Jeg tror det er noen «sannheter» vedrørende fysisk aktivitet og trening som de aller, aller fleste av oss raskt kan være enig om. Denne kroppen som vi som mennesker har blitt tildelt, som bærer oss rundt og er et viktig verktøy i livet vårt, den var jo ikke konstruert for å sitte stille på en stol foran en PC hele dagen! Muskler, ledd, sener, blodomløp og hjertepumpe, hjerneaktivitet, tarm aktivitet, lungekapasitet – alt er faktisk helt avhengig av at vi beveger oss og tar vare på kroppen.
All forskning tilsier at mennesket sitter for mye stille, livsstilsykdommene florer, politikerne føler at de må «tvinge» barna våre til mer fysisk aktivitet ved å legge det inn som en del av skolehverdagen, statistikken sier at aldri har det vært så mange barn og unge som er deprimert og/eller får livsstilsykdommer som egentlig tilhører en mye eldre aldersgruppe. Det er ingen tvil om at den vestlige verden, i sær, har beveget seg inn i uvane som virkelig ikke er bra. Det er heller ikke tvil om at utfordringen er sammensatt tenker jeg, men akkurat nå vil jeg bare fokusere på fysisk aktivitet.
Jeg er ikke noe treningsfantom. Jeg har aldri vært eller kommer til å bli noen toppidrettsutøver, og det er vel heller ikke målet for «hvermannsen» tenker jeg. Allikevel tenker jeg ganske mye på både trening, ikke trening, fysisk aktivitet og hva som skjer med kroppen når den ikke beveger seg så mye som den egentlig burde. Undertegnede er også «en av dem» som jobber foran en datamaskin hele dagen, jammen meg sitter jeg her nå også for å skrive dette.. Rumpa sitter altfor mange timer i en stol – hver eneste dag. I tillegg så er jeg altså tildelt ymse fysiske utfordringer, av typen kronisk bekkenleddsyndrom og fibromyalgi sammen med ADHD, og det medfører at jeg naturlig nok tenker en del på kropp, forebygging av smerter og trening.
Det har vært en lang vei å gå, også for denne kroppen. Verken lettvint eller smertefri. Jeg har ofte lurt på om dette overhodet kom til å gå, om jeg ikke egentlig bare burde gi opp.. og ikke minst NÅR dette tidspunktet hvor jeg ble «avhengig» av treningen skulle dukke opp?! Likeså har jeg fundert en del på hvorfor det var så vanskelig for tjenesteapparatet og fagfolkene rundt meg å samarbeide, hva som gjorde at det var så vanskelig å se mine utfordringer under ett og meg som en helhet. Helt tilfeldig havnet jeg hos en idrettsfysioterapeut for et par år siden. Ung (les: på min alder), interessert og snartenkt. Han skjønte med en gang at det ikke var et poeng at jeg fortsatt å gå til den ene fysioterapeuten etter den andre for å få løst opp i tide og utide – og så sendte ham meg rett videre til en fysioterapeut opptatt av HELE kroppen og hele meg. Fra ikke å kunne slappe av, til å kunne ligge stille i to timer og kunne meditere. Fra å ha en balanse som var helt fraværende og smerter som tok overhånd, til å stå støtt og ha fokus på det som fungerer.
Det finnes ingen enkel løsning, verken for store eller små, for å bli sprek eller få kontroll over smertene, man må bare begynne et sted. Jeg har hatt mange nedturer og det har tatt lang tid før jeg kom dit at jeg syns jeg dro frivillig og ble «avhengig». Det ene dagen tok den andre, tiden gikk og jammen har det blitt en vane. Du må bare bestemme deg, et skritt av gangen, sette deg små mål og hold fokus på resultatet, og så beveger du deg. Litt av en AHA opplevelse når jeg skjønte hvor mye jeg egentlig kan gjøre selv, og hvor mange måter man kan bevege seg på. Ikke trenger man egentlig mye tid heller og det er så mange forskjellige ting du kan gjøre, både hjemme og ute og med og uten barn, og at det kun var meg selv som satte grenser for hva jeg kunne og når – dårlig fantasi!
Jeg går tur i byen, i skogen, i marka og på fjellet. Svømmer med barna, sykler med og uten familien og noen ganger til jobb. Går trapper i stedet for å ta heisen, går til butikken og til møter. Står langrenn på jordet, i skogen og på fjellet. Trener hos fysioterapeuten, noe som er aldeles topp fordi det er tilrettelagt, og noen ganger trener jeg bare 15-20 minutter hjemme med Livegym på AppleTV (50 kr per mnd, ingen binding).. og noen ganger så danser jeg bare rundt på gulvet for å irriterende de søte små.. 😉
Mitt mål var å kunne gå lange turer, både til fots og på ski, med barna mine, sykle og kanskje en dag jogge. Målrettet, iherdig innsats har fått meg dit, og lykken er komplett fordi jeg til og med har klart å komme meg på «dansegulvet» igjen med HipHop trening en gang i uken. Det var jeg som måtte ta tak: Ta tak i meg selv og kroppen min. Jeg som måtte sette meg målene og jeg som måtte jobbe mot dem. Bonusen er enestående: Du får bedre helse, bedre humør og fantastiske naturopplevelser. Det skjer ikke noe for du begynner og det er DU som er sjefen i ditt eget liv!
Jeg trener ikke for å bli «slank, sprek og supersporty». Jeg trener for å få best mulig livskvalitet her og nå.. og jeg trener for å bli gammel!
Kom deg opp av sofaen eller godstolen, ut i frisk luft. Steg for steg mot bedre helse, et lettere sinn og en bedre livskvalitet. 20 minutter per dag er nok, og hvis jeg kan så kan du også! Jeg heier på deg! 😀
Les gjerne mitt innlegg Et motorisk perspektiv på ADHD i bloggen Livet med ADHD også. 🙂
Britta Gulbrandsen 