min til riktig, spise sunn og variert mat, drikke nok så hodepinen blir bedre, få trent (!!!) sånn at kroppen min ikke er så stiv og vond!

..at jeg klarer å få ting unna sånn innen rimelig tid, at jeg klarer å FULLføre ting, sånn at det ikke blir så mye forskjellige liggende uferdig bestandig!

..at jeg lærer meg å si nei, ikke tar på meg å gjøre en hel masse, sette tydelige grenser for meg selv – og holde dem!

..at jeg klarer å få svart på e-post og meldinger med en gang og ikke minst at jeg klarer å få skrevet i dagboka mi hver kveld – fordi det er så vanskelig å «ta igjen» tapte dager!

Jeg drømmer om å ha ro i kropp og sjel, drømmer om stillhet, drømmer om ro i livet mitt?
Er det feil?!
Er det mulig med ADHD og mine andre kroppslige skavanker?
Setter jeg meg selv lagelig til for nye skuffelser og drømmer/håp jeg ikke kommer til å nå?

Nei – jeg MÅ drømme!
When you loose hope, you die!

Jeg drømmer, derfor er jeg!

 

Hva drømmer du om?
Hva er viktig for deg for å få et godt liv??

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Om Britta

Tilbake på jobb!

I disse dager er vel tilbake til jobb noe som preger de aller fleste av oss, etter en forhåpentligvis lang og fin sommerferie. For meg er det litt mer enn bare sommerferien, jeg har ikke jobbet på to år faktisk og nå er jeg på vei tilbake i arbeidslivet!

Det er med skrekkblandet fryd, det skal jeg ikke nekte for. Etter barn nummer to, fire år på BI og en deltidsjobb, så er det unektelig litt «merkelig» å skulle tilbake igjen i arbeidslivet.. og få tilbake en «normal» hverdag! Men jeg kjenner jo at det er bra; det er godt å komme på jobb og være sammen med andre voksne mennesker. Hvem skulle ha trodd at det betyr så mye å være sammen med andre mennesker, snakke om alt og ingenting, spise lunsj sammen med andre voksne individer, få tilbakemeldinger på alt og ingenting – og rett og slett bare være en del av noe. Være en del av noe normalt.. en helt vanlig arbeidsplass!

Det blir mer og mer tydelig for meg hvorfor det å gå på jobb, selv om det bare er for noen timer i løpet av dagen eller uka, er så viktig for et menneskes psykiske helse. Så lenge formen er fin så kjeder jeg meg jo veldig sjelden, og det har jeg heller ikke gjort disse to årene. Det finns alltid noe å finne på, noe å gjøre, med hus, firma, hage, mann og barn. Det er bare ikke helt nok liksom.. Så lenge «alle andre» er i jobb, er en del av en arbeidsplass og et fellesskap, så er jeg som er hjemme på en måte utenfor dette. Jeg er utenfor samfunnet. Det er alltid noen som er hjemme; sykemeldt, arbeidsledig eller i svangerskapspermisjon. Men når man har vært lenge hjemme, lenge ute av arbeidslivet, så er man utenfor disse grupperingene også. Derfor blir det så viktig for helse og helling å komme inn igjen i samfunnet, selvom det bare er noen timer nå og da.

Oppstarten innebærer hospitering i bedrift 2 dager i uka á 5-6 timer, og det går fint! 🙂 Jeg koser meg faktisk. Det er noe befriende over å komme ut hjemmefra, gå til jobben og sette meg ned ved pulten. Bare gjøre helt vanlige kontorting og ta del i noen annet. Vekk fra vaskemaskin, PC, telefon, hage, brev som skulle vært skrevet og telefoner som skulle vært tatt. Trekke meg inn i arbeidsbobla og kun fokusere på å utføre oppgavene min på best mulig måte der… og så gå hjem igjen. Enkelt og uten stor planlegging eller tankevirksomhet. Bare møte opp, jobbe, smile, spise lunsj, jobbe litt til og gå hjem. Jeg har et sted å gå, mennesker å være sammen med og snakke med – og en stol å sitte på.. Det er i grunnen fantastisk!

En arbeidsstol – et sted å sitte. Den er ikke min, men den gjør susen! 😉

Jeg kjenner jo at jeg er dønnsliten hver gang jeg kommer hjem fra jobb. Det er noe nytt jeg skal vende meg til igjen og det er mye som skal trenes på både i arbeidssituasjonen og i det å få ting til å fungere her hjemme. Men det er positivt sliten, det er bra! Jeg er glad for at apparatet beveger seg forover nå, over at jeg får hjelp og for at jeg får denne muligheten. Det er en god følelse og jeg fornøyd! 🙂

Hva med dere?
Noen andre som har begynt i ny jobb, skiftet beite – eller på andre måter «tatt et steg»?

Legg igjen en kommentar

Filed under Jobb, Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse