Tag Archives: mamma

10. februar 2017 · 11:00

En hyllest til mamma

I år, som i fjor, kommer morsdagen på kalenderen. Noen feirer den, andre ikke. Noen har en mamma å feire, noen har flere og andre har ingen. Årets morsdag har fått meg til å tenke litt. Det er ikke en dag vi feirer her – mye bedre å feire både mor, far og barna litt sånn hele tiden.

Uansett! For tiden skriver jeg på en bok, eller flere for å være korrekt. Jeg skriver både på en selvbiografisk roman og en serie med bøker som omhandler å ta livet fra kaos til orden. Sistnevnte har fått meg til å tenke en del, på min egen rolle som mor og hvordan jeg og mannen har håndtert og taklet alle situasjonen – livet – som vi har havnet i med to barn med spesielle behov. Og det er heller ikke til å unngå at skrivingen på romanen har fått meg til å reflektere en del, på søken etter mitt hvorfor og en forståelse av hvordan jeg kom dit hvor jeg er nå, deriblant over forholdet til min egen mor. Mens jeg skriver, og samtidig gjør mitt beste for å bygge opp firmaet, så kom også tankene på hvorfor jeg har valgt å gjøre akkurat det jeg gjør og hvem jeg egentlig ønsker å hjelpe. På en eller annen måte så viklet tekstforslag til kundene, som skal på nettsiden, seg inn i et av kapitlene i romanen… og jeg endte opp med å skrive noe som like godt kunne vært til meg selv – eller min mamma.

Kjære vakre mamma, kone, venninne og kvinne!

Jeg ser deg, der du sitte, mens du gjør ditt beste for å finne balansen, ta deg sammen og holde fasaden oppe.. og desperat prøver å fokusere på de andre foreldrene som snakker og ler.. Jeg ser hvordan du mykt tørker av en flekk på din manns jakke, og hvordan du forsiktig fyller saft i koppen til barnet ved siden av deg. Jeg vet at du er tapt i dine egne tanker, at du ikke får med deg hva de andre snakker om og du skulle ønske at du var hjemme på sofaen.. alene..

Du skal vite at jeg ærer din kamp, i disse dagene som vi kaller hverdagslivet. Jeg respekterer måten du hver dag legger sammen alle bitene i ditt puslespill, og fortsatt evner å stille opp på alle arenaer. Jeg beundrer din fasthet og din styrke. Uansett hvor tøffe dagene blir, så er du der, med mot, tilstedeværelse og sårbarhet – og du gleder oss med ditt smil, gode ord og omsorg.

Jeg vil at du skal vite at jeg ser det lille glimtet av tristhet i øynene dine noen ganger. Jeg vet at du er trøtt og sliten, og at du har det vondt. Jeg anerkjenner din smerte og din kamp, og jeg beundrer deg virkelig for at du er akkurat deg og at du står sterk.

Du er sterk, unik og helt rå! Vær stolt av deg selv og det du har fått til!

Barne dine trenger deg – verden trenger deg. Vi trenger deg! ❤

Noen ga meg et par ord med på veien i fjor høst, noen ord som jeg ikke kan glemme, og med dem ønsker jeg alle dere flotte mammaene der ute en fantastisk morsdag på søndag.

Du vet ikke hvor sterk du egentlig er, før sterk er det eneste du har… og husk; du er alltid, alltid, alltid sterkere enn du tror.

Ekte, ærlig og sårbar,
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka jeg skriver, lurer på kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet

Tagged as mamma, morsdag, mot, omsorg, sårbarhet, styrke, tøffe dager, tilstedeværelse

17. januar 2017 · 09:00

Head to head med junior!

Da sto vi her igjen da, du og jeg, ansikt til ansikt og to sett øyne låst i hverandre i frustrasjon! I et spilt sekund kjenner jeg på at jeg virkelig ikke liker deg – når du er sånn.

I hodet mitt kjører en film: En samtale jeg hadde med en tidligere arbeidsgiver, lenge før jeg selv fikk barn. Jeg husker det som var det i går, og her vi står og prøver krefter med hverandre skjønner jeg hvert ord av det han sa: «Jeg ante ikke at det var mulig å elske et annet menneske så høyt før jeg fikk barn – eller at jeg kunne bli så sint på et!» Setningen har vært med meg i snart 21 år, og først nå forstår jeg fullt og helt hva han mente. Det stikker i mammahjerte og jeg kjenner på en smerte jeg ikke liker.

Smerte er ikke et ukjent fenomen for meg, og ofte er det forbundet med noe negativt. Den smerten som kommer ved gallestein, hjernerystelse og knekte kroppsdeler fører normalt ikke med seg noe bra.. og smerten ved å miste noen en elsker føles meningsløst. Smerten ved å føde barn, endringer du ikke er forberedt på og endringer som du vet må til kan føles håpløst der og da, men ender som regel opp med å være et positivt tilskudd. Men denne smerten, og frustrasjonen, som jeg kjenner ved å se deg ha det vondt, det tror jeg ingen av de andre kommer i nærheten av. Noen ganger får jeg en opplevelse av at hjertet mitt knuses under vekten av å se at du, mitt elskede barn, har det vondt, og smerten jeg kjenner inne i meg når vi krangler er rett og slett vanskelig å akseptere.

Så der står vi da. Du er rasende, stritter i mot med hver fiber i kroppen din. Ordene jeg sier, hånden jeg legger på skulderen din er som bensin på bålet. Du vil ikke bo sammen med meg, eller oss, lenger. Du vil flytte – nok er nok sier du.

..og jeg ser for meg en 6-åring med blondt hår, kjole og sokker i en reklame for ost, som tar med seg kosedyret og kofferten sin og drar sin vei.. Jeg holder smilet unna. Du er ingen 6-åring lenger, du er snart tenåring og hvis du virkelig vil dra så er jeg helt sikker på at du både kan og vil gjøre det. Det skyller inn over meg hvor frustrerende det er å stå her og slå hodet mot veggen, igjen og igjen, uten å nå inn til deg. Mine helhjertede forsøk på finne bryteren din sånn at vi kan løse dette sammen, ser ut til å falle til jorden. Du, mitt særs sta, egne og sinte barn, som kun er «mitt» til låns.

Du står steilt, og jeg trekker meg til slutt. Slår ned blikket og trår et skritt tilbake. Setter meg ned på stolen bak meg og forteller deg at jeg syns det er kjipt når vi krangler sånn, at jeg ønsker at vi skal være venner og kunne prate ordentlig sammen, og at jeg elsker deg -uansett. Jeg ser du senker skuldrene litt, tar en ekstra innåndingen, og så kommer det: «Alt hadde vært mye lettere om du bare hadde latt meg være i fred mamma! Bare la meg gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv!» Ingen skal si at du ikke har bein i nesa eller vet hva du vil.

Vi går hvert til vårt, og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg uansett er utrolig takknemlig for at du faktisk har så mye integritet og vilje, at du kan og vil stå i mot både meg og andre når det kjennes riktig for deg. Vi trenger ikke å være enig bestandig, det viktigste er at du tør å være deg selv.

Det finnes jo ingen jeg er så glad i som deg, eller noen som gir bedre klemmer enn deg. Og når du kommer tuslende ned trappa en times tid etterpå, og uten et ord krabber opp på fanget mitt, så er alt annet glemt. ❤

Har du kjent på denne smerten eller frustrasjonen noen gang? Har du opplevd å ikke føle at du strekker til som mor og foreldre, at du ikke makter oppgaven? Har du kanskje til og med kjent på at du ikke liker barnet ditt eller det å være forelder?

Vet du, det er helt normalt og du er slett ikke alene. Jeg tror faktisk at jeg med hånden på hjertet kan si at dette er noe som alle foreldre opplever, på et eller annet tidspunkt i karrièren. Vi som lever med barn med spesielle behov, diagnoser og annerledeshet er i tillegg ekstra utsatt i rollen vår, og derfor er det så viktig at vi deler, støtter hverandre og får eller ber om hjelp når det er nødvendig – og det er både lov og bra!

Helhjertet, ekte og ærlig
Britta – med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as barn, dagbok, endring, familie, følelser, foreldre, hverdag, løsrivelse, Livet, mamma, personlig, smerte, utvikling

4. november 2016 · 10:00

Liten gutt, stor smerte…

«Det er alltid noe som går gærn’t» sier han, der han sitter på kjøkkenstolen. «Selv når ting er bra, så gleder jeg meg ikke egentlig.. for jeg er helt sikker på at det snart skjer noe sånn at ting blir ødelagt.»

Kroppen er lut og sammensunket, nakken bøyd. Ryggen runder i en unaturlig stilling og de små skuldrene virker tynget av hele verdens sorger. Øynene møter ikke mine, kanskje fordi han ikke vil at jeg skal se hvor lei seg han egentlig er, hvor trist han er.

Men jeg ser.
Jeg ser de slanke, lett brune hendene med de ned spiste neglene som fikler hvileløst.
Jeg ser tårene som stille triller ned over myke barnekinn.
Jeg ser beina som tripper urolig under bordet, mens han forsiktig og diskré prøver å tørke vekk tårene på buksebenet.
..og jeg kan kjenne smerten hans, smerten som dukker opp langt der innenfra.. Jeg ser frustrasjonen som lager en liten fure ved siden av munnviken, og det slår meg, hardt, at denne lille «mannen» bærer på alt for mye smerte og sårbarhet til å være så liten. Det tar nesten pusten fra meg – hvordan kom vi dit at en liten mann bærer på så mye smerte, tristhet, manglende optimisme og tro på at ting kan ordne seg?

Vi snakker, i flere timer, han og jeg og pappaen. Han gråter og jeg feller en tåre. Langsomt kommer ordene, litt usammenhengende og med et barns logikk. Hvordan han kjenner på store krav, at han må være flink hele tiden, at han kjeder seg, at han er på feil plass, at ingen forstår ham og at han føler seg så alene. At han egentlig ikke bryr seg om noen ting, at han bare vil bli borte. Og mens vi snakker om de vanskelig tingene setter jeg meg forsiktig ved siden av ham, gir ham et lommetørkle, og han lar meg – til slutt – trekke ham opp på fanget mitt. Han blir stille, og så gråter han, vi gråter sammen. Denne triste lille mannen legger seg inntil meg og slapper endelig litt av i en plaget kropp.

Vi sitter der lenge, rocker forsiktig fram og tilbake. «Jeg vet med hodet mitt at dere er glad i meg, men jeg kjenner det ikke alltid. Jeg orker ikke å bry meg lenger..» hvisker han. Vi snakker om smerte, sorg og glede, vi snakker om annerledeshet, forventninger og kjærlighet – og vi snakker om motivasjon, drømmer og mestring. Og jeg forsikrer ham, igjen og igjen, at vi elsker ham, ham og søsteren, mer enn noe annet på jord. At vi alltid vil være der for dem, gjøre hva som helst for dem.. kanskje til og med dumme ting, fordi de er det viktigste vi har.

Og så minner jeg ham på da han svømte for første gang, da han syklet første gang, når han feller trær, kjører ATV, når vi reiser, svømmer i havet, står på ski eller sykler.. og varmen sprer seg i hele kroppen når jeg endelig ser et lite smil lure i munnviken. Han er der inne enda, min lille, vakre, inderlige sønn, mitt sensitive barn, som ikke finner sin plass i verden.. enda. Stemningen letter litt, han setter seg opp og strekker seg sakte opp, retter opp kroppen og tørker tårene.

Litt flere positive affirmasjoner, en god klem, og han hopper av fanget mitt og bestemmer seg for å dusje. Stormen er over for i kveld, lille mannen min smiler, samtidig som jeg vet at det venter flere kapitler i kampen foran oss. Jeg vet at det ikke er over enda..
Vi skal klare de neste kapittel også, gutten min, du og jeg og pappaen din, mot verden.
Vi får til dette sammen, en utfordring av gangen, steg for steg.

Elsker deg! ❤
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

4 kommentarer

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok.., Psykisk helse

Tagged as ADHD, affirmasjoner, barn, dagbok, familie, foreldre, hverdag, Livet, mamma, personlig, sønn, tanker, tristhet, vanskelig

11. september 2015 · 09:59

Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Så mye jeg kan si, men vi kan jo ikke ta alt her i dag. Det har vært en lang og interessant reise med deg – oss sammen – og du og jeg har gjort mange pussige, morsomme og spennende ting sammen. Vi har sprengt grenser sammen og noen ganger gått langt utenfor komfort sonen sammen. Vi har grått, ledd, hvisket, diskutert og kranglet sammen. Du har utfordret meg, på mange områder, og jeg er ganske sikker på at det at du kom inn i livet mitt var avgjørende for at jeg har blitt den jeg har blitt i dag!

Jeg har ofte lurt på om jeg var for ung da jeg fikk deg jenta mi, ikke i alder men i modning. At jeg egentlig ikke var klar nok som person – men det ble jeg jo fort. Det ble en brå modningsprosess, jeg var veldig usikker på meg selv og det tror jeg gjorde at du ble litt av en prøveklut.. Det var tøft, men også veldig interessant – og jeg har i grunn ikke angret et sekund, min Lille My.

Jeg har skrevet og notert meg mye om gjennom årene, om deg og om livet vårt. Jeg har lyst å lese noe av det for deg i dag:

Når jentungen er borte..

..hender det at mammaen må tenke litt.. All den tiden som du velger å bruke på å være sint (på meg og pappa).. Det er tid som du kunne ha vært lykkelig i – og plutselig er tiden borte. Du får den aldri tilbake – der forsvant et sekund igjen! Bortkastet. Kastet bort ved å holde fast ved sinnet, i stedet for å være lykkelig.. Du kommer til å bli voksen og få din mulighet til å gjøre hva du vil, uansett om du er sint eller ikke.. Det er opp til deg!

Tiden er dyrebar, men den koster ingenting..
Du kan gjøre hva du vil med den, med du kan ikke eie den..
Du kan bruke den, men du kan ikke beholde den..
..og når du har mistet den, er den umulig å få tilbake..
Den er borte – så grip den mens du kan!

Jeg har masse fra perioden 2008-2009, jeg minnes at du hadde mye på hjertet da..

Aprilsnar!

«Mamma, vet du, i dag er sånn dag da man kan lure folk! Så jeg er ikke egentlig sur altså, jeg bare tuller med deg!»

Aprilsnar. I ettermiddagens hektiske tumulter fikk jeg igjen et lite plaff av innsyn i det faktum at jeg er en av de voksne hjemme hos oss. Jeg hadde glemt bort hele den barnslige gleden ved å pønske ut en spøk og lure noen. Jeg har faktisk blitt så «kjedelig» at jeg ikke en gang oppdaget lureriet i verken avis, radio eller tv – eller i Blondinens skarpe, blå øyne. Hun lurte meg, jeg gikk fem på, og vi fikk oss en god latter. Min lille moroklump!

Dårlig samvittighet

All denne tidsnøden og tidsklemmene gjør at i hvert fall jeg har konstant dårlig samvittighet for noe, akkurat nå for mitt eldste barn. Min vakre, egne, stae og tenkende Blondine. Hun utfordrer meg daglig, mange ganger om dagen, og jeg blir så sykt frustrert over at jeg ikke når inn til henne.. at vi ikke kan finne tonen og den samme frekvensen å møttes på. Noen dager er ting så utrolig flott og supert, hun er verdens beste og mest oppmerksomme.. andre dager krasjer vi på alt, alt blir galt, og jeg opplever meg selv tenke på henne som en ubehagelig og uoppdragen liten furie.. Det betyr jo altså da MIN lille ubehagelig og uoppdragne furie – og det skulle jo ikke være sånn.

«Little people walking around with your faces..»
Walking around with your face yes – but they are not you!
..det siver sakte, men sikkert og hardt, inn at hun er seg selv – på godt og vondt.. Hun er ikke meg, hun tenker og føler ikke som meg, hun skal ikke ta igjen mine tapte tog, hun skal ikke bli som meg og hun vil gå sine egne veier – hun er ingen kopi!

Don’t give up!

When things go wrong as they sometimes will
When the road you`re truding seems all uphill
When the funds are low and the debts are high
And you want to smile but you have to sigh
When care is pressing you down a bit
Rest, if you must, but don’t you quit!
Life is queer with its twists and turns
As every one of us sometimes learns
And many a failure turns about
When he might have won had he stuck it out
Don`t give up though the pace seems slow
You may succeed with another blow
Success is failure turned inside out
The silver tint of the cloud of doubt
And you never can tell how close you are
It may be near when it seems so far
So stick to the fight when you`re hardest hit
It`s when things seem worst
You must not quit!!

To my lovely, but sometimes so troubled, daughter..
Mommy loves you babygirl!

Du kommer til å hate meg, rase, kjefte, opponere, spørre hvorfor og gå!
Du kommer til å forstå – en dag – at det jeg gjør, de avgjørelsene jeg tar og de ordene jeg sier, er for å beskytte deg og for å ruste deg for livet.
Du kommer til å dra din vei og gå opp dine egne stier.
Du kommer til å legge avstand mellom oss.. og si at du i hvert fall aldri skal bli som meg..
Du kommer til å lengte hjem og savne at jeg passer på deg og hjelper deg.
Du kommer til å få egne barn, sette egne premisser og gå dine egne veier.
Du kommer til å forstå.. du kommer til å «bli som meg»…
…og jeg, jeg kommer alltid til å være her, som en bauta av trygghet du alltid kan vende tilbake til!

Jeg hvisker gode, ømme ord i øret ditt, som du ikke forstår omfanget av, men som beskytter deg allikevel.

Hadde jeg ant…

Hadde jeg visst hvor sårbar du skulle gjøre meg
ant alle nye redsler som skulle dukke opp
og hvor hjelpeløs jeg ville føle meg
så hadde jeg ikke våget…

Hadde jeg ant hvor mye du ville kreve
hvordan du ville forlange uten å spørre
og suge meg tom for energi
så hadde jeg ikke orket…

Hadde jeg ant at jeg skulle bli så avhengig
at et liv uten deg ville være uten mening
og at alt som tidligere betydde noe skulle bli nærmest uviktig
så hadde jeg flyktet..

Men jeg ante ikke!
..og når jeg ser deg komme løpende mot meg
barbent med søle rundt munnen
for å gi meg et kyss når jeg henter deg i barnehagen
og jeg kjenner at hjertet mitt er for stort for brystet..
så er jeg glad for at jeg ingenting ante.

Jenta mi ❤

Noen ganger så skulle jeg så ønske at jeg kunne skjerme deg, mitt vakre barn, fra mye av det som er nå og som kommer. Men det kan jeg ikke, og det er det heller ikke meningen at jeg skal. Det er nok en ubønnhørlig prosess av løsrivelse, etablering av egen identitet og å finne seg selv. Så mye som skal læres, kjennes på og forstås. Så mye som du faktisk må finne ut av selv, og jeg synes faktisk du gjør en fantastisk jobb!

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

Jeg lurer ofte på om jeg noen gang vil klare å fortelle deg hvor stolt jeg er av deg. Hvor glad jeg er for at du tør å si det du mener, at du deler ting med meg, at du sier meg i mot og at du kan ordlegge deg kjapt, vittig og rett på sak når vi snakker om ting.
Jeg vet at du ikke kommer til å gi opp, og jeg er her når du trenger meg.
Jeg kan ikke bære deg, men jeg skal med glede gå ved siden av deg. ❤

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Mamma. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok..

Tagged as barn, datter, familie, kjærlighet, konfirmant, konfirmasjon, mamma, snartvoksen, tale, tenåring

9. mars 2015 · 22:01

En tenårings frustrasjoner..

Jeg gir opp.. Hvorfor kan jeg ikke bare være som alle andre. Som får det til med en gang og ikke trenger å lage et helvete for å prøve å gjøre det bedre.. Det hjelper ikke en gang!

Hørt det før? Det ringer i hvert fall bjeller i mitt hode, om svunne tider som tenåringsjente, om den gang jeg prøvde så hardt jeg bare kunne å være som alle andre; være skoleflink, ren og pen, flink hjemme, trent, ha orden på ting og få med meg det jeg skulle, møte opp der jeg skulle til riktig tid.. og bare få folk til å like meg, som jeg var. Det var som en evig kamp, som jeg egentlig var dømt til å tappe før jeg hadde begynt! «Det hjelper ikke en gang».

Kjære vakre vennen min! ❤
Uansett hvordan vi snur og vender på det, så er det ingen av oss som er som alle andre. Du må gjøre ting på din måte, ikke sånn som alle andre.. og det kommer kanskje til å ta litt lengre tid for deg å finne din måte og din plass – men når du finner den (og det kommer du til!), så kommer ting til å bli utrolig bra! Hold på det som er din særegenhet, så vil det ordne seg. Alt det andre kan vi planlegge oss ut av, hvis du vil. Mammaen din. ❤

Jeg vet nøyaktig hvordan det er, jeg har slett ikke glemt hvordan det var å være tenåring og ikke føle at jeg strak til. Det sitter fortsatt, langt inne i kropp og hode, hvordan det var å jobbe hardt og intenst, og allikevel aldri nå helt opp. Hvordan følelsen av å aldri riktig komme fram, å ikke være god nok, preget tankene min om meg selv og mitt eget verd.

Du er ikke som alle andre – du er deg! Unik, flott og egenartet.

..du ligner på meg, og allikevel ikke.. Det bor en helt egen person i dine vakre øyne: En sterk jente med bein i nesa, med egne meninger, egen vilje og sine egen helt unike vei i livet!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD

Tagged as barn, egen vei, egenart, egne bein, mamma, mor, tenåring, ungdom

13. januar 2015 · 19:00

Gode dager og dårlige dager..

..og midtimellom dager..

Etter at jeg kom hjem fra Vikersund har det vært noen gode, ganske mange midtimellom og noen dårlige dager. Dagen i dag er en slik hvor jeg føler det som om jeg har buttet mot en vegg.. En sånn dag hvor ting bare ikke går opp og jeg ikke får ting til å skli!

Det er tøft å komme tilbake til hverdagen etter fem uke «ute». Det er utfordrende å «hoppe» rett inn i julefeiring og to ukers ferie med familien, med en familie hvor flere har spesielle behov og trenger litt ekstra på flere områder. Det er tøft å være arbeidssøker igjen, finne seg til rette med de svarene som legestanden og eksperten har gitt og vurdere mulighetene framover i livet. Det er jammen meg også tøft å oppdage at barna ikke har det har bra og trives i den/de situasjonene de er i, og da blir det ekstra tøft å være mamma også. Det krever sin kvinne å stå i alle sakene og kampene, velge noen inn og andre ut, svare på alle spørsmål, e-poster og brev, følge opp og være til stede – og ikke glemme seg selv på halvveien. Og vondt er det å kjenne på at det hender en mislykkes i å være en god og tilstedeværende foreldre, at det kanskje er tilfellet at noen har «sovet litt i timen» og ikke sett ting eller fulgt opp de små tegnene som har dukket opp.

Jeg kjente det da jeg sto opp i dag, at jeg ikke var tøff i dag.. at jeg bare var overtrøtt, sliten og ikke tilstede. Ønsket at jeg bare kunne krype under dyna igjen, stenge verden ute. Det er for mye å tenke på, for mye å ta stilling til. Jeg vil ikke være flink akkurat nå, vil ikke tenke igjennom ting og pønske ut gode svar. Men jeg sto opp, kjørte igjennom morgenrituale, fikk avgårde familien og begynte på det endeløse papirarbeidet som aldri ser ut til å ta slutt.

Og ingen dag er helt mørk – jeg fikk overraskende besøk og ble trukket ut på gåtur i frisk luft! En liten stund glemte jeg alt surret, beina gikk og det samme gjorde skravla og lytteøret.

Dessverre var det kun et midlertidig pust i bakken, og jeg har ikke kommet langt nok ned i haugen enda til at tankekjøret kan begynne å legge seg og la kropp, følelser og hode ta fri…
I stedet ligger jeg nå på gulvet å skriver blogginnlegg! Yeah for det – liksom.. 😉 Svimmelheten er tilbake – den slitsomme, altoverskyggende svimmelheten som gjør meg kvalm, desorientert og utenfor – og den har jeg ikke hatt på lenge. Som et lyn fra klar himmel og fullstendig uventet.

Jeg tror det sier seg selv, skuldrene må ned og det samme må stresset i kroppen. Det er stor forskjell på det jeg kaller «vanlig» hverdagsstress; som det vi opplever på jobben, når vi skal rekke å hente unger og lage middag før trening og huske alle de små tingene, og det stresset som kommer når en er følelsesmessig engasjert/involvert i noe som rører ved de menneskene du er aller mest glad i og trekker i strengene innerst inne.

Verktøyene jeg har lært og fått med meg, fungerer ikke så godt når det kommer til situasjoner som gjelder barna mine, og der har jeg noe å jobbe med! Sånn at jeg slipper å bli så anspent at nakken spenner seg, hodepinen dukker opp og til slutt er det svimmelheten som kommer krypende. Tusen kroners spørsmålet er: Hvordan få til både Mindfullness, avspenning, Yoga, trening, nok søvn, ikke utsette ting og få det unna OG tenke mer prosjekt rundt tilrettelegging, barn, helse og økonomi, slik at en ikke lar sin egen kropp stresses opp og til slutt bli syk?! Jakten på løsningen fortsetter!

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Selvutvikling

Tagged as avslapning, barn, bekymring, dagbok, dårlige dager, god nok, gode dager, hverdag, mamma, sliten, stress, svimmelhet, virus på balansenerven

22. september 2014 · 22:32

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

Leggetid.. Det blåser ute, høsten er i full anmarsj og mørket faller på.
Inne er det godt og lunt.. og rolig.

Junior har lagt seg og lurer på om jeg kan komme opp og si natta?
I det jeg kryper opp i senga hans, stikker mine føtter under dyna hans og kjenner hans varme, myke føtter mot mine, så blir jeg et kort øyeblikk angrepet av en voldsom følelse av takknemlighet og glede. Så heldig jeg er som hver kveld kan få lov å legge meg inntil denne varme, gode lille kroppen, stryke ham på ryggen og kjenne hans varme små hender mot ansiktet mitt.

Det er da vi har våre små, personlige samtaler.
Det er da jeg (fortsatt) kan få lov å «snuse inn» lukten av huden og håret hans.
Det er da jeg fortsatt får lov å være mamma til en «liten» gutt..
..og jeg elsker hvert øyeblikk av det!

Mens jeg sitter i kroken min sofaen etterpå, hviler kroppen mens jeg leser avisen og lytter til frøkna og pappaen tuller med hverandre – godhjertet erting og munnrappe replikker.. Rydder litt i bildene på telefonen, og kommer over en liten «lapp» fra frøkna mi som har ligget der lenge. Den må gjemmes og ses på ujevne mellomrom… Gjemmes i hjertet mitt.

Og der sitter vi, vi tre, og ser på Valen TV. De to babler i vei og jeg synker tilbake, god og varm og lykkelig – avslappet – og tenker at jeg tross alt er utrolig heldig og velsignet. Jeg ville ikke ha byttet ut dette mot noe annet, faktisk!
Mine små gleder og enkel lykke i hverdagen! ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as barn, glede, hjerte, hverdag, hverdagslykke, lykke, mamma, mor

16. januar 2014 · 17:59

En mors bekymring…

Hvem skulle tro det, at slik livsvisdom skulle komme fra en ung mann på 11 år. Det går rett inn, slår inn over meg som en dyp bølge gjennom sjelen: «Man kan ikke ha det bra HELE tiden! Dessuten blir nesten ingen bekymring noe av!» Det er jo så sant, så sant.

Det er ingen av oss som har det bra, absolutt hele tiden. Noen har det «mer bra» enn andre og noen evner å se det positive i alt og tenker i grunn ikke så mye på om de ikke har det bra heller? Alle vet vi jo at livet går opp og ned, tar seg en sving her og der, og til tider fortegner seg som en heftig berg- og dalebane.

Jeg tar meg selv i å undre meg over hvor mange barn rundt omkring i Norges land som daglig observerer at mamma eller pappa «bekymrer seg» alt for mye. Som tenker at de skulle ønske at foreldrene evnet å slappe av litt mer, tok seg tid til å slappe av og ta livet og alt rundt så alvorlig. Nesten ingen bekymringer blir jo noe av?!

Det handler vel mye om, som Otters også skriver, å gi slipp og leve i NÅET. Ikke fundere over fortiden og ei heller bekymre seg for hva som skal komme i fremtiden. Hvor er vi akkurat nå? Hvor er du? Hvor er barna dine? Hva ønsker de – og hva ønsker du for dem? I en eller annen grad opptar vel dette de aller fleste foreldre, i hvert fall de jeg kjenner, vi vil jo bare det beste for dem.

I den søken etter det beste så ser jeg at de fleste av oss går i den samme fellen, den jeg/vi hvert fall har gått i. Vi jobber så hardt for å skape et godt liv for barna og oss selv, trygghet, økonomisk frihet, deltagelse i alle mulige aktiviteter, godt nettverk rundt – en sunn, sprek og «riktig» livsstil som vil gi ungene de beste fundamentet videre i livet. I den søken etter det beste livet med lykke, vellykkethet og selvrealisering, så tror jeg vi ofte glemmer hva som er viktig. Noen ganger, bare noen ganger, så hadde kanskje det aller beste vært å slappe av.. og slutte å bekymre seg og legge til rette for alle mulige og umulige eventualiteter.

Det er min jobb som mamma å forberede mine barna på livet «på utsiden», livets realiteter. Det er min jobb å lære dem at livet ikke kun handler å søke etter det beste, om jaget etter lykke og vellykkethet. Det er min jobb å lære mine små og takle livets opp- og nedturer, ruste dem til å kjenne glede og å takle dårlige tider. Jeg tror ALLE mennesker har godt av å kjenne at verden ikke alltid er rettferdig – og at det ikke er en bekymret mamma som kan redde dem ut av en hver situasjon.

Jeg har i grunn aldri likt berg- og dalebaner.. Min helt egen teori er at det er fordi brorparten av mitt liv har fortegnet seg om en, og det har til tider vært litt ubehagelig. Jeg har det IKKE bra hele tiden – og det er faktisk greit!

Disse opp- og nedturene i livet har på godt og vondt bidratt til å gjøre meg til den jeg er, og det er de som setter meg i stand til å takle livet og de utfordringene det gir meg. Hadde jeg ikke vært lei meg, nedfor og kjent på livets mørkere sider med ujevne mellomrom, så hadde jeg heller ikke evnet å glede meg over de små ting i hverdagen, store og små triumfer og følelsen av ekte lykke når den fyller sjelen.

Og DET er det viktig for meg å lære mine barn.

Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte med å gi dem ting.

Norman Douglas

Otters skrev en liste over alle de bekymringene hun hadde på sine barns vegne, og den ble lang. Det var i grunn ikke en dum ting tenkte jeg, og har gjort det samme.. og min ble faktisk ikke så lang som jeg trodde den ville bli.

Hva med deg? Har du satt deg ned og tenkt over hvor du faktisk bekymrer deg unødvendig? Skriv en liste – og stryk dem som bare er sprøyt! Og de av de som står igjen: Kan du gjøre noe med det, er det realistisk? Lykke til! 🙂

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as barn, bekymring, bra nok, familie, følelser, hverdag, lykke, mamma

6. august 2012 · 17:01

Noe av det vakreste som finns..

..tror jeg nesten er to små nye og våkne babyøyne..

Jeg kan nesten fortape meg i å stirre inn i det åpne, spørrende blikket som rommer all verdens mysterier samtidig som de er ugrunnelige som et dypt tjern. Helt ny, klar til å lære alle verdens hemmelighet, med en harddisk fri for forutinntatte meninger og inntrykk. ❤

I dag har trulte og jeg vært på barselbesøk hos ei ungdomsvenninne og jeg fikk gleden av å holde denne lille vakre karen på seks uker. Snuse inn den perfekte, rene babylukten, kjenne på den myke huden og stryke over det bløte lette håret. Høre den lette pludringen og nyte små søte skjeve smil. Små hender som strekker seg mot himmelen for deretter plutselig å gripe hardt rundt handa di som om den klamrer seg fast for livet. Store, mørke øyne som stirrer dypt inn i dine og ber om ingenting annet en varme, kroppskontakt og et smil. ❤

Det ikke fritt for at «eggstokkene hopper» når slike ting forekommer.. og det er heller ikke fritt for at jeg kjenner det velkjente suget i magen over at vi ikke skal ha flere barn. Det har ingenting å gjøre med «kunne» har fått fler, jeg er jo «ung enda» eller det er «bra nok» med to.

Det handler ene og alene om at jeg alltid har vært glad i barn og alltid har hatt lyst på (mange) barn.
Det handler om at vi ikke burde få fler (helsemessig) og ei heller kan det.
Det handler om at det ikke er «frivillig» valg som jeg selv har tatt, men et valg som i en eller annen form er tatt for meg.
Jeg har, og hadde, ikke kontroll over det. Jeg fikk ikke bestemme selv hvor mange barn, når eller når jeg skulle slutte.
Det er sår, et savn, som – tydeligvis – ikke lar seg hele så lett.

Men i dette tilfellet så tror jeg faktisk tiden leger alle sår. Jeg blir ikke lei meg hver gang jeg ser babyer og store mager lenger, og nyter virkelig å ha de to halvstore ungene jeg har. Det er vel noe med at det er alt til sin tid, også i det henseende. Og i mellomtiden kan jeg jo nyte familie og venners små perfekte skapninger, og være utrolig takknemlig for at jeg har fått de to fine barna jeg har!

1 kommentar

Filed under Barn, Familie, Kjære dagbok..

Tagged as baby, barn, familie, mamma, takknemlig

2. august 2012 · 23:36

Husmor?

Ja, noen ganger så lurer jeg på det – om jeg egentlig kunne vært en sånn skikkelig ordentlig husmor?!
En sånn som lager all mat fra bunnen av, baker brød og boller, sylter og lager saft, syr gardiner, maler litt, vasker hele huset fra topp til tå to ganger i året.. En hjemmeværende mor og mamma som har middagen ferdig hver dag, gjør lekser sammen med ungene, tegner, maler og leker med dem.. En sånn som har egen kjøkkenhage og omgir seg av en frodig hage med blomster og roser i fleng – og steller dem med et smil..

Jeg vet ikke, men noen ganger tror jeg faktisk at det hadde vært godt å ha et slikt liv! Å rett og slett ta et skritt tilbake, hoppe av hele den moderne karusellen, ta på seg forkle og skaut og gi beng i hele likestillingen. Et liv uten masse møter, NAV, jobb, skjemaer og «mas». Jeg ser definitivt mangelen på nettverk, kollegaer, faglige utfordringer og påfyll, ensomheten uten å være en del av det fellesskap som et arbeid gir – mange av de tingene jeg allerede kjenner på ved å ha vært hjemme så lenge.
Forskjellen er vel at jeg ikke har vært hjemme «frivillig» disse årene. At JEG ikke har tatt valget å gå hjemme og at jeg hele tiden må forholde meg til alle instansene og forventningene om at jeg skal tilbake på jobb, at jeg skal tilbake i det moderne samfunnet og prestere noe. Forskjellen ligger vel muligens også litt i at i det øyeblikk jeg velger å gå hjemme, så krymper også lommeboka betraktelig. Jeg er litt usikker på om det faktisk er et reelt valg i dagens samfunn?

I mellom tiden er jeg nå i hvert fall hjemme, og denne uken er rimelig rolig og møtetom. I tillegg er jo tulla hjemme og «venter» på at skolen skal starte igjen. 😉

Så i dag fant vi ut at vi skulle plyndre litt i hagen til mormor og morfar som er i Danmark. Der ble det både tomater, agurker, røde bønner og en del bringebær. Det betyr forvellede bønner i fryseren til høsten og mer syltetøy også; denne gangen bringebær da. Ikke alle var like pene – som de vi kjøpte med jordbærne liksom – men en del ble det ut av det!

Selvplukket bringebær!

..og så avsluttet jeg dagen med hjemmelaget tomatsuppe – og den ble faktisk riktig så god. Sterk og smakfull og noe helt annet en Toros ferdigsuppe.

Frisk hjemmelaget tomatsuppe. 🙂

Oppskrift:
500 gr friske tomater i båter
1 stk løk i skriver
1 ss olivenolje
1/2 frisk chili (eller 1 knivsodd chilipulver)
2 bokser hakkede tomater med oregano/basilikum
1 l grønnsaksbuljong
3 ss olivenolje
1/2 ts havsalt
1 ts pepper
1 ss hakket frisk basilikum/oregano (eller 1/2 ts tørket)
1 dl matfløte
2-3 hardkokte egg

Skjær tomatene i båter, løken i skriver og finhakk chilien.
Fres løk og chili i en gryte med 1 ss olivenlje og tilsett de friske tomatbåtene.
Tilsett de hermetiske tomatene og grønnsaksbuljongen, og la alt koke i 15 minutter.
Ta gryten av varmen og kjør blandingen med en stavmikser til en jevn suppe.
Tilsett 3 ss olivenolje og fløte, og smak til med salt, pepper og urter.
Skjær eggene i båter og server dem til suppen! *nam*
Bon Appetit!

Legg igjen en kommentar

Filed under Familie, Kjære dagbok.., Mat

Tagged as barn, familie, hverdag, mamma, mat, moderne, oppskrift

Tag Archives: mamma

En hyllest til mamma

Head to head med junior!

Liten gutt, stor smerte…

Til konfirmanten!

Kjære jenta mi! ❤

Når jentungen er borte..

Aprilsnar!

Dårlig samvittighet

Don’t give up!

Hadde jeg ant…

Jenta mi ❤

En tenårings frustrasjoner..

Gode dager og dårlige dager..

En mors små gleder og enkel lykke i hverdagen..

En mors bekymring…

Noe av det vakreste som finns..

Husmor?

Siste bloggposter:

Om Britta:

Facebook:

Følg bloggen, få mitt nyhetsbrev og gode tilbud

Kategorier

Så mange har besøkt bloggen:

Dette skriver jeg om:

RSS