Tag Archives: perspektiv

20. juni 2019 · 13:00

Bygge broer

Jeg vil fortelle deg en historie … en historie om en liten gutt, med et åpent ansikt, store blå øyne og en smilende munn. En munn med mange ord og historier, som er i god kontakt med en hjerne som flommer over av ideer, fantasi og muligheter. Et kvikt hode med en rask og nysgjerrig liten kropp som gjerne vil teste ideene og det livet byr på.

Da denne lille gutten var sånn ca. syv år, gikk i andre klasse og på SFO, så fikk de en ny voksen assistent på SFO. Denne karen hadde vært tømrer og ødelagt ryggen sin – og da passet det fint å være på arbeidstrening og utprøving på SFO på en skole med små nysgjerrige og lærevillige figurer. Gutten var ikke helt sånn som de andre barna, og noen ganger var det bedre for ham å være inne enn ute med de andre … og da, da elsket han å bygge: Lego, klosser og Kapla (også klosser).

Og over de klossene, så fikk de to kontakt, gutten og karen, av den enkle grunn at de begge likte å bygge. Så da syvåringen sa at han ville bygge en stor bro, en som var større en bybrua og den nye brua, så er det klart at assistenten sa ja. Som sagt, så gjort, og en liten, stor bru ble til. En bro med tre bue-spenn og to høye tårn, en bro med gjennomtenkte løsninger, med muligheter, en bro som brukte opp alle klossene på begge SFO-stasjonene (og som ble nesten to meter lang og en meter høy).

Da de var ferdig, tok gutten to skritt tilbake og betraktet verket sitt. – Dette ble jammen meg bra, sa han til slutt. Den dagen måtte begge foreldrene komme og hente, og beskue verket, mens han villig vekk forklarte hva han hadde tenkt. Den fikk til og med stå til neste dag. På vei hjem, var den lille mannen ganske tankefull. – Hva tenker du på, vennen min? – Mamma, når jeg blir stor … da skal jeg bygge bruer. Både sånne store ordentlige, og de andre som vi ikke kan se. ❤

Det er så mange måter vi mennesker kan bygge broer på, mellom objekter, tanker, opplevelser, følelser og hver andre. Så mange måter vi kan, på enkle måter, se og ta vare på hverandre.

I det denne voksne karen, den nye assistenten, tok seg tid til å lytte til gutten, ta interesse i det han holdt på med og hadde lyst til, så bygget han en relasjon mellom dem – en bro mellom mennesker. Den tilliten broen ga, tillot gutten å dele av seg selv og fortelle om sine ideer, og sammen bygget de en verden av klosser og læring. Broen skulle tåle en viss vekt sa gutten, når det er fire felt og alle typer biler skal kunne kjøre på den. Det skulle være plass til alle; gående, syklende, biler, lastebiler og busser. Alle skulle få sitt trygge område å ferdes på og i, broen skulle være dimensjonert til å stå i vær og vind, til å fjære under vekten den ble belastet med, og den skulle være fin å se på.

  • Gjennom å bygge med klosser, bygget han en bro mellom guttens interesser, fag, ideer og læring – et trygt sted å utfolde og utvikle seg.
  • Gjennom å ta seg tid til å lytte til syv-åringen, oppdaget han at de hadde mye til felles og at den lille karen var et oppekom av informasjon og kunnskap.
  • Gjennom å ta seg tid til å bli kjent og gi rom for de gode samtalene, bygget han en viktig relasjon for en liten mann som plutselig fikk troen på at han kunne gjøre noe stort – ved å bare være ham.

Hver eneste dag bygger vi bruer, du og jeg. Mellom celler i kroppen, hjernehalvdelene og tanker og følelser i kroppen. Vi bygger relasjoner med mennesker rundt oss, kobler sammen tanker og ideer og finner løsninger på store og små ting i hverdagen rundt oss. Vi bygger et liv.

Hvordan kan du være med å bygge broer? Har du tenkt på det?
Hva kan du gjøre akkurat i dag; for å lytte til, se og anerkjenne et annet menneske?
Det skal så lite til, du vet det? Og forskjellene mellom deg og meg er egentlig ganske små: Alle trenger vi noen som ser oss, og alle har vi evnene til å løfte blikket, åpne hjertet og bygge en «bro» til et annet.

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Vil du vite mer om boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn, Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Livet med annerledeshet, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

23. november 2018 · 13:00

En øvelse i å finne glede …

Den dagen jeg skjønte at jeg hadde oppnådd en anelse perspektiv på livet,  var den dagen da jeg våknet opp og skjønte at det var flere svar på en utfordring. At det var flere måter å nå fram til mål på, at mye av det jeg «slåss» iherdig for å få til for meg selv, ungene og familien vår muligens ikke var det viktigste her på jorden allikevel. Perspektiv var det jeg fikk den dagen jeg ga meg selv tid til å tenke igjennom hva jeg holdt på med, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde og hva jeg ønsket å oppnå med det … hva som lå bak denne evige jakten på kontroll over kaoset.
Hva var grunnen til at jeg så «desperat» ønsket forutsigbarhet, oversikt og kontroll i livet mitt? Ryddet jeg egentlig i noe helt annet? Var det egentlig en mental eller følelsesmessig opprydding jeg holdt på med?

Livet har vært tøft, over lang tid. Derfor endte jeg, som mange andre, opp med å bygge et skjold, en vegg, rundt meg. Den ble bygd for å holde ting ute, for å orke og stå i det som skjedde rundt meg, for ikke å slippe inn alle inntrykk og hendelser … og for å skjerme meg selv. En vegg som gjorde at jeg kunne fungere i det daglige, sånn at jeg klarte å utrette det jeg måtte gjøre og samtidig beskytte meg selv for det jeg ikke orket å ta inn eller håndtere underveis. Jeg beskyttet meg selv mot skuffelser, uro og kaos.

Stor var min overraskelse, kan du tro, da jeg oppdaget at veggen som beskyttet meg, også holdt nærhet, kjærlighet og livet ellers ute. Den holdt familie, venner, følelser, opplevelser og muligheter på trygg avstand. Og ingen kom inn under skjoldet heller. De slapp ikke gjennom, de få som prøvde. Og når sant skal sies, de fleste ga opp fordi jeg ikke var i stand til å fortelle hva som skjedde, vise dem hvem jeg var eller hva som bodde under skjoldet. Jeg visste det jo ikke selv engang …

Jeg ville ikke leve sånn; jeg trengte å stoppe med alle forsøkene på kontroll og ryddingen på utsiden av meg – fordi det jeg egentlig drev med var å temme kaoset som levde på innsiden. Endring måtte til, og jeg tok valget om å ta jobben med å få kontroll over det innvendige kaoset.
For meg, var det litt som å rydde igjennom alle eskene på loftet. De eskene med alt jeg hadde med meg hjemmefra, det jeg skulle gjemme til en eller annen vakker dag. Da jeg ryddet i dem, ryddet jeg igjennom et helt liv. Ved å tillate meg selv å ta eske for eske, ting for ting, og leve meg gjennom det, fikk jeg en fantastisk øvelse i å få plassert kaos, rot og følelser der de hørte hjemme. Og det tok jeg med meg når jeg satte i gang rydding på innsiden også!

Finnes det en løsning da?

Visste du at det å feire alle de små og store seirene i hverdagen har en hensikt? At det er viktig å ta inn over seg, anerkjenne og virkelig glede seg over alt vi opplever i løpet av en helt vanlig dag. Umiddelbar belønning og anerkjennelse er nøkkelord for feiring i et liv med ADHD og kognitive vansker. Det er feiringen som gir de små dopamin-dryppende, som gir viktig motivasjon til å gå videre. Glede, deling av måloppnåelse og mestring, takknemlighet for det du har og får til. Akkurat det som gir gnist til mer energi, pågangsmot og tilfredsstillelse. Delt glede er dobbelt glede – trekk med deg noen inn i arbeidet også så blir det gøy også.

Øv deg på å være mer til stede i øyeblikket – og øv deg på å se hvert øyeblikk som en gave. Det er nemlig bevist at evnen til å være til stede i øyeblikket og se gleden ved det, rett og slett øker de gode hormonene i kroppen og din evne til å nå målene dine. Øv deg på å bygge bevissthet rundt det gode som skjer og noter det ned. Tilstedeværelse leder til bevisstgjøring, videre til aksept, som kan gi deg den ro og balanse du trenger for å beholde klarhet og oppmerksomhet. Øvelser gjør mester. 

Tenk deg hvis vi kunne fått takknemlighet, gleder og energi på blå resept, sammen med kokk, vaskehjelp, sekretær og sjåfør. Det hadde vært kjekt det! I mellomtiden kan du øve deg sammen med meg på å få mer takknemlighet inn i hverdagen. Sette av noen minutter, hver dag, og virkelig tenke over hva du har som du kan glede deg over og være takknemlig for, det er viktig for din egen endringsprosess. Det vil gjøre deg gladere og hjelpe deg å holde fokus på de gode opplevelse. Du vil se lysere på livet og få en bedre livskvalitet.
Jeg lover deg – jeg er levende bevis!

(Bloggen er et fritt gjengitt utdrag fra min bok «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen».)

Helhjertet, ekte og ærlig,
Britta – med hånden på hjertet. ❤

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching – eller gjerne vil motta tilbud på noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Fra Kaos til Orden, kaoskontroll, Livet med ADHD, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , ,

4. oktober 2018 · 18:00

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober blant annet er måneden for bevisstgjøring rundt ADHD – og også da vi feirer verdensdagen for mental helse? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være «eier» av en diagnose og at alle kjenner noen som har «noe».

For ikke lenge siden hørte jeg noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull. Dette fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om, og da var det i hvert fall ikke vits i å bevisstgjøre andre heller (damen har selv ADHD). Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre hjemme hos oss som lever livet med ADHD, og som aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige – som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder – møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose. Mer bevisste og reflekterte mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD, med sykdom, diagnoser og annerledeshet, tror jeg du skal lete lenge etter. 

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men kanskje fordi det å leve med en nevrobiologisk forstyrrelse som ADHD i et nevroatypisk liv har gitt dem et dypere perspektiv … et annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket) enn gjennomsnittet.

  • Mange fant for eksempel tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidsgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle … at det ikke var helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til rett tid, at de pratet i tide og utide … og kom kanskje også hjem med dalende karakterer og stadige mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes. De syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass der ute, og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i tosomhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp – for alle – men kanskje ekstra utfordrende å skulle «administrere» andre, hjemmet og mange arenaer når en ikke klarer å administrere seg selv.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen, eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i den samme formen, i den samme boksen, ikke fungerer sånn i praksis.

Jeg kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære.
Jeg kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon.
Jeg vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.
Vet du?

Det å leve livet med en diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter; annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Jeg har et inderlig håp om at vi sakte men sikkert kan og skal nærme oss et samfunn hvor vi ser mennesker for den de er – ikke det de har.
Et samfunn som setter fokus på enkeltmenneskets ressurser og de faktisk kan bidra med – ikke alt de ikke får til.
Alle har noe de er god på, noe de kan bidra med, akkurat som vi alle har ting vi ikke er så gode til. Uperfekt-perfekt i all sin glans.

ADHD er noe jeg har, ikke noe jeg er. Jeg er helt sikker på at dess mer kunnskap vi sprer og kompetanse vi bygger, desto mer bevisste blir vi som helhet. Desto mer samfunnet vet om det jeg har, desto lettere er det å forstå, legge til rette og inkludere meg … og alle andre som lever livet «utenfor, ved siden av eller i en annerledes boks».

Min ADHD definerer meg ikke, den er bare en av puslespillbrikkene – eller Lego-klossene – som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , , , , , ,

4. juni 2018 · 08:00

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt.»

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Tagged as , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

10. september 2014 · 20:47

Tunge stunder og en rosa hverdag?

Sitat: ”Hei Britta. Takk for at du gidder / tørr dele de tunge stundene også. De fleste, meg selv inkl, skriver jo bare med rosa penn på rosa papir om alle de rosa øyeblikkene sammen med de rosa vennene våre. 
Nå vet jeg at du fikser også dette. Men selv du trenger litt støtte. Kjenn hvordan jeg klasker deg i ryggen så tenna skrangler. Sånn, der er du på sporet igjen.”

Og sånn er det: Hverdagen er ikke rosa, den er i grunn mer sånn som melert gammelrosa – altså lik grumsete rosa. Den er full av fartsdumper, hull i veien, små opp- og nedturer, hele tiden. Livet er ikke for pyser og det skal (visst) ikke være lett. Fra et lettere tilbakelent perspektiv, blir det rett og slett ren konstatering.

Også jeg har ”rosa øyeblikk”. Øyeblikk der jeg føler meg elsket, ønsket og et naturlig midtpunkt, øyeblikk som skaper minner jeg kan leve på i lang tid, øyeblikk som jeg gjemmer i hjertet mitt, øyeblikk som jeg kan trekke fram når dagene er tunge og melerte.

Livet beveger seg videre; noe blir glemt og noe blir uvesentlig. Enten så ordner det seg eller så går det over. Noen dager kan det være ubeskrivelig vanskelig å huske på! De konstruktive, logiske, realistiske og positive tankene når rett slett ikke fram blant all det grumsete og melerte som er livet. Så er man deppa da: Nedfor, lei og negativ. Livet går litt i mot, oppoverbakken er steil og seig, smertene preger kroppen og pessimismen får lov å stikke fram hodet sitt i den rosamelerte sumpen som kalles livet. Og vet du hva, det er faktisk greit!

Uten nedturer ville du ikke visst hva opptur er – hvor mye en slik betyr for motivasjon og selvfølelse.
Uten pessimismen ville du ikke visst hva optimisme er – og den gleden den gir sjelden.
Uten negativitet ville du ikke visst hva positivitet er – hvor mye man kan visualisere og få til på gode tanker.
Uten smerte ville du ikke visst hva smertefrie dager betyr – og hvor langt du kan løpe når du er fri..
Uten å være lei deg ville du ikke visst hva glede er – hvilken ubeskrivelig følelse det er å kjenne glede og de små ting i hverdagen; en god klem, gode ord, små seire og hver lille ekstra ting du eller noen du er glad i mestrer og får til.

Livet består av mange faser og fallsetter, akkurat slik det er ment å være. Et menneske kommer ikke stykkevis og delt. Det kommer som en hel person med hele følelsesspektret og alle nyanser tildelt, fordi det skal brukes.

Kanskje den rosa, melerte, smågrumsete sumpen rett og slett bare er ”myra i skogen bak barndomshjemmet” i solnedgang? Enhver solnedgang betyr muligheten til ”å sove på det” og deretter starte på en ny dag med blanke ark – og en ny solOPPgang!

Dagens ord: Enten så går det over, eller så ordner det seg!
 

10495357_10154327396745720_3634315381847431711_o

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Tagged as , , , , , , , ,