Tag Archives: psykisk helse

Sårbar og ærlig …

Det er onsdag kveld, er utladet etter å ha holdt kurs hele dagen og jeg velter over ende i sofaen etter at ungene har forsvunnet opp i andre etasje. En film snurrer og går på TV-en foran meg, men tankene mine er et annet sted. Det er en uke siden verdensdagen for psykisk helse. Hver gang den dagen kommer opp får det meg alltid til å fundere litt.

Den dagen, altså onsdag 10. oktober, var jeg i New York, på Mastermind-samling 2 av 3 med mentor Brendon Burchard og hans Mastermind-gruppe. En absolutt helt fantastisk gruppe medmennesker fra hele verden, med en iboende tro på det gode i mennesket,  med et sterkt ønske om å gjøre en forskjell og forandre verden. Det er et trygt sted å være, sammen med dem. Her kan jeg, og de andre, dele og gi av seg selv, være sårbare og lufte både store og små tanker. Det er et sted å lytte, lære, tenke, utvikle, endre, få tilbakemelding og pushe seg selv ut av komfortsonen.

Jeg har alltid drømt å reise til New York, aldri vært der før, og nå ble det endelig min tur. Noen varme høstdager i oktober, med storslått utsikt og rom for det meste. En hel onsdag i en verdens-by, med fantastiske mennesker, gode samtaler, deilig mat, nydelig vær … her er det jo all grunn til å være lykkelig, ikke sant?!

20181010_1513086479865401734002966.jpg

Planene var klare på forhånd, jeg visste hva jeg ønsket å få ut av samlingen og hva jeg ville legge fram for gruppen: «2018 skal avsluttes med et bang og planer for et fantastisk 2019 skal på bordet». Og som vanlig, så gikk jeg løs på oppgavene; lyttet, skrev, lyttet litt mer, snakket med sidemann, skrev mer og tenkte store tanker. Jeg gikk til og med ut i det som jeg syns er mest skummelt; nemlig å fortelle hva jeg ikke får til, si hva jeg trenger hjelp til, innrømme at jeg ikke har alle svarene, be om hjelp og å vise meg sårbar. Men det gikk bra, jeg var klar til å rive meg ut av det jeg er redd for og bare kaste meg inn i det, nå skulle jeg fikse det!

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg syns det er dritt-skummelt! At noen andre skal vite at jeg ikke fikser alt, ikke har alle planer og mål klare, at jeg ikke «kan alt» … Denne mammaen; med utdannelse, bok og eget firma, som ser ut til å takle sine egne utfordringer med ADHD, fibromyalgi og spøkelser i skapet, ungene med spesielle behov og mannen med kronisk depresjon, hun har ikke svaret på alt.

20181010_1513352014904263277555681.jpg

Så jeg la det fram, tingene jeg strever med, da vi etter lunsj den onsdagen hadde gruppe oppgaver. Og jeg fikk tilbakemeldinger; ting jeg ikke hadde tenkt på, provoserende og gode – rett på sak og hands-on. Litt over halvveis uti dag en av to på Mastermind, første av to oppgaver unnagjort, og jeg kjenner … at dette går ikke bra. Det tetter seg til. Jeg måtte bare ta meg en pause … helt alene for meg selv. Jeg «måtte», men enda mer pressene var klumpen i halsen og tårene som sprengte på. Det kjentes ut som om jeg kom til å sprekke, der følelsene presset på for fullt på innsiden – hjertet, brystet, magen og hodet – fullt! Jeg hvisket til sidemannen at jeg måtte ut en tur og hastet ut på toalettet, før «flommen» brøt løs.

Så der satt jeg, på gulvet på toalettet på et skikkelig fancy hotell i New York, sminket og i fint tøy, grunderen på reise og «on a mission» for å planlegge noe stort … og gråt. Jeg hulket så jeg trodde jeg skulle gå i oppløsning, snør og tårer rant og jeg følte meg så liten, så liten, så ensom og så håpløs. Jeg er mye, og jeg er lite, og jeg er mest bare meg.

Det er sånn, akkurat sånn, det er. Jeg sliter med selvfølelsen min, jeg lurer ofte på om jeg er god nok og om jeg tar de riktige valgene. Like mye som jeg kan være tøff, egenrådig, løsningsfokusert og ressurssterk er jeg også liten, svak, redd og ensom. Min psykiske helse er en like stor del av min hverdag som min fysiske; begge to krever mye arbeid og oppmerksomhet – hele tiden, hver dag, hele året … ikke bare på en onsdag i oktober. Når jeg blir usikker, åpner opp for nye ting, presser meg selv og tar store skritt, så blir jeg overveldet og lei meg – og det er helt greit! Jeg er ikke superwoman, jeg er meg.

Alle har vi en psykisk helse, som er like mye en del av oss som den fysiske.
Alle har vi følelser som svinger og noen ganger tunge tanker.
Alle trenger vi noen å snakke med, venner som løfter oss, bevegelse og frisk luft.
Alle har vi bruk for mental trening og styrke, like mye som vi har bruk for fysisk trening.

Og du, den psykiske helsen din, den har du faktisk også hver dag, ikke bare den 10. oktober. Husk at du må ta like godt vare på den som den fysiske, hver eneste dag! Kanskje det er på tide at vi slutter å sette datoer, merkelapper og «enkeltdager» på alt mulig rart – og rett og slett bare øver oss på å ta vare på alle deler av oss selv; hver dag?! Hva med å sette fokus på hverdagsmestring, på livsglede i de små ting og å løfte fram de mulighetene som ligger i både opp- og nedturer?

Jeg kommer ikke stykkevis og delt, jeg kommer kun i en hel utgave av meg. Ærlig, sårbar, modig, verdig og helt uperfekt-perfekt. Hva med deg?
Britta – med hånden på hjertet. ❤

 

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet med ADHD, Psykisk helse

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober er måneden for både Bevisstgjøring rundt ADHD og Verdens mental helsedag? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har noe.

Jeg hørte noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull, fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om… hun har selv ADHD. Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre som lever ned ADHD hjemme hos og aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige, som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder, møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose – og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD og annerledeshet tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men fordi det å leve med en neurobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem etter annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket).

  • Mange fant tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle… ikke helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til riktig tid, at de pratet i tide og utide… og kom hjem med dalende karakterer og mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes, syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i en form ikke fungerer.

Vi kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Vi kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Vi vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.

Det å leve livet med diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespill – eller Lego – bitene som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Å skynde seg langsomt

Jeg prøver virkelig så godt jeg kan altså, det er helt sant! Å ta meg tid til å stoppe opp, tenke meg om, ta meg tid til pauser, forberede neste ting på lista eller i kalenderen, si fra om ting i god tid, puste, spenne av, være til stede … *bla-bla-bla* … men det bare så vanskelig. Det er rett og slett ikke så enkelt, synes i hvert fall jeg, å skynde seg langsomt, når en er skrudd sammen sånn som jeg er!

Når en, som jeg, har et hode som kjører på høygir mye av tiden, når det sitrer under huden og kribler i ryggradden, og når det klør i fingrene etter å finne på noe. Når det inn i mellom flommer over av arbeidslyst, ideene kommer på løpene bånd og ordene bare raser ut av hodet, gjennom kroppen, ned i fingrene og ut på papiret. Noen ganger kan det være rent katastrofalt hvis jeg ikke får utløp for alt det som danser i og gjennom dette som er meg!

Litt usikker, ganske sikker på at jeg vet hva som er best og en anelse nysgjerrig møte jeg opp til time hos fysioterapeut nummer vet-ikke. Jeg hadde blitt anbefalt akkurat denne her, av han jeg egentlig gikk til behandling hos – ei som visstnok skulle være spesielt dyktig til å hjelpe «sånne som meg»! Og «sånne som meg», er sånne som ikke klarte å slappe av i muskulaturen, spenner seg hele tiden og ikke puster ordentlig.

Så kom jeg dit, til fysioterapeut som skulle hjelpe meg med avspenning og opptrening, og vi pratet hele den første timen. Hun avsluttet samtalen med: «Du får ikke komme inn på gruppetreningen enda. Du må lære deg å slappe av først, puste rolig …» Helt uhørt tenkte jeg, skulle hun bestemme det også? Neste time snakket vi og så lå jeg på gulvet på behandlingsrommet etterpå, for å lære å «slappe av», har du hørt?! Etter et par timer med øvelser, fikk jeg endelig lov å komme inn på gruppetreningen, men først hadde vi en oppfølgingsamtale. Jeg bablet i vei som vanlig, med 1000 gode unnskyldninger for hvorfor jeg ikke hadde gjort det jeg skulle underveis eller kommet lenger i prosessen, og legger plutselig merke til at hun sitter helt stille og bare observerer meg … sånn med hodet lett på skakke og tenkerynken på plass mellom øyebrynene … og så sier hun: «Det du må øve deg på Britta, det er å skynde deg langsomt

Skynde meg langsomt?!
20150127_155848
Skynde meg langsomt?? Selvmotsigelse! Jeg har tenkt mye på det siden den timen.
Tenk litt på det du, smak litt på ordene, skynde seg langsomt … Hva betyr det?

Jeg spurte fysioterapeuten om det, hva det betyr, og hun sa at det betydde å bevege seg sakte, ha rolige bevegelser og tillate seg ro i overgangene fra en aktivitet til en annen – uansett hva det er. Tillatte seg ro i hverdagen, i alle skift og endringer – og resten måtte jeg finne og fylle ut selv. Det hørtes ut som gresk i mine ører, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg verken hva det betydde, hva det innebar eller hvordan jeg skulle finne ut av det! Hvordan skulle jeg skynde meg langsomt? Utopi!

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på deg nå, men både ordene og innspillene vokste på meg. Sakte men sikkert, gjennom pusteøvelser, rolig trening, gåturer, samtaler og å utdanne meg som coach, så fant jeg måter å skynde meg langsomt på.
20180129_072501
Så hva betyr det å bevege seg langsomt for meg, og hva kan det bety for deg? Noe av det viktigste for meg, det første jeg virkelig jobbet med, var å ikke alltid strene og stresse avgårde når jeg gikk. Tillatte meg selv å gå i rolig tempo, ta tid til å se på det jeg går forbi og ta inn omgivelsene. Etterhvert ble det andre ting også:

  • Reise seg langsomt fra sittende eller liggende posisjon
  • Bevege seg rolig og gjøre bevegelser fult ut når jeg gjør øvelser/trener, danser, vasker eller lignende
  • Forberede overganger i hverdagen og ikke skifte brått fra en aktivitet til en annen
  • Lage seg en enkelt plan for hva dagen skal inneholde, maksimum tre ting, med rekkefølge og cirka tidsbruk på dem
  • Forberede alle aktiviteter så godt jeg kan, og alltid legge inn rom for reise, dobesøk og uforutsette hendelser
  • Gå tur uten lyd eller andre mennesker – bare være til stede og lytte til naturen
  • Bruke meditasjon, mindfulness, yoga, tai chi eller lignende for å trene på å bevege seg langsomt, gjøre hele bevegelser, være stille og tilstede

Dette er ikke inn fullstendig liste, men det er eksempler på hva jeg har gjort eller gjør nå, måter du kan bruke til å teste det å skynde seg langsomt på selv. Kanskje har du andre (og bedre?) metoder selv? Del gjerne med meg!

Og så er det viktig å legge inn aksept og rom for at det ikke alltid fungerer som på papiret, hvor alt virker så enkelt. Det er «baaaare» å begynne liksom, og så ordner alt seg. Noen dager, eller uker, får jeg det ikke til i det hele tatt, men så er det så fint at jeg har verktøyene og metodene i bunn – og da er det så mye lettere å hente seg inn og ta tak igjen når du er klar til det.

Jeg har kommet fram til at det grunnleggende handler om å være til stede i ditt eget liv, i din egen situasjon, i din egen hverdag. Å tillatte deg å føle, kjenne, omfavne og nyte, både opp og ned, frem og tilbake – å lukte på rosene. Å tørre og bare være tilstede, og ikke rase videre til neste person, aktivitet eller hendelser, uten å nyte det som er rett foran det akkurat nå. Grunnene til at vi gjør det, raser avgårde altså, det skal vi snakke om en annen dag. 😉

20180601_213818

Hvordan er det i din hverdag? Husker du på å skynde deg langsomt? Faller det naturlig for deg kanskje eller syns det er vanskelig? Fortell meg!

Britta, med hånden på hjertet.

Med hånden på hjertet SfS

 

I boken min «Kaoskontroll – en bok om ta kontroll over hverdagen» kan du lese mer om gode strategier og verktøy for å skynde seg langsomt og ta vare på deg selv i en hektisk hverdagen. Boka får du kjøpt her.

Er du nysgjerrig på bøkene jeg skriver, lurer du på kurs, foredrag eller coaching – eller bare gjerne vil motta generell informasjon om noe av det – så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

2 kommentarer

Filed under Fra Kaos til Orden, Fysisk helse, kaoskontroll, Livet med ADHD, Psykisk helse, Selvutvikling

Kan en glemme helt vanlige ting?

Her sitter jeg, alene hjemme, endelig fått til den der etterlengtede helgen alene hjemme som jeg har bedt om og ventet på lenge!

Sitter og kjenner på alt jeg kan og burde gjøre, men klarer faktisk ikke å komme på noe jeg vil eller har lyst til. Altså, bortsett fra å sove da. Alt bortsett fra ingenting egentlig.

Jeg tenker mye på å sende en melding til ei venninne, ringe noen, gjøre sånn som vi gjorde i gamledager. Og jeg har tenkt på det i flere dager … men så klarer jeg liksom ikke å faktisk gjøre det! Du vet, ta opp telefonen og finne fram nummeret. Ringe. Skrive den meldingen. Ta kontakt. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres altså og jeg har gjort det før … Ikke mangler jeg armer, hender eller fingre heller. Øyne har jeg, tunge å snakke med og en helt fin telefon å bruke.

Det er bare rart. Det er akkurat som om jeg har glemt hvordan det gjøres. Akkurat som om jeg har glemt hvordan jeg tar kontakt med andre mennesker, som om jeg har glemt hvordan jeg snakker med noen andre, hvordan føre en hverdagssamtale, hvordan høre med andre hvordan de har det eller fortelle hva som foregår hos meg. Akkurat som om livet har blitt for mye, og jeg har glemt hvordan jeg deler livet, hvordan det er å ha venner.

Talegavene opplever tørke, hodet er tåkete og langsomt, og jeg vet ikke lenger hva jeg kan og skal snakke med andre mennesker om i sånne helt vanlige hverdagssituasjoner, hvordan jeg faktisk snakker om vanlige ting. Hva er vanlige ting igjen?

Jeg tror det er det som kalles en følge, en konsekvens, av livet – annerledes livet. En følge av å over veldig lang tid sette all fokus, energi, målbevissthet og kjærlighet inn på å være den beste mamma, forkjemper, advokat, omsorgsperson, fikser og problemløser jeg kan for mine to annerledes barn, av å navigere et innviklet system og motivere hjelpere og skolevesen rundt barna. En konsekvens av å holde hodet over vannet, kroppen nærme nok smertefri og i bevegelse, av å bygge en hverdag og et arbeid med innhold og mening, av å jobbe med forholdet til mannen som har to barn med spesielle behov og sine egne helseproblemer.

Jeg har glemt hva vanlige ting er rett og slett, tror jeg. Jeg har glemt hvordan det er å snakke med folk som ikke lever i spesielle behov-landet, har glemt hvordan det er å ikke skulle løse problemer og være prosjektleder hele tiden.

Hva snakker jeg med vennene mine om igjen? Hva er vanlige ting? Og hvordan var det igjen, det med å sende en sms eller melding? Ta opp telefonen og ringe? Hvordan var det? Hvordan ringer jeg og sier at jeg ensom, at jeg trenger noen å snakke med, at jeg trenger hjelp … at jeg faktisk ikke har lyst å være helt alene hele helgen og at jeg gjerne vil dekke til to?

Ja, hvordan er det igjen? Vet du?

Britta, med hånden på hjertet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Livet, Psykisk helse

Hverdagstabuer..

Vi møttes i fart på butikken, du og jeg, og slår av en kort prat i fart. Har ikke sett hverandre på lenge. «Hvordan går det?» spør vi begge, og raskt har vi konstatert at både vi, mann og barn og har det «bra»! Ingen av oss snakker om det vi egentlig har lyst å si, det vi begge godt vet ligger bak «bra»; et barn som ikke trives på skolen, leddgikt som gjør at en ikke fungerer i jobb, depresjon, sorg og krangling hjemme. Vi snakker heller om hvor bra det går med de det går bra med, skryter jentene opp i skyene og strutter av stolthet over gode resultater. «Vi må snakkes igjen snart!!!» – Ja, klart – Det hadde vært kjempehyggelig. En rask klem, et flyktig smil.. og både du og jeg tusler videre med handlevognene våre..

Alle disse små sidene av hverdagen, som ikke er så lett å snakke om. Alle disse hendelsene som jeg brenner inne med. Alle disse opplevelsene som opptar tankene mine, som legger en demper på hva jeg deler og snakker med andre om. Alle disse små hverdagstabuene som er en del av livet, både ditt og mitt.

nothing-heard-nothing-seen

Jeg har opplevd min andel av det jeg kaller hverdagstabuer tenker jeg, som selvstendig tenkende individ. Så fort jeg letter – bare litt – på sløret og deler mine erfaringer og tanker med andre, så forteller tilbakemeldingene meg at det ikke bare er meg. Mange rundt meg har opplevd og erfart ting , hendelser og episoder som de absolutt skulle vært spart for. Så mange arr og sår, så mye smerte. Jeg har opplevd ting, mange ting, men i det daglige så snakker en selvfølgelig ikke om det – det har jo liksom ikke noe for seg å bruke opp hverdagsamtalene til å snakke om ting som egentlig er litt flaut eller vanskelig å snakke om, eller? Det skulle tatt seg ut om vi to, mellom hyllerekke 3 og 4 på butikken, skulle stå å snakke om det å ikke passe inn, om ensomhet, sorg og annerledeshet. Eller mannens depresjon, kropper som ikke fungerer, foreldre som er syke og barn som blir mobbet..

Og jeg undrer meg.. Hva kommer det av at du og jeg er redde for å snakke om det som i bunn og grunn er helt vanlige hendelser i løpet av et liv? Ting som skjer med både Per og Pia, eller noen de kjenner, i et normalt langt levd liv.

you-were-born-to-be-real-not-to-be-perfect-1

 

Jeg har jobbet mye med meg selv, for å tørre og løfte stemmen min og være ekte – fordi jeg er en sånn som snakker om «det» og ikke vil være flau over det. Jeg snakker om tabuer, om ting som er vanskelig, om livet generelt. Jeg vil bryte ned vegger og stigma rundt oss, jeg ønsker åpenhet og forståelse.

Hvem er du?  Hvem gjemmer seg bak ditt vakre smil og dine tindrende øyne? Hvor er det egentlige mennesket bak der? Hva er det verste som kan skje hvis du forteller om hva som virkelig skjer i ditt liv og med deg?
Fortell meg om det – jeg vil veldig gjerne vite!!
Kan jeg hjelpe deg å sette ord på ting og finne din egen vei, så gjør jeg gjerne det. ❤

Jeg husker bestefar alltid sa: «Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.» Noen ganger tror jeg vi helt har glemt disse tingene i et samfunn med alt for mange krav.

Håper jeg hører fra deg. 🙂
Britta, med hånden på hjertet.

Kontakt meg

Footer-1024x389

 

2 kommentarer

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling, Veiledning og rådgivning

Å takle ensomhet..

Vi ser og hører om det stadigvekk, denne ensomheten som av og til omtales som en av de «vanligste folkesykdommene» i det moderne samfunn. Rett som det er kan vi lese i media om mennesker som sliter med det å føle seg ensom, som lever sine liv alene og aldri egentlig føler at de er en del av fellesskapet..

ensomhet 2

Ensomhet er et vanskelig og tungt emne, både å snakke om og forholde seg til i hverdagen. Vi er jo, de fleste av oss i hvert fall, tilstede på så mange sosiale arenaer hver dag – og det å være ensom har liksom ikke noen plass der. Så da er man kanskje ikke det da? I hvert fall ikke når en har ektefelle, barn, familie og venner rundt seg. Det er jo bare enslige mennesker uten familie og nettverk som er ensomme, ikke sant? Eller er det ikke det? Kan alle være ensomme?

Kan jeg, som er i et fast forhold og har barn, være ensom? Kan jeg, som har både familie, venner og kolleger rundt meg kjenne på det å føle seg alene? Jeg som har en masse oppgaver og prosjekter å henge fingrene i, utfordrende arbeid og samarbeidspartnere – et på mange måter svært meningsfylt liv?

Ja, det tror jeg. For jeg har kjent på ensomheten, jeg har kjent på det å føle seg alene og jeg har hatt følelsen av det å være utenfor samfunnet og livet, bølgende gjennom kroppen..

Britta Antigua

Et hektisk liv som inneholder hardt og givende arbeid, trening, videreutdanning, kjøring av barn, kakebaking og arrangementer. En hverdag som inneholder kronisk sykdom, tilrettelegging og smertehåndtering. En hverdag som inneholder få nære venner etter krevende år med barn med ekstra behov. Et liv hvor både jeg og ektefellen inn i mellom er så slitne at vi ikke orker å oppsøke verken venner eller opplevelser, ikke orker å dyrke hobbyene våre – eller å ta initiativ til noe som helst. Jeg vil, men jeg orker ikke.. klarer ikke…

Ensomheten er der. Den ligger der tykt hver dag, som en stor taus elefant i rommet.. Du føler deg alene i forholdet, alene i familien, alene i mengden av mennesker du omgir deg med hver dag – og på de tunge dagene er det verken logiske eller rasjonelle tanker som raser rundt i kropp og sjel. Det er bare de tunge følelsene – ensomheten – og sorgen og smerten over aleneheten som tynger.

En tur på sosiale medier i sommerferien gjør ofte ikke underverker for følelsen av å være alene heller. Der virker det som om alle koser seg på spennende turer, i det ene selskapet etter det andre, reiser på kule ferie med gode venner og familie, og deler gode, hyggelige opplevelser med andre. Aldri alene og ensom, alltid sammen med noen andre..
..mens du sitter hjemme og egentlig er så sliten at du ikke orker noen ting. Med smerter i kroppen og tungt hjerte, drømmer du deg bort i scenarioer om storslåtte ferier med snille, lydhøre barn som faller inn under normalen, med en opplagt og kjærlig ektefelle, gode venner eller omsorgsfull familie… hyggelig opplevelser uten begrensninger og spesielle hensyn som må tas. Lage nye tradisjoner, skape gode minner, opplevelser, turer og et liv med andre. Et liv som ikke styres av og inneholder ensomhet; alenehet og annerledeshet.

Kronisk sykdom, barn med spesielle behov og behov for tilrettelegging, depresjoner og alt annet som følger med, viser seg å være en av de største årsakene til at tilsynelatende ressurssterke og oppegående mennesker blant oss faktisk sliter med ensomheten. Og i disse ferietider – og høytider som jul, påske og andre skoleferier – så blir ofte opplevelsen av ensomhet og utenforhet, forsterket.


Og du, er du en av dem som kjenner på ensomheten? På annerledeshet og utenforskap? Du er faktisk ikke alene! Jeg opplever at det er mange «sånne som oss», som sliter med både ensomhet og depresjon, og hvor disse følelsene får en topp i for eksempel skolesommerferien – som for mange oppleves som «verstingen». Det er mange uker med annerledes dager hvor våre spesielle barn er hjemme hele tiden, mens venner og familie er på ferie. Det oppleves som om de fleste av de rundt kan gjøre ting enkelt og like til, hoppe på turer og arrangement, mens vi må planlegge «alt». Mange av oss har også ekstremt behov for ren avslapning og orker for eksempel ikke omfattende ferier med mange mennesker og mye aktivitet. Vi trenger søvn og stillhet. Og vet du, det er faktisk helt greit…

ensomhet 1

Visste du at det er folk du kan ringe eller ta kontakt med på sosiale medier, som for eksempel Facebook? At det finnes likepersoner i alle foreningene du kan snakke med, andre mennesker som lever i tilsvarende situasjon. Kanskje finner du noen å snakke med, lage et treff med, og sammen kan dere hjelpe hverandre til en lettere hverdag. Hjelpe hverandre ut av ensomheten og til en bevissthet som hjelper dere å ta tak i situasjonen.

Jeg vil gjerne gi deg noen av mine tanker, og utfordre deg til å snu på situasjonen:

Når har du sist tatt en telefon eller ringt på døra til noen du tenker kanskje kan ha behov for det? Har du tenkt på at mennesker rundt deg som utad ser ut til å klare seg bra, kanskje sliter med ensomhet? Sliter du selv med ensomheten? Hva tenker du selv kan være smarte løsninger for å bryte mønsteret og tre ut av den aleneheten du føler deg omgitt av?

Tilslutt – hva gjør du når du føler deg ensom og alene?
Neste gang du føler på disse tingene kan du prøve en av disse forslagene?

  1. Vis interesse for andre. Still spørsmål og engasjer deg i andre menneskers liv. Vær til stede.
  2. Utfordrer deg selv på å rekke ut og vær til stede med den beste utgaven av deg selv på sosiale arenaer!
  3. Vær ærlig med deg selv og andre. Hvorfor er du ikke fornøyd? Hvis du ikke vet svaret på dette, be om hjelp – f.eks. en veileder eller coach.
  4. Ha virkelige samtaler med virkelige mennesker, om dine følelser, behov, ønsker og drømmer.

 

Jeg håper at akkurat du får en strålende sommer, og at du klarer å lage deg det rommet du trenger for å lade batteriene – at du kan nyte din alenetid. Og så håper jeg at om du sliter med ensomhetsfølelsen, tar kontakt med noen rundt deg som kan hjelpe deg å komme opp og ut igjen. Det finnes andre der ute, som bryr seg, men det er du som må tørre å ta det første skrittet.

Jeg heier på deg.
Alt det beste, Britta. 🙂

Med hånden på hjertet SfS

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Med kontroll over rattet!

Nye dekk, nye bremser, kilometer med vei med ny asfalt, snødekke og stillhet.. bilen min og jeg! Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet – i min bil. Jeg bestemmer farten, lar de nye dekkene kjærtegne asfalten eller det fine pent sammenpakkede snødekke. Lar bilen finne den naturlige doseringen gjennom svingene, og jeg justerer lett på gass og brems ettersom det passer for å opprettholde en fin flyt.

IMG_0100
Jeg skruer opp for musikken på radioen, lar høyre fot så vidt gi gasspedalen et lite trykk, og suser videre. Jeg flyter, jeg lever – jeg er ett med bilen, farten, naturen, snøen og den svake vinden som stryker over landskapet.

Et godt grep rundt rattet, enda litt mer trykk på gasspedalen. Lar bilen virkelig «strekke ut beina» sine, kjenne at hjuloppheng, støtdempere, foringer, bremser og dekk virkelig gjør jobben sin. Kjenne at bilen sklier på snøen, retter opp. Jeg lar motoren få kjøre seg, kjenner bilen slenger med rompa, dekkene finner veigrep, firehjulstrekken slår inn og bilen skyter avgårde igjen. Et lite øyeblikk kjenner jeg på adrenalinet som skyter gjennom kroppen, en liten anelse av frykt. Hjerter pumper som en gal. Jeg er skjerpet og føler en vanvittig mestring over å la bilen gjøre jobben sin, over å kjenne hver bevegelse i kjøretøyet og min egen kropp smeltet sammen, mestring over at jeg kan dette: Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet.

Jeg tør å presse på litt, tør å virkelig la bilen gjøre jobben sin og kjenne på samspillet. Først når jeg og bilen sammen er presset helt til grensen, med vilje, så jeg vet hva vi kan klare. Jeg vet hva fart, svinger og bremsing betyr.

Jeg er modig.
Jeg mestrer.
Jeg lever.

En barnslig, enkel glede kryper opp i kroppen min.. for en fantastisk følelse. Jeg har kontroll, jeg sitter i førersetet, jeg bestemmer – i egen bil.. og i eget liv. ❤

Hvordan er det med deg?
Føler du at du har kontroll i eget liv?
Er det du som er sjef i eget liv, eller lar du andre styre?

Noen ganger må vi presse oss selv, tenker jeg. Presse helt til grensen av hva vi kan klare, bare for å se hva vi faktisk er kapable til. La kropp, hode, følelser og instinkt ta over. Ta kontrollen over rattet – i eget liv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Mobbing og arrene som aldri blir borte..

I natt så jeg den amerikanske dokumentaren «Bully» på NRK. Utrolig sterkt program. Den brakte opp egne opplevelser, minner, som jeg ikke har tenkt på på en stund. At jeg ble mobbet, som barn, definerer ikke hvem jeg er i dag, men det er en del av meg. Opplevelsene, hendelsene, er en del av min oppvekst og vil for alltid være en del av mine minner. De er i medansvarlig for at jeg er den jeg er i dag, for at jeg har valgt den veien jeg har og for at rettferdighet, empati og medmenneskelighet er viktige verdier for meg.

  • Dokumentaren Bully på NRKs nettsider

Jeg har ikke historiene, alle opplevelsene, fremst i frontallappen lenger, men noen ganger dukker de opp. Det er hendelser jeg aldri kommer til å glemme; ensomheten, følelsen av å ikke passe inn, panikk, angst, redsel, utilstrekkelighet.. følelsen av aldri å være god nok og at alt jeg gjorde var feil. Jeg var ikke pen nok, flink nok, god nok.. Kroppen og cellene har minner som har vært vanskelig å overbevise dem om ikke er realitet lenger nå.

Det som gjorde desidert sterkest inntrykk på meg i løpet av dokumentaren, var følgende:

Den ene av barna som TV-teamet følger i filmen, en gutt på 12-13 år, sitter alene i stuen og forteller kameraet hvordan han opplever situasjonen. Han forteller om slag, spark, ukvemsord, om at lillesøsteren på en annen skole ikke får være i fred fordi hun er hans søster, om kvelertak, om ødelagte eiendeler og klær.. Og han forteller om lærere som ser den andre veien, om en rektor som ikke skjønner noen ting, om foreldre som ikke forstår eller ser ham. Han er ganske rolig og samlet, en lang stund, men på slutten av samtalen begynner underleppen og haken å skjelve – og han tar seg sammen! Den spede stemmen til en gutt som begynner å bli mann, som forsiktig skjelver under påkjenningen av å (kanskje?) for første gang fortelle sannheten til noen… hvem som helst.

Etterpå går han ut igjen til foreldrene på kjøkkenet. Faren ber han ta seg sammen og skjerpe seg, ikke la de andre «ta» ham hele tiden, og moren prøver (forgjeves) å få ham til og fortelle om dagen sin. Om det er noe hun kan gjøre for ham, uten at hun verken ser eller hører hvor opprevet han egentlig er. Noen dager senere blir han angrepet så voldsomt at TV-teamet ikke vil filme det og føler at de må si fra til foreldrene, selv om de egentlig bare skal være flue på veggen.. Sakte, men sikkert, går lyset opp for foreldrene, og utilstrekkeligheten og den dårlige samvittighet lyser helt hit. De tar kontakt med rektor og får et møte der, mer tåpelig oppkomme av en voksen dame uten noe som helst peiling på hva hun driver med tror jeg man skal lete lenge etter. Bare jeg tenker på henne nå, blir jeg sint. Gutten var ikke med på det møtet. Det kamerateamet viser av samtaler mellom foreldrene, rektor, gutten og undervisningsinspektøren, gjør at jeg ikke føler meg beroliget på at han får den hjelp han trenger og har krav på.

Det er så utrolig hjerteskjærende, og treffer meg rett inn i hjerteroten. Jeg unner ingen, absolutt ingen, å oppleve de tingene som han (eller jeg) gjorde. Blikkene, ordene, slagene, utestengelsen – og de voksne som ikke forsto eller tok tak i ting når de skulle! Mens jeg sitter der, ruller et par helt konkrete opplevelser gjennom kroppen min, plutselig og med full styrke. Og jeg må gråte. Tårene triller for ham, for mine tapte år og for alle de andre barna som må leve i skyggen, under hånden, av mobbemonsteret.. dag inn og dag ut.

Noen hendelser har festet seg mer enn andre, noen ting vil liksom ikke slippe taket..

På ungdomskolen jeg gikk på, en gammel bygning som hadde vært skole i mange, mange år, var det radiatorer på veggene – store radiatorer – også på veggen i gangen utenfor klasserommet. Under denne radiatoren var det akkurat plass til en lang, tynn fjortenåring. Etter en eller annen hendelse i klasserommet i matfri hvor det falt noen ord, dratt i hår og knuffet, ble jeg lei meg og løp ut av klasserommet.. Dessverre fulgte noen av gutta etter, og etter dem diltet mer eller mindre resten av klassen. Det var liksom ingen steder å flykte, så da fikk jeg den «gode» ideen at jeg skulle gjemme meg under denne radiatoren.. Det var bare det at selv om jeg kom meg under, så var jeg jo ikke akkurat usynlig og deler av kroppen stakk ut. Men jeg fikk presset ryggen godt inn mot veggen, krøllet meg sammen med knærne foran magen og armene foran ansiktet – så når sparkene og slagene begynte så hadde jeg i hvert fall beskyttet de viktigste delene. Det verste var egentlig ikke slagene, de kunne jeg nesten distansere meg fra, det verste var at alle – alle – sto i en halvmåne og så på at noen av gutta sparket og slo… Jeg minnes, langt bak i hodet, at noen sa at de måtte slutte, men ingen brøt inn, hentet en voksen eller gjorde noe. Jeg følte meg så alene, midt i mellom en stor gjeng med unger, men allikevel helt alene.

Illustrasjonfoto lånt fra Dagbladet

Barneskolen jeg gikk på her i Norge var også av det gamle slaget, murbygning hvor det var veldig høyt under taket – spesielt på toalettene i skolegården husker jeg. På vinteren var det rimelig kaldt der, spesielt når det blåste. Vinden trakk inn over alt, og selv om jeg var vant til mye vind fra Danmark fikk vind en annen betydning med draget fra elva. I friminuttene var det ofte noen som var etter meg.. klærne mine fra bondelandet i Danmark var feil, jeg var for tynn, hissig, snakket rart – jeg var bare ikke som de andre. Passet ikke inn. Noen ganger var det akkurat som om det gikk en faen i et par av gutta – og en sjelden gang jentene – og jeg ble jaget rundt, gjerne i det friminuttet var over nesten over og det ringte inn. Ble jaget opp i et eller annet hjørne, gjemte meg for å få være i fred, sånn at jeg kom for sent til timen. En overskyet, grå og kald vinterdag prøvde jeg – forgjeves – å gjemme meg inne på jentedoen i skolegården. Noen hadde skrudd av lyset, og ingen kunne høre meg. Jeg løp inn på den innerste doen og satte meg på toalettsetet så de ikke skulle se beina mine… men de visste jo at jeg var der. Og det var da en av gutta ble veldig oppfinnsom. Han dro ut vannslangen og spylte ned hele toalettboksen som jeg var inne i. Jeg ble klissvåt, helt inn og over alt. Av en eller annen grunn som jeg ikke husker nå hadde jeg ikke på meg jakken min. Så jeg satt der, frøs og skalv, og ventet på at de skulle gå – at de skulle slutte og sprute vann og rope ekle, dumme ord til meg. Til slutt ble det stille, jeg ventet enda fem minutter i mørket før jeg turte å gå ut.. og så gikk jeg hjem uten sekken og jakka, som en druknet katt, i 15 minus grader. Gjett hvem som fikk anmerkning for å ha forlatt skolen uten lov.

Minnene er mange, og det mange av dem fra skoletiden som ikke er spesielt hyggelig eller gode. Om ødelagte bøker, penal og andre eiendeler, om sekken full av melk.. Om klær som ble tråkket på, om ting som jeg hadde laget som ble tråkket i stykker og knust på vei hjem fra skolen.. Minner om å stadig bli stengt ute, fryst ute, at andre delte mine hemmeligheter, minner om å bli presset til å gjøre ting jeg ikke ville og det å bli tråkket på med jevne mellomrom. Minner om skoleturer som jeg lot vær å delta på, jeg turte ikke. Om turer jeg ble med på, men som jeg opplevde som en evig kamp for å holde hodet over vannet og skadene på et minimum.

Og jeg var bare en, en av mange, som vokste opp i klørne på «mobbe monsteret». En av mange som hadde trengt den ene som hadde sett og tatt tak, og reddet meg. Arrene min kan ikke sees uten på, men de er der like fullt. De fleste av dem har grodd veldig fint, de har helet bra, mens noen få kanskje aldri vil bli helt fine og hele. Opplevelsene i de viktige barne- og ungdomsårene har gjort noe med hvordan jeg både ser på meg selv og andre, med mine evner til å stole på og ha tillit til andre mennesker.

Det har vært en lang vei å gå: Å ikke ende opp som evig kynisk, mistroisk og paranoid – fordi selv den paranoide kan bli forfulgt. Våge å tro på menneskeheten, våge å stikke nesen fram igjen, ta kontakt, dele og tro på at det innerst inne bor gode ting i alle mennesker. Våge å løfte hodet, se folk i øynene, løfte stemmen min og bruke den, uten å bli ledd av og gjort til latter. Våge å tro at JEG betyr noe, det jeg har å si er viktig og min mening teller!

Antijanteloven - i tilfelle noen hadde glemt den..

Jeg har aldri skrevet eller delt disse minnene før, men nå måtte det ut. Det finnes ikke mye som kan få meg så sint og opprørt som mobbing og urettferdighet (bortsett fra hvis noen skulle finne på å gjøre noe mot barna mine), og jeg velger å bryte inn og stoppe hvis jeg ser eller opplever noe. Veien går videre, for meg og for mange andre. Noen klarer seg bra, andre kommer aldri ovenpå igjen og atter noen velger å forlate dette livet. Vi har ikke råd til å miste noen, vi har ikke råd til at noen barn vokser opp med disse arrene på sjelen.  Mobbing tjener ikke noe godt for noen.

Våg å tre ut i lyset, våg å si fra, våg å gjøre en forskjell!

Stop bullying

Kjenner du noen som har blitt mobbet?
Ser du mobbing på vei til jobb, skole eller annet?
Jeg utfordrer deg med dette til å stoppe opp, bryte inn og tørre å si fra at dette ikke er greit. Og så vil jeg utfordre deg til å fortelle minst et annet menneske at de er gode nok akkurat sånn som de er! Gjør det i dag – og i morgen. Lykke til.

Britta, med hånden på hjertet. ❤

Footer-1024x389

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse

Sorg

Så enkelt, så kort. Et kort ord som rommer så mye.

Sorg er så mangt. Sorg over tapte muligheter, over å miste noen nær, sorg over sykdom og diagnoser, over den veien livet tok, de åpne dørene som ble lukket for raskt og de veivalgene vi ikke skulle tatt.

Ikke per definisjon deprimert, men smaker litt på livets uventede svinger og smaker litt på melankoli. Ikke opphengt i trishet og pessimisme, men kjenner på følelser som svinger, dykker og kommer opp igjen.. Kjenner på prosessen og de naturlige steg i en sorgprosess..

IMG_0514.JPG

Livet er ikke en enkel åpen landevei, rett fram uten hull, svinger og hinder.

Livet er en serie pussige hendelser, lagt sammen til et innviklet, intrikat og interessant puslespill, med uante muligheter i neste dump eller rundt neste sving.  I det siste har jeg stadig vent tilbake til dette diktet; Nederland av Emily Perl Kingsly:


 

WELCOME TO HOLLAND

c1987 by Emily Perl Kingsley. All rights reserved

I am often asked to describe the experience of raising a child with a disability – to try to help people who have not shared that unique experience to understand it, to imagine how it would feel. It’s like this……

When you’re going to have a baby, it’s like planning a fabulous vacation trip – to Italy. You buy a bunch of guide books and make your wonderful plans. The Coliseum. The Michelangelo David. The gondolas in Venice. You may learn some handy phrases in Italian. It’s all very exciting.

After months of eager anticipation, the day finally arrives. You pack your bags and off you go. Several hours later, the plane lands. The stewardess comes in and says, «Welcome to Holland.»

«Holland?!?» you say. «What do you mean Holland?? I signed up for Italy! I’m supposed to be in Italy. All my life I’ve dreamed of going to Italy.»

But there’s been a change in the flight plan. They’ve landed in Holland and there you must stay.

The important thing is that they haven’t taken you to a horrible, disgusting, filthy place, full of pestilence, famine and disease. It’s just a different place.

So you must go out and buy new guide books. And you must learn a whole new language. And you will meet a whole new group of people you would never have met.

It’s just a different place. It’s slower-paced than Italy, less flashy than Italy. But after you’ve been there for a while and you catch your breath, you look around…. and you begin to notice that Holland has windmills….and Holland has tulips. Holland even has Rembrandts.

But everyone you know is busy coming and going from Italy… and they’re all bragging about what a wonderful time they had there. And for the rest of your life, you will say «Yes, that’s where I was supposed to go. That’s what I had planned.»

And the pain of that will never, ever, ever, ever go away… because the loss of that dream is a very very significant loss.

But… if you spend your life mourning the fact that you didn’t get to Italy, you may never be free to enjoy the very special, the very lovely things … about Holland.


 

Og slik tenker jeg at det er. Uansett om det gjelder mitt eget liv som ble annerledes enn jeg hadde tenkt eller at livet tok en annen vei enn i drømmende mine da jeg fikk to barn med utvidede behov.

Jeg har alltid blitt fortalt at det er mange veier til Rom – og at alle veier i den siste enden fører dit. Ja vel, så fikk jeg ikke den enkleste veien å reise til Rom på. Den er lang og kronglete og til tider uoverskuelig, og målet kan synes umulig. Men jeg har en tro, en klokkeklar tro, på at jeg en eller annen dag skal komme til Rom – på en eller annen måte! I mellomtiden prøver jeg å ta de dumpene og svingene som kommer, tillater meg selv å kjenne på både sorg og melankoli, og så går jeg videre.

Dette er livet, verken mer eller mindre, og jeg har kjøpt meg nye sko med tykk såle på.. 😉

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse

Bak smilet..

Det viser seg stadig oftere at de skinnende øyne og det varme smilet til kvinnen som står på og stiller opp for alle, den altoppofrende mor, hjelpsomme datter/søster, inkluderende venninne, JA-mennesket med alle energien – skjuler så mye mer enn offentligheten ser.

Det vinnende og innbydende smilet,
skjuler mørke tanker.
De varme og vennlige øynene,
viser ikke tårene i natten.
De åpne armene og myke kroppen,
deler ikke det knuste hjertet.

Det kommer liksom alltid bak på andre, at mennesker som ofte smiler bredt og mye, samtidig kan inneholde masse tristhet, ensomhet og kaos. Lite vet vi hva som kan bo bak et par varme, vennlige og smilende øyne.

Selv opplever jeg det vanskelig å vise andre hvor trist og lei meg jeg kan være noen ganger.. og jeg holder det som regel også skjult. Jeg vet at jeg  fremstår som ei glad og livskraftig jente, selv om alt inne i meg til tider er fullstendig kaos. Jeg har så lang trening i å være utadvendt, energisk, si Ja til alt, si at jeg får til alt og kan alt. Jeg har lang trening i å holde masken, lang trening i å skjule tårene, smerten og ensomheten.

Det er så uendelig og utrolig vanskelig å vise fram, å slippe ned garden, å vise hvor tungt det er på «innsiden».

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Psykisk helse