Tag Archives: selvverd

Oktober; en måned for bevissthet!

Visste du at oktober er måneden for både Bevisstgjøring rundt ADHD og Verdens mental helsedag? En hel måned med fokus på hva ADHD er, hvordan det arter seg, at hvem som helst kan være eier av en diagnose og at alle kjenner noen som har noe.

Jeg hørte noen argumentere for at en hel måned for bevisstgjøring rundt ADHD var tull, fordi hun mente at mennesker med ADHD var de minst bevisste hun visste om… hun har selv ADHD. Det kunne jeg i grunn ikke vært mer uenig i.

Som en av tre som lever ned ADHD hjemme hos og aktiv deltaker i opplysningsarbeidet rundt ADHD i det daglige, som coach, forfatter, kurs- og foredragsholder, møter jeg mange mennesker som lever livet med en diagnose – og mer bevisste mennesker enn de som lever hverdagen med ADHD og annerledeshet tror jeg du skal lete lenge etter.

Ikke nødvendigvis fordi de er smartere eller mer til stede enn andre mennesker, men fordi det å leve med en neurobiologisk forstyrrelse som ADHD har gitt dem etter annet innblikk i livets mange fasetter (mer eller mindre ønsket).

  • Mange fant tidlig ut av at de ikke var som alle andre i klassen eller fritidssgruppen, at følelsene, tankene og kriblingen kanskje ikke var likt for alle… ikke helt sånn som alle de andre opplevde hverdagen.
  • Veldig mange har gjennom hele skolegangen fått kommentarer og tilbakemeldinger på at de ikke utnyttet ressursene sine, at de ikke satt stille når de skulle, møte opp på riktig sted til riktig tid, at de pratet i tide og utide… og kom hjem med dalende karakterer og mangler i skolearbeidet.
  • Mange følte seg tidlig annerledes, syns det var vanskelig med sosiale koder og mellommenneskelige relasjoner. De kjente på ensomhet, ingen nære venner og i noen tilfeller også mobbing og utestenging.
  • Som voksen har mange opplevd utfordringer med forståelse fra arbeidsgivere, kolleger, utdanningsinstitusjoner, NAV og samfunnet ellers. Det kan være vanskelig å finne sin plass og få lov å gjøre en god jobb med noe en er flink til og brenner for.
  • Mange voksne opplever at det kan være vanskelig med nære relasjoner, kjæreste, familie og venner. Det er utfordrende å leve i to-somhet, være foreldre og få hverdagskabalen til å gå opp.
  • Og de aller fleste som selv lever med diagnosen eller de som er glad i dem, vet at samfunnets forventninger og ideer om at alle skal passe i en form ikke fungerer.

Vi kjenner til både myter, stigmatisering og vranglære. Vi kjenner til viktigheten av å spre kunnskap og informasjon. Vi vet at har du sett én med ADHD, så har du bare sett én – ingen av oss er like, like lite som andre mennesker er det.

Det å leve livet med diagnose, livet i et litt annerledes spor, det gir deg perspektiv. Om du selv lever med noe, om du er søsken, forelder, besteforelder, tante eller fetter, annerledeshet gir deg et annet utsyn på livet, og det gjør deg som regel også rimelig bevissthet på at vi alle er unike og like mye verdt.

Min ADHD definerer ikke meg, den er bare en av puslespill – eller Lego – bitene som gjør meg til meg!

Helhjertet, ærlig og sårbar. 💜
Britta – med hånden på hjertet.

Er du nysgjerrig på boka «Kaoskontroll – en bok om å ta kontroll over hverdagen», kan du lese mer om den her: Kaoskontroll.

Vil du vite mer om kurs, foredrag eller coaching som jeg leverer, så trykk på linken for oppdateringer og nyhetsbrev.
DS. Jeg spammer ikke! 🙂

Kontakt meg

Legg igjen en kommentar

Filed under Livet med ADHD, Psykisk helse

Mitt lille hjerte..

Det var en gang et vakkert og stort eiketre, et tre med en stor, tett og grønn krone. Treet sto i en stor lysning midt inne i den flotteste skogen i landet. Det var en liten forhøyning der treet sto og spredte sine store, sterke grene, slik at man fikk den bestemte følelsen av at treet voktet over og beskyttet alle vekstene og dyrene rundt seg i det sommergrønne, myke gresset. Det var nesten som om hele stedet og treet var magisk..

Og tro det eller ei, i dette treet skjedde det faktisk mirakuløse og eksepsjonelle ting; en godt bevart hemmelighet fra verden utenfor. Dette treet huset nemlig noe helt spesielt, noe særegent og verdifullt.. Treet holdt om og beskyttet alle de små, skinnende, røde og nye hjertene som en dag skulle finne veien til sine eiere: små nye mennesker. Et av disse hjertene var helt spesielt skinnende – det hadde en absolutt fantastisk og skinnende fargerik aura. En skinnende lilla glød som ingen av de andre kunne måle seg med. Et helt fortryllende lite jentehjerte. Hjertet banket hardt og taktfast, med iver og glød, uten å vike en tomme når hun ble flyttet rundt i treet eller måtte endre rutinene sine. Det var akkurat som om hjertet sang sin egen sang, med sin helt egen rytme. Helt og absolutt til stede i seg selv og sitt eget liv.

Hun ventet tålmodig og med spenning på at hun en dag skulle få lov å reise ut i verden, ta fatt på sine oppgaver med sitt helt eget lille menneske. Hun ventet og ventet på at det skulle bli hennes tur, at noen skulle velge henne som sitt aller helligste, innerste skattekammer. Dette vakre, lille glødende hjertet med den sterke auraen rundt seg, danset, skravlet og lo seg rundt i treet i pur lykke mens hun gledet seg vilt til det ble hennes tur.

Hjerter kom og gikk i treet, noen store og noen små, lange, korte, smale, runde, mørkerøde, rosa og fiolette – hjerter i alle verdens sjatteringer av rødt og i alle tenkelig størrelser og former. Men det lilla glødende hjertet var der fortsatt… fortsatt hadde ingen valgt akkurat henne. Det lille hjertet tenkte: ”Det er greit! Det riktige mennesket har bare ikke funnet meg enda.” Så hun skinte videre, fortsatte å banke hardt og ufortrødent.

stock-vector-background-with-hearts-243639805

 

Dagene gikk inne i det store, trygge eiketreet, sesonger kom og gikk. Bladene ble gule og falt av det magiske eiketreets grener.. Og så pakket snøen seg varmt og stille rundt stammen, over gresset og over alle de andre små og store vekstene rundt. Vårregnet kom med nye blader og spirer, fuglekvitter og sol fylte alle de små hjertene i treet – og det lille hjertet sang med og drømte om sitt lille menneske og de store tingene de skulle utrette og oppleve sammen. Da en ny sommer kom og gikk, dagene ble til uker, ukene til måneder og månedene til år, så ble det plutselig vanskelig for det lille skinnende og annerledes hjertet å være like sprudlende og hardt bankende. Å være like trofast i sin tro på at hennes lille menneske fortsatt var der ute og ventet – på akkurat henne! Hennes lille unike mulighet til verden på utsiden av det store trygge eiketreet. Hun elsket treet mer enn noe annet, samtidig som hver lille krok av henne lengtet så veldig etter å få være en del av den andre verdenen. Den andre verden på utsiden av landets vakreste skog. En ny stor og spennende verden hun ikke hadde opplevd før. Hun ville ut og skinne, ut og vise verden hvor flott og spesiell – absolutt unik – hun var!

Til sin store skrekk så hun plutselig en dag at hun ikke hadde den sterke skinnende aura hele veien rundt som hun alltid hadde hatt. Det lille hjertet hadde fått en strekk foran – midt foran og litt opp til venstre. Akkurat som om hjertet hadde fått en skade, et sår eller et arr? Det gikk en støkk gjennom hele hjertet, så stor hun var, gløden fra hennes spesielle aura treff ikke lenger alt av veggene rundt. Hun lyste ikke opp hele rommet rundt seg uten feil.. det var brudd på hennes evigsterke, hardtarbeidende glød. Ville hun noen gang bli valgt av noen nå? Kunne noen velge henne når hun ikke var hel og absolutt spesiell? Nå når hun ikke lenger var feilfri unik?

Det gikk ikke lang tid før de andre hjertene på hennes gren la merke til at det lille vakre lille hjertet hadde fått brudd på gløden sin – og det manglet ikke på kommentarer og ”gode ideer”; ”Du har vært her så lenge du! Det er ingen som vil ha deg lenger, med den derre spesielle lilla auraen din – og nå når du har fått den skrammen også, så kommer du aldri til å få et nytt og ubrukt menneske! Du må slutte å banke så hardt, du må la vær å sprette rundt og være så positiv, du kan ikke skinne og gløde så sterkt.. Det er ingen andre som er sånn som deg! Du er’kke unik og spesiell – du er annerledes og rar!!” Det lille hjertet ble lei seg, og sakte men sikkert mistet hun den svært spesielle lilla gløden. Hun sluttet å banke så hardt og ufortrødent, sluttet å arbeide så hardt… hun satte seg i sin lille krok og ventet – fortsatt vakker og rød, men uten sin spesielle glød. Hun ventet, ventet på det uvisse, ventet på hva som skulle skje med et rundt, mildt, litt annerledes hjerte som ikke passet inn. Hun var nå overbevist om at ingen ville ha henne, og en sen høstkveld begynte hun å fundere på om det kanskje var mulig bare å bli borte? Hvis hun bare sluttet å banke, ville hun da bli ett med det store, trygge eiketreet som hun var så glad i? Svinne bort til ingenting og bare bli absorbert?

Mens hun satt der og tenkte, kom en sverm med store, vakre sommerfugler forbi – en siste rest av noe av det vakreste sommeren hadde å by på. En av dem stoppet opp og kikket litt nærmere på den triste lille skikkelsen i den ensomme kroken.. Svermet rundt det lille triste hjertet noen ganger, før den fløy ned og satte seg på et blad som fortsatt lyste sterkt og grønt. ”Hei! Du har vel en absolutt og helt fantastisk lilla farge rundt deg du – en sånn farge tror jeg aldri jeg har sett før, tror du ikke? Hver sommer flyr jeg forbi her og hver gang har jeg lagt merke til din unike glød – og aldri har jeg vel sett et så spesielt hjerte som deg, vet du det??”

sommerfugl-copyrightDet lille hjertet kvap til der hun satt i sine egen, dystre tanker; ”Syns du virkelig det? Liker du fargen min??” – Ja, så absolutt, sa sommerfuglen. ”Jeg flyr rundt i skogen her hele sommeren, hvert år, og jeg tror aldri jeg i alle mine år har sett en sånn som deg! Når vi flyr forbi i godt og dårlig vær, så ser jeg det sterke lyset ditt gjennom greiene – og spesielt når det er storm har det vært en fantastisk trygghet å kunne styre inn mellom treets grene med ditt sterke lys som fyrtårn. Du er alltid blid og sprer glede og lys rundt deg. Nei, det er virkelig ingen andre som deg her!” Det lille hjertet stirret vantro på sommerfuglen. Hva var det den snakket om? ”Men du, er du lei deg du?” fortsatte sommerfuglen. ”Jeg ser jo at du har forandret deg over sommeren. Er der noe jeg kan gjøre for deg?” Med de vennlige ordene brast det for hjertet, og sakte men sikkert rant ordene ut av henne.. At ingen mennesker hadde valgt henne, at hun hadde fått en skramme i skinnet, at hun ikke lyste feilfritt lenger, at hun ikke passet inn og at hun var annerledes. Uten å tenke seg om delte hun sine innerste redsler; skrekken for ikke å bli valgt, for at hun aldri skulle få sitt eget unike menneske og at hun skulle bli værende i eiketreet for alltid – aldri få se verden utenfor skogen.

Sommerfuglen så lenge og vel på det lille lilla hjertet og tenkte seg godt om. ”Vet du”, sa den, ”jeg forstår at du føler det sånn. Det er ikke lett å være den ene som skiller seg ut fra mengden. Men vet du – se på meg da! Jeg er en vakker sommerfugl, det vet jeg, men jeg er jo helt lik de andre. Lenge drømte jeg om å være ulik og skille meg ut. Se på oss, svermen av sommerfugler. Vi er utrolig vakre når vi flyr sammen som en stor sverm, legger oss som et teppe over himmelen eller den grønne enga, like og ikke så tydelige unike. Sammen er vi fantastiske og det gir meg lykke å være del av noe så flott – jeg kan ikke være noen andre enn det jeg er. – Du vakre lille hjerte med din skinnende aura – omfavn din unikhet og særegenhet, feire den du er! Og en eller annen dag kommer akkurat ditt lille menneske – vær sterk i trua di!! Når vi kommer tilbake til våren, så er ikke du her lenger..”
Og som ved et trylleslag lettet hele sommerfuglsvermen og forsvant ut i natten.

Det lille hjertet satt undrende tilbake, kunne sommerfuglen ha rett? Hun satte seg godt tilbake i kroken sin og studerte sitt eget lys på veggen – hennes egne unike lilla lys med en liten stripe i. Ingen andre som hadde akkurat et sånt. Hun kjente varmen spre seg i hver krok i seg, hun lente seg tilbake og lukket igjen, mens hun kjente på følelsen av å være akkurat henne. Lot seg sige inn i de gode drømmene om det livet hun skulle ha en dag, og brått skjønte hun det. Grunnen til at hun ikke hadde fått et lite menneske enda var jo fordi at det mennesket som skulle ha akkurat henne også måte være unik og annerledes – og siden det fantes så få hjerter som henne så fantes det sikkert like få mennesker som skinte som henne også! I den vissheten sovnet hjertet, og alle de andre rundt henne kunne se at hun igjen skinte med den samme sterke kraften og auraen som før.

Og akkurat som sommerfuglen hadde forutsett, var ikke det lille røde sterke hjertet med den glødende lilla auraen rundt seg i det store, vakre eiketreet da våren kom tilbake. Hennes plass i treet sto tomt, til minne om noe fantastisk og unikt som hadde reist ut i den store verden – og som sammen med sitt lille annerledes menneske hadde begitt seg ut på en reise i et annerledes liv.
I kroken ved siden satt et nytt lite hjerte og ventet, litt mindre enn de andre men med en mye sterkere rød farge enn de noen gang tidligere hadde sett…

glossy-heart-vector-icon-free-28821

Du er fantastisk, spesiell og unik! Vær stolt og la deg selv feire den du er og alt du har fått til. ❤

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Psykisk helse, Selvutvikling

Fordelene ved å bli eldre..

…eller voksen som noen også kaller det – er faktisk ikke så dumme!

Litt refleksjon en tidlig morgen

Det var ikke med lett hjerte jeg la ut innlegget om mobbing for to dager siden, det satt langt inne. Det åpner opp nye dører, både for meg selv og mennesker rundt meg, når jeg velger å dele slike ting. Tankene har også streifet rundt det at mennesker som var rundt meg på den tiden og som jeg har kontakt med nå, kan føle seg ille berørt eller på andre måter bli påvirket av det jeg skrev. Samtidig er det å være ærlig og dele ting – å tørre å bryte ned fordommer og vegger – noe som er ekstremt viktig for meg. Jeg har en fast tro på at det å dele av sin kunnskap, formidle erfaringer og vise andre at det finnes flere med samme opplevelser i bagasjen, er noe av det viktigste vi som oppgående, intelligente mennesker kan gjøre for at menneskeheten skal beholde akkurat sin menneskelighet. Et varmt samfunn hvor vi ønsker å ta vare på hverandre og gjøre hverandre godt, hvor mennesker tar ansvar for seg selv og andre, er avhengig av at vi ikke mister evnen til å dele, kommunisere og bevare omsorgsevnen.

Noen fine fordeler med å bli eldre:

Tankene fikk et nytt springbrett i alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på akkurat det innlegget om mobbing. Mye vann har rent i elven siden jeg hadde de opplevelsene på 80- og 90-tallet, og jeg har uten tvil forandret meg mye – sikkert på godt og vondt – og fordelen med det er at mange ting faktisk blir bedre!

  • De fleste blir noe mer tilbakelente, og alt tas ikke så (døds)seriøst lenger.
  • Det kommer en oppdagelse om at alle mennesker ikke er like.
  • Du finner ut at mange mennesker er det faktisk mulig å stole på…
  • …og at tillit og respekt er en gjensidig greie. Tør du å ha tillit til andre, blir du ofte vist tillit tilbake også.
  • Du trenger ikke å like alle og alle liker ikke deg – og det er faktisk greit!
  • Opplevelsene i barndommen var den gang. De blir ikke borte, men de er heller ikke styrende for hvordan ting er akkurat nå.
  • Det er jeg som bestemmer i mitt liv! Det er jeg som bestemmer hva som skal ta plass og ikke, og jeg kan helt selv velge å be om hjelp hvis ting blir for mye.
  • Verken du eller jeg trenger å gå rundt og late som om, noe som helst. Fasade er ikke så interessant i grunn, ekte mennesker med mot til å vise sitt sanne ansikt er så mye mer spennende!
  • Foreldrene mine hadde rett i mye av det de sa når jeg vokste opp..
  • ..og pappa vet faktisk ikke svaret på alt akkurat som mamma er en helt vanlig kvinne. 😉
  • Du kan ikke forandre alle andre – det er i grunn mer enn nok jobb å prøve og forandre seg selv. La det være med det.
  • Hvis du vil være lykkelig, så er raskeste vei til det å gi beng i alle de små trivielle finurlighetene som opptar alt for mye av tankekapasiteten vår OG rett og slett bestemme deg for å være akkurat det = lykkelig!
  • Hva du skal gjøre, hvor du skal gå og hvordan du skal komme ditt – eller ikke – vil til syvende og sist alltid være ditt valg. Om du velger å ikke gjøre noe, så er det også ditt valg.
  • Det er faktisk ikke noen andre å skylde på hvis ting går ad undas enn deg selv (det er en sannhet med modifikasjoner, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener)…
  • …og første skritt på veien til å være et avslappet og fornøyd voksent menneske, mener jeg er å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, slutte å skylde på andre og stå for de valgene som tas.
  • Den beste fordelen er nok allikevel det å oppleve selvsikkerhet, selvrespekt og selvinnsikt, det å tro på at jeg er verdt noe, flink til noe og betyr noe for andre. Jeg har selvironi og humor, og jeg trenger ikke andre til å vise meg vei. Jeg, som mange andre, liker veldig godt å få bekreftelse og tilbakemeldinger, men livet går ikke lenger i stå om jeg ikke får det. Jeg er god nok som jeg er faktisk!

Hvis ikke jeg vil passe på og ta ansvar for meg selv, hvem andre skal da gjøre det? Kan jeg forvente at andre skal gjøre det egentlig?? Er jeg ikke et selvstendig voksent menneske da??

Som en venninne av meg sa: «Be yourself, everyone else is taken!»

85271- 018

Et helt mennesker – verken stykkevis eller delt – bare meg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Kjære dagbok.., Om Britta, Selvutvikling

Jeg er syk… *sukk*

Syk ja.. jammen meg er jeg ikke det! Jeg snakker om sånn helt vanlig hverdagssyk liksom: Feber, vondt i hodet, verker i alle leddene, kvalm – og attpåtil oppfører magen seg også. Det er skikkelig kjipt og slitsomt, jeg tror nesten at jeg har fått sånn derre manneinfluensa! Jeg føler meg elendig og orker jo ingenting. På tirsdag sov jeg faktisk nesten hele dagen.. og det er fort gjort å telle de dagene jeg har sovet en hel dag i mitt voksne liv altså. …skulle nesten tro at kroppen faktisk er sliten og prøver å fortelle meg et eller annet?!

Det fantastiske med sånn helt vanlig hverdagssyke er jo at det faktisk går over igjen! Jeg kommer til å bli kvitt både feber, kvalme og smerte, og livet vil gå videre… med mindre at det var slik at dette er en avart av min ”nye” følgesvenn fibromyalgi. Et kort øyeblikk i natt, når kroppen verket som verst og jeg egentlig var for trøtt til å tenke fornuftig, så streifet tanken meg; ”Tenk hvis dette IKKE er en lei høstforkjølelse?! Tenk hvis dette er slik det skal bli framover, at smertene, kvalmen og trykket i hodet skal følge meg???” Skrekk og gru! Det kjenner jeg at det er rett og slett uaktuelt – så da er det nok bare et snev av manneinfluensa tenker jeg!

For meg er det rett og slett ikke et valg å ha det sånn hele tiden. Drivet inne i meg bare må søke videre, må finne andre veier å takle ting på. Om det er mer/annerledes trening, endring av kosthold, vitaminer osv – et eller annet må kunne gjøres! Det finnes alltid muligheter, det finnes alltid nye veier og ting å prøve. Livet er ingen statisk ferdig definert vei og jeg nekter å gi opp!

Det får meg tenke på et dette bilde som har florert Facebook-verdenen, om den usynlige sykdommen. Om smertene, tankene og sykdommen/diagnosen jeg (og mange andre) skjuler på innsiden. Det er så mange, så utrolig mange, helt vanlige folk – som deg og meg – som vi går forbi, hilser på, snakker med hver eneste dag, som har en skjult sykdom. Kreft, epilepsi, diabetes, ADHD, angst, fibromyalgi eller ME – vi ser til forveksling like ut utenpå. Ingen kan se eller vite hva sidemannen sliter med, vi har ikke gått i hans eller hennes sko.

Usynlig sykdom

Noe i dette bildet strider litt mot mine innerste prinsipper.. Jeg er helt enig i at man ikke skal dømme andre på utsiden, at det foregår så mye på innsiden av enkeltmennesker som vi ikke har forutsetninger for å vite om – og det skal respekteres. Det jeg ikke liker er det som jeg opplever som medlidenhetssanking eller forsøk på å holde masken hele tiden. «Jeg velger å se friks ut på mine gode dager. På mine dårlige dager ser du meg ikke»… Du kan ikke vite hvordan jeg har det på innsiden når jeg møter deg smilende. 

Vet du, når jeg har vondt, er sliten eller lei, så velger jeg faktisk å vise det – vise hva som skjer og hvordan jeg har det. Jeg er ”møkklei” av å gå rundt og late som om jeg har det så innmari fantastisk hele tiden: Den evig smilende, positive og optimistiske meg! Jeg er alle de tingene, men jeg er så mye mer også og mitt liv består av alle spekter av følelser, opplevelser og dager. Det er viktig for meg, for mitt eget selvverd, at jeg kan være ærlig med meg selv og de rundt meg – ikke late som om og ikke skjule meg selv på mine dårlige dager. De er jo også en, naturlig, del av mitt liv.

En dag trenger jeg en kakao og en klem – den neste, kanskje i morgen, trenger du en kopp te og et godt råd. Du må tørre å se meg og mine behov, se at jeg trenger det, og jeg må gjøre likedan for deg. for å kunne gjøre det må vi faktisk tørre å være åpne og ærlige overfor hverandre. Jeg liker å tro at det er mye lettere å ta hensyn til hverandre, legge til rette og møte enkeltmennesket hvis vi faktisk vet en liten brøkdel av det som foregår bank fasaden og inne i kroppen til personen ”next door”.

Vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg..

Legg igjen en kommentar

Filed under Britta mener!, Kjære dagbok.., Psykisk helse, Veiledning og rådgivning